Otto Liman von Sanders
Otto Liman von Sanders | |||
---|---|---|---|
Født | Otto Viktor Karl Liman von Sanders 17. februar 1855 Stolp i Pommern, Preussen (dagens Polen) | ||
Død | 22. august 1929 (74 år) München, Weimarrepublikken | ||
Beskjeftigelse | Militær; general | ||
Ektefelle | 1: Amelie von Sanders 2: Elisabeth Alberti | ||
Far | Carl Leonhard Liman | ||
Mor | Emma Liman, født Michaelis | ||
Barn | Tre døtre | ||
Nasjonalitet | Tysk | ||
Gravlagt | Alter Friedhof | ||
Utmerkelser | Pour le Mérite | ||
Otto Liman von Sanders (Otto Viktor Karl Liman von Sanders; født 17. februar 1855 i Stolp i Pommern i Preussen, død 22. august 1929 i München) var en prøyssisk og tysk general, mest kjent for sin rolle som rådgiver og militær kommandant for Tysklands allierte, Det osmanske riket under den første verdenskrig. Særlig var Liman von Sanders ansvarlig og delaktig i å stoppe den britisk-franske ekspedisjonsstyrken under slaget ved Gallipoli.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn og tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Otto Victor Carl Liman var sønn av Carl Leonhard Liman, kjøpmann og Geheimer Kommissionsrat, riddergodsbesitter på Schwessin, og Emma, født Michaelis. Hans oldeforeldre var Wolff Nathan Liepmann, en jødisk handelsmann som ble født i 1740 i Halberstadt. Dennes sønn Heinrich (født i Hamburgi 1788) hadde latt seg døpe i 1807.[1]
Den 13. mars 1874 begynte han sin militære karriere som Fahnenjunker i storhertugdømmet Hessen. I 1879 gikk han over fra infanteriet til kavaleriet (dragon). I 1885 ble han premierløytnant, og i 1887 kommandert til generalstaben. I 1889 ble han Hauptmann og i 1891 skvadronsjef. Som major kommanderte han i 1900 husar-regimentet Graf Goetzen (2. Schlesisches) Nr. 6, i 1904 ble han oberst, i 1908 generalmajor.[2] Som generalløytnant var han fram til sin avreise til Tyrkia i desember 1913 som kommandør for den 22. keiserlige divisjon.
Da han den 16. juni 1913 ble opphøyd til den arvelige adelsstand valgte han som adelspredikat fødenavnet til sin avdøde første hustru Amelie von Sanders (1858–1906), som han hadde giftet seg med i 1877 i Darmstadt. Sammen fikk de tre døtre.[3]
Militærmisjon i Det osmanske rike og første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Etter sin utnevnelse til leder for den tyske militærmisjon i Det osmanske rike (Deutsche Militärmission im Osmanischen Reich) den 30. juni 1913 ble han i desember sendt av sted dit for å få skikk på den osmanske hær, som var i ytterst slett forfatning.[4] Han var på dette tidspunkt blitt generalløytnant. I pakt med den kontrakt som var inngått ble han og de øvrige tyske offiserer som var med på misjonen, gitt et trinns grad høyere grad i den osmanske hær; dermed ble han osmansk general (Birinci Ferik).[5] Som følge av en strid om hans utnevnelse til korpskommandant i Konstantinopel (Liman-von-Sanders-krisen) ble den osmanske graden annullert, og Liman von Sanders ble av den tyske keiser forfremmet til general i kavaleriet – og dermed til marskalk i den osmanske hær (osmantyrkisk: müschir, tyrkisk: mareşal).[5] Tidvis var han også ærespresident for den tysk-tyrkiske forening.
Den 30. juni 1914, to dager før krigens utbrudd i Europa, gikk de osmanske ledere med på en allianse med Tyskland mot Russland. Selv om avtalen ikke forpliktet dem til å gå til militær aksjon mot russerne, gikk Det osmanske rike den 31. oktober 1914 inn i krigen på Sentralmaktenes side, Storbritannia og Frankrike erklærte krig den 5. november, og osmanene erklærte en jihad senere samme måned.
Den 24. mars 1915 overtok Liman von Sanders den øverste kommando over forsvaret av Dardanellene med den nyoppsatte 5. osmanske arme på halvøya Gallipoli og kunne med suksess slå tilbake ententens landgangsforsøk under slaget om Gallipoli.[6][7] Kommandanten for samtlige kystbefestninger i Dardanellene og Bosporos var den tyske admiral Guido von Usedom. Som flåtekommandoens delegerte og kommandant for alt flytende materiale fungerte i Çanakkale den tyske viseadmiral Johannes Merten.[8] Liman von Sanders hadde fått liten tid til å forberede forsvaret av Dardanellene. Men to forhold var av stor betydning. For det første var den 5. arme med sine 83 000 mann best trente i den osmanske hær. For det annet var angriperne slett ledet. En av Limans beste beslutninger var at han på et avgjørende tidspunkt forfremmet Mustafa Kemal (senere kjent som Atatürk) til kommandoen over den 19. divisjon. Denne styrket rykket raskt fram og inntok stillinger rett over landgangssonen for de australske og newzealandske styrkene (ANZAC), rett før disse styrkene begynte sin framrykning. De holdt stand i fem måneder mot angriperne. En betydelig del av æren for den tyrkiske seier i det blodige og langvarige slaget må kunne krediteres Liman von Sanders' lederskap.
Fra februar til november 1918 kommanderte Liman von Sanders det tyske Asien-Korps. Etter den osmanske krigsminister Enver Pasjas ønske overtok han tidlig i mars 1918 overkommandoen over den av general von Falkenhayn med liten fremgang ledede Hærgruppe F (= Jilderim, tyrkisk Yıldırım) med den osmanske 7. og 8. arme så vel som den 4. arme i Palestina og Syria. Stilt overfor den britiske tallmessige og materielle overmakt tok han bare på seg oppdraget på den betingelse at han han ville bli gitt tilstrekkelig med forsterkninger.[9] Men til tross for denne avtalen fikk han ingen nevneverdige forsterkninger, samtidig som Enver Pasjas nye osmanske framstøt på Kaukasusfronten bandt opp verdifulle styrker. Dermed kunne Liman von Sanders bare forsinke Edmund Allenbys britiske offensiv i Palestina. Til slutt var ikke fronten lenger mulig å forsvare, og etter det tapte palestinaslaget brøt den helt sammen.[10][11]
Etter krigen
[rediger | rediger kilde]Etter avslutning av den første verdenskrig var han ansvarlig for tilbakeføringen av de tyske styrker fra Det osmanske rike. Den 28. januar 1919 begynte han på hjemreisen. Den 3. februar ble han arrestert av britene på Malta for angivelige krigsforbrytelser mot armenerne og grekerne. Selv om beskyldningene ikke ble bevist,[12] forble han under arrest fram til 21. august. Den 4. september 1919 ankom han Berlin og avgikk deretter fra hæren.[13]
Liman von Sanders slo seg ned i München og inngikk sitt annet ekteskap med Elisabeth (født Alberti) fra Budapest. I 1927 utga han en bok han hadde skrevet under sitt fangenskap på Malta om sine erfaringer før og under krigen. Den ble siden oversatt til engelsk. Han døde to år senere, 74 år gammel.[14]
Han ble begravet i Darmstadt ved siden av sin første hustru.[15]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Franz Menges: «Liman von Sanders, Otto.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, ISBN 3-428-00195-8, s. 563–565 (digitalisering).
- Gust, Wolfgang, red. (2005): Der Völkermord an den Armeniern 1915/16 (Dokumente aus dem Politischen Archiv des deutschen Auswärtigen Amtes). Zu Klampen, Lüneburg, ISBN 3-934920-59-4.
- Akçam, Taner (2007): A schameful act. Constable & Robinson Ltd, ISBN 978-1-84529-552-3.
- Βασίλης Ι. (?): Τζανάκαρης, Δακρυσμένη Μικρασία, Μεταίχμιο (Vasilis I. Tsanakaris, «Dakrismeni Mikra Asia» Metechmio-Verlag), ISBN 978-960-455-261-0.
- Kerner, Robert J. (1927): «The Mission of Liman von Sanders: I. Its Origin» i: The Slavonic Review, vol. 6, no. 16, s. 12–27, http://www.jstor.org/stable/4202133
- Kerner, Robert J. (1927): «The Mission of Liman von Sanders: II. The Crisis» i: The Slavonic Review, vol. 6, no. 17, s. 344–363, http://www.jstor.org/stable/4202174
- Kerner, Robert J. (1928): «The Mission of Liman von Sanders: III» i: The Slavonic and East European Review, vol. 6, no. 18, s. 543–560, http://www.jstor.org/stable/4202208
- Kerner, Robert J. (1928): «The Mission of Liman von Sanders: IV. The Aftermath» i: The Slavonic and East European Review, vol. 7, no. 19, s. 90–112, http://www.jstor.org/stable/4202243
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Rost, W. (1980): Die Nachkommen des Wolff Nathan Liepmann. Ein Beitrag zur Liman-Forschung. Genealogie. Deutsche Zeitschrift für Familienkunde. Jg. 29, Hefte 2, Februar 1980, s. 44-51.
- ^ Tabellarische, unsignierte und undatierte maschinenschriftliche Lebensläufe im Bestand des Bundesarchiv-Militärarchiv in Freiburg
- ^ Gothaisches Genealogisches Taschenbuch der Briefadeligen Häuser (1915), s. 578.
- ^ Alan Palmer: Verfall und Untergang des Osmanischen Reiches, Heyne, München 1994 (eng. original: London 1992), s. 1-448, ISBN 3-453-11768-9, s. 317, med henvisning til F. Fischer, Krieg der Illusionen, Düsseldorf, 1969, s. 333f.; Anmerkung: am 15. Juni 1913 war die Anfrage des Militärkabinetts an Liman erfolgt, die deutsche Militärmission im Osmanischen Reich zu leiten (O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., S. 9), im November 1913 ermächtigte der deutsche Kaiser Liman von Sanders, den betreffenden Kontrakt zu unterzeichnen (O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., S. 10f).
- ^ a b Pomiankowski, Joseph (1928): Der Zusammenbruch des Ottomanischen Reiches – Erinnerungen an die Türkei aus der Zeit des Weltkrieges, Amalthea, Wien, s. 1-444, s. 55.
- ^ J. Pomiankowski 1928, a. a. O., s. 125f.
- ^ Liman von Sanders, Otto (1920): Fünf Jahre Türkei, Scherl, Berlin, s. 1-408, s. 77ff.
- ^ J. Pomiankowski 1928, a. a. O., s. 113.
- ^ O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., s. 247-252, 254.
- ^ A. Palmer 1994, a. a. O., s. 346.
- ^ O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., s. 250ff.
- ^ Zoryan Report for det kanadiske parlament
- ^ National Archives, Kew, London: War Office 32/5385: General Liman von Sanders. Die Daten zu Freilassung und Rückkehr im tabellarischen, unsignierten und undatierten maschinenschriftlichen Lebenslauf im Bestand des Bundesarchiv-Militärarchiv in Freiburg sind unzutreffend.
- ^ «Von Sanders Dies. Famous Marshal. German Commander Defended Gallipoli For Turks Against The British. Vanquished In Palestine. Began Reorganization Of Sultan's Armies In 1913. Honored By Former Kaiser», The New York Times. 25. august 1929
- ^ Gothaisches Genealogisches Taschenbuch der Briefadeligen Häuser (1929), s. 387.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Otto Liman Von Sanders – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Otto Liman von Sanders – galleri av bilder, video eller lyd på Commons