Hopp til innhold

Mykonos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mykonos
Mύκονος
Geografi
PlasseringEgeerhavet
Øygruppe / del avKykladene
Areal 105,793 km²
Høyeste punkt– (341 moh.)
Administrasjon
LandHellas’ flagg Hellas
Periferi
Prefektur		De sørlige egeiske øyer
Kykladene
Demografi
Befolkning10 134 (2011)
Posisjon
Map
Mykonos
37°27′00″N 25°20′00″Ø
Mykonos på Commons

Mykonos, (gresk: Mύκονος) er en gresk øy og kommune i øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er en av de store turistdestinasjonene i Egeerhavet og er kjent for sitt yrende natteliv.[1] Øya ligger mellom Tinos, Syros, Paros og Naxos. Kommunen har et areal på 105,2 km² og er 341 meter på det høyeste.

Øya består hovedsakelig av granitt. Den har lite naturlig ferskvann og er avhengig av avsalting av sjøvann for å dekke behovet. Det bor 10 134 innbyggere på Mykonos (2011), og det største tettstedet heter også Mykonos, men kalles til daglig for Khora (som betyr «byen» på gresk). Mykonos by ligger på vestkysten.

Historie

[rediger | rediger kilde]
Nye hus bygges i kykladisk stil

De første bosetninger på Mykonos var folk fra Anatolia (kariere), fulgt av fønikere, folk fra Kreta og fra det greske fastlandet.

I antikken var det bare to kilometer til naboøya Delos som var et viktig kulturelt og religiøst senter. Ifølge tradisjonen ble det forbudt å bli født eller å dø på Delos, men bosetningen på Delos ble etter hvert høyt grunnet dens religiøse betydning og Mykonos ble viktig som forsyningsøy og antagelig som bosted for folk fra Delos.

I 1207 kom øya, som de fleste i Kykladene, under styret til Ghizzi-dynastiet. Deres siste hersker, Georgios Ghizzi, overga øya 100 år senere til republikken Venezia. I 1537 ble Mykonos, som mange andre av øyene i Kykladene, erobret av Det osmanske rike. Den muslimske okkupasjonen varte fram til den greske uavhengighetskrigen begynte i 1824. Mykonos var sterkt deltagende til den endelige frigjøringen i 1830. Siden 1950-tallet har turisme dominert øyas økonomi.

Mytologi

[rediger | rediger kilde]

I henhold til gresk mytologi var Mykonos stedet hvor Zevs utkjempet et slag mot titanene. I det som kanskje er en variant av den samme myten var Mykonos stedet hvor helten Herakles skal ha drept noen plagsomme kjemper ved å trekke dem med seg ut i Egeerhavet og av dem ble Mykonos bygd.[2] Øyas navn ble sagt å være etter en lokal helt, Mykons, sønn av Anios og sønnesønn av guden Apollon, og av den grunn ble øya også kalt for «lysets øy».[2][3]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Den gamle havnen i Khora
Stranden Elias
Mikri Venetia («Lille-Venezia»)
Gatebilde i Khora.

Øya har et areal på 85,5 km² og har en høyde til 341 meter på det høyeste. Den ligger rundt 150 km øst for Athen i Egeerhavet. Mykonos er omgitt av Delos i vest, Tinos i nord og Naxos i sør. Øya har ingen elver, men tallrike sesongmessige bekker som blir ledet i vannreservoarer.[4]

Mykonos består hovedsakelig av granitt, og har barytt og leire av god kvalitet som ble utvunnet på den østlige delen av øya fram til slutten av 1900-tallet.

Øya har de siste femti årene blitt et internasjonalt sett meget populært reisemål for velstående.[trenger referanse] Øya er kjent for sitt yrende natteliv og det store tallet på barer og nattklubber.[trenger referanse] Mange greske og internasjonale kjendiser har sommerhus på Mykonos. Denne populariteten har ført til at boligmarket har økt kraftig de siste årene og det er bygget mange nye private hus, villaer og hoteller. Dette har gjort flere urolige for at øya gradvis kommer til å miste sitt særpreg. For å motvirke dette må alle nye bygninger følge den kykladiske arkitekturstilen.

Mykonos har skoler, banker, kirker, et postkontor og plasser (plateies). Øya har også to havner, en «gammel» og en «ny».

Øya har siden 1960-tallet[5] vært et populært turistmål for homofile, særlig fra Tyskland. Store tyske reiseselskap som Neckermann annonserer med hoteller for homofile og lesbiske. En av de mest populære strendene for homofile ble også oppkalt etter Ralf Königs tegneserie Super-Paradise.[5]

Mykonos har god fergeforbindelse foruten egen internasjonal flyplass. Dermed er Mykonos en av de mest tilgjengelige øyene i Kykladene. Flyplassen ligger 4 km fra Mykonos by.

Styre

[rediger | rediger kilde]

Mykonos er en adskilt regional enhet innenfor Sørlige egeiske øyer og er den eneste kommunen i den regionale enheten.[6] Som en del av Kallikratis-regjeringens myndighetsreform av 2011 ble den regionale enheten opprettet ut av det tidligere kykladiske prefekturet. Kommune, uendret av reformen, omfatter også øyene Delos, Rineia og flere mindre ubefolkede øyer. Kommunens totale område er 105,2 km².

Mykonos har lite naturlig ferskvann og er avhengig av avsalting av sjøvann for å dekke befolkningens behov.[7]

I parlamentsvalget i Hellas mai 2012 var det sentrumshøyre, Nytt demokrati (Νέα Δημοκρατία) som fikk flest stemmer, fulgt av Koalisjonen av det radikale venstre (SYRIZA).[8]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Det er 10 134 innbyggere (2011) på øya og hvor de fleste bor i den største byen, Mykonos, også kjent som Khora ("Byen"). Det er vanlig i Hellas at når navnet på øya også er det samme som hovedstaden får den i dagligtale navnet Khora.

År Kommunens befolkning
1971 3 863
1981 5 530
1991 6 179
2001 9 320
2011 10 134

Landsbyer

[rediger | rediger kilde]
  • Agios Stefanos
  • Ano Mera
  • Ftelia
  • Kalafatis
  • Marathi
  • Mykonos eller Khora
  • Ornos
  • Platy Gialo
  • Psarou

Severdigheter

[rediger | rediger kilde]
Kato Mili, de fem vindmøller, øyas visuelle symbol.
Den særegne visuelle kirken Panagia-Paraportiani

Museer

[rediger | rediger kilde]

Det arkeologiske museum på Mykonos ble bygget i 1902 i nærheten av havnen i Mykonos by ved et nekropolis for Delos. Prosjektet ble finansiert av Departementet for kunnskap og arkeologi i Athen. I dag viser museet keramikk fra oldtiden og fram til 100-tallet f.Kr.; gravsteiner, statuer, smykker og mindre gjenstander fra 200- og 100-tallet f.Kr. Av særlig interesse er et pithos (lagringskar i keramikk) fra 600-tallet f.Kr. med et lavt relieff som framstiller det eldste kjente avbildningen av den trojanske hest.

Folkeminnemuseet fra 1958 er lokalisert i hus fra 1700-tallet. Det inneholder ulike gjenstander, skipsmodeller og kanoner fra både før og etter den greske frigjøringskrigen. I tillegg er det konstruert et naturtro kjøkken og soverom fra 1800-tallet.

Egeiske sjøfartsmuseet ble åpnet i 1985 for å bevare historien til den greske shippingtradisjonen med driften av greske handelsskip. Det tilhørende prisbelønnete innboet ble opprettet av George M. Drakopulos.

Kirker

[rediger | rediger kilde]

Panagia-Paraportiani-kirken er en særegen Mariakirke består fem adskilte som er vokste sammen over tid til et felles kompleks. Det første kapellet, Agii Anargyri, er datert tilbake til 1425. Ettersom kirken står i fare for å rase sammen er den stengt for besøk på innsiden.

Panagia-Turliani-klosteret ble opprettet i 1542 under navnet Eisodia tis Panagias («Kirke for Jomfru Marias ånd») for å ta vare på et ikon som ble funnet i regionen Turlos. 15. august for jomfru Marias opptagelse i himmelen er det festdag. I klosteret er det også et lite museum med klesdrakter, ikoner fra bysantinsk tid og de første kirkeklokker.

Arkitektur

[rediger | rediger kilde]

Mykonos by er preget av den typiske arkitekturen på Kykladene bestående av hvite hus med flate tak, fargete tredører og vinduer og balkonger pyntet med blomster, foruten også de bratte brosteinsbelagte gatene. Unntaket er «Lille-Venezia», som ble bygget i venetiansk stil på strandpromenaden.

Kato Mili

[rediger | rediger kilde]

Også i Mykonos by på en noe forhøyet beliggenhet står Ano Mili, symbolet for øya. Det er fem bevarte av tidligere ti vindmøller. Her finnes også et lite landbruksmuseum.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Masters, Tom (2008): Europe on a shoestring; Garwood, Duncan (2009): Mediterranean Europe; Hudman, Lloyd E. & Jackson, Richard H. (2003): Geography of travel and tourism
  2. ^ a b «Mykonos Greece island history in 10 easy steps»
  3. ^ Freely, John (4. juni 2006): The Cyclades: Discovering the Greek Islands of the Aegean. I.B.Tauris. ISBN 978-1-84511-160-1. s. 111.
  4. ^ Mykonos Island Geography
  5. ^ a b Göttner, Christian: «Komisch und krank, geil und traurig» Arkivert 21. februar 2014 hos Wayback Machine.. Intervju med Ralf König
  6. ^ Kallikratis-reformens lovtekst Arkivert 12. juni 2018 hos Wayback Machine. (PDF)
  7. ^ «Greece struggles with water shortage», New York Times, 2007
  8. ^ Rogers, Simon (6. mai 2012): «Greece election results mapped», The Guardian

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mykonos&oldid=24816101»