Muting
Muting er en juridisk term, der en aktør er sikret rett forbundet med en jordisk-økonomisk ressurs. Det stammer fra det gammeltyske muoton (forlange, begjære) som ga det tyske verb muten; «søke om å få inntekt av noe». Metallet wismut er avledet av mutinger gjort på områder der man gjorde kloke (engelsk wise) funn av drivverdige bergarter. Lovverket definerer hva som kan mutes (mutbare og ikke-mutbare mineraler), og de vilkår som dertil knyttes. Definisjonen på mutbart mineral har i hovedsak vært at det består av metall som har en egenvekt på over 5 samt titan og arsen. Ikke mutbare mineraler tilhører grunneier og for disse gjelder ikke bergfriheten. Diamanter og industrimineraler som kalk, kvarts, olivin og nefelin har ikke vært omfattet av bergfriheten. Minerallovutvalget (NOU 1996: 11) foreslo å utvide bergfriheten i Norge til å omfatte flere mineraler.[1]
Ifølge bergverksordningen av 1539, var alt berg i Norge eid av kongen (den gang Christian III). For å oppmuntre til leting (skjerping) etter drivverdige forekomster, ble det gitt fri leterett til alle: «Bergfriheten» lot alle norske og utenlandske å lete på norsk grunn, uansett eierskap, etter metall og mineral. Det såkalte bergregalet (hentet fra tysk rett) innebar at kongen hadde eiendomsrett til metaller og malmer i berget. For å sikre at verdifulle forekomster ble funnet og satt i drift, slik at kongen kunne få inntekt av gruvedriften, ble det innført fri leterett etter metaller og malmer. I moderne tid følger bergfriheten i Norge av bergverksloven av 1972.[1] Den som først fant noe, måtte først mute oppdagelsen (registrere funnet), og sikret seg derved førsterett til videre undersøkelser, samt utvinning.
Kong Christian IV videreførte i 1644 mutings-ordningen, bortsett fra at videre utvinning i utgangspunktet var forbeholdt Kongen, som i sin tur kunne gi rett til utvinning gjennom konsesjon. I 1812 kom loven om Berganordning, som fortsatte enhvers rett til å mute. Bergverksloven av 1842 fjernet prinsippet om «bergfrihet» (fri rett til leting) og skjerping krevde heretter at man hadde tillatelse (formulert i et mutingsbrev) fra bergmester eller lensmann.
Muteren hadde, gjennom tillatelsen, også rett til å drive prøvedrift i mutingsområdet. Eventuelle funn måtte registreres i form av begjært muting som ga innehaveren av mutingsbrevet en viss rett til videre utvinning. Det aktuelle området kalles utmål, og gir muteren opptil sju år på å gjøre utmålet drivverdig.
Ett eksempel på muting, er Ole Tobias Olsen, jordeier i Dunderlandsdalen, som oppdaget visse forekomster. De såkalte «Ole Tobias Olsen»s mutinger ble i ettertid solgt og utvinnet av Rana Gruber.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Bull, Kirsti Strøm (1997). «Forslaget til ny minerallov og prinsippet om bergfrihet». Lov og Rett. 6 (på norsk). 36: 362–376. ISSN 0024-6980. doi:10.18261/ISSN1504-3061-1997-06-04. Besøkt 18. juni 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Norsk minerallovgivning, NOU, Forslag til minerallov, september, 1996.