Mikhail Katkov
| Mikhail Katkov | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1. nov. 1818[1][2] Moskva[2][3][4] | ||
| Død | 20. juli 1887[1][4][2] (68 år) Znamenskoye-Sadki (Podolsky uezd, Guvernementet Moskva, Det russiske keiserdømmet)[1] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, litteraturkritiker, politiker, filosof | ||
| Utdannet ved | Fakultet for historie og filologi ved Universitetet i Moskva | ||
| Ektefelle | Sofia Petrovna Shalikov | ||
| Barn | Pavel Katkov Andrey Katkov | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Novo Aleksejevskij-klostret | ||
| Medlem av | Serbian Learned Society | ||
| Utmerkelser | 1. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankt Vladimirs orden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Mikhail Nikiforovitsj Katkov (russisk: Михаил Никифорович Катков, født 13. februar (g.s.: 1. februar) 1818 i Moskva, død 1. august (g.s.: 20. juli) 1887 i Snamenskoje ved Moskva) var en russisk publisist.
Katkov studerte i Moskva og tilhørte, sammen med Konstantin Aksakov, Vissarion Belinskij, Mikhail Bakunin og Aleksandr Herzen, den krets av fremstående unge menn som på slutten av 1830-årene møttes hos hegelianeren Nikolaj Stankevitsj.[trenger referanse] Noen tidsskriftsbidrag fra studenttiden oppviser utpreget nasjonale interesse og en viss mystisk legning.[trenger referanse] Etter fortsatte studier i Königsberg og Berlin ble han professor i filosofi i Moskva. Hans disputas for magistergraden Ob elementakh i formakh slavjano-russkago jazyka (1845) er ikke uten fortjenester.[trenger referanse] Hans professorat ble inndratt under den allmenne reaksjon i 1850.
Katkov er mest kjent som utgiver av avisen Moskovskije vjedomosti (Moskva-underrettelser, fra 1851) og tidsskriftet Russkij vjestnik (Den russiske budbringer, fra 1856). Da han forlot universitetet og grunnla nevnte tidsskrift var han fortsatt liberal, svermet for Storbritannias konstitusjonelle statsskikk og bekjempet sensuren.[trenger referanse] En avgjørende innflytelse på hans politiske ståsted hadde det annet polske opprør (1863).[trenger referanse] Senere fremtrådte han som hovedmann for det gammelrussiske konservative parti, som blant annet anså at autokratiet var en dyrebar russisk-nasjonal arv og avviste alle fremmede nye tanker. Han ble lidenskapelig panrussisk og gikk inn for en fast russifisering av Polen, Litauen og østersjøområdene og gikk med særlig styrke ut mot det germanske.[trenger referanse]
Katkov ble ansett å stå tsar Aleksander III svært nær. Sikkert er det at hans avis noen ganger var i stand til å meddele nyheter om regjeringstiltak før de var offisielt bekjentgjort, og noen ganger til og med tok seg friheten å granske disse tiltak og gi gode råd – noe som ikke ville ha blitt tolerert fra annet hold.[trenger referanse]
I det hele hadde Katkovs publisistiske virksomhet en rekke lunefulle vendinger.[trenger referanse]
Etter Katkovs død ble hans lederrolle i det konservative parti overtatt av Konstantin Pobedonostsev og Aleksej Suvorin.
En del av hans bidrag i Moskovskija vjädomosti ble samlet trykket og utgitt (1887 ff.).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c RBS / Katkov, Mikhail Nikiforovitsj[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Катков Михаил Никифорович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b ESBE / Katkov, Mikhail Nikiforovitsj[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (sv) Katkov, Michail Nikiforovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1910)
- Grégoire Liwoff: Michel Katkoff et son époque: quelques pages d’histoire contemporaine en Russie, 1855-1887 (archive.org)
- Katkow. I Meyers Konversations-Lexikon, 1888