Medere

Artikkelen inngår i serien om Irans historie
Epoker
Elamittriket Mederriket Akamenide-dynastiet Selevkid-dynastiet Parterriket Sasanide-dynastiet Ziyarid-dynastiet Samanid-dynastiet Buwayhid-dynastiet Ghaznavid-imperiet Seldsjukkene Khoresm-dynastiet Ilkhanate Muzaffarid-dynastiet Timurid-dynastiet Safavid-dynastiet Afsharid-dynastiet Zand-dynastiet Qajar-dynastiet Pahlavi-dynastiet Den iranske revolusjon Den islamske republikk Iran

Mederne var et iransk oldtidsfolk av indo-iransk opprinnelse som bodde i Media, nord for Persia i den vestlige og nordvestlige del av dagens Iran. Bortsett fra noen få personnavn, er språket til mederne helt ukjent, men var etter alt å dømme beslektet med avestisk og skytisk. Noen forskere hevder at kurdisk kan stamme fra medisk språk – at dagens kurdere skal være etterkommerne av de antikke mederne. Ifølge John Limbert og den russiske iranisten Vladimir Minorski snakket mederne et urkurdisk språk.

Oldtidens Media svarer omtrent til det nåværende kurdiske kjerneområdet. En av de viktigste byene var Ekbatana. Media var et senter for kultur, og det var mange hærførere som prøvde å angripe landet. Dette førte til at Media bygde en stor borg på en topp like ved, der de søkte beskyttelse når de ble beleiret.

Graven til kong Kyaxares ligger i byen Suleimania i irakisk Kurdistan, mens faren hans (Fraortes) er begravd i Mahabad, iranske Kurdistan.

Mederne omtales i assyriske innskrifter allerede omkring 800 f.Kr. Under Kyaxares erobret de Assyria sammen med Nabopolassar. Senere slo de seg sammen med perserne under Kyros II og erobret Babylonia ved å innta Babylon. Før den persiske invasjonen på 500-tallet f.Kr. klarte mederne å etablere et imperium som strakte seg fra Aran (dagens Aserbajdsjan) til Sentral-Asia og Afghanistan.

Noen arkeologiske steder (oppdaget innenfor «den mediske triangelen» i det vestlige Iran) og fra tekstkilder fra samtidige assyriske og dessuten greske i senere århundrer, har gitt kortfattet dokumentasjon av historien og kulturen til det mediske rike. Disse arkitektoniske kildene, religionens templer, og litterære referanser viser viktigheten av mediske varige bidrag (som safavid-akamenide-mediske forbindelsen i tradisjonen for «søylehallene») til den iranske kultur. En rekke ord fra Median språk er fortsatt i bruk og det finnes språk som kan spores geografisk og relativt tilbake til det nordvestlige iranske språket. Medierne hadde en oldtidsiransk religion (en dyrking av en form for før-zoroastrisme eller av Mithra) med et presteskap som ble kalt «Magi». Senere under styrene til de siste mediske kongene spredte reformene til Zarathustra seg i det vestlige Iran.

Tidlige historiske referanser til Media

Medias imperium

Mederne, folket av Media, (den greske form «Μηδοί» er jonisk for Madoi) dukker først opp i historien i 836 f.Kr. da den assyriske erobreren Salmanassar III mottok skatt fra «Amadai» i hans krig mot stammene i Zagrosfjellene. Hans etterfølgere gjennomførte mange ekspedisjoner mot mederne (madai). Sargon II underla dem seg opp til «fjellet Bikni lengst unna» (Elburz) og grensene til ørkenen i 715 f.Kr. og 713 f.Kr.

En assyrisk militærrapport fra 800 f.Kr. ramser opp 28 navn på mederhøvdinger, men bare en av disse kan helt sikkert identifiseres som iraner. En annen rapport fra rundt 700 f.Kr. ramser opp 26 navn, av disse ser fem ut til å være iranere, de andre er det ikke.

På dette tidlige stadiet var mederne vanligvis klassifisert sammen med en lignende iransk stamme, skyterne. De var delt inn i mange distrikter og byer, under små lokale høvdinger. Fra navnene i de assyriske inskripsjonene virker det som de allerede hadde adoptert religionen til Zarathustra. Til tross for stadige opprør av de tidlige høvdingene mot det assyriske styret, betalte mederne skatt til Assyria under Sargons etterfølgere Sankerib, Asarhaddon og Assurbanipal når disse kongene marsjerte inn med sine sterke arméer.

Josefus setter mederne i relasjon til den bibelske personen Madai, sønn av Jafet. «Nå til Javan og Madai, sønnene til Jafet. Fra Madai kom madeanene, som blir kalt medere av grekerne». Jødenes antikke tid, I:6

Andre antikke historikere inkludert Strabo, Ptolemaios, Herodot, Polybios og Plinius nevner navn som mantiane, martiane, matiane, matiene for å beskrive den nordlige delen av Media.

Vi kan se hvordan de iranske elementene gradvis blir dominerende. Prinser med iranske navn opptrer av og til som herskere av andre stammer. Men gelae, tapuri, cadusii, amardi, utii og andre stammer i nordlige Media og på kysten av Kaspihavet kan kanskje ikke ha vært av iransk opprinnelse. Polybios (V. 44,9), Strabo (xi. 507, 508, 514) og Plinius (vi. 46) regnet Anariaci til å være blant disse stammene, men deres navn som betyr «ikke-arier», er antagelig et oppsamlingsbegrep for et antall mindre innfødte stammer.

Mederne i assyriske innskrifter

De tidligste historiske kildene om mederne er å finne i assyriske innskrifter. Innskriftene regnes som primære kilder og er de mest troverdige kildene om mederne som er tilgjengelig i dag. Mederne dukket for første gang opp i de assyriske innskriftene til Shalmaneser III i 836 f.Kr. De nevnes etter dette hyppigere og beskrives ofte i detaljer i de nye innskriftene til de assyriske kongene.

Den svarte obelisk er en steinpilar som ble funnet av arkeologer i nimrud på 1800-tallet. Den er et av de best bevarte innskriftene, og med sine 20 relieffbilder og lang innskrift gir den et bilde av ulike konger og folkeslag som underkaster seg assyrerkongen. Obelisken ble reist av Shalmanesher III i 825 f.kr.

I innskriftene i steinpilaren brukes betegnelsen ma-da-a-a på mederne. Dette har en funnet ut ved å se på seinere innskrifter der samme toponym blir brukt om mederne. Innskriftene i steinpilaren er de første til å bevise mederne som et historisk folkeslag, og deres geografiske plassering. Utover geografisk plassering og beliggenhet gir den svarte obelisk lite informasjon om mederne.

Tiglat-pileser IIIs innskrifter blir mederne for første gang uttrykt positivt ved at de blir referert til som ”mektige” (dannu) og ikke ond og forrædersk – en betegnelse ofte brukt av assyrerne til å beskrive fremmede. De blir i innskriftene beskrevet som et ridderfolk. Synet på mederne som et ridderfolk forsterkes av at de alltid er vist på hesteryggen i assyriske ortostatisk relieffer.

Under Sargon II omtales mederne i innskriftene mer enn noen gang tidligere. Innskriftene taler i større grad om kontakt mellom mederne og assyrerne. Assyrerne gjør mediske byer til assyriske provinser med guvernører og vasaller som korresponderte med Sargon.

I år 714 gikk Sargon inn i medisk territorium og mottok skatt fra 28 mediske by-konger (bel-ali). Året etter gjorde innbyggerne av en provins opprør mot assyrisk herredømme. Det resulterte i et blodig slag der opprøret ble slått ned. Flere navngitte provinser fikk endret status fra å være provinser til å bli assyriske festninger.

Ashurbanipal

De assyriske innskriftene slutter brått å nevne mederne under Ashurbanipal fra år 655 f. Kr. Neste gang de nevnes er gjennom babylonske krønike i 615 f. Kr. Tre år seinere, i 612 f. Kr, blir assyrerne slått og beseiret av mederne.

De seks mediske stammene hos Herodotus

Herodotus, i. 101, lister opp navnet på seks mediske stammer. Noen av disse har likhet til stammenavn til skytherne, noe som antyder en forbindelse mellom disse gruppene.

1. Busae-gruppen er trodd å stamme fra det persiske begrepet «buza» som betyr opprinnelige folk (dvs ikke iranske). Om dette var basert på et opprinnelig iransk begrep eller deres eget navn, er ukjent.

2. Paraetaceni, eller «Parae-tak-(eni)» og tilhørte nomadiske innbyggere av fjellene i Paraetacene. Dette navnet minner om det skythiske «Para-la-ti», folket av Kolaxis, trodd å generelt representere det vanlige folket.

3. Stru­khat

4. Arizanti, hvis navn kommer fra ordene arie (edel) og zantu (stamme, klan).

5. Budii, også funnet blant skytherne ved Svartehavet som Budi-ni. Buddha var av stammen Budha, sakaenes (østlige skythere) form av navnet.

6. Magi var av mesopotamisk (ikke-arisk) opprinnelse. De var en arvelig prestekaste, ikke av en rent iransk religion, men mer en som delvis kom fra mesopotamiske (sumeriske) konsept. Navnet magi antyder en forbindelse med sumerere som kalte sitt språk emegir, over tid forenklet til magi. Ungarsk tradisjon sporer sin før-europeiske magyar-forfedre tilbake til magiene. Over tid utviklet perserne sin egen form for magi-religion med betydelige forskjeller fra det opprinnelige mesopotamisk-influerte magi.

Det mediske imperium

I den andre halvdelen av det 7.århundret, fikk mederne sin uavhengighet og ble forent av et dynasti. Opprinnelsen og historien til det mediske imperiet er ganske uklart, siden det omtrent ikke finnes noen samtidig informasjon og ikke et eneste monument eller inskripsjon fra Media selv. Historien om at Ktesias gav en liste over ni konger som begynte med Arbaces, som er sagt å ha ødelagt Ninive rundt 800 f.Kr., tatt vare på i Diod. ii. 32 sqq. og kopiert videre av mange senere forfattere, har ingen historisk verdi, selv om mange av hans navn kan komme fra lokal tradisjon.

Gjenfortellingene til Herodot inneholder mer verdifulle historiske element. Dersom en kan stole på ham, oppsto dynastiet fra Deioces, en medisk høvding i Zagros, som i likhet med sine likemenn ble transportert av Sargon til Hamath (Haniah) i Syria i 715 f.Kr.

Kongene som etablerte det mediske imperiet er vanligvis regnet å være Fraortes og hans sønn Kyaxares. De var antagelig høvdinger av en nomadisk stamme i ørkenen, Manda, nevnt av Sargon, og de grunnla antagelig hovedstaden ved Ekbatana. Den babylonske kong Nabonidus omtalte alltid mederne og deres konger som manda.

Fra assyriske inskripsjoner er det tydelig at disse tidlige mederkongene som forsøkte et opprør mot assyrerne i tiden til Asarhaddon og Assurbanipal, var alliert med høvdinger av cimmerianerne (som kom fra den nordlige kysten av Svartehavet og invaderte Aemenia og Lilleasia), saparda, ashguza og andre stammer. Jeremia og Sefania i Det gamle testamentet bekrefter at en massiv invasjon av Syria og Palestina av nordlige barbarer faktisk fant sted i 626 f.Kr.

Ifølge Herodot ble erobringene av mederen Kyaxares avbrutt av en skythisk invasjon som varte i 28 år. Det eneste sikre fakta er at i 612 lyktes Kyaxares (med hjelp av Nabopolasser kaldeeren) i å ødelegge Ninive og innen 606 de siste restene av assyrisk kontroll.

Fra da av hersket mederkongen over store deler av Iran, Assyria og nordlige Mesopotamia, Armenia og Kappadokia. Hans makt var veldig farlig for hans naboer og de forviste jødene forventet ødeleggelsen av Babylon av mederne. (Jes 13;14;21 og Jer 1). Da Kyaxares angrep Lydia, intervenerte kongene av Kilikia og Babylon og forhandlet en fred i 585 f.Kr. hvor Halys ble etablert som Medias grense med Lydia. Nebukadnessar av Babylon giftet seg med en datter av Cyaxares en tilstand av balanse rådet mellom stormaktene inntil perserne reiste seg under Kyros den store.

Om den interne organiseringen av mederriket, vet vi at grekerne adopterte mange seremonielement fra persernes domstoler, kongens vaner osv gjennom Media.

Underlagt perserne

Kyros, kongen av Persia, gjorde opprør mot sin føydale herre, mederkongen Astyages, sønnen til Kyaxares, i 553 f.Kr. Han vant en avgjørende seier i 550 f.Kr. som endte i at Astyages ble fanget av sine egne misfornøyde adelsmenn og overgav ham umiddelbart til den triumferende Kyros. Dermed var mederne underlagt sine nære slektninger, perserne. I det nye imperiet beholdt de en viktig posisjon. I ære og krig stod de ved siden av perserne, deres hoffseremonier ble adoptert av de nye herskerne som i sommermånedene holdt til i Ekbatana og mange mediske adelsmenn ble ansatt som tjenestemenn, satraper og generaler. Etter mordet på tronraneren Smerdis, en meder som gjorde krav på å være en sønn av Kyaxares, forsøkte å gjeninnføre det mediske kongedømmet, men ble beseiret av de persiske generalene og henrettet i Ekbatana. Et annet opprør i 409 mot Dareios II var av kort varighet. Men de ikke-ariske stammene i nord, særlig Cadusii, var alltid problematiske. Mange avbrutte ekspedisjoner mot dem av de senere kongene nevnes.

Under persisk styre var landet delt i to satrapier. I sør lå ekte Media, eller større Media som det ofte ble kalt, med Ekbatana og Rhagae (Rai), utgjorde i Dareios sin organisering den ellevte satrapien. I nord lå distriktet Matiane og utgjorde den attende satrapien sammen med de fjellrike distriktene Zagros og ekte Assyria (øst for Tigris), samt østlige Armenia.

Da Det persiske riket begynte å falle fra hverandre og Cadusii og andre fjellstammer gjorde seg selvstendige, ble det østlige Armenia en spesiell satrapi, mens Assyria ser ut til å ha blitt forent med Media. Derfor kaller Xenofon alltid Assyria for «Media» i Anabasis.

Media og hellenismens Hellas

Aleksander okkuperte Media sommeren 330 f.Kr.. I 328 utpekte han Atropates, en av Dareios tidligere generaler som satrap. I delingen av hans imperium, ble det sørlige Media gitt til makedoneren Peithon, men den nordlige delen som lå langt borte og var av liten interesse for hans generaler som kjempet over Aleksanders arv, ble etterlatt til Atropates.

Mens det sørlige Media med Ekbatana ble overtatt og styrt av Antigonus og etterpå (rundt 310) til Selevkos I, holdt fortsatt Atropates posisjonen som satrap og lyktes i å grunnlegge et uavhengig kongedømme. Dermed ble delingen av landet som Persia hadde introdusert varig. Nordelen ble kalt Atropane etter grunnleggeren av dynastiet, et navn som fortsatt er bevart i det moderne Aserbajdsjan.

Hovedstaden var Gazaca i den sentrale sletten med den sterke borgen Phraaspa, antagelig identisk med den store ruinen Takhti Suleiman, hvor der er resten av sasanidenes ildaltere og et senere palass. Kongene hadde en sterk og krigersk armé, særlig kavaleri. Likevel ble kong Artabazanes tvunget av Antiokos III i 220 f.Kr. til å inngå en ufordelaktig avtale. I senere tider ble herskerne avhengige av partherne, Tigranes av Armenia, senere Pompeius som bekjempet deres kong Dareios, Antonius (som invaderte Atropatene) og Augustus av Roma. På Strabos tid (17) eksisterte fortsatt dynastiet, men senere ser det ut til at landet ble en provins i Parthia.

Atropatene er det landet i Vest-Asia som ble minst påvirket av hellenismen. Det finnes ikke en eneste mynt av dets herskere. Men meningen til moderne forfattere om at det var et spesielt tilfluktssted for zoroastrisme er basert på feil tydning av navnet (feilaktig forklart som «landet med ildtilbedelse». Der er ingen tvil om at kongene hørte til den persiske religionen, men det er ikke sannsynlig at det var dypt grunnfestet blant dets innbyggere, særlig blant ikke-ariene.

Sørlige Media forble en provins av selevkidenes imperium i 150 år og hellenismen ble introdusert over alt. Media er omringet overalt av greske, i henhold til Aleksanders plan om å beskytte den mot barbarer i nabolaget. Bare Ekbatana beholdt sin gamle karakter. Men Rhagae ble den greske byen Europus, og med nevner Strabo Laodicea og Apamea Heraclea eller Archais. De fleste ble grunnlagt av Selevkos I og hans sønn Atiokos I.

I 221 forsøkte satrapen Molon å gjøre seg uavhengig (der var bronsemynter med hans navn og kongelige tittel) sammen med hans bror Aleksander, satrapen av Persis, men de ble beseiret og drept av Antiokus den store. På samme måte erobret den mediske satrapen Timarchus Babylonia. På myntene kalte han seg den store kongen Timarchus, men igjen lyktes den legitime kongen, Demetrius I, i å slå ned opprøret og Timarchus ble drept. Men med Demetrius begynte oppløsningen av selelvkidenes imperium, som startet hovedsakelig av romernes intriger. Kort tid etterpå, rundt 150, erobret den parthiske kongen, Mithridates I Media.

Fra denne tiden forble Media undersåtter til arsakidene eller partherne som forandret navnet på Rhagae, eller Europus, til Arsakia og delte landet inn i fem små provinser. Fra partherne gikk det videre i 226 til sasanidene sammen med Atropatene.

På denne tiden hadde de eldre ariske stammene i Iran tapt sine distinkte kjennetegn og hadde blandet seg til ett folk, iranerne. Gjenoppblomstringen av zoroastrisme som ble gjennomført av sassanidene overalt, fullførte denne utviklingen. Det var bare først da at Atropatene ble hovedsetet for ildtilbedelse med mange ildaltere. Arsakia (Rhagae) ble nå den helligste byen i imperiet og setet til lederen av det zoroastriske hierarkiet. Sasanidiske Avesta og tradisjonen om Parsees regnet derfor Rhagae som hjemmet til profeten Zoroaster.