Manikeisme
«I et bredt religionshistorisk perspektiv kan man si at manikeismen representerer en ny type religion, en religion som er bevisst stiftet som en universell verdensreligion der hele den tidligere religionshistorien er innreflektert».[1]
Manikeisme er en dualistisk religion med gnostiske trekk som ble grunnlagt av iranske Mani (ca. 216–276). Manikeismen ble en verdensreligion med utbredelse fra så langt øst som i Quanzhou i Kina og vest til Nord-Afrika. Ved å være en skriftreligion med syv bøker var det fra tidlig av manikeismens selvforståelse at den fullendet buddhismen, zoroastrismen, kristendommen og deler av jødedommen.
Lys og mørke: manikeisk dualisme
[rediger | rediger kilde]Ifølge manikeismen danner lys og mørke to adskilte riker uten opprinnelse – de har eksistert ved siden av hverandre innen verden ble formet. Disse riker har ensdannede strukturer. Storhetens Fader er konge over lysets rike (jamfør himmelriket), men er samtidig helt identisk med dette lysrike. Også mørkets rike har en konge (jamfør helvete).
Det lysbringende riket var basert på fred, mens det mørke riket var i konflikt med seg selv.
Urmennesket nedstammer fra en opprinnelig krig mellom Storhetens Fader og kongen over mørkets rike. Adam og Eva var skinnbilder skapt av mørket, men alle etterfølgere, menneskene, inneholder også lyspartikler, og Jesus, lysglansen, sendes ut for å påminne menneskene om dette. Som apostler regnes også Noah, Enok, Sem, Abraham, Buddha og Zarathustra.
Opprinnelse, utbredelse og oppløsning
[rediger | rediger kilde]
Mani vokste opp i Babylon i et elkesaittisk miljø. (Elkesaittene eller elchaseerne var en jødisk-kristen sekt som omkring 100 e.Kr. ble stiftet i det nordlige Palestina eller Syria av profeten Elchasai.) Etter to visjoner følte han seg omkring 240 kalt til å utvikle sin egen gnostiske lære. Han dro til India, og etter sin hjemkomst underviste han i Iran og Babylon. Han ønsket å forkynne sin lære til hele menneskeheten, og skrev selv en rekke bøker på arameisk og middelpersisk. Han hadde svært gode kunnskaper om religioner i sin samtid, medregnet kristendommen og mahayanabuddhismen.
Mani påstod å ha mottatt flere åpenbaringer og fremholdt sin lære for sasaniderkongen Sjahpur I. Han fikk tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet. Senere, under kong Bahram I, ble forkynnelsen møtt med motstand og han ble til sist satt i fengsel og døde der.
Hans lære ble spredt vidt omkring; i Europa ble den en konkurrent til den unge kristendom. For eksempel var kirkefaderen Augustin tilhenger som «hører» (auditor) i en årrekke. Han ble senere en kritiker av læren. Manikeismen forsvant etterhvert, men kan ha levt videre i hemmelighet også etter at den ble undertrykt i Romerriket.
Edelsteinen chintamani er i manikeismen symbol for Mani forløseren.
Spor og influenser, nymanikeisme
[rediger | rediger kilde]Selv om manikeismen døde ut, etterlot den seg spor innen tendenser i kristenheten og fremfor alt i islam. Selv den kinesiske daoismen kan ha tatt et visst inntrykk av den, og verdensreligionen bahai, som ble til i samme område som manikeismen, har visse lignende trekk. I dag finns det også en nymanikeistisk bevegelse som forsøker å blåse nytt liv i religionen.
Hellige tekster
[rediger | rediger kilde]Mani skrev selv syv tekster, som ble regnet som manikeismens kanoniske bøker, men som i vår tid bare er kjent i små bruddstykker. De syv er Evangeliet, Skatten, Fortellingen, Mysteriene, Kjempene, Brev og Salmer og bønner. Disse syv er skrevet på syrisk; i tillegg skrev han Sjabuhragan på mellompersisk og en billedbok kjent under navnet Bildet.[1] I tillegg er noen av hans tekster kjent fra kristne teologers gjendrivelser av Manis lære, slik som det omfattende lærebrevet Brevet om det grunnleggende (Epistulam Fundamenti), som Augustin viet et helt motskrift til: Contra Epistulam Fundamenti.
Den viktigste teksten som ikke er skrevet av Mani er «Köln-kodeksen» (Om hans legemes tilblivelse), som ble publisert i 1969, og består av en kompetent sammenredigering av utdrag fra skrifter av forskjellige manikeiske lærere, i tillegg til noen utdrag fra Manis egne skrifter.[1]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Kilde for sitat og vurderinger er Einar Thomassens innledning til Manikeiske skrifter, 2011
Tekster på norsk
[rediger | rediger kilde]- Manikeiske skrifter. Utvalg og innledende essay av Einar Thomassen ; oversatt av Prods Oktor Skjærvø og Einar Thomassen. Bokklubben, 2011. XLVIII, 299 sider. (Verdens hellige skrifter; 68). ISBN 978-82-525-7263-6
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Manichaeism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- harvard.edu Prods Oktor Skjærvøs Introduction to manicheism
- essenes.net Arkivert 19. januar 2012 hos Wayback Machine. Tekstutdrag fra flere manikeiske tekster.
- uib.no[død lenke] Lise Mordals masteroppgave Mani og Jesus, Jesus som forbilde for Mani i manikeiske tekster