Maktfordelingsprinsippet

Statsmakt

• Lovgivende
• Utøvende
• Dømmende

Portrett av Montesquieu (1689-1755), som i 1748 utgav boka lovens ånd som har hatt stor innflytelse på statsforfatningen i moderne demokratier.

Maktfordelingsprinsippet er en doktrine som innebærer at den makten i en stat deles mellom forskjellige myndigheter for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre. Det har som formål å forhindre maktmisbruk. Maktfordelingsprinsippet er et fundamentalt begrep i moderne demokrati. Prinsippet sikrer at maktutøvelse er delt på tre uavhengige myndigheter:

1. En lovgivende myndighet – typisk en lovgivende forsamling – som vedtar lover.
2. En utøvende myndighet – for eksempel en monark, president eller regjering – som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
3. En dømmende myndighet – typisk en høyesterett med underliggende domstoler – som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt.

De tre statsmaktenes oppgaver er likevel ikke helt atskilt. Hver av statsmaktene skal til en viss grad ta del i de andre statsorganenes oppgaver innen begrensninger som statsforfatningen angir. Denne typen samspill skal sikre balanse mellom statsmaktene.

Historikk

Tanker om maktfordeling er å finne i Platons bok lovene og Aristoteles' omtaler av styresett. Det finnes eksempler på maktfordelingsprinsipper i middelalderen og prinsippet ble omtalt av John Locke på slutten av 1600-tallet. Men maktfordelingsprinsippet er først og fremst knyttet til den franske filosofen og rettslærde Montesquieu. Montesquieu var påvirket av Polybs (eller Polybios, født 200 år f.Kr.) historie om veien til Romas verdensherredømme. Polyb påvirket også de amerikanske grunnlovsfedrene For Montesquieu som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

For å hindre maktmisbruk skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

Parlamentarisk suverenitet i form av parlamentarisme er et inngrep i maktfordelingsprinsippet.

Maktfordelingen i norsk statsforfatning

Middelalderens Norden var preget av avtaler som fordelte makt mellom kirka, kongemakt og gruppen av de mektigste blant de adelige. Disse avtalene ble gjerne reforhandlet fast ved tronskifte («riksrådskonstitusjonalisme»). I perioden 1665-1814 var prinsippet om maktfordeling mellom statsorganer avskaffet, ettersom Kongeloven samlet all makt i kongens person.

§ 3 (utøvende makt) i Grunnloven er sammen med § 49 (lovgivende makt) og § 88 (dømmende makt) uttrykk for maktfordelingen i Norge. Grunnlovsutkastet utarbeidet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler før riksforsamlingen på Eidsvoll hadde en mer eksplisitt formulering i artikkel 32 (etter amerikansk forbilde med en ordrett oversettelse av Massachusetts grunnlov fra 1780):

Den lovgivende Magt maa aldrig anmasse sig den udøvendes, eller den dømmendes Rettigheder; ligesaalidt maa den udøvende bemægtige sig den lovgivendes eller den dømmendes, eller nogen af de øvriges Rettigheder.

Maktfordelingen er fortsatt en del av den norske statsforfatningen, men kan bare delvis sies å være uavhengig av hverandre, se Grunnloven. Parlamentarismens gjennombrudd i 1884 sørget for det. Dermed er den utøvende myndighet avhengig av den lovgivende myndighet gjennom at Stortingets ikke nedlegger et mistillitsforslag, og den dømmende myndighet blir innsatt av utøvende myndighet i råd med Kongen. Denne formen for parlamentarisme blir i statsforfatningen kalt negativ parlamentarisme, se parlamentarisme. Parlamentarismen i Norge kjennetegnes også av maktintegrering, dvs. at interesseorganisasjoner er organisatorisk knyttet til den utøvende makt.

Et praktisk eksempel på maktfordelingen finnes i lov om nasjonal sikkerhet, som kun har anvendelse for Stortinget og Stortingets organer så langt Stortinget selv bestemmer det.

Litteratur

Maktfordeling i norsk statsrett

• Eivind Smith Konstitusjonelt demokrati : statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys, 1. utg. 2009, 2. utgave 2012 ISBN 978-82-450-1257-6
• Eirik Holmøyvik Maktfordeling og 1814, 2012 ISBN 978-82-450-1276-7
• Johs. Andenæs og Arne Fliflet Statsforfatningen i Norge, 2006 ISBN 82-15-00989-1

Eksterne lenker

•  (en) Separation of powers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Lovdata-artikkel om maktfordelingsprinsippet i norsk rett