Hopp til innhold

Ludvig Aubert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ludvig Aubert
Ludvig Aubert ca. 1860–1870
Foto: Claus Peter Knudsen
Født22. nov. 1838[1]Rediger på Wikidata
Christiania
Død5. feb. 1896[1]Rediger på Wikidata (57 år)
Christiania
BeskjeftigelseProfessor, politiker, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Norges justisminister (1884–1884) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
EktefelleElise Aubert (1864–)[2]
FarLudvig Cæsar Martin Aubert
SøskenAndreas Aubert
Vilhelm Aubert
BarnBille Aubert
Sofie Aubert Lindbæk
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Medlem avFolkerettsinstituttet (1879–)
UtmerkelserÆresdoktor ved Uppsala universitet (1877)[3]

Ludvig Mariboe Benjamin Aubert (født 22. november 1838 i Christiania, død 5. februar 1896 i samme by) var en norsk jurist.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Ludvig Aubert var sønn av språkforskeren Ludvig Cæsar Martin Aubert (1807–87), bror av kunsthistorikeren Andreas Aubert og gift med Elise Aubert, som var en populær forfatterinne.

Han var professor i lovkyndighet ved universitetet i Kristiania fra 1864, med en avbrytelse i 1884, da han var justisminister i Schweigaards ministerium (Aprilministeriet) fra april til juni. 1877–79 var han formann i den norske veksellovkommisjonen, og fikk dermed stor innflytelse på utformingen av de nordiske veksellovene av 1880.

Aubert skrev flere verker om juridiske spørsmål. Han leverte også to innlegg i striden om Norges statsrettslige stilling i unionen med Sverige, avhandlingene Kielertraktatens opgivelse som unionens retslige grundlag (1894) og La Norvège devant le Droit international (1896). Etter hans død utga Ebbe Hertzberg hans monografi om Norges folkeretslige stilling (1897). I 1883 utga han et arbeid om A. M. Schweigaards barndom og ungdom.

Aubert ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet i 1877[4] og ved universitetet i Berlin i 1890.

Aubert var på Lom prestegård da Henrik Ibsen kom dit i 1862 på sin lange fottur. De to gikk sammen over Sognefjellet, en tur som ga Ibsen mange inntrykk til diktingen.[5]

  • Kontraktspantets historiske udvikling, især i dansk og norsk ret (1872)
  • De norske retskilder og deres anvendelse (1877)
  • Den nordiske vekselret (1880–82)
  • A. M. Schweigaards barndom og ungdom (1883)
  • Den norske obligationsrets specielle del (1890–1900)
  • Grundbøgernes historie i Norge, Danmark og til dels Tyskland (1892)
  • Kielertraktatens opgivelse som unionens retslige grundlag (1894)
  • La Norvège devant le Droit international (1896)
  • Norges folkeretslige stilling (1897)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 977[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Uppsala universitet, «Juridiska fakultetens hedersdoktorer», verkets språk svensk, besøkt 28. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Juridiska fakultetens hedersdoktorer / 1877» (på svensk). Uppsala universitet. Besøkt 28. august 2017. 
  5. ^ Østvedt, Einar (1967). Med Henrik Ibsen i fjellheimen: Henrik Ibsens egne tegninger og malerier. Skien: Oluf Rasmussens forl. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]