Klinkbygging

Gokstadskipet, et vikingskip fra 800-tallet gravd opp i Sandefjord i 1880, er en klinkbygd båt. Nedre kant av hvert trebord i bordgangene på skroget ligger utenpå bordet nedenfor og er festet til dette med klinknagler.

Klinkbygging er en tradisjonell konstruksjonsteknikk for bygging av båter og skip av tre. Skrogets bordganger legges med overlapping, og disse bindes sammen med gjennomgående nagler av jern (båtsøm). Naglene "klinkes"; dette har gitt konstruksjonsmetoden for bygging av skrog navn. Byggeprosessen karakteriseres ved at bordgangene monteres først, deretter settes de avstivende elementene, "innveden", på plass. Kravellbygging, hvor båtbordene settes kant i kant og danner en jevn flate, er alternativet.

Klinkbygging er en nordisk tradisjon fra forhistorisk tid. Byggeteknikken spredte seg til De britiske øyer, den franske vestkysten samt Loire-elven, østersjøkysten i Tyskland, Polen og Baltikum, Canada og USA i forbindelse med kulturell kontakt mellom de ulike landenes båttradisjoner. I land så langt borte som Kina, India og Japan hadde båter med overlappende bord vært sett av europeiske observatører, men disse representerte forskjellige byggeteknikker.

I USA er klinkbygging eller klinkerbygging ofte omtalt som «lapstrake» som en metode om hvordan å legge bordganger i trebåtbygging.

Verdens immaterielle kulturarv

I desember 2021 ble den nordiske klinkbåttradisjonen innskrevet på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Historikk og teknikk

Sammenligning mellom klinkbygde og kravellbygde båtsider. Kledningsbordene i båtens bunn og sider legges henholdsvis litt over hverandre eller kant i kant så de danner en glatt flate.

Innsiden av en klinkbygd fiskebåt.

Klinkbygging betyr at bordene i båtens bunn og sider legges litt over hverandre, ikke kant i kant slik som i en kravellbygd båt. For å feste bordene sammen borer man hull, setter utenfra i en nagle av jern eller kopper (som kalles båtsøm), deretter setter man på ei skive (ei roe) på innsiden. Den overflødige naglespissen klippes av, og den butte enden av naglen klinkes flat med en hammer (en klinkehammer), mens det holdes mot på naglehodet. Nagler av einer har også vært utbredt i Norge (se listring).

For å tette mellom båtbordene legger man som regel inn tetningsmateriale. Det kunne være mose eller nauthår (hår av husdyr) som var spunnet til ei snor, innsatt med tjære. I moderne tid brukes mye bomullstråd. På Sør-Østlandet var slik sisnor ikke vanlig.

Båtbyggingen starter med at kjøl og stevner blir montert på byggeplassen som gjerne er innendørs i ei båtbu, bl. a. fordi man trenger noe, som oftest en tykk bjelke i taket, en skorstokk, og skrå stokker ned fra denne, å feste stevnene mot. Deretter blir bordene festet, ett for ett. Bordenes form er viktige for hvordan båten skal bli, og båtbyggeren bruker trestenger, skorer, ned fra skorstokken for å få dette til. Båtbyggeren må ha klart for seg hvordan hvert enkelt bord skulle formes, og dessuten vite hvordan han skal oppnå riktig form med bord som er litt forskjellige i spenst, tykkelse, ved-tetthet, fordeling av kvist osv.

Båtbyggeren arbeidet lenge uten maler av noe slag, da var øyemålet det viktigste måleapparatet.

Innveden, som i dag ofte (feilaktig) kalles spant, går på tvers av kjøl og båtbord. Band er det tradisjonelle betegnelse for innveden i en klinkbygd robåt. Delene til banda er hugget eller saget i form, og et band settes sammen av mange deler. Banda ble tidligere festet til båtbordene med trenagler, men nå brukes nesten bare søm.

Båtsøm og ro.

Foto: Andreas Vartdal

Klinkbygging av båter har foregått i hvert fall siden jernalderen, og antakelig også før dette. Vikingskipene er de mest kjente båtene som er bygd med denne teknikken.

Fordelene med klinkbygging er at båtbordene ikke behøver å være så tykke, og at skroget derfor blir relativt lett. På grunn av den lave vekten kan båten lettere trekkes på land der det ikke finnes havner. Ulempen er at man helst skal bruke førsteklasses treverk, noe som gjør konstruksjonen dyrere. Det er dessuten vanskelig å øke bordbredden på båtens midtparti, og derfor blir bordene smale ved båtens ender.

De tradisjonelle trebåtene har dels navn etter hvor i landet de ble bygd og hørte hjemme. Det var en rekke detaljer med hensyn til form og tekniske detaljer som definerte den enkelte båttype.

I tillegg ble de enkelte typene bygd i mange ulike størrelser, og metodene for å betegne størrelsen varierte noe etter hvor man var i landet. Man teller enten årer, årepar eller antall rom i båten. Eksempelvis har en færing fire årer, og en femrøring har fem par årer.

Klinkesøm

Klinkerbygget jernbanebru over Hoenselva

Søm betegner spiker med stort hode som kan være laget av kobber eller jern. Søm i ulik størrelse og utforming ble særlig brukt til klinkbygging av båter, til å feste hestesko med og i skomakerarbeider. Søm er en metallnagle med firkantet tverrsnitt til å feste båtbord sammen med, eller til å feste båtdeler til båtbordene.

Ordet søm er det samme som det norrøne saumr og det nynorske saum. I dansk betyr søm som på norsk både «sytøy», «sammensying» og annet, men er i tillegg det vanligste ordet for «spiker». Spiger betegner der lange, håndsmidde spiker eller hjuleiker.

Bruken av ordet stammer fra den gangen båter var sydd sammen med røtter. Et eksempel på dette er Halsnøybåten, som er datert til rundt år 450 e.Kr.

Begrepet klinking brukes også i forbindelse med jernkonstruksjoner som sammenføyes med en nagle.

I de fleste robåter overlapper bordene hverandre litt (båten er klinkbygd). I overlappen borer båtbyggeren hull, og nesten alltid setter han en spikerformet saum av kobber eller jern i hullet, med hodet på saumen på utsiden. På innsiden slår han en roe ned på saumen, ofte ved at han holder den over hullet med et hult stykke metall (f. eks. en rørstump) og lar saumen slå seg inn i hullet i roen samtidig som han slår saumen inn gjennom hullet i bordene.

Roen (flert. av og til «rør») er en metallskive med hull midt på, og lagd slik at roen har en liten topp med hullet i midten. Hullet skal være så trangt at man må bruke noe kraft for å få roen ned på saumen; roen skal knipe seg noe fast i saumen, og slik ligge ganske fast ned mot bordet.  

Fremgangsmåte

Man klipper nå av det av saumen som står ut av roen. Så holder man en hammer e.l. mot saumhodet på utsiden, mens man banker forsiktig på saumenden og roetoppen på innsiden. Hvis man gjør denne klinkingen riktig, vil roen presse seg enda mer fast ned mot bordet («saumen driver godt»), og saumenden vil legge seg utover roen og låse den fast. Noe av roetoppen vil også bli klinket ned og blande seg med metallet i saumen.

Hvis klinkingen blir riktig utført, skal det ikke stå ut noen kanter – grader – fra roen, men alt det klinkede metallet legge seg pent helt ned til roen. Står det derimot ut grader, kan garn o.a. hekte seg fast her, og man kan til og med være så uheldig at man skjærer seg på disse gradene.

Til å klinke over roen medbrukes kulehammer, en hammer med et halvkuleformet og et vanlig hode, mens andre vil ha pennehammer, en hammer der det ene hodet har en («sløv») egg på tvers (en «penn») i stedet for halvkule, eller en vanlig, flat hammer, ev. en pennehammer først og en av de andre hammerne etterpå.

Til å holde imot saumhodet på utsiden kan man ha en håndlanger med en øksehammer eller en moker (tung, firkantet hammer). Mange båtbyggere holder selv et mothold mot saumhodet på utsiden med den ene hånden, mens de klinker over roen med den andre. Enkelte båtbyggere hadde tidligere en «sjølhalla», en hammer festet til en båtklype som så kunne settes fast slik at hammeren lå mot saumhodet. Hammeren var fjærbelastet, slik at hodet kunne sprette litt opp fra saumhodet og så slå inn mot det igjen. Båtbyggeren kunne da ha en klinkhammer i hver hånd, og slå over roen etter tur med de to; slik kunne klinkingen av den enkelte saum gå meget hurtig. Skal klinkingen gå riktig for seg, skal motholdet på utsiden hoppe litt opp fra hodet, og så falle ned mot dette. Dette gir et lite smell, og smellene fra motholdet på utsiden og klinkingen på innsiden skal komme jevnt med like store tidsintervall hele tiden. Kommer smellet fra utsiden for hurtig, er motholdet for sterkt eller slagene på innsiden for svake, kommer det for sent, er motholdet for svakt eller slagene mot innsiden for sterke.

Materiale

Det er vanlig med saum av kobber, ikke minst fordi de er svært myke, og derfor lette både å klippe av og å klinke. Den står også mye bedre mot bunnstoff med kobber i enn jernsaumen gjør. Kobber får man hovedsaklig i to versjoner; som klink og saum. Klinken er helt jevntykk, bortsett fra en kort spiss og et lite hode; hodet er nesten så lite som et vanlig spikerhode, mens kobbersaumen er tilnærmet som jernsaumen i formen, med konisk stamme, lang spiss og stort hode. Stort sett har og blir kobberklink mest brukt fra Rogaland mot svenskegrensa (båter med mange og smale bord), mens kobbersaum (som erstatning eller forbedring i forhold til jernsaum) er vanligere fra Rogaland og nordover (båter med færre og breiere bord).

Det tradisjonelle er imidlertid jernsaum. Denne er tydelig tykkest oppe under hodet, som er ganske stort, og smalner jevnt av mot spissen, som bare svinger litt brattere inn enn resten av saumens sider. I dag finnes nesten bare fabrikklaget galvanisert jernsaum, og jernet i disse er atskillig mykere enn i hjemmesmidd saum i gamle dager.

Felles for både klink og saum er at de har kvadratisk snitt. Noe som gir bedre hold, og slår man inn saumen slik at to av sidene går parallelt med årringene unngås sprekking (så lenge hullet er forboret passelig). Slås saumen inn med sidene 45 grader på årringene (med to av hjørnespissene inn i årringene) er det større risiko for oppsprekking langs suene.

I gamle dager, frem til ca. 1880-90, var all saum hjemmesmidd. Som oftest var jernet i disse mye hardere enn jernet i dagens kjøpesaum. Likevel ble denne saumen gjerne klipt av med hovtang eller vanlig knipetang, men det blir også sagt at enkelte måtte sage saumen av med baufil. I dag brukes ofte kraftavbiter, en tverravbiter («knipetang») med utveksling.

Det er blitt spekulert på om noe av den hjemmelagde saumen ble lagd av jern utvunnet fra myrmalm i små blåstergroper. Det er kjent at slik jernutvinning foregikk i smått til hjemmebruk til langt ut på 1800-tallet. Slikt jern inneholdt ofte mer magnesium enn vanlig, og sto godt mot rust. Det er i hvert fall bemerkelsesverdig at gammel jernsaum står mye bedre mot kobberstoff enn nyere, fabrikklagd, selv om den siste er galvanisere|t.

Det finnes også såkalte reksaum (også kalt rekspiker), som brukes som vanlige spiker, f. eks. til å spikre bordendene til lotter og stevner. Reksaumen ligner på vanlig saum, men er generelt tynnere og mer jevntykk enn denne.

Tradisjonelle norske båttyper

• Nordlandsbåt
• Åfjordsbåt
• Geitbåt – nordmørsbåten. Ble bygd på Nordmøre og i Romsdal
• Snedbetning (snidbotning) – sunnmørsbåt
• Hardangerbåt
• Oselver
• Listring
• Listerbåt
• Sjekte
• Jekt – på grense mellom båt og skip
• Jakt (skipstypen) – om lag samme bruksområde og byggemiljø som jekten, men litt annerledes form og annerledes rigget
• Knarr – handelsskip i vikingtid

Litteratur

• Christensen, Arne Emil (1966): Frå vikingskip til motorsnekke., Det Norske Samlaget
• Molaug, Svein (1985): Vår gamle kystkultur. Oslo.

Eksterne lenker

•  (en) Nordic clinker boat traditions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons