Kielfreden

Kielfreden Kieleravtalen
Opptrykk av teksten fra traktaten
Type		Fredsavtale
Møtedato		14. januar 1814
Signeringsdato		14. januar 1814
Trådte i kraft		Samme dag
Parter		Sverige og Danmark-Norge
Språk		Fransk

Kong Frederik VI førte en offensiv nøytralitetspolitikk som i 1814 endte med avståelse av Norge til den svenske krone.

Allerede ved freden i Tilsit 1807 ga Tsar Aleksander russisk støtte til at Sverige underla seg Norge.

Under blokadene 1807–09 og 1812–14 tok Herman Wedel Jarlsberg initiativer for å skaffe Norge korn, og kom til at bare allianse med Sverige kunne få Norge ut av en ødeleggende krig med våre viktigste handelspartnere.

Etter Flåteranet i København høsten 1807 ble danskekongen drevet i enda sterkere allianse med Napoleons Frankrike.

Europa i 1811, fransk maktsfære i blått. Danmarks frykt var å bli helt oppslukt av Napoleons styrker, og valgte en franskvennlig «nøytralitet» som britene ikke godtok.

I Slaget ved Leipzig seiret Karl Johans nordhær over Napoleon, og la grunnlaget for å kreve Norge.

Godseier Carsten Anker var danskenes sterkeste støttespiller i Norge, og mente Norge skulle avvise Sverige for siden å gå inn igjen i forening med Danmark.

Prins Christian Frederik i 1813, året hvor han ble dansk stattholder i Norge med ungdomsvennen Carsten Anker som viktig rådgiver og støttespiller.

Russiske kosakker krysser Elben i 1814. I januar hadde de okkupert Jylland opp til Kolding, og bidro til at danskekongen avsto Norge for å redde sitt danske kongerike.

Kielfreden er fredsavtalen som ble inngått i Kiel 14. januar 1814 som forpliktet kongen av Danmark til å avstå Norge til kongen av Sverige etter Napoleonskrigene. Avståelsen omfattet ikke de gamle norske riksdelene Island, Grønland og Færøyene. Kielfreden inngått ved Kieltraktaten av 1814, var en fredsavtale inngått mellom svenskenes tronarving Karl Johan og den dansk-norske kongen Frederik VI i den da danske byen Kiel den 14. januar 1814. Avtalen avsluttet Napoleonskrigene i Norden, og bestemte at Frederik VI som tapende fransk alliert skulle overgi riksdelen Norge til kongen av Sverige, og ikke til staten Sverige. Til gjengjeld skulle danskekongen få det svenske Pommern og Rügen samt én million riksdaler. Avtalen avsluttet 350 års nesten sammenhengende svensk kamp for dominans i Norden, og nesten femten års målrettet svensk arbeid for å underlegge seg Norge gjennom krigføring. For Danmark markerte Kielfreden det endelige nederlag i et storpolitisk forsøk på å balansere nøytralt mellom Storbritannia og Frankrike, hvor svenskenes tronarving Karl Johan til slutt lyktes i å bruke krigsinnsatsen mot Napoleon til å vinne Norge.

Danskene fikk ikke endelig fred med Kieltraktaten, men måtte inngå egne fredsavtaler med hver av de allierte stormaktene. Fredsavtalen med Russland ble signert i Hannover 8. februar, men tsar Aleksander nektet å ratifisere den og holdt nesten 60 000 soldater i dansk Holstein til midten av november. Frederik VI var ved Wienkongressen til juni 1815, og forsøkte forgjeves å få stormaktenes med på å tvinge Sverige til å avstå Pommern og betale Norges andel av statsgjelden. Han lyktes derimot å få tsarens ratifisering av Hannoverfreden og tilbaketrekking fra Holstein. I juni 1815 sikret Frederik VI også et bytte av Pommern og Rügen til Preussen, mot å få hertugdømmet Lauenburg og én million riksdaler.

Norge motsatte seg Kieltraktaten og erklærte uavhengighet, vedtok egen grunnlov og valgte prins Christian Frederik til konge. Etter en kort krig mot overmakten Sverige godtok Norge ved Mossekonvensjonen 14. august 1814 å gå i personalunion med Sverige. Den 4. november ble Stortinget og de svenske forhandlerne enige om vilkårene, en revidert norsk forfatning ble vedtatt, og Sveriges konge Karl XIII ble valgt til norsk konge. Kieltraktaten ble forstått ulikt og brukt for å fremme nasjonale interesser. Danskekongen brøt traktaten da han iverksatte en plan for å unngå Norges innlemmelse i Sverige. Den norske eliten brøt traktatens relativt klare intensjon da den nektet å betale den norske del av Danmark-Norges fellesgjeld. Og svenskene brøt traktaten da de nektet å ta del i betalingen av den norske gjelden. Traktaten ble diktert av Karl Johan, og selv norske historikere har innrømmet at svenskene var den part som i størst grad overholdt avtalens bokstav, mens danskekongen mest aktivt motarbeidet den.

Da Kieltraktaten ble kjent i Norge, utløste den interessekonflikter som hadde oppstått i nødsårene siden 1807. Det gjaldt kongens rett til å overdra suvereniteten over Norge til kongen av Sverige, hva det innebar at Norge skulle være et eget kongerike, og ikke minst hvorvidt Norge i det hele tatt var bundet av avtalen og pliktig til å forenes med Sverige. Fra europeisk synspunkt var Kieltraktaten bare en av mange avtaler 1814–15 som trakk opp nye grenser på Europakartet. Fra norsk synspunkt satte avtalen hele spørsmålet om Norges suverenitet i spill, inntil overlegne svenske tropper satte punktum for reell norsk selvstendighet sommeren 1814.

Kieltraktaten, Mossekonvensjonen, Grunnloven og Riksakten utgjorde fire tvetydige dokumenter som 1814–15 etablerte Norges status i unionen mellom de to kongedømmene. Svenskene anså lenge Kieltraktaten som unionens eneste rettsgrunnlag og la den til grunn i Moss og ved Riksakten. I unionsstridene fra 1880-årene mente enkelte svenske rettslærde og konservative politikere at Kieltraktaten etablerte Sveriges overhøyhet over Norge, mens Mossekonvensjonen bare var et svensk samtykke til at deres norske undersåtter fikk implementere Kieltraktatens rettsgrunnlag og etablere unionen ved Novembergrunnloven – og at Riksakten bare var en kodifisering av dette. Andre svenske rettslærde og liberale politikere, og det norske juristmiljøet, mente at Kieltraktaten etablerte Norge som selvstendig stat og ikke bandt Norge til å gå i union med Sverige. De mente Kieltraktaten ble opphevet og erstattet av Mossekonvensjonen som ny mellomstatlig traktat, hvoretter Norge frivillig vedtok sin selvstendige grunnlov og valgte Karl XIII som sin konge, med Riksakten som en ny mellomstatlig traktat om unionsopprettelse.

Avståelsen av Norge inkluderte ikke Grønland, Island og Færøyene. Det har vært hevdet at de arktiske besittelsene etter britisk press ble overført til dansk suverenitet etter å ha vært norske besittelser siden Norgesveldet. Det er hevet over enhver tvil at Karl Johan ikke på noe tidspunkt krevde overdragelse av de arktiske øyrikene. Den historiske norske knytning til disse øygruppene ble antydet i Kieltraktatens kapitel 4, og utløste åpne spørsmål da Sverige 1890–1914 sporadisk forsøkte å vinne hel eller delt suverenitet over Svalbard, og da Norge i 1930 okkuperte Øst-Grønland. Førstnevnte sak ble løst til Norges fordel, sistnevnte til Danmarks. Haag-domstolen viste i 1933 nettopp til Kieltraktaten da Danmark ble tilkjent fortsatt rett over Grønland.

Samtidig med Kielfreden sluttet Danmark fred med Storbritannia, hvor Danmark fikk tilbake herredømmet over sine besittelser i Vestindia og India, mens britene beholdt den beslaglagte Orlogsflåden og øyen Helgoland.

Bakgrunnen 1773–1807

Allerede tidlig i Napoleonskrigene oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med Storbritannia, og ble drevet inn i en allianse med Russland og senere med det revolusjonære Frankrike. Danmark-Norges hovedmål var å sikre nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med Russland allerede i 1773 (mot Sverige), og igjen i 1780 og 1800, for å forhindre svensk eller britisk enekontroll eller makt over Østersjøhandelen. For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten ble eskortert av den betydelige, norskbemannede marinen. Storbritannia anså dette som en trussel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i 1801 og mot både den danske og russiske marinen i 1807.

Dansk politikk gikk tradisjonelt ut på å sikre kontrollen over de danske streder gjennom en usvikelig allianse med det mektige Russland, for å hindre en russisk-svensk forståelse hvor Sverige avsto Finland mot å bemektige seg Norge. Følgen av denne linjen var at militære maktdemonstrasjoner fra britisk side i Østersjøen ville måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje for dansk-russiske interesser. Britene foretok en slik maktdemonstrasjon mot den danske konvoifarten i juli 1800, og den danske utenrikspolitiske kurs ble ytterligere beseglet da Frankrike og Russland uventet inngikk fred og allianse mot Storbritannia, i januar 1801. Den danske kronprins holdt gjennom hele krigsforløpet døren åpen for forbund med Storbritannia, det primære for danskene var å sikre handelen og kontrollen med stredene og den danske regenten så stadig etter muligheter for å inngå forbund med britene.

Men da Danmarks mangeårige hovedallierte i Østersjøen gikk inn på fransk side i krigen mot Storbritannia, anså den danske regjering i praksis en fortsatt allianse med Russland som den eneste realistiske garanti for å beholde Norge og helstaten. Dansk utenrikspolitikk ble ytterligere låst i desember 1801 da britene først lokket danskene med avtaler våren 1801, og deretter i desember truet med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland. I 1805 valgte Sveriges kong Gustav IV Adolf å gå med i den tredje koalisjon mot Frankrike – på britenes side. Britene fikk nå en militært sterk alliert i Østersjøen og drev danskene enda mer ettertrykkelig inn i alliansen med Russland. Svenskenes retningsvalg førte riktignok til tap av Finland og konstitusjonelt statskupp, men også til krig med Danmark-Norge og tilsvarende mulighet for å kompensere tapet. For å lokke nordmennene til union, foreslo den svenske adel å innsette den populære norske øverstkommende i kampene mot Sverige, prins Christian August, som tronarving nettopp i Sverige, med tilbud om en union mellom de to nabolandene.

I krigsårene 1807–13 vant Sverige gradvis og gjennom sin lojale allianse med Storbritannia aksept for ønsket om å tilegne seg Norge. Ved freden i Tilsit i 1807 avtalte Napoleon og Tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i Kontinentalblokaden av Storbritannia, og den franske keiseren ga støtte til framtidig russisk herredømme over Finland. I svensk politikk utviklet det seg sterke krefter for å kompensere tapet av Finland med å underlegge seg Norge. De påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i Østersjøen, gjennom å tvinge Sverige og Danmark med i et nøytralitetsforbund rettet mot Storbritannia. Kronprins Frederik VI anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist for nøytralitet og adgang til alle parters markeder for den store dansk-norske handelsflåten. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåte måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.

Mens Danmark-Norge valgte alliansen med Russland og Frankrike mot Storbritannia, forble Sverige lojal ved Storbritannias side og befant seg utover 1808 i økende grad i krig med helstaten – sjømilitært i Østersjøen og Kattegat, og landmilitært gjennom stadige anfall inn i Norge. I august 1807 innledet britene et angrep på København med 13 linjeskip og 26 000 soldater. Britene møtte kronprins Frederik VI i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte på 15 linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger. Britene valgte da militært angrep på København med det påfølgende flåteran i oktober. Samtidig beseglet britene den viktige alliansen med Sverige gjennom å gi støtte til svenskenes ønske om å underlegge seg Norge.

Den 6. august 1807 hadde Frankrike truet Danmark-Norge med krig dersom landet ikke gikk med i kontinentalblokaden av britisk handel. Etter tapet av marinen i september-oktober befant danskene seg i en posisjon hvor bare fransk militær seier kunne redde helstaten, siden britisk-svensk seier i krigen uvegerlig ville medføre avståelse av Norge. Franskmennene gikk med på å garantere for helstatens framtid og det danske herredømmet over Norge. En avtale undertegnet i Fontainebleau 31. oktober 1807 ga også fransk garanti for militær hjelp til Danmark i tilfelle britisk eller svensk aggresjon. Mens svenske styrker forgjeves gjorde sporadiske anfall mot Norge, ble en større fransk-spansk hærstyrke i mars 1808 sendt gjennom Danmark for å invadere Sverige via Skåne. Dette ble militært mislykket, og i september inntraff hendelsen som danskene hadde fryktet helt siden 1773: Russland lot Danmark i stikken og inngikk fred med svenskene. Gjennom avtalen i Frederikshamn 17. september 1807 avsto Sverige hele Finland til Russland, mot offisiell russisk støtte til at Sverige skulle få overta Norge. Dermed hadde svenskene i løpet av ett år sikret både britisk og russisk støtte til kravet på Norge.

Betydningen av valgene i 1807

Da den danske konge i 1807 valgte fortsatt allianse med Frankrike og tilslutning til Kontinentalblokaden, var det i visshet om at britenes taktikk ville være å avskjære handelen mellom Danmark og Norge. Det ville hindre forsyninger av norske krigsråvarer til Danmark, men ville også innebære en regelrett utsulting av Norge siden den livsviktige korneksporten Norge da ble brutt. Historikerne Sverre Bagge og Knut Mykland skriver om danskekongens valg at han handlet utfra de interesser som «tjente landets kontinentale del, mens Norge ble ofret». Da Danmark-Norge året etter også kom i krig med Sverige, lå Norge igjen som en isolert øy med fiender i vest, sør, og øst. Isolasjonen av Norge innebar samtidig at danskekongen måtte opprette en egen norsk Regjeringskommisjon, en slags regjering, for å lede administrasjonen av den isolerte norske riksdel under krigen. Det norske stattholderembetet hadde vært ubesatt siden 1771, og landet hadde i økende grad blitt styrt direkte fra København. Av de fire medlemmene av denne «regjeringen» var tre danske, og først etter to år kom grev Hermann Wedel Jarlsberg med i kommisjonen. Norske myndigheter måtte skaffe korn, bygge forsvarsverker langs hele kysten, og stå imot en stadig mer avlastet svensk invasjonsstyrke i øst med en norsk hær på knappe 10 000 soldater. Til tross for at det var Danmark som hadde erklært Sverige krig, og til tross for at norsk fiske- og tømmereksport ble redusert til bare 1 prosent av 1805-nivået, forble den norske økonomiske og politiske elite svært lojal overfor Danmark. Den danske kongens alliansevalg innvarslet to års sammenhengende norsk nød, og tidvis hungersnød, og svekket mulighetene for den norske eksportindustrien som bygget opp for å betjene markedene i Danmark og Storbritannia.

Den drivende kraft i norsk nødsbekjempelse ble diplomatsønnen og greven Hermann Wedel Jarlsberg, som i 1809 ble medlem av Regjeringskommisjonen og fikk gjennomslag for å sende et ultimatum til Frederik VI i februar, som i praksis innebar en trussel om norsk, ensidig fredsinngåelse med Sverige og Storbritannia. Danskekongens kontante avvisning av kommisjonens krav om nødsforsyninger kom samtidig med at svenskenes utsending Baltzar von Platen besøkte Christiania og fikk full tilslutning fra Hermann Wedel Jarlsberg om en norsk-svensk union under den norske øverstkommanderende, prins Christian August. For den engelskvennlige og pragmatiske Wedel Jarlsberg innebar forslaget en mulighet til å slutte fred, gjenopprette kornforsyninger fra Sverige, og gjenåpne den viktige fiske- og tømmereksporten til Storbritannia – samt opprette et eget norsk, selvstendig styre med egen grunnlov, administrasjon og pengevesen. I juli 1809 krevde danskekongen at den norske hær angrep Sverige i kombinasjon med et russisk angrep fra nord, samtidig som den norske øverstkommanderende ble utropt til svensk tronarving. Den norske regjeringskommisjon gjentok kravet overfor Frederik VI og fredsslutning med Sverige, hvilket Frederik VI etterkom og dermed kom de norsk-svenske unionsforkjemperne i forkjøpet. Danmark opphevet kaperfarten og fikk gjennomslag for norsk lisenshandel med Danmark og Storbritannia – og reddet på den måten helstaten fra sammenbrudd og fra Wedels plan om forening med Sverige. Norge gikk høsten 1809 inn i en veritabel høykonjunktur og «jobbetid» med overflod av korn, samtidig som Kongen nå kunne feste grepet om helstatens enevelde og opphevet Regjeringskommisjonen og andre norske statsetater året etter. Den norske selvstendighetstanke var derimot vakt for alvor, og i 1810 tok Wedel og andre nordmenn initiativ til å anlegge et norsk universitet og andre selvstendige institusjoner.

Sluttspillet 1812–1814

I 1808 stod Danmark-Norge tilbake med en hær på 30 000 mann med uten sin marine, totalt militært underlegen fienden Sverige, og uten alliansen med Russland som militær garanti. Avtalen i Fountainebleu innebar en viss militær garanti fra Frankrike, men resultatet av den fransk-spanske hærstyrken som ble sendt mot Skåne i mars 1808 ble ny britisk militæraksjon, senkingen av danskenes siste gjenværende linjeskip, og en sementering av Danmarks valg av side mot Storbritannia og støtte til Kontinentalblokaden. Hovedmålet nå ble å beholde Norge, og hovedvirkemidlet var å fortjene nordmennenes gunst gjennom livsviktige forsyninger av korn under den britiske hungersblokaden av Norge. Da Napoleon i 1812 startet felttoget mot Russland, skulle Danmark stille 10 000 soldater til å dekke flanken i nord. Russland reagerte på Napoleons angrep og danskenes støtte til dette, med å gi ny, formell støtte til svenskekongens krav på Norge. Og blokaden skapte hungersnød da den norske kornhøsten slo feil i 1812, og det norske eksporteventyret fra lisenstiden 1809–12 brøt nå fullstendig sammen. Utover vinteren og våren 1813 brøt det ut en rekke hungersopprør i norske byer, og flere steder tvang bøndene til seg det siste kornet myndighetene rådde over. Den anti-svenske holdning som hadde rådd i jobbetiden, ble nå avløst av høylytte krav fra norske embetsmenn og kjøpmenn om fredsslutning, og det ble åpenbart sendt en norsk delegasjon til Storbritannia for å sondere mulighetene for britisk aksjon eller norsk selvstendighet under britisk beskyttelse. På Østlandet derimot, gikk toneangivende handelsmenn som Hermann Wedel Jarlsberg og Carsten Tank nå inn for å gå den korteste og sikreste vei ut av krisen – i union med Sverige.

Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann, Carsten Anker, skrev den 30. april 1813 til sin nære venn fra Københavntiden, Norges kommende stattholder prins Christian Fredrik, at han var sin konge tro, men at Wedelkretsens unionsplaner måtte tas på alvor:

«Fravinder man Ham Norge, ..., da kom for Guds skyld herop og red os fra Sverige, kom op med Deres fædrenearv, da kan Norge blive uafhængigt, indtil stormen er ovre og Norge igjen kan forenes med Danmark.»

Den danske utenriksminister Niels Rosenkrantz foreslo forgjeves overfor sin konge at Danmark skulle tre ut av den uvillige alliansen med Napoleon og velge britisk side, i et siste desperat forsøk på å beholde Norge. Etter Napoleons tap i Russland i desember framførte Sverige og Storbritannia et krav overfor Danmark om å avstå Norge. Frederik VI avviste kravet, og fastholdt sin allianse med Frankrike. Britene svarte med å underskrive en traktat i Stockholm 3. mars 1813, hvor de formelt støttet Sveriges krav på Norge. Våren 1813 gjorde danskene endelig tydelige forsøk på å bytte side og vise forhandlingsvilje, men Karl Johan overtalte britene til å avvise den danske fredsdelegasjonen, og den russiske tsaren hadde nå langt større bruk for svensk støtte mot Napoleon – og å rette svenskenes ambisjoner mot Norge snarere enn mot Finland. Etter de mislykkede fredshenvendelsene overfor Storbritannia ble danskekongens hovedstrategi da å sende sin fetter Prins Christian Frederik til Norge i mai for – i tråd med Carsten Ankers bønn – å forhindre Norges innlemmelse i Sverige. Den nye stattholderen la straks ut på reiser i hele landet for å bekrefte bøndenes motstand mot svenskene, og bryte ned borgerskapet britisk- eller svenskvennlige tendenser. Et viktig strategisk trekk ble å privatisere den statlige kornforsyningen, sette prisdannelsen fri og la kjøpmennenes bruke all sin energi i kampen mot hungersnøden – noe som styrket stattholderens posisjon både i handelsborgerskapet og blant sultende bønder. Stattholderens proklamasjoner oppildnet til fedrelandssinn og forsvar av Norge, og ble lest opp i kirkene over hele landet, eller trykket i den nyetablerte avisen Tiden.

Etter Napoleons tap ved Leipzig gikk stormaktene straks i gang med å drøfte Danmark-Norges framtid. Den danske kongen satte særlig lit til støtte fra Østerrike om å redde dobbeltmonarkiet, og det var en kjensgjerning at britene hadde nære relasjoner til det norske handelsborgerskapet. Den østerrikske kansleren Fyrst Metternichs utsending grev Louis Phillippe de Bombelles, ble sendt til København og fikk Frederik VIs aksept for å avstå Trondhjems Stift (Trøndelag og Nord-Norge) til Sverige, mot å bryte med Napoleon og slutte seg til de allierte. I mellomtiden tok Christian Frederik initiativ til dannelse av en de facto norsk sentralbank med rett til utstedelse av norske sedler. Han visste at det ledende norske borgerskap ønsket forening enten politisk med Storbritannia eller statsmessig med Sverige, mens bøndene var mer kongetro. Kombinasjonen av en god kornhøst 1813 og stattholder Christian Frederiks sjarmoffensiv overfor nordmennene, svekket svenskenes stilling i Norge og ga danskekongen gode kort på hånden. Det gikk antakelig nesten to uker før danskekongen fikk nøyaktig forståelse av Napoleons nederlag, og det virker som han ikke fullt innså nederlaget før 6. november.

Stattholder Christian Frederik fikk 22. desember 1813 kongens brev datert 7. desember, med informasjon om kompromissforslaget hvor bare Trondhjems Stift skulle avstås. Kongen og de Bombelle så med velvilje på et trøndersk opprør mot innlemmelse i Sverige, og stattholderen fikk publisert en melding i Tiden om at en fredsslutning nærmet seg. Christian Frederik sikret seg støtte til opprør fra embetsmennene i Trøndelag og nordover, og fornyet tillit av disse representantene ved bankmøtet i Christiania 5. januar. Stattholderen kunne allerede 26. desember besvare kongens brev med melding om den trønderske opprørsviljen mot 'at blive svensk', og gjentok sitt forslag fra en måned i forveien om å stille seg i spissen for at Norge under stattholderens ledelse offisielt skulle løsrive seg fra Danmark før slaget var tapt. Brevet med meldingene om trøndernes opprørsvilje og forslag om norsk løsrivelse kom ikke fram til Kongen på Fyn før 5. januar, som trolig satte større lit til et britisk-østerriksk kompromiss med Karl Johan. Derimot rakk den danske konge å styrke det norske selvstendighetsopprøret gjennom en ordre om forsert utskipning av korn til nordmennene 14. januar, samme dag som han overga landet til svenskene.

Sveriges kronprins, Jean Baptiste Bernadotte, var arkitekten bak planen om union mellom Sverige og Norge.

Sveriges kronprins Karl Johan Bernadotte gikk inn i slaget ved Leipzig på alliert side, med tanke på å vinne Norge. Med Napoleons tap i Leipzig 16.–19. oktober 1813 stod Russland og Sverige sammen bak kravet om dansk avståelse av Norge, og Karl Johan hadde ved to anledninger under krigføringen fått presset fram konkrete britiske støtteerklæringer. Britene ønsket nå den svenske «nordhæren» satt inn i Holland, men Karl Johan nektet og gikk med tsarens støtte i stedet til angrep på den danske hær i Holstein 7. november. Danskenes verste scenario var nå en avståelse av både Norge og de danske øyene til Sverige, og en prøyssisk innlemmelse av Jylland – med tilhørende utslettelse av den danske stat. Snart var 10 000 danske soldater innesperret i festningen i Rendsburg, mens 18 000 mann satt landfast på Fyn – konfrontert med 60 000 svenske og russiske feltsoldater. Russiske kosakker ble observert så langt nord som ved Kolding og Ribe. De østerrikske meglingsforsøk overfor Sverige og Russland hadde mislykkes, det eneste stormaktene fikk gjennomslag var en våpenhvile som Karl Johan måtte godta 15. desember.

Lille julaften 1813 kom den karibiskfødte, danske diplomaten Edmund Bourke og grev de Bombelles til Kiel, hvor Karl Johan kontant avviste forslaget om å overta bare Trondhjems Stift. Den svenske tronarvingen overrakte sine allierte to forhandlingsutspill: Enten måtte Danmark godta fullstendig overgivelse av Norge over en viss tid hvor bare Trondhjems Stift skulle overføres straks, eller alternativt skulle Danmark avstå hele Norge straks men med kompensasjon i form av å overta de svenske besittelser i Pommern og Rügen samt 1 million riksdaler. Britene og østerrikerne bøyde til slutt av og tvang Frederik VI til å godta et av de to svenske forslagene – og danskekongen valgte Pommern og pengene. Om kvelden 7. januar 1814 førte Frederik VI en to timer lang samtale med grev de Bombelles hvor kongen avsto Norge etter 434 års forening i helstaten. Frederik VIs fullmakt til å avstå Norge ble dagen etter overrakt til Karl Johan av Edmund Bourke. Fortsatt ble det ført krevende forhandlinger, blant annet om gjeldsspørsmålene. Bourke forhandlet nå på den danske kongens vegne, og fikk blant annet gjennomslag for at de svenske styrkene skulle trekkes helt ut av Holstein. Karl Johan så seg tvunget tilbake til sluttoppgjøret med Napoleon i det siste felttoget mot Waterloo, og godtok kravene. Avtalen ble deretter undertegnet i Karl Johans hovedkvarter 14. januar.

Kieltraktatens bestemmelser

Kieltraktaten ble skrevet på fransk og ikke utgitt separat i Norge, men ble i slutten av januar kjent i den norske eliten. Det kjennes to utgaver fra København, en fra Odense, én fra Stockholm, én på tysk fra det svenske feltboktrykkeriet i Liège, og et annet eksemplar på fransk fra feltboktrykkeriet i Kiel. Etter den danske oversettelse, utført ved hoffets og universitetets trykkeri, inneholder de 28 artiklene følgende bestemmelser i oppsummert form:

1. Det skal for fremtiden være fred, vennskap og forståelse mellom de to majesteter.
2. Russland og Preussen skal gjenopprette forbindelsene til Danmark, og Kongen av Danmark skal slutte fred med disse land med svensk hjelp.
3. Kongen av Danmark forplikter seg til å slutte fred med de Allierte og erklære Frankrike krig.
4. Kongen av Danmark og hans etterkommere frasier seg til Kongen av Sverige og hans etterkommere alle sine rettigheter og adkomster til Kongeriket Norge, stiftene Kristiansand, Bergen, Akershus, og Trondheim med Nordlandene og Finnmarken, de bispedømmer, stifter og provinser som utgjør hele Kongeriket Norge, alle innbyggere, byer, havner, festninger, landsbyer og øyer, og de tilhørende besittelser – Grønland, Færøyene og Island ikke medregnet – og alle rettigheter og fordeler. De skal for fremtiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet, og danne et kongerike forent med det svenske. Kongen av Danmark forplikter seg og sine etterkommere til aldri å gjøre krav på Norge, og dets innbyggere anses løst fra sin troskapsed til Danmarks konge.
5. Kongen av Sverige forplikter seg til å la Norges innbyggere beholde nytelsen av deres lover, friheter, rettigheter og privilegier slik de er på denne tid.
6. Som Norges suveren forplikter Kongen av Sverige seg til å dekke en del av den danske utenriks- og innenriksgjeld, tilsvarende Norges folketall og ressurser i forhold til Danmarks. Kommissærer fra begge parter skal møtes innen en måned og beregne gjeldens omfang.
7. Kongen av Sverige og hans etterkommere frasier seg til Kongen av Danmark og hans etterkommere alle sine rettigheter og adkomster til Hertugdømmet Svensk Pommern og Fyrstedømmet Rügen. Disse områder skal tilhøre Kongeriket Danmark og innlemmes i samme.
8. Kongen av Danmark forplikter seg til å la Svensk Pommerns og Rügens innbyggere beholde nytelsen av deres lover, friheter, rettigheter og privilegier slik de er på denne tid. Han forplikter seg til ikke å endre områdets myntsystem uten stendenes godkjennelse.
9. Kongen av Danmark forplikter seg til å videreføre den svensk-britiske avtale fra 3. mars 1813 om britiske handelsskips adgang og vilkår for handel i Stralsund.
10. Kongen av Danmark overtar ansvaret for Hertugdømmet Pommerns gjeld.
11. Kongen av Danmark forplikter seg til å anerkjenne og opprettholde alle svenske kongelige donasjoner og eiendommer gitt til individer i Svensk Pommern og på øya Rügen.
12. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg gjensidig til å videreføre lønn og pensjoner til offentlige tjenestemenn og bevilgninger til velgjørende eller allmennyttige formål i sine nyervervede land, og til å videreføre det nye Universitet i Norge og Universitetet i Greifswald.
13. Kongen av Sverige forplikter seg til å benytte sin gode posisjon blant sine allierte for å sikre at Kongen av Danmark holdes skadesløs for avståelsen av Norge, gjennom overtakelsen av Svensk Pommern og Rügen.
14. Straks avtalen er underskrevet, skal de væpnede styrker slutte fred til lands og til vanns.
15. Partene skal avstå fra alle påløpte eller planlagte pengeoverføringer, transaksjoner eller kreditter til de angjeldende områder, og gi all konfiskert eiendom tilbake til sine rettmessige eiere. Den forente nordtyske armé skal trekke seg ut av danske besittelser. De svenske tropper skal umiddelbart rykke inn i Norge og innta befestede steder, og selv trekke seg ut av Svensk Pommern og Rügen når festningene Frederikshald, Kongsvinger, Fredrikstad og Akershus er besatt.
16. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg gjensidig til straks å utstede proklamasjoner til innbyggerne i de avstått land, med informasjon om avtalen, om at de er løst fra sine troskapsbånd, og at de har å forholde seg rolig å ta imot sine nye suvereners tropper. De utsendte og ikke-innfødte embetsmenn gis anledning til å forlate sine poster når den nye suverene makt overtar styret.
17. Krigsfangene skal gjensidig settes fri, og deres opparbeidede gjeld betjenes av avtalepartene.
18. De beslag som i krigsøyemed er gjort av borgeres eiendom, og de beslag som er gjort i deres skip i noen havn, skal oppheves. Fordringskrav fra før krigen som fikk utsatt sin rettsforhandling, skal gjenopptas.
19. Kongen av Sverige frasier seg krav på de svenske skip og priser som danske kapere har tatt etter Jönköpingfreden og inntil begynnelsen av nærværende krig.
20. De borgere fra det annet land, henholdsvis Norge, Danmark, Pommern, Rügen eller Sverige, som befinner seg i sitt tidligere moderland eller lydrike, skal kunne vende tilbake til sitt hjemland med alt sitt gods uten utførselstoll, og skal de første seks år fritt kunne bosette seg i det land de nå befinner seg i.
21. Alle landmålingsbrev, skjøter, dokumenter, kart og festningsplaner som ved denne traktat er overgitt til de respektive konger, skal tilbakeleveres innen seks måneder, og senest innen et år.
22. All offentlig og privat gjeld opptatt av pommeranere i Sverige, svensker i Pommern, nordmenn i Danmark og dansker i Norge, skal betjenes på de allerede avtalte vilkår.
23. I påvente av en handelsavtale mellom Sverige og Danmark forplikter partene seg til å videreføre eksisterende handelsforbindelser mellom Norge og Danmark, og mellom Pommern og Sverige, i ett år.
24. Den svenske hærs utstyr i Pommern og på Rügen skal tilbakeføres til Sverige, men ikke artilleriet i faste festninger. Danske og svenske marineskip i Norge og Pommern og Rügen skal tilbakeføres til Danmark og Sverige. Svenske tropper og kurerer skal kunne reise fritt gjennom Pommern og Rügen så lenge krigen varer.
25. Artikkel 6 i Jönköping-traktaten om postgangen er opphørt fordi gjensidigheten oppheves ved Norges avståelse til Sverige.
26. Danske embetsmenn i Norge, og norske embetsmenn i Danmark, skal innen et år fritt kunne søke avskjed fra sine embeter, uten ulemper eller bebreidelser. Det samme gjelder tilsvarende for svenske og pommerske embetsmenn.
27. Partenes tidligere fredsavtaler, og Jönköping-traktaten av 1809, er fornyet og satt i kraft.
28. Traktaten skal ratifiseres og utveksles i København innen fire uker, eller raskere hvis det kan skje.

• Signert av Edmund Bourke og Baron G. af Wetterstedt.

Kieltraktaten og Norges stilling

Fra svensk side var begge forhandlingsutspillene overfor de vestlige allierte en ren innlemmelse av Norge som et slags krigsbytte – og kompensasjon for tapet av Finland i Napoleonskrigene. Det første svenske forslaget til kapitel 4 sa at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade». Ved å gå inn i krigen på russisk-britisk side sikret Karl Johan russernes entydige tilslutning til å 'vinne' Norge. For enevoldskonger som tsar Aleksander og Frederik VI var norsk «selvstendighet» i seg selv en fremmed og skremmende liberal tanke. Den danske utsending Edmund Bourke fastholdt derimot at traktaten skulle ta hensyn til det norske folkets «frihet og lykke»..

Traktatens endelige artikkel 4 bestemte at Norge skulle «for Fremtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen aff Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske». Her var ordlyden annerledes enn for Pommern, som bare skulle «indlæmmes» i Danmark. Etter traktaten skulle Norge være et eget kongerike, men i union med Sverige som den svenske konges eiendom. Mye tyder på at Karl Johan fikk rapporter fra Norge om anti-svenske holdninger og om de nasjonale selvstendighetsønsker og krav som hadde utviklet seg der. Det var derfor Karl Johan Bernadotte som selv insisterte på Kieltraktatens formulering om Norge som selvstendig, og på samme tid ga løfter om en egen grunnlov. I den endelige traktaten forpliktet Sverige seg til å anerkjenne de lover og friheter nordmennene hadde på den tid da freden ble sluttet. Som erobringsgeneral og tronarving måtte Karl Johan sikre Sverige kompensasjon for tapet av Finland, og siden gjenerobring av Finland var utenkelig, gjenstod gevinsten av Norge som en siste mulighet. For nordmennene betydde det at man startet den avgjørende runde av selvstendighetskampen med Kieltraktatens garanti om videreføring av alt det som var vunnet forut for traktatens signering: det omfattet et norsk universitet, et nasjonalt rettsvesen med en ny Overkriminalrett, regional administrasjon under fire stiftamtmenn, en de facto sentralbank og pengevesen, og en norsk forsvarshær på inntil 30 000 mann ledet av overveiende norske offiserer. Men noen norsk parlament eller regjering hadde ikke nordmennene eller stattholderen opprettet før traktaten ble signert, og det lå ikke håndfaste løfter om en slik suverenitet i selve avtalen. Frederik VI hadde gitt fullmakten, men Christian Frederik hadde utsatt utnevnelsen av en Regjeringskommisjon i mer enn et år.

Traktatens artikkel 16 bestemte at det skulle utstedes proklamasjoner til innbyggerne i Norge om det som hadde skjedd, løse dem fra deres troskapsed til den danske kongen, og oppfordre dem til med ro å ta imot de svenske tropper. I tråd med dette utstedte Frederik VI et åpent brev datert 18. januar 1814 om «Norges Afstaaelse til Sverrig», fulgt av en kunngjøring om at embetsmenn som ikke ville forbli i Norge skulle overlevere sine embeter til etterfølgere oppnevnt av den svenske regjering. Karl Johan sendte 22. januar et tekstforslag til kong Carl XIII, som den nyutnevnte svenske generalguvernøren for Norge, Hans Henrik von Essen, tok med seg vestover for å publisere som proklamasjon i 8 000 eksemplarer i Norge. Proklamasjonen gjentok at Norge skulle være et «selvstendig» rike med sin egen forfatning, men i union med Sverige. Sveriges kong Carl XIII kunne foreløpig ikke sette militær makt bak proklamasjonen, som med stattholder Christian Frederiks velsignelse ble trykket i avisen Tiden den 5. mars.

Traktaten og det norske opprør

Stattholder Christian Frederik mottok 16. januar et brev fra premierløytnant Falsen datert 7. januar, om at Kongen hadde avstått helstaten og at Bourke hadde reist til Kiel for å forhandle. Falsen fastslo at «Norges Skiebne staaer i Deres Højheds Haand». Dagen etter informerte stattholderen norske embetsmenn om muligheten for at Kongen ville gi etter og avstå hele Norge, og 24. januar ankom brevet som informerte om Kieltraktaten og kongens avståelse av Norge til svensk suverenitet. Uten Kongens samtykke tok Christian Frederik til orde for norsk reisning mot unionsplanene. Han var nå formelt ikke lengre dansk stattholder, og måtte enten forlate landet eller ta rollen som norsk opprørsleder. Om ikke annet, hadde han gjennom sin arverett til den dansk-norske trone en slags legitim rett til den norske krone, som Carsten Anker hadde påpekt. Først 7. februar mottok Christian Frederik kongens brev med varmt samtykke til å sette i gang det norsk opprøret mot union med Sverige.

I Norge ble traktatteksten trykket i avisen Tiden den 10. mars 1814. Traktatens 28 artikler skulle overføre Norge «med fuld Eiendomsret og Souverainitet» fra den danske til den svenske konge, slik at det for framtiden skulle danne «et Kongerige forenet med det Svenske» (artikkel 4).

Karl Johan var våren 1814 opptatt med avslutningen av Napoleonskrigene og fredsoppgjøret på Kontinentet, og i mellomtiden tok både Christian Frederik og ledende nordmenn initiativ til å motsette seg Kieltraktaten og arbeide for norsk selvstendighet. Historikere har grundig behandlet hvordan 27-årige Christian Frederiks tydelige oppdrag med å bevare Norge under dansk styre, gled over i en norsk motstand mot Kieltraktaten under hans ledelse. Historikeren Knut Mykland har vist hvordan danskekongen personlig oppmuntret og støttet den norske selvstendighetslinjen etter nederlaget ved Leipzig, for å hindre dannelsen av en meget sterk, svensk-norsk stat, i et regelrett dobbeltspill. Med Christian Frederiks norske oppstand så dansker en liten mulighet for igjen å forene de to riker under en felles, dansk kongeslekt. Danskekongen krevde offisielt opphør av det norske selvstendighetsstrevet og innlemmelse i Sverige, men i realiteten opprettholdt han Christian Frederiks arverett og gjorde hva han kunne for å skaffe de norske opprørere nok korn, inntil stormaktenes press ble for stort og Frederik VI så seg tvunget til offisielt å kreve nordmennenes tilslutning til Sverige den 19. april, og opphør i kornkredittene 11. mai, mer enn fire måneder etter hans overgivelse av landet gjennom Kieltraktaten.

Dette bidro utvilsomt til å befeste Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene for godt og søke en konstitusjonell veg til den norske trone. Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Eidsvollsforsamlingen i april, sikret også Christian Frederik at den svenske unionsdør forble lukket når de norske representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Eidsvollsmennene endte med å gjenskape Christian Frederiks arverett til Norge, og holde døren åpen for en gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.

Svenske politikere unngikk ikke å kommunisere overfor nordmennene at Christian Frederik var en medløper for det danske eneveldet, mens revolusjonshelten Carl Johan bragte det opplyste, konstitusjonelle monarki som Sverige selv hadde innført etter tapet av Finland i 1809. Om svenskene ikke lyktes med å vinne sterke følelse for tilslutning til Norge, ville de i det minste slå en kile inn i den norske eliten ved å påpeke at nordmennene og Christian Frederik hadde diametralt ulike motiver med å motsette seg Kieltraktaten.

Da Kieltraktaten ble kjent for den danske prins og norske stattholder Christian Frederik, innkalte han til Notabelmøtet på Eidsvoll Verk 16. februar hvor 13 av de 21 frammøtte var født i Danmark, og hvor Christian Frederik ønsket seg utropt til norsk konge i kraft av sin danske arverett til det norske rike. Dette vitnet om en prins som fortsatt i stor grad hadde danske interesser for øyet. Den frammøtte professor Georg Sverdrup frarådet den danske kronprins å la seg utrope til norsk konge på dette grunnlaget. Dette rådet var i tråd med nettopp Kieltraktaten bud om at Norge var avstått og ikke lengre del av den danske arverett. Her var det altså Christian Frederik som ønsket handling i strid med traktaten, mens Sverdrups råd lå nærmere Kieltraktatens intensjon om norsk selvstendighet. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme – ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks danske arverett.

Historikeren Francis Sejersted sier om avståelsen av Norge at «ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket. Kieltraktaten førte til opprør i Norge». Sejersted viser til at juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, alle hadde studert under professor Johan Friedrich Wilhelm Schlegel i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for eneveldet. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til Jean-Jacques Rousseau. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav. Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre.

Sverre Bagge og Knut Mykland legger også vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede før Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen. De to historikerne mener også at Christian Frederik forsto at selvstendighetslinjen var dødsdømt i og med at stormaktene støttet Sverige og blokaden av norsk handel var gjeninnført. De tilskriver Christin Frederik rollen som hovedarkitekt bak en Mossekonvensjon som ga vide løfter og stort spillerom for norsk selvstendighet og konstitusjonell forhandlingsevne overfor et Sverige man var dømt til å gå i union med.

Sent i mai sendte Christian Frederik sin nære venn Carsten Anker til London, for å forsøke å samle britisk støtte til norsk selvstendighet. Men i juni kom stormaktenes utsendinger til Christiania med beskjed om å avslutte det norske opprøret, og også den britiske sendemannen fastslo at de støttet sine svenske allierte. Diplomatene ble tatt imot i residensen på Bygdøy, og tok til å undersøke svenske påstander om at det var kong Frederik VI og Danmark som stod direkte bak det norske opprøret, for å hindre overdragelsen av Norge til Sverige. Det ble nedsatt en internasjonal undersøkelseskommisjon som tidlig i august fastslo at det norske opprøret ikke var Danmarks verk. Britene anså seg fornøyd, og med Mossekonvensjonen 14. august opphørte også den svenske press mot Danmark om oppfyllelsen av Kieltraktaten. En dansk historiker konkluderer at det «det var i høi grad Konventionen i Moss, der sikrede Danmarks status som selvstændig nation». Etter freudsslutningen kunne Danmark bruke all sin diplomatiske kapasitet på å sikre russisk uttrekning fra Holstein.

Dansk freds- og gjeldsoppgjør

Kieltraktaten etablerte bare Danmarks fred med Sverige, danskene måtte inngå egne fredsavtaler med hver av de allierte stormaktene. Danske sendebud arbeidet hardt for å få en fredsavtalen med Russland undertegnet i Hannover 8. februar, siden de holdt nesten 60 000 soldater i dansk Holstein. Men tsar Aleksander I nektet å ratifisere den, og Karl Johan forhalet overleveringen av Pommern og Rügen. Frederik VI dro derfor til Wienkongressen for å sikre støtte til å tvinge gjennom svensk avståelse av deres områder i sør, og betaling av Norges del av gjeldsbyrden slik Kieltraktaten forutsatte. Men da Napoleon kom tilbake i 1815 ble det umulig å finne løsninger på dette. Frederik ble derimot i Wien helt til juni 1815, og sikret først russisk ratifisering og uttrekning fra Holstein fra 14. november, og deretter et makeskifte med Preussen som overtok Pommern og Rügen, mens danskekongen fikk hertugdømmet Lauenburg og 1 million riksdaler.

Internasjonal politikk ble preget av stormaktsopprør etter krigen med få eller ingen rom for suverenitetstenking. Wienkongressen trakk opp Europakartet helt uten hensyn til om innbyggerne var «spurt». Norge før krigsutbruddet var en uatskillelig del av det danske rike, og avståelse av land var alminnelig etter krig, ofte med pengebeløp som mellomlegg. For Storbritannia og andre stormakter hadde norske selvstendighetsappeller begrenset virkning. Nordmennene vakte sympati i liberale kretser i Storbritannia for folkesuverenitetstanken, men Kieltraktaten var bindende og Sverige kunne sommeren 1814 innta Norge militært i visshet om at stormaktene helt siden 1812 hadde gitt dette sin fulle støtte. Karl Johan hadde riktignok ved flere anledninger appellert til nordmennene ved å love dem konstitusjonell selvstendighet med egen grunnlov og lovverk, men under felles konge i et svensk-norsk unionsrike. En slik konstitusjonell selvstendighet var derimot ikke fra et internasjonalt synspunkt ensbetydende med at nordmennene fikk innvilget rett til å motsette seg unionen med Sverige. Norsk innlemmelse i Sverige var tross alt godkjent av Russland gjennom Petersburgtraktaten av 5. april 1812, og av Storbritannia gjennom Stockholmstraktaten av 3. mars 1813.

Kieltraktatens artikkel 6 bestemte at Sveriges konge som Norges suveren skulle betale deler av Norges forholdsvise andel av Danmark-Norges felles statsgjeld, både utenriksgjelden til andre stater, og innenriksgjelden i form av obligasjoner og bankoveksler:

«Da det hele beløb av den Danske Monarchies Gield hefter ligesaavel paa Kongeriget Norge som paa de øvrige Dele af Staten, saa forbinder Hans Majestæt Kongen af Sverrig Sig i Sin Egenskab af Kongeriget Norges Souverain til at paatage Sig en del af samme, der svarer til Norges Folkemængde og Indtægtskilder, i forhold til Danmarks.»

Gjelden ble anslått til 25–30 millioner speciedaler, og av dette ønsket Danmark at Norge skulle betale 6 millioner. Den svenske kronprins Karl Johan valgte, etter at Stortinget var etablert i 1814, å sende hele regningen til det norske storting som norsk bevilgende myndighet. Stortinget anerkjente derimot ikke Kieltraktaten, og avslo den svenskenes krav om å betale gjelden. Stortinget og den norske regjering krevde helt frie forhandlinger, som ble ført mellom Norge og Danmark fra juni 1815, men med betydelig press fra Sverige og stormaktene. Danskene hadde sterke kort på hånden siden Kieltraktaten var såpass klar. De norske utsendingene derimot ønsket å tilbakebetale et langt mindre beløp og at Sverige måtte bidra til betalingen, under henvisning til Kieltraktatens artikkel 6. Den svenske utenriksministeren tok avstand fra det norske synet, og Sverige truet med å legge Norge under seg som provins dersom nordmennene ikke kom til enighet med Danmark på basis av Kieltraktaten.

Danskene krevde Kieltraktaten håndhevd, og med delvis støtte fra Storbritannia krevde de etter hvert oppgjør av 4 millioner riksdaler, en sum nordmennene anså helt umulig å reise i et kriseherjet Norge. I november 1818 foreslo den norske regjeringen å prute tilbakebetalingen ned til 2 millioner speciedaler over 20 år, uten renter. Svenskekongen kunne støtte en nedprutning av beløpet til 3 millioner over 10 år, men nekter for at Sverige skulle delta i betalingen. Sveriges syn var nå at Norge som selvstendig kongerike måtte betjene sin gjeld fra dansketiden, mens nordmennene viste til at Sverige som unionspartnere måtte dele på forpliktelsen ved at Sverige betalte en tredjedel. Dette ble blankt avvist av svenskene, og Gjeldskonvensjonen av 1. september 1819 fastslo at Danmark skulle få tilbakebetalt 3 millioner speciedaler over 10 år. Men Norges regjering fortsatte budsjettforhandlingen med Sverige, og godtok først i 1821 en ensidig norsk tilbakebetaling av 3 millioner speciedaler over 29 år til 4 prosent rente. Seks års norske protester hadde i stor grad basert seg på den norske statsrettslige forståelsen av Sveriges unionsforpliktelser og Kieltraktaten.

Kieltraktatens betydning i unionstiden

Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i unionstiden. Men det var ulike skoler innen forståelsen av hvor langt denne overhøyhet strakk seg. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet den svenske rettsprofessor Oscar Alin ved Uppsala universitet, den såkalte Lydrikesläran, og formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning helt fram til 1905. I Norge var på den andre side Jamlikhetsteorin enerådende, anført av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert, og Bredo von Munthe af Morgenstierne. Men også i Sverige hadde dette synet sine bred støtte, anført av Uppsala-professoren Herman Ludvig Rydin allerede i 1860-årene og etter hvert som basis for det rådende svenske syn.

Striden gjaldt forståelsen og endringen av artikkel 4 i Kieltraktaten, som i løpet av forhandlingene ble endret til å anvise Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), til i den endelige ordlyden å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Mens Oscar Alin anså tekstendringen som rent språklig, mente Herman Rydin og Hans Forssell at endringen var substansiell, og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men til den svenske monarken og hans etterkommere. Forssell mente at Kieltraktatens artikkel 4 gav «åt Sveriges Konung en ny krona, suveräniteten över ett nytt rike, och åt Sveriges rike icke besittning av Norge, icke herravälde eller suveränitet över Norge, men rätten att vara med Norges rike under en konung förenat.» Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å gjøre Norge innlemmet («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).

Alin og Alin-skolens hovedpunkt var ikke bare at Kieltraktaten var unionens primære rettsgrunnlag, men at Sverige – tross senere avtaler og konvensjoners innrømmelser – alltid kunne velge å falle tilbake til Kieltraktatens bestemmelser om Sveriges absolutte herredømme over Norge. Den selvstendighet Kongen hadde godkjent med sammenkallingen av Stortinget i oktober 1814, revisjonen av Novembergrunnloven, og det norske kongevalget, var etter Alins syn underordnet Kieltraktatens bestemmelser og kunne når som helst tilbakekalles. Dette ble da også tidvis forsøkt gjort av den svensk-norske Kongen utover 1800-tallet.

Selv Oscar Alin innrømmet at den omstridte endringen i den endelige Kieltraktaten i alle fall innebar at de fire norske amtene utgjorde en helhet (et kongerike), i motsetning til hva man kunne hevde om en hvilken som helst annen gruppe av provinser innenfor Sverige. Men Alin mente altså at dette 'kongeriket' var å anse som en del av staten Sverige, og her gikk det viktige skillet mellom de to rettsforståelsene. Tilhengerne av jamlikhetsteorien gikk svært langt i motsatt retning – Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige – det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Traktaten innebar etter dette syn ingen plikt til å gå i union med Sverige, derimot ga traktaten Sverige retten til å være forent med Norge. Ludvig Aubert gjorde som de radikale juristene i 1814, med henvisning til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter Grotius og Rousseau, mente han at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.

Den norske statsrettslærde Torkel Aschehoug gikk enda lengre, og mente i 1891 at Kieltraktaten brøt med folkeretten.

Oscar Alin anså det norske Stortinget som rebeller som gjorde opprør mot – etter Kieltraktatens bestemmelse – sin lovlige svenske konge. Når Karl Johan gjennom Mossekonvensjonen anerkjente 17. mai-grunnloven som fundament for det videre svenske styre av Norge, og avtalte at fremtidige, større avgjørelser som gjaldt Norge skulle godkjennes av Stortinget, mente Alin at slike bestemmelser lå innenfor Sveriges rett å avtale. Etter dette synet var svenskenes innrømmelser bare et utslag av valg de foretok som suveren myndighet, og innebar ikke noen anerkjennelse av at de stod overfor en suveren, norsk stat. Ludvig Auberts syn var diametralt omvendt, Eidsvollsmennene handlet som lovlig, nasjonal myndighet og kong Christian Frederik ledet an i en legitim krig mot en annen stat. I dette perspektivet var Mossekonvensjonen en internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å godta kongevalg, innrømmet den svenske kongen gjennom Mossekonvensjonen at han var å betrakte som en fremmed fyrste, som innrømmet Stortinget retten til å velge konge – og satte sin lit til å bli valgt. Til alt overmål lot svenskene det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen senere, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som det var Stortingets suverene rett å enten godta eller forkaste. Forhandlingene innebar dessuten i seg selv en svensk anerkjennelse av Norge som en suveren stat.

Det ble da også raskt klart at Stortinget nektet å velge Karl XIII til norsk konge i denne omgang, først ville Stortinget vedta en ny grunnlov og deretter ta stilling til kongevalget («Konstitution först, konung sedan»). Det kom i november til kompromiss: «Norge skulle, såsom ett självständigt rike, under vissa villkor förenas med Sverige under en konung», og videre at «Konungavalet icke skulle företagas, innan man blivit enig om de förändringar, som rikets Grundlag skulle undergå». Svenskene måtte motvillig gå med på å utsette kongevalget, men ifølge tilhengerne av lydrikesteorien innebar dette på ingen måte noen tilsidesettelse av Kieltraktaten. De mener Kongen gjennom Mossekonvensjonen gjør det rebelske Stortinget til en lovlig forsamling, og bemyndiger Stortinget til å sanksjonere de bestemmelser om kongevalg som Kieltraktaten allerede slår fast. For Alin-skolen er Mossekonvensjonen derfor ikke en ny traktat som er statter Kieltraktaten, men en svensk bemyndigelse av at deres norske undersåtter får sammenkalle et Storting for å virkeliggjøre Kieltraktatens bestemmelser om konstitusjon og kongerett innen rammen av svensk overhøyhet over Norge. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mener Alin-skolen at grunnloven blir gyldig, og unionen etableres i tråd med Kieltraktaten. Etter jamlikhetsteorin forholdt det seg helt annerledes: Herman Rydin anser Stortingets kongevalg i november som unionens etableringspunkt. Kieltraktaten hadde etablert Norge som en selvstendig stat, og denne statens lovlige nasjonalforsamling valgte frivillig Karl XIII som sin konge, etter først å ha vedtatt en grunnlov som gir forsamlingen rett til å velge en ny kongeslekt for landet. Det var ifølge Aubert «ivert Fald kun en Erkjendelse af den samtidig valgte Konge – ikke nogen Erkjendelse af, at Karl XIII allerede var Konge ifølge ... Kieler-Traktaten». Ved at den svenske kongen selv formelt tok i mot kongevalget, innebar dette at han på forhånd ikke kan ha ansett seg å være Norges konge. Og ved at Stortinget vedtok union på gitte vilkår nedfelt i en ny grunnlov, opparbeidet også den lovlige svenske nasjonalforsamling en forpliktelse til å godkjenne unionen på disse vilkårene. Her mener Alin og hans elever, at Sveriges konge gjennom Mossekonvensjonen tillot nordmennene å opprette en ny stat, og at denne staten med Novembergrunnloven vedtok en grunnlov for Norge, og en unionstraktat for sammenslutning med Sverige. Den senere Riksakten i 1815 innebar ifølge denne skolen bare en lov-kodifisering av visse deler av Novembervedtakene, en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbstemmelser samtidig.

Tilhengerne av Jamlikhetsteorin mente tvert imot at Novembergrunnloven utelukkende var en norsk konstitusjon, som ble sanksjonert av Kongen i egenskap av å være norsk monark, og ikke som representant for Sverige – grunnloven var utelukkende et anliggende mellom det norske folk og deres valgte konge. Først med Riksakten ble unionen etter dette synet etablert, gjennom godkjennelse i begge landenes nasjonalforsamlinger. De to parlamentene inngikk en ny, folkerettslig bindende avtale som alene regulerte hvordan unionens fellesanliggender skulle avgjøres. Riksaktens innledning fastslo at den var «ej av vapnen, men av den fria övertygelsen tillvagabragt», og Aubert mente at disse formuleringene måtte betraktes som «med Flid Indsatte i statsrelslige Dokumenter for at fastslaa den nye Forenings Retsgrundlag».

Kieltraktaten, Grønland og Svalbard

Enkelte historikere har trukket en skjebnelinje fra Kielfreden til Grønlandssaken, ved at Kielfreden skal ha innebåret at stormaktene avviste Grønland som et historisk-legitimt norsk krav, og godtok Grønland som dansk.

Den danske historiker Ole Feldbæk mener derimot at svenskene aldri på noe tidspunkt krevde avståelse av øyene i vest og nord, men at kravet utelukkende gjaldt Fastlands-Norge. Andre forfattere hevder at det var britisk press som hindret Sverige fra å kreve de arktiske øyrikene. Kieltraktaten fastslo eksplisitt i kapitel 4 at avståelsen ikke omfattet Færøyene, Island, eller Grønland. Likevel nevnes disse som Norges besittelser i Kieltraktaten:

«Disse Bispedømmer, Stifter og Provindser, der Udgøre hele Kongeriget Norge, tilligemed alle Indvaanere, Byer, Havne, Fæstninger, Landsbyer og Øer på alle kyster av dette Kongerige, saavelsom de tilhørende besiddelser – Grønland, Færøerne og Island ikke deri indbegrebne – ligesom alle forrettigheder, Rettigheder og Fordele, Skulle for Framtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen av Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske.»

Den dansk-norske helstaten av 1380 hvilte på en sammensmeltning av to kongeriker ved at danskene tok den norske tronarving til konge, mens nordmennenes egen konge døde uten arvinger. Norge hadde selv som eneste nordiske land arvekongedømme i senmiddelalderen, og sammenslutningen med Danmark ble et produkt av landets egen valgte statsform. Det faktum at Norge bragte de arktiske områdene inn i fellesskapet, endret ikke at den danske kongeslekt fra starten i 1380 var det norske rikets reelle og rettmessige herskere. Utfra en slik forståelse var Grønland ikke norsk, men dansk-norsk, og i 1814 valgte den danske konge å avstå sitt herredømme over Norge, men ikke Grønland, Island eller Færøyene. Det er likevel av historisk interesse at Kieltraktatens underskrivere omtaler de arktiske øyområdene som Norges «tilhørende besiddelser» og finner det nødvendig å unnta disse eksplisitt fra den danske landavståelsen.

Kieltraktaten inkluderte derimot alle øyer og «Besiddelser» med unntak av de tre nevnte, og dette inkluderte potensielt Svalbard. Sent i 1870 tok Adolf Erik Nordenskiöld initiativ til svensk anneksjon av Svalbard, og et flertall i svensk statsråd 23. februar 1871 gikk inn for å ta øyene i besittelse på vegne av Norge. På henvendelse fra utenriksminister Carl Wachtmeister var derimot den norske regjering i Christiania ganske avvisende, de fryktet at Norge ville bære kostnaden og Sverige høste de økonomiske fruktene, men anså forslaget positivt for «den norske nationalfølelse». Svenskene sendte saken til uttalelse til de europeiske stormaktene, og Danmark og Nederland var udelt positive mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland bare tok moderate forbehold. Bare Russland utviklet i løpet av 1871 motvilje mot forslaget, som kunne bragt Svalbard under det svensk-norske unionskongedømmet. Den russiske motstanden torpederte forslaget, til stor tilfredshet for den norske statsministeren i Stockholm.

I 1892 tok Norges egen regjering et initiativ til anneksjon av Svalbard, men ble avvist fra den svenske regjeringen, av henvisning til russerne som i århundrets siste år også avviste tyske forsøk på å annektere Bjørnøya. Et sentralt poeng her er at det norske 1892-initiativet ble reist av en regjering som i det stille arbeidet for en egen norsk utenrikstjeneste og utenrikspolitikk, mens Norge fra et svensk synspunkt var underlagt svensk utenrikspolitikk og overhøyhet. Hadde Sverige eller Norge annektert Svalbard før 1905, ville det utvilsomt oppstått kompetansestrid mellom dem om hvem som var den folkerettslig legitime eier av anneksjonen, hvor mange svenske politikere anså Kieltraktaten som rettsgrunnlag for ensidig svensk herredømme over dobbeltmonarkiets utenrikspolitikk. Det selvstendige Norge førte fram mot første verdenskrig en stadig mer pågående Svalbard-politikk, Et norsk utspill om å påta seg styringsoppdrag over Svalbard i 1909 vakte reservert reaksjon fra stormaktene og massiv svensk motstand, basert på deres nesten hundreårige veto mot norsk utenrikspolitikk i unionen. Svenskene høstet en god del sympati for sin avvisning av Norges ambisjoner, av hensyn til den nordiske stabiliteten og forholdet til Russland. Svenskene trakk derfor Russland aktivt inn og foreslo felles norsk-svensk-russisk styre av Svalbard, noe som like før verdenskrigen strandet etter motstand fra Tyskland og USA. Norge posisjonerte seg derimot nå meget godt, med argumentasjon som viste til landets historiske overhøyhet i nordområdene. Juristen og en tid utenriksminister Arnold Ræstad utga i 1912 avhandlingen Norges høihetsret over Spitsbergen i ældre tid, som ble en «bibel» for norske diplomater og forhandlere med henvisning til de historiske besittelsene som Kieltraktaten eksplisitt nevnte som norske. Både Ræstad og jusprofessor Fredrik Stang bisto den norske forhandleren Fredrik Wedel Jarlsberg ved fredsforhandlingene i Paris i 1919, bevæpnet med avhandlingen fra 1912 og ulikt historisk og juridisk materiale som skulle vise Norges forbindelser til Svalbard. I Kieltraktatens paragraf 4 nevntes nettopp norske «Besiddelse» hvor Svalbard hørtes blant slike som uttrykkelig ikke var blitt unntatt fra avståelsen til den svenske konge, og som av den grunn ikke kunne hevdes som dansk. Den svenske motstand mot Norges overhøyhet helt til det siste, gjør det derimot mer enn sannsynlig at en anneksjon før 1905 av mange svenske ledere ville blitt ansett som svensk, siden den svenske tolkningen av Kieltraktaten var at Norge ikke kunne foreta egne og selvstendige utenrikspolitiske handlinger innen rammen av unionen.

Vurderinger i ettertid

Sverre Steen kaller 1814 det merkeligste år i Norges historie. Ifølge Steen bygget Kieltraktaten på en gammeldags oppfatning av forholdet mellom statene: fyrstesuvereniteten som innebar at fyrsten (kongen) disponerte over territorier og befolkning uten å måtte spørre folket selv. Denne tankegangen gjenspeilet seg hos stattholderen, prins Christian Fredrik, som motsatte seg Kielfreden og mente han hadde «odelsrett» til Norge. Christian Fredrik ville videreføre eneveldet og når han etterhvert ble konge av Danmark ville han gjenforene de to landene – dette hadde han tenkt ut 1813 før Kielfreden var et faktum. Christian Fredrik reiste en tur til Trondheim blant annet for å lodde stemningen. På tilbaketuren samlet han en krets av fremstående personer (15 embetsmenn og 6 forretningsmenn) på Eidsvoll verk 16. februar 1814, det såkalte stormannsmøtet på Eidsvoll.

Se også

• Norges historie
• Edward Thornton (1766–1852)

Litteratur

• Oscar Alin. Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst. Norstedts förlag, 1889.
• Torkel H. Aschehoug. Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
• Ludvig Aubert. Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
• Sverre Bagge og Knut Mykland. Norge i dansketiden. Politikens Forlag, København 1987. ISBN 87-567-3887-0 (Politikens Danmarkshistorie; bind 5)
  Norsk utgave 1987 (ISBN 82-02-10933-7) og 1993 (ISBN 82-02-12369-0)
• Nils Edén. Kielerfreden och unionen. Almqvist & Wiksells förlag, 1894
• Nils Elvander, «Från liberal skandinavism till konservativ nationalism i Sverige», I: Scandia 1961. ISSN 0036-5483
• Ole Feldbæk. «Frederik 6. og Napoleonskrigene». I: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger. Forsvarsmuseet 1999. ISBN 82-91218-14-5 (Forsvarsmuseets småskrift; nr 19)
• Hans Forsell. «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt» I: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
• Jan Glete. «Den brittiska flottan 1793–1815», I: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger. Forsvarsmuseet 1999. ISBN 82-91218-14-5 (Forsvarsmuseets småskrift; nr 19);
• Thomas Lyngby og Jan Romsaas (red), 1814 – Spillet om Danmark og Norge, Norsk Folkemuseum og Det Nasjonalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014. ISBN 978-87-87237-89-5
• Bredo Morgenstierne, Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
• Herman Ludvig Rydin. Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad. Uppsala, 1863
• Steen, Sverre (1972). Langsomt ble landet vårt eget. Cappelen. ISBN 8202027039. 
• Evert Vedung. «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin – Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245–259. ISSN 0036-5483
• Nils Erik Villstrand. «Med Sverige eller Ryssland?». I: Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger. Forsvarsmuseet 1999. ISBN 82-91218-14-5 (Forsvarsmuseets småskrift; nr 19)
• Jörgen Weibull, Carl Johan och Norge 1810–1814. Unionsplanerna och deras förverkligande. Lund, 1957 (I serien Bibliotheca Historica Lundensis; nr VI; ISSN 0519-9700)

Eksterne lenker

(sv) Kiel-traktaten – originaltekster fra den svenskspråklige Wikikilden

• Kiel-traktaten, dansk oversettelse 1814 – Nasjonalbiblioteket. Besøkt 2. februar 2014
• Om Kielfreden, fra nettstedet danmarkshistorien.dk (dansk)
• Kieltraktaten (Trykt i København, 1814)
• Kieltraktaten, svensk-fransk parallellutgave 1814
• 1814-bibliografi: litteratur fra og om 1812–1814
• Den uakseptable Kieltraktaten, artikkel hos Norgeshistorie.no