Jemeljan Pugatsjov

Jemeljan Pugatsjov
Født	Емельян Иванович Пугачёв; 1742; Pugatsjovskaja
Død	10. jan. 1775 ; Moskva
Beskjeftigelse	Revolusjonær, militært personell, politiker
Ektefelle	Ustinja Petrovna Kuznecova; Sofia Nedjuzjeva
Partner(e)	Tatiana Kharlova
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet
	Jemeljan Pugatsjov på Commons

Jemeljan Ivanovitsj Pugatsjov (født ca. 1742, død 10. januar^jul./ 21. januar 1775^greg.) (russisk: Емельян Иванович Пугачёв) var leder for et stort opprør av kosakker under Katarina den store.

Bakgrunn

Pugatsjov var sønn av en mindre donkosakkisk jordeier. Han giftet seg med kosakkjenta Sofia Nedjuzjeva i 1758. Samme år deltok han i syvårskrigen som en del av kosakk-ekspedisjonen til Preussen under ledelse av grev Zakhar Tsjernysjev. I den russisk-tyrkiske krigen (1768–1774) tjenestegjorde Pugatsjov, som nå var en kosakkisk khorunzjij (som tilsvarer rangen podporutsjik, eller fenrik, i den vanlige hæren), under grev Petr Panin og deltok i beleiringen av Bender i 1770.

De påfølgende årene førte Pugatsjov et vandrende liv. Han ble flere ganger arrestert og fengslet som desertør av myndighetene. I 1773, etter å ha frekventert klostrene til de gammeltroende, som hadde betydelig innflytelse på han, erklærte han seg selv som tsar Peter III og organiserte opprøret til Jaik-kosakkene, som etter hvert førte til et vidstrakt opprør i hele regionen ved nedre Volga.

Opprøret 1773–1774

Se hovedartikkel: Pugatsjovs opprør

Historien om Pugatsjovs sterke likhet med den myrdede tsaren Peter III, som hans hustru, den fremtidige keiserinnen Katarina II, hadde styrtet i 1762, kommer fra en senere legende. Pugatsjov var en Don-kosakk og desertør fra Katarinas keiserlige arme. Historien Pugatsjov fortalte var at han og hans fremste tilhengere hadde rømt fra Katarinas klør, og nå hadde bestemt seg for å imøtekomme folkets klagemål, gi absolutt frihet til kosakkene, og sende Katarina selv vekk til et kloster.

Pugatsjov samlet en armé gjennom propaganda, aktiv rekruttering og løfter om reform. Med denne hæren og koordineringen av sine generaler klarte Pugatsjov å ta store deler av området fra Volga til Ural. Pugatsjovs største seier under opprøret var erobringen av Kazan.

Som svar satte general Peter Panin ut etter opprørerne med en stor hær, men transportvansker, mangel på disiplin, og omfattende ulydighet blant hans underbetalte soldater paralyserte alle hans anstrengelser i månedsvis, mens de tallrike og allestedsnærværende gjengene til Pugatsjov oppnådde seire i nesten alle trefninger. Ikke før i august 1774 klarte general Johann (Ivan) Michelson å påføre opprørerne et knusende nederlag nær Tsaritsyn, hvor de mistet ti tusen mann, som enten ble drept eller tatt til fange. Panins brutale gjengjeldelser etter erobringen av Penza fullførte deres skuffelser. 14. september 1774 overleverte Pugatsjovs egne kosakker ham da han forsøkte å flykte til Ural. Aleksandr Suvorov plasserte ham i et metallbur og sendte ham til Moskva for en offentlig henrettelse, som fant sted 10. januar 1775. På et offentlig torg ble han delt i fire deler.

Pugatsjov arv

Pugatsjovopprøret hadde en langvarig effekt på Russland. Mens Katarina II prøvde å reformere den provinsielle administrasjonen, så medførte opprørets redsler at hun skrinla planer om andre reformer, spesielt forsøk på å frigjøre Russlands livegne og serfer. Hennes regime ble etterhvert preget av økende konservativisme.

Aleksander Pusjkin skrev en bemerkelsesverdig historie om opprøret, og han fortalte utførlig om noen av hendelsene i sin roman Kommandantens datter fra 1836.

Bibliografi

N. Dubrovin, Pugachiev and his Associates (Rus.; Petersburg, 1884)
Catherine II., Political Correspondence (Rus. Fr. Ger.; Petersburg, 1885, &c.)
S. I. Gnyedich, Emilian Pugachev (Rus.; Petersburg, 1902).
"Dokumenty stavki EI Pugacheva, povstancheskikh vlastei i uchrezhdenii, 1773-1774 gg."
AN SSSR, In-t istorii SSSR, TSentr. gos. arkhiv drev. aktov (Rus. Moscow, 1975.)
Pugachevshchina. Moscow : Gosizdat, 1926-1931.
Longworth, Philip. "The Pretender Phenomenon in Eighteenth-Century Russia", Past and Present, No. 66. (Feb., 1975), pp. 61–83.

Referanser

^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118742922, besøkt 16. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ minnetavle, «Yemelyan Ivanovich Pugachev», Open Plaques-identifikator (emne) 9604^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ MAK, oppført som Jemieljan Pugaczow, PLWABN-ID 9810532091105606^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Chuvash encyclopedia^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

Eksterne lenker

[hash-cb4b4aeb4930122523eef6d372019954ae398da3-1] Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118742922, besøkt 16. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-5d41895ed4b850a0fe19a655002f29958e0bf6fd-2] tavle, «Yemelyan Ivanovich Pugachev», Open Plaques-identifikator (emne) 9604^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-42f47da272d5df2e13fd590f5148e05fdd3de1f9-3] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-18bc185f17f4734b9337247c81b0b5efd5562914-4] MAK, oppført som Jemieljan Pugaczow, PLWABN-ID 9810532091105606^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-c542b04aa30414665569573e09d92c5769b5b331-5] Chuvash encyclopedia^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-82136f8a98a4982f31e232ee983777c369136231-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]