Jakob Bagge

Jakob Bagge
Født		1. mai 1502 Halland eller Norge
Død		14. jan. 1577 (74 år) Stockholm
Beskjeftigelse		Soldat
Embete		Stattholder
Nasjonalitet		Sverige
Utmerkelser		Ennoblering
Troskap		Sverige
Militær grad		Admiral
Deltok i		Grevefeiden Dackefeiden Den nordiske syvårskrig Det første slaget ved Bornholm Det første slaget ved Öland
Jakob Bagge på Commons

Våpenskjoldet til Jacob Bagge.

Jakob Bagge (født 1. mai 1502 i Halland eller Norge, død 14. januar 1577 i Stockholm) var en svensk sjøoffiser som nådde admiralsgraden i tjeneste for Erik XIV av Sverige. Han kommanderte det store krigsskipet «Mars» under det første slaget ved Öland 30. mai til 31. mai 1564 bare uker etter det nye skipet fikk admiralflagget. Etter senkningen av storskipet ved slutten på sjøslaget gikk han over i fangenskap for resten av den nordiske syvårskrigen.

Biografi

Jakob Bagge ble født ved 1. mai 1502 i Halland eller Norge som sønn til Thord Olofsson Bagge og Ingeborg Jakobsdotter, begge av norsk adelig byrde. Hans far var hovedmann for den danske kongen Christian 2. i Stockholm i året 1522, da de svenske opprørerne ledet av Gustav Vasa satt denne byen under beleiring. Faren og hans sønn, den unge Jakob Bagge, gikk over til den svenske siden og aksepterte Vasa som deres herre under beleiringen. Etter kroningen av Gustav Vasa som Sveriges konge fikk Thord Bagge flere herreder i Södermanland og stillingen som kommandant i Viborg, mens Jakob først var nevnt som fogd over noen herred i Uppland.

I 1534 overtok Bagge kommandoen over en fane, en militærenhet på omtrent 500 mann og deltok i Grevefeiden til lands og til sjøs med heder, da svenskene støttet den ene tronpretendent i den danske borgerkrigen, hertug Christian av Holstein. Etter byen Halmstad var inntatt av svenskene, overtok Bagge befalet da motparten straks lagt ham og byen under beleiring. Bagge klarte å holde ut fram til januar 1535, da unnsetningstyrker kom fram og tvunget de dansk-lybske styrkene på retrett. I sommeren 1535 ble Bagge fartøysjef om bord på skipet «Kamperman», der man utmerket seg for gode lederegenskaper og dyktighet i løpet av årets sjøtoget.

Etter krigens slutt ble Bagge belønnet av svenskekongen, som forfremmet ham til den viktige posten som stattholder på Stockholms slott i 1538, ansvarlig for forsvaret av hovedstaden medregnet sjøforsvaret. Han ble den første svenske underadmiral i historien i året 1541 for den kongelige flåten som seilte med kongen om bord til kongemøtet med Christian III i Brömsebro. Deretter overtok Bagge krigsbefalet under Dackefeiden 1542-1543, som var et bondeopprør i sørvestre Sverige med utgangspunktet i Småland. Opprøret ble skånselløst slått ned med omfattende represalier mot smålänningene etter Nils Dackes død.

Deretter kom han tilbake til den svenske flåten og var fartøysjef på skipet «Enhörningen» og siden «Stora Svan» i året 1543, to år senere ble Bagge som resultat av sin tjeneste forfremmet til hovedmann for Kalmarflåten, og fikk kronegården Boo på Värmdön i len, som ligger mot en fjord som deretter fikk navn etter ham; Baggensfjärden i Stockholms indre skjærgård. Under krigen mot Russland i 1550-årene beviste Bagge sine ferdigheter som en meget dyktig og respektvekkende sjøoffiser for de svenske flåtestyrkene, som belønning fikk han adelsbrev av kongen i 1556. Etter Gustav Vasas død fortsatte Bagge i tjeneste for den nye kongen Erik XIV, og ble forfremmet til admiral i året 1561 for å lede den såkalte «Bryllupsflåten» som var sendt ut på frierekspedisjoner til England og Skottland i 1561 og 1562, før man skulle hente en brud i byen Rostock i året 1563.

Under den siste sjøekspedisjonen kom Bagge om bord på «Elefanten» ut for en dansk eskadre ved Bornholm, og da man nektet å stryke egne seil som honnørtegn i dansk farvann, kom det til kamp. Sjøslaget ved Bornholm utløste en storkrig mellom Danmark-Norge og Sverige i sommeren 1563, og bruden uteblitt ved ankomsten i Rostock. Bagge dro tilbake til Stockholm med tre erobrede skip, men ingen brud.

Bagge overtok befalet over den svenske flåten etter krigsutbruddet, og seilte først ut til sjøs tidlig i september 1563 med 38 skip for å oppsøke den dansk-lybske fellesflåten. Slaget ved Gotska Sandön sluttet uavgjort, men Bagge var blitt tvunget tilbake til sine baser i Dalarö av Peder Skram som beholdte herredømmet til sjøs i resten av året. Bagge måtte tåle bitende kritikk av kongen, som bestemte seg for å gi ham en siste sjanse for det neste årets sjøtoget.

Uker etter det svenske sjøtoget startet kom Bagge ut for den nye danske admiralen, Herluf Trolle i spissen for den dansk-lybske flåten den 30. mai utenfor Ölands nordre ende. Det første slaget ved Öland ble et meget hardt og blodig sammenstøt som sluttet med ødeleggelsen av det nye flaggskipet «Mars» som for ettertiden kalles «Jutehataren» eller «Makalös» den 31. mai 1564 og nesten hele besetningen. Den svenske admiralen valgt å overgi seg til lübeckerne om bord på deres flaggskip «Der Engel».

Den danske admiralen forsøkt å få den prestisjebetydelige krigsfangen i egne varetekt, men forhindres av hans lybske kollega Friedrich Knebel som satt Bagge på land i Bornholm. Tvisten mellom de allierte om Bagges skjebne sluttet med at den danske kongen fikk sin vilje, og han ble ført videre til København. Frederik II nektet å gi fra seg den viktige fangen gjennom krigsårene til tross for et tilbud om å få tilbake den danske admiralen Jacob Brockenhuus som hadde blitt tatt til fange utenfor Bornholm av Bagge.

Etter freden ble Bagge løslatt i 1571, og ved ankomsten i Stockholm fikk han tilbake den gamle posten som stattholder på Stockholms slott med tilsynsansvaret for sjøforsvaret. Johan III som hadde overtatt tronen etter sin bror, valgt å gi ham fripass fra mye av ansvaret ettersom han var blitt over sytti år gammelt.

Jakob Bagge døde i Stockholm den 14. januar 1577, etterlott seg tre barn han fikk med sin hustru Anna Svinhufvud. Den eldre sønnen ble admiral i den svenske flåten.

Litteratur

• Den Svenska Flottans Historia Bind 1, 1942
• Det Första Stora Kriget, Alexej Smirnov 2009 ISBN 978-91-7329-020-3