Troppene til ishockeyturneringen under Sommer-OL 1920 inneholder samtlige syv tropper som ble tatt ut til OL-turneringen fra 23. til 27. april 1920. Alle aldre er som de er ved starten av turneringen (23. april 1920).
De syv deltakende lag hadde forskjellige nomineringsprosesser. De etablerte europeiske ishockeynasjonene Sveits, Frankrike, Belgia og Tsjekkoslovakia kunne nominere lag som hadde erfaring med ishockey, men som spilleteknisk ikke var på samme nivå som nordamerikanerne. Canada nominerte et klubblag (vinneren av Allan Cup, Winnipeg Falcons). USA hadde også opprinnelig valgt å velge et klubblag, men endret senere mening og nominerte et all-starlag.[1]
I Canada ble det besluttet at årets Allan Cup-vinner skulle representere landet ved OL. Winnipeg Falcons vant troféet etter at University of Toronto ble slått i et dobbelmøte i Toronto med sifrene 8–3 og 3–2 og ble dermed valgt til å representere Canada.[10] Toronto lå over 3 000 km øst for Winnipeg, og da laget skulle reise med båten «SS Melita» fra Saint John, New Brunswick fem dager senere, hadde spillerne ikke mulighet til å returnere til Winnipeg eller å informere sine familier om at de skulle delta i OL. Det canadiske laget seilte fra Canada den 3. april og ankom Liverpool i Storbritannia en uke senere. Deretter seilet de fra Dover til Ostend og ankom Antwerpen den 14. april, hvor ble vel mottatt av både belgierne og de britiske soldatene utstasjonert i landet.[11][12] Omkostningene for reisen ble estimert til å være 10 000 canadiske dollar (CAD), en enorm sum som ble innsamlet fra inntektene av Allan Cup og donasjoner fra provinsregjeringen i Manitoba (2 000 CAD) og bystyret i Winnipeg (500 CAD).[12]
Winnipeg Falcons var et lag som neste utelukkende besto av spillere med islandsk bakgrunn.
I Sverige var det bandy som var den dominerende vinterlagsporten og ishockey hadde først blitt introdusert vinteren 1919/20. Bandy var underordnet Svenska Bollspelsförbundet (i dag Svenska Fotbollförbundet) og det var også forbundet som i januar 1920 gikk med til å sende et ishockeylag til OL. Treningen begynte 2. februar 1920 og fortsatte inntil Sveriges Olympiska Kommitté nominerte det endelige laguttaket i slutningen av mars 1920.[13] Laget var bygget opp om de tre stjernespillerne Nils «Nisse» Molander, David Säfwenberg og Hans Georgii, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Georgii, som spilte for Berliner Schlittschuhclub og var utvalgt til å være kaptein på det svenske laget, ble imidlertid syk og måtte melde forfall. Det svenske laget reiste med tredjeklassestog via Trelleborg og Sassnitz til Berlin hvor de møtte opp med stjernespillerne Nils «Nisse» Molander og David Säfwenberg, som til daglig spilte ishockey i Tyskland. Etter en lang og vanskelig reise gjennom Tyskland, som var preget av politisk kaos som følge av Kappkuppet, nådde endelig Antwerpen om kvelden den 10. april.[14]
Böhmens landslaget, som var forgjengeren til Tsjekkoslovakia, var i årene innen første verdenskrig en av de europeiske ishockeystormaktene og en av grunnleggerne av LIHG i 1908 og hadde vunnet EM-gull i 1911 og 1914 og EM-sølv i 1913. Det tsjekkoslovakiske laget var optimistiske, men kom uforberedt da den milde vinteren hadde gjort det vanskelig å forberede seg tilstrekkelig for turneringen. Laget hadde bare hatt anledning til å trene og avholde det tsjekkoslovakiske mesterskapet på tre dager i Štrbské Pleso i Tatrafjellene.[15] Tsjekkoslovakia ankom dessuten Antwerpen uten to av deres beste målscorere. Jaroslav Jirkovský og Jaroslav Jarkovský hadde begge vært stjerner på det böhmiske landslaget før krigen og hadde stått for 33 av 53 mål på fire EM-turneringer. Jirkovský hadde vært krigsfange og kom ikke hjem fra Sibir før på slutten av året. Dessuten brakk deres førstemålvakt Karel Wälzer tommelen på trening og kunne først spille i bronsekampen mot Sverige.[16][17]
I USA startet forberedelsene i januar og det ble opprinnelig besluttet at en utslagsserie skulle avholdes hvor vinnerlaget skulle representere USA i OL. Når det var bare to lag igjen, Boston og Pittsburgh, ble avgjørelsen endret til at man utvalgte et all-star-lag. Videre ble det antatt at utelukkende å bruke amerikanske spillere ikke ville være nok mot canadierne, så fem naturaliserte canadiere som spilte for amerikanske klubber ble også valgt. Canadierne protesterte mot dette og mente det ikke var rettferdig å la canadiere spille for det amerikanske laget, men Belgias avviste protesten og konkluderte at de var spilleberettigede.[11][18] Det amerikanske laget seilet fra New York med «SS Finlandia» den 7. april og ankom Antwerpen til et entusiastisk belgisk oppmøte den 19. april, dagen før turneringen opprinnelig skulle starte. For å gi amerikanerne tid til å akklimatisere seg ble åpningsdagen flyttet til den 23. april.[11] Laget skulle opprinnelig ha blitt ledet av Pittsburg ACs trener Roy D. Schooley, men tre dager før avreise måtte han melde avbud da hans kone plutselig ble syk. I stedet ble formannen for United States Figure Skating Association, Cornelius Fellowes, bedt om å overta trenerrollen.[11]
Belgia
Canada
Frankrike
Sveits
Sverige
Tsjekkoslovakia
USA
