Hopp til innhold

Houston Stewart Chamberlain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Houston Stewart Chamberlain
Født9. sep. 1855[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Portsmouth (Det forente kongerike Storbritannia og Irland)[5]
Southsea (Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Hampshire)
Død9. jan. 1927[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Bayreuth (Weimarrepublikken)[6]
BeskjeftigelseRaseteoretiker, politiker, filosof, essayist, statsviter,[7] skribent[7]
Utdannet vedUniversité de Genève[8]
Cheltenham College
Stubbington House School
EktefelleEva Chamberlain[9][10]
Anna Horst[9]
FarWilliam Charles Chamberlain[9]
MorEliza Jane Hall[9]
SøskenBasil Hall Chamberlain[9]
PartiDeutsche Vaterlandspartei (1917–1918)
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1926–)[11]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Weimarrepublikken (1916–)
GravlagtStadtfriedhof Bayreuth
SpråkTysk,[12][13] engelsk[13]
Houston Stewart Chamberlain på Commons

Houston Stewart Chamberlain (født 9. september 1855 i Portsmouth i England, død 9. januar 1927 i Bayreuth i Tyskland) var en britisk-tysk forfatter av politisk filosofi, naturvitenskap, og var svigersønn av den tyske komponisten Richard Wagner.

Chamberlain ble født som brite, men tok i 1916 tysk statsborgerskap. Han ble i økende grad opptatt av rase og nasjonalisme og ble til slutt medlem av NSDAP.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Som yngste sønn av en engelsk kontreadmiral og nevø av en engelsk feltmarskalk (Neville Chamberlain) og to britiske generaler virket Charmberlain selvskreven til en karriere i militæret, men sviktende helse umuliggjorde dette. Med skolegang i Frankrike og Geneve ble fransk hans annet morsmål, og som tenåring kom han i kontakt med to tyskere - privatlæreren Otto Kuntze og den ti år eldre Anna Horst som han giftet seg med - som knyttet ham sterkt til Tyskland. Han skrev derfor alle sine mange bøker på tysk,[14] og fikk tysk statsborgerskap i 1916, midt under første verdenskrig.

Hans far William Charles Chamberlain[15] måtte ta hovedansvaret for oppdragelsen av sine tre sønner etter at deres mor, Eliza Jane, datter av kaptein Basil Hall, døde kort etter hans fødsel. Far og sønn var fremmede for hverandre, noe som blant annet skyldtes at Chamberlain og hans brødre tilbrakte de neste ti år i Versailles hos bestemor og en tante, og derfor sjelden traff faren. I 1866 vendte Chamberlain tilbake til England, ettersom faren ikke likte at sønnen ble stadig mer fremmed for sitt hjemland og heller snakket fransk enn engelsk. På den nye skolen fant den sky og følsomme gutten seg ikke til rette, og kom stadig i konflikt med sine klassekamerater. Denne fremmedfølelsen overfor hjemlandet forsterket seg og bidro senere til hans tilknytning til Tyskland. Alt i 1869 vendte han av helsemessige årsaker tilbake til Frankrike, og tilbrakte de neste ni årene med sin tante på reiser rundt om i Europa.[16]

En nøkkelerfaring for Chamberlain var møtet med den tyske teologistudent og senere pastor for den tysk-lutherske menigheten i San Remo, prøysseren Otto Kuntze (1841-1931).[17] I fire år fylte Kuntze guttens mottakelige sinn med lovprisninger ikke bare av det seierrike Preussen, men også - tydeligvis uten å oppfatte ironien - av Goethe, Schiller, Richard Wagner og Beethoven. Spennvidden i Chamberlains interesser var enorm. Konrad Heiden som var forferdet over raseteoriene hans, beskriver likevel Chamberlain som «et av de mest forbløffende talenter i tysk åndshistorie, en gullgruve av kunnskaper og dypsindige ideer».[18]

I 1873 måtte Chamberlain etter påtrykk fra faren vende tilbake til England, ettersom faren håpet at han skulle gjøre karriere i den britiske hær. Ettersom det rå engelske klimaet forverret helsen hans, og helt uten respons på farens ambisjoner for ham, fikk han vende tilbake til Frankrike. En årlig livrente sørget for at han kunne leve nokså uavhengig av familien sin. Under et opphold i Aarmühle (omdøpt til Interlaken i 1891) i Sveits introduserte løytnant Reinhold von Twardowski (1851–1933) ham for juristen Oscar Borchardt (1845–1917).[19] Chamberlain skrev i sine memoarer Lebenswege meines Denkens (= «Min tenknings livsveier»): Es würde mir schwer fallen, wollte ich alle Keime zu zukünftiger Bildung aufzählen, die ich diesem Freunde verdanke. (= Det ville falle meg vanskelig å regne opp alle kimer til fremtidig dannelse som jeg har denne vennen å takke for.) Han har neppe forstått at Borchardt kom fra en jødisk familie.[20]

Første ekteskap, studier, Dresden

[rediger | rediger kilde]

I 1874 traff han den ti år eldre Anna Horst i Cannes og forelsket seg heftig i henne, men giftet seg først med henne i 1878 etter sin fars død. Etter bryllupsreisen bosatte ekteparet seg i Genève, der Chamberlain tok fatt på naturvitenskapelige studier ved byens universitet. I 1881 tok han baccalaureus-eksamen og begynte straks på sitt doktorarbeid om planters rottrykk. Men et alvorlig nervesammenbrudd høsten 1884 førte til mange års avbrudd i hans naturvitenskapelige forskningsarbeider. Tynget av dårlig helse og vanskelig økonomi etter uheldige børstransaksjoner ble han igjen avhengig av familien. Utstyrt med en ny livrente flyttet han og Anna Horst til Dresden, der det både var billigere å bo enn i Sveits, samtidig som det fantes et rikt kulturelt miljø innenfor teater og musikk.[21]

I 1882 besøkte Chamberlain Bayreuth og traff Richard Wagner, som han beskrev som «solen i mitt liv», og komponistens hustru, Cosima Wagner, som han tilba lidenskapelig hele sitt liv, og som senere ble hans svigermor.[22] I 1888 publiserte han sin første tyskspråklige artikkel. Den vakte oppmerksomhet og interesse i den såkalte indre Wahnfried-Zirkel - kretsen rundt Cosima Wagner[23] og oppkalt etter Wagner-familiens hjem, villa Wahnfried.[24]

Wien

[rediger | rediger kilde]
Houston Stewart Chamberlain, 1886
Houston Stewart Chamberlain, 1895

Etter å ha kommet seg fra sitt nervesammenbrudd bestemte han seg for å gjenoppta arbeidet med sitt doktorgradsarbeid. Da hans arbeid ble publisert i 1897 under tittelen Recherches sur la sève ascendante, hadde Chamberlain ikke lenger noen interesse av å fremlegge den som doktorarbeid ved Universitetet i Genève. Han høstet ros og anerkjennelse også uten akademisk tittel, og han kunne nå fullt og helt vie seg til sitt forfatterskap.[25]

Også i Wien var Chamberlain i stadig kontakt med Wahnfried-kretsen. Cosima Wagner anbefalte ham å lese Arthur de Gobineaus Essay über die Ungleichheit der Menschenrassen (Essai sur l'inégalité des races humaines (1853–1855) - «Essay om de menneskelige rasers forskjeller»). Han sammenlignet bokens utsagn med de da dagligdags forekommende sammenstøt i Wien mellom befolkningsgrupper (for eksempel i sammenheng med den badeniske språkforordning, som foreskrev at de nasjonale myndighetene i Böhmen og Mähren innen det flerkulturelle Østerrike-Ungarn skulle kunne korrespondere både på tysk og tsjekkisk), og ble stadig mer av den overbevisning at det gjaldt å beskytte den tyske kultur mot fremmedgods og rasesammenblanding. Wien var i hans øyne degenerert, og han ble stadig mer mottakelig for den politiske og religiøse endelige løsning som Bayreuth-kretsen rundt Cosima Wagner propagerte.[trenger referanse]

Wien var nest etter Bayreuth det største sentrum for wagnerkulten. I denne omgivelse begynte Chamberlain på sitt første større verk, en biografi om Richard Wagner (utkom 1895), som imidlertid ikke legger hovedvekt på biografiske data men på Wagners beveggrunner innen politikk, filosofi og musikk.

Grundlagen des Neunzehnten Jahrhunderts

[rediger | rediger kilde]

Svekket av stadige nervesammenbrudd så Chamberlain iblant demoner som avbrøt ham i arbeidet og sendte ham fra tema til tema. Et arbeid om biologi ble avløst av ett om kunst før han ble tvunget videre til musikk, osv. En demon ble i 1896 så aggressiv i løpet av Chamberlains hjemreise fra Italia at han måtte gå av toget i Gardone og låse seg inne på et hotellrom i åtte dager, oppgi å fullføre et planlagt verk om musikk og i stedet skrive febrilsk på en avhandling som ble den første spiren til det teamet han skulle bli mest kjent for: Raseteori og historie.[26]

Mellom 1. april 1897 og 31. oktober 1898 skrev han sitt hovedverk, Grundlagen des Neunzehnten Jahrhunderts,[27] som utkom i 1899, et 1.200 sider stort arbeid skrevet i løpet av bare 19 måneder. Det lengste kapitlet vies jødene. Chamberlain fordømmer «tåpelig og opprørende antisemittisme». Etter hans mening står ikke jødene «under» germanere; de er bare «annerledes». Jødene har sin egen storhet fordi de tar på alvor menneskets «hellige plikt» til å bevare rasens renhet. Men lenger ute i sin analyse ramler Chamberlain selv ned i den antisemittismen han kritiserer andre for.[28]

Chamberlains lære lot seg lett kombinere med sosialdarwinismens teser, noe som skjedde fremfor alt i tysknasjonale kretser som satte ham høyt.[29] Deutsche Christen påberopte seg ham senere, likeså Paul de Lagarde og andre forkynnere av germansk religion.[30]

Chamberlain skapte med denne boken et standardverk for den teoretiske raseantisemittisme som fikk stor innflytelse på både Alfred Rosenbergs og senere Hitlers forestillinger.[31] Det var likevel ikke bare i antisemittiske og tysknasjonale kretser at verket fant lesere. Keiser Wilhelm II var overbegeistret, og D.H. Lawrence,[32] Winston Churchill og Albert Schweitzer tok Chamberlains arbeid på alvor.[33] Her var det meget kulturentusiasme og dannelsessvermeri som slo an.[34]

I boken sluttet Chamberlain seg til en nasjonalfolkelig-mystisk ideologi og bygde videre på Arthur de Gobineaus tanker om en «arisk herskerrase». Wagner hadde truffet Gobineau i 1976 og blitt begeistret for tankene hans, og snart dukket det opp Gobineau-foreninger overalt i Tyskland (men ikke i Frankrike).[35] Men til forskjell fra Gobineau så han ikke på det ariske som en fordums fullkommen «urrase», men snarere som det «rasetypos» man skulle strebe mot å nå ved målbevisst fremavling av idealrasen. Hans tanker fikk gjenklang i nasjonalsosialismens forestillinger om «rasehygiene», for Völkisch-bevegelsen og for det nasjonalsosialistiske Tysklands rasistiske politikk. Oxford Dictionary of National Biography har karakterisert ham som «rasialistisk forfatter» (racialist).[36]

Chamberlain var en av datidens rasistiske tenkere som gjorde det lettere for antisemitter som ikke ville gi slipp på kristendommen, med å argumentere for at Jesus var arier, ikke jøde.[37]

Motivert av sine verkers popularitet forfattet Chamberlain så ved siden av artikler om Richard Wagner og Bayreuth i de påfølgende år enkelte teaterstykker og tallrike monografier, blant annet en innføring i Kants verker (1905).

Annet ekteskap, videre ideologisk utfoldelse

[rediger | rediger kilde]

I denne livsfase kom det til endringer på det private plan. Forholdet til hustruen Anna hadde kjølnet over årene, og Chamberlain, som gikk inn og ut i Wagners hjem, skilte seg fra henne og giftet seg snart igjen, da med Wagners datter Eva.

Under første verdenskrig da han fikk tysk statsborgerskap, drev han også propaganda for tysk side av krigen. Han utga flere tekster mot sitt fedreland, Kriegsaufsätze («Krigsessays»). I de første fire avhandlingene hevdet han at Tyskland var en fredsnasjon. Englands politiske system er en farse, mens Tyskland viste virkelig frihet. Tysk språk er det største og eneste gjenværende «levende» språk, og verden angivelig et bedre sted uten de engelske og franske parlamentariske systemene i motsetning til tysk styre, «utført av de få og utført med jernkonsekvens».[38] I 1916 ble han tildelt jernkorset av keiser Vilhelm som han brevvekslet med. I 1908 var den tyske opinionen så fiendtlig mot keiser Wilhelm på bakgrunn av hans feilslåtte hang til å blande seg inn i utenrikspolitikken, at Chamberlain rådet ham til å overse folkemeningen, og keiseren svarte at de to skulle stå sammen: «De kvesser Deres penn, jeg min tunge og mitt sverd.»[39]

Etter krigen forverret Chamberlains helse seg ytterligere, og han var tidvis delvis lammet.

Han ble boende i Bayreuth - der han i 1922 ble æresborger - til sin død i 1927. Han meldte seg inn i NSDAP. De eneste offentlige personer som møtte opp i hans begravelse, var Hitler og en prins som representerte den landsforviste keiser Wilhelm.[40]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1892: Das Drama Richard Wagners : Eine Anregung – Wien : Breitkopf & Härtel
  • 1895: Richard Wagner. – München : F. Bruckmann AG
  • 1899: Die Grundlagen des neunzehnten Jahrhunderts. – München : F. Bruckmann AG
  • 1905: Arische Weltanschauung. – München : F. Bruckmann AG
  • 1903: Heinrich von Stein und seine Weltanschauung. – Leipzig und Berlin : Georg Heinrich Meyer, (gem. mit Friedrich Poske)
  • 1905: Immanuel Kant : Die Persönlichkeit als Einführung in das Werk. – München : F. Bruckmann AG
  • 1912: Goethe. – München : F. Bruckmann AG

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Houston-Stewart-Chamberlain, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 15001[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id chamberlain-houston-stewart[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator skuk0000223, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ Freebase[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ BnFs generelle katalog, besøkt 9. oktober 2016[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Houston Stewart Chamberlain. Wagners Schwiegersohn – Hitlers Vordenker, Udo Bermbach, side(r) 507, type referanse bok[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb123617967; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 123617967.
  13. ^ a b CONOR.SI, CONOR.SI-ID 23896163, Wikidata Q16744133 
  14. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 118), Cappelens forlag, Oslo 1961
  15. ^ William Charles Chamberlain
  16. ^ Chamberlains oppvekst
  17. ^ Otto Kuntze i Mecklenburgs delstatsbibliotek
  18. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 118-19)
  19. ^ Dagmar Frings, Jörg Kuhn: Die Borchardts. Auf den Spuren einer Berliner Familie. Berlin 2011, ISBN 978-3-942271-17-2, s. 38–39.
  20. ^ Chamberlain
  21. ^ Chamberlain
  22. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 118)
  23. ^ Paul Pretzsch (Hrsg.): Cosima Wagner und Houston Stewart Chamberlain im Briefwechsel 1888–1908. Reclam, Leipzig 1934.
  24. ^ Villa Wahnfried
  25. ^ Zu seinem Wissenschafts- und Geschichtsbild vgl.: Houston Stewart Chamberlain: Dilettantismus, Rasse, Monotheismus, Rom. Vorwort zur 4. Auflage der Grundlagen des XIX. Jahrhunderts. Bruckmann, München 1903.
  26. ^ Chamberlains demoner
  27. ^ Chamberlain, Houston Stewart (1899): Die Grundlagen des Neunzehnten Jahrhunderts, München, Tyskland: F. Bruckmann, OCLC 27828004. Digital kopi er tilgjengelig fra Hathi Trust Digital Library (bind 1) og (bind 2).
  28. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 119-20)
  29. ^ Zu Wirkung und Rezeption vor allem in bildungsbürgerlichen Kreisen: Anja Lobenstein-Reichmann: Houston Stewart Chamberlain. Zur textlichen Konstruktion einer Weltanschauung. Eine sprach-, diskurs- und ideologiegeschichtliche Analyse. (Studia linguistica; Bd. 95). De Gruyter, Berlin 2008, s. 35-57. ISBN 978-3-11-020957-0.
  30. ^ Wanda Kampmann: Deutsche und Juden. Studien zur Geschichte des deutschen Judentums. Lambert Schneider, Heidelberg 1963, s. 319.
  31. ^ Anja Lobenstein-Reichmann: Houston Stewart Chamberlain. Zur textlichen Konstruktion einer Weltanschauung. Eine sprach-, diskurs- und ideologiegeschichtliche Analyse. (Studia linguistica; Bd. 95). De Gruyter, Berlin 2008, s. 613-654. ISBN 978-3-11-020957-0.
  32. ^ D.H. Lawrence og Chamberlain
  33. ^ «Georg Holzer: «Mannen som gjorde Wagner til nazist»». Arkivert fra originalen 11. februar 2022. Besøkt 11. februar 2022. 
  34. ^ Zum herausragenden Erfolg des Buches konstatiert Wanda Kampmann: «Man war am Ende des positivistischen Jahrhunderts der Detailforschung und ihrer widersprüchlichen Ergebnisse müde. (…) und dann war es wohl der Kulturenthusiasmus, die Verklärung von Kunst, Kultur und Religion als schöpferische Leistung des germanischen Geistes, die der Bildungschwärmerei einer breiten Leserschicht entgegenkam, ferner die Rassentheorie, die eine unsicher gewordene Generation in ihrem Selbstgefühl stärkte und nicht zuletzt die Überredungskraft, die von Simplifikation jederzeit ausgeht.» -- Wanda Kampmann: Deutsche und Juden. Studien zur Geschichte des deutschen Judentums. Lambert Schneider, Heidelberg 1963, s. 317 f.
  35. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 117-18)
  36. ^ «Chamberlain, Houston Stewart (1855–1927), racialist writer», Oxford Dictionary of National Biography
  37. ^ Houston Stewart Chamberlain: Die Grundlage des 19. Jahrhunderts, I, 2. Aufl., München, 1900, s. 210-219.
  38. ^ Chamberlain, Houston Stewart (1915): The Ravings of a Renegade: Being the War Essays of Houston Stewart Chamberlain. Oversatt og med et forord av Charles H. Clark, PhD., og en introduksjon av Lewis Melville, Jarrold and Sons, London
  39. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 122)
  40. ^ William L. Shirer: Det tredje rikes vekst og fall (s. 123)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Houston_Stewart_Chamberlain&oldid=24742947»