Gravmyrtslekta
| Gravmyrtslekta | |||
|---|---|---|---|
.jpg) Vinca difformis
| |||
| Nomenklatur | |||
| Vinca L. | |||
| Populærnavn | |||
| gravmyrtslekta | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Divisjon | karplanter | ||
| Klasse | blomsterplanter | ||
| Orden | søteordenen | ||
| Familie | gravmyrtfamilien | ||
| Underfamilie | Rauvolfioideae | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | 7 | ||
| Habitat: | skog, kratt, skråninger, steinete steder | ||
| Utbredelse: | Azorene, Europa, Nordvest-Afrika, Vest- og Sentral-Asia; forvillet andre steder | ||
| Inndelt i | |||
|
se egen seksjon | |||
Gravmyrtslekta (Vinca) er ei planteslekt i gravmyrtfamilien.
Artene er halvbusker eller flerårige urter med krypende stengler som ofte slår rot. De fleste artene er eviggrønne, men hos Vinca herbacea visner alle overjordiske deler av planten om vinteren. Alle artene inneholder giftige alkaloider. Bladene er hele og sitter motsatt.
De blå, eller mer sjeldent hvite, blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene; de er tvekjønnede, femtallige og undersittende. Kronbladene er vokst sammen til et rør, og pollenbærerne er festet halvveis opp i kronrøret. To fruktblad er vokst sammen til en fruktknute. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler.
Gravmyrtslekta er naturlig utbredt i Azorene, Mellom- og Sør-Europa, Nordvest-Afrika og Vest- og Sentral-Asia. Gravmyrt (V. minor) og storgravmyrt (V. major) er populære hageplanter og brukes som bunndekkere på blant annet graver. Disse to artene opptrer som invaderende arter i land med temperert eller subtropisk klima i store deler av verden. De danner et tett teppe som fortrenger alle andre lave plantearter.
Rosegravmyrt (Catharanthus roseus) regnes ikke lenger til slekta Vinca.
Arter
[rediger | rediger kilde]Følgende sju arter regnes nå til slekta:[1][2]
- Vinca difformis
- subsp. difformis – Azorene, det vestlige middelhavsområdet
- subsp. sardoa – Sardinia
- Vinca erecta – Afghanistan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Usbekistan
- Vinca herbacea – sentrale og sørøstlige Europa, Vest-Asia
- Vinca ispartensis – sørvestlige Anatolia i Tyrkia[3]
- storgravmyrt (Vinca major)
- subsp. balcanica – Balkan
- subsp. hirsuta – nordlige Anatolia, vestlige Transkaukasia
- subsp. major – naturlig i Sør-Europa, Kaukasia, Vest-Asia; innført til De britiske øyer, Mellom-Europa, Portugal, Nordvest-Afrika, Makaronesia, Nord-, Mellom- og Sør-Amerika, Etiopia, Eritrea, vestlige Himalaya, Kina, Australia, New Zealand
- gravmyrt (Vinca minor) – naturlig i Europa, Kaukasia; innført til Norden, Russland, De britiske øyer, USA, Tunisia, Kina, New Zealand
- Vinca soneri – østlige Anatolia[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ K. Marhold (2011). «Vinca». Apocynaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 13. september 2023.
- ^ «Vinca». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 13. september 2023.
- ^ Mehmet Koyuncu, Gülnur Ekşi og Ayşe M. Gençler Özkan (2015). «Vinca ispartensis (Apocynaceae), a new species from Turkey». Annales Botanici Fennici. 52 (5/6): 340–344. ISSN 1797-2442. JSTOR 43746319. doi:10.5735/085.052.0511.
- ^ Mehmet Koyuncu (2012). «A new species of Vinca (Apocynaceae) from eastern Anatolia, Turkey». Turk. J. Bot. 36: 247–251. ISSN 1303-6106. doi:10.3906/bot-1103-19.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4.
- J. Cullen, S.G. Knees og H.S. Cubey, red. (2011). The European Garden Flora Flowering Plants: A Manual for the Identification of Plants Cultivated in Europe, Both Out-of-Doors and Under Glass (2 utg.). Cambridge University Press. s. 476–478. ISBN 978-0-521-76160-4.
- M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 177. ISBN 0-7136-7015-0.
- «Vinca». Flora iberica (PDF) (på spansk). XI. Madrid: RJB/CSIC. s. 106–109.
- K.R. Stone (2009). «Vinca major, V. minor». Fire Effects Information System, U.S. Department of Agriculture. Besøkt 24. november 2023.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Gravmyrtslekta i Encyclopedia of Life
- (en) Gravmyrtslekta i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Gravmyrtslekta hos Artsdatabanken
- (sv) Gravmyrtslekta hos Dyntaxa
- (en) Gravmyrtslekta hos ITIS
- (en) Gravmyrtslekta hos NCBI
- (en) Gravmyrtslekta hos The International Plant Names Index
- (en) Gravmyrtslekta hos Tropicos
- (en) Kategori:Vinca – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Vinca – detaljert informasjon på Wikispecies
