Futakuchi-onna
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Futakuchi-onna (二口女) er en type yōkai. Navnet består av tre kanji: 二 (futa) som beyr «to», 口 (kuchi) som betyr «munn» og 女 (onna) som betyr «kvinne». Futakuchi-onna har en vanlig munn, og en ekstra munn plassert på baksiden av hodet, under håret.
I japansk mytologi, tilhører futakuchi-onna den samme type historier som rokurokubi, kuchisake-onna og yama-uba, kvinner som er rammt av forbannelser som gjør dem til yōkai. Kvinnenes overnaturlige evner blir ofte holdt skjult i disse historiene, til de avsølers i siste øyeblikk.
Munnen i bakhodet vil begynne å mumle trusler, og forlange mat. Hvis den ikke får mat, hyler den høyt og forårsaker kvinnen store smerter. Til slutt vil kvinnens hår begynne å bevege seg som et par slanger, og gi munnen muligheten til å forsyne seg selv av kvinnens måltider.
En futakuchi-onna blir ofte sett på som en kvinne som lar stebarnet sitt sulte til døde, mens hennes egne barn får mer enn nok mat. Det antas at ånden til det forsømte stebarnet bosetter seg i stemorens kropp for å ta hevn. En historie forteller om en slik gjerrig kvinne som fikk den ekstra munnen da hun ved et uhell ble hogd i hodet av en øks mens ektemannen hogde ved, og at såret aldri grodde.
Andre ganger er futakuchi-onna kvinner som aldri spiser, og er etterspurt av gjerrigknarker som koneemne. I disse tilfellene vil den ekstra munnen spise dobbelt så mye mat som den normale munne ville ha gjort.
«Konen som aldri spiste»
[rediger | rediger kilde]Dette er en av de mest kjente og prototypiske historiene om en futakuchi-onna.
«I en liten landsby bodde det en gjerrig mann helt alene, etter som han ikke orket tanken på å måtte betale for mat til en eventuell kone.
En dag møtte han en kvinne som ikke spiste noe som helst, og han giftet seg umiddelbart med henne. Fordi hun aldri spiste noe, men allikevel arbeidet hardt, var den gamle gjerrigknarken ekstremt begeistret for henne. Men han begynte snart å lure på hvorfor rislageret stadig ble mindre.
Så en dag latet han bare som om han dro på jobb, mens han i virkeligheten ble han igjen hjemme for å spionere på sin nye kone. Til sin skrekk fikk han se konens hår dele seg og avsløre en ekstra munn i bakhodet hennes. Hun slo ut håret, som deretter strakk seg ut som fangarmer og skuffet risen inn i den griske munnen.»