Frekvensomformer
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Frekvensomformer er en elektroteknisk enhet som omformer vekselspenning med en gitt frekvens til vekselspenning med en annen frekvens og spenning.
Frekvensomformere kan deles i to hovedformer:
- Frekvensormformere for elektrisk energi, normalt for elektriske motorer
- Frekvensomformere for kringkasting.
Omformere for elektrisk energi
[rediger | rediger kilde]I industriell sammenheng blir frekvensomformere som oftest brukt mellom et fast elektrisk nett (for eksempel 1- eller 3-fase 230V 50Hz) og en 3-fase vekselspenningsmotor for å kunne styre dennes turtall ved proporsjonalt å variere tilført spenning og frekvens. Dette kan være små motorer fra noen få watt og opp til store motorer på flere kilowatt. Eksempler på bruk er hastighetsregulering av pumper, vifter, industrimaskiner, tog m.m.
Omformere for kringkasting
[rediger | rediger kilde]Frekvensomformere, eller TV-omformere, ble brukt av Televerket til å endre frekvens for FM- og TV-sendinger. Dette er nødvendig for å hindre at det oppstår interferens for de mottakerne som samtidig mottar fra en hovedsender og en frekvensomformer.
«Gap filler»
[rediger | rediger kilde]Også etter innføringen av DTV – Digitalt bakkenett, er det enkelte steder slik at mottakere ikke kan motta fra hovedsender på grunn av topografien. Her settes det forsatt inn omformere, nå gjerne omtalt som Gap filler, for å gi disse mottakerne signal. En slik omformer kan enten stå slik at den mottar fra en hovedsender, eller den kan være basert på mottak fra satellitt og omformer dette til et DTV-signal.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Frekvensomriktaren – industrins lyckopiller Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.