Forvaring

Forvaring er en av de såkalte strafferettslige særreaksjonene som ble innført i det norske rettssystemet i 2001. Lovbrytere som av en rett anses for tilregnelige, kan bli dømt til forvaring dersom det er stor fare for at lovbryteren kan komme til å gjenta forbrytelsen eller regnes som en fare for samfunnet. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet (utenfor miltær straffelov) det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom eller en dom som tilsvarer «kortvarig fengsel» i andre straffesystemer, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet. Ved idømmelse av forvaringsstraff fastsettes det en tidsramme og normalt også en minstetid. Forvaringsfangen kan ikke løslates før utløpet av minstetiden, og forvaringsdommen kan forlenges med inntil fem år av gangen etter utløpet av tidsrammen. Dette innebærer at en forvaringsfange må kvalifisere seg for løslatelse gjennom å godtgjøre at vedkommende ikke lenger utgjør en fare for samfunnet eller kan komme til å begå nye forbrytelser.

Straff

Forvaring regnes som straff og erstatter vanlig utmålt straff overfor personer som har begått alvorlig kriminalitet og hvor risikoen for tilbakefall oppfattes som stor.

Hjemmel

Straffereaksjonen forvaring er hjemlet i forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står:

«Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Forvaring kan kun idømmes dersom vedkommende har begått eller forsøkt å begå en forbrytelse som har krenket samfunnets fundamentale rettsgoder, andres liv, helse eller frihet. Eksempler på slike forbrytelser kan være drap, vold, seksualforbrytelser og ildspåsettelser. I tillegg må det være en reell fare for at vedkommende vil komme til å gjenta den handlingen hen er dømt for.

Personer som oppfattes utilregnelige i gjerningsøyeblikket kan ikke idømmes forvaring, men kan i stedet idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.

Forvaring erstattet den tidligere juridiske betegnelsen sikring ved lovendring den 1. januar 2002.

Tidsrammer

I en forvaringsdom skal retten fastsette en tidsramme som vanligvis ikke bør overstige 15 år, og ikke kan overstige 21 år. Etter begjæring fra påtalemyndigheten kan retten likevel ved dom forlenge den fastsatte rammen med inntil fem år av gangen. Sak om forlengelse reises ved tingretten senest tre måneder før forvaringstidens utløp. Det bør også fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år. Forvaring er i dag det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til disposisjon for å idømme lovbrytere en reell livstidsdom, da det ikke er noen øvre grense for en slik doms varighet.

For handlinger begått fra 9. januar 2015 kan det idømmes forvaring med en tidsramme på 30 år dersom forbrytelsen har en strafferamme på fengsel inntil 30 år. Hvor tidsrammen settes til mer enn 21 år kan det fastsettes en minstetid inntil 20 år. Dersom tidsrammen settes til mer enn 15 år kan det fastsettes en minstetid på inntil 14 år. For handlinger begått før 9. juni 2015 gjelder tidsrammene i forrige avsnitt. Foranledningen til denne lovendringen var reaksjoner på at forvaringsdømte etter NOKAS-ranet kunne slippe ut tidligere enn det som hadde vært mulig om de hadde blitt idømt en tilsvarende fengselsstraff, selv om forvaring er en strengere reaksjon.

Pr. november 2020 er rundt 15 personer blitt dømt til 21 års forvaring, blant andre Philip Manshaus, Julio Kopseng, Stig Millehaugen og Anders Behring Breivik.

Eksterne lenker

• Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring hos Lovdata
• Forvaring hos Kriminalomsorgen
• Berit Johnsen; Birgitte Storvik (26. september 2005). «Hva er forvaring?». Dagbladet (kronikk) – via Kriminalomsorgen.