Fayyum-portrettene

Mumieportrett av en unge pike, 200-tallet e.Kr., Louvre, Paris.

Fayyum-portrettene eller mumieportrettene er de moderne betegnelsene på en form for realistisk malte portretter på trebord festet til mumiesarkofager fra gresk-romersk Egypt. De tilhører en form for flate- eller tavlemaleri, en av de høyeste, mest ansette former for kunst i den klassiske verden. Faktisk er Fayyum-portrettene de eneste maleriene fra denne tradisjonen som i større antall har blitt bevart for ettertiden.

Mumieportretter har blitt funnet overalt i Egypt, men særlig i Faiyumoasen, et område mellom Nildalen og andre ørkenoaser, spesielt fra Hawara og Antinopolis, derav navnet Fayyum-portrettene. Betegnelsen går mer på stil en geografi. Mens malte kartonasjebilder på mumiesarkofager, malt på lerret eller papyrus, går tilbake til oldtidens Egypt er Fayyum-portrettene en nyvinning som dateres til den romerske tiden i Egypt.

Innledning

Detalj av et komplett mumieportrett, Metropolitan Museum of Art. Det ble oppdaget av Flinders Petrie innenfor et gravkammer i 1911.

Maleriene dateres til den romerske tiden, fra slutten av 100-tallet f.Kr. eller tidlig 100-tallet e.Kr. og framover. Det er ikke klart når produksjonen opphørte, men nyere forskning antyder midten av 200-tallet. De er blant den største gruppe blant de svært få bevarte fra den meget høyt ansette tradisjonen med tavlemaleri i den etter-klassiske tiden som ble fortsatt inn i bysantinsk kunst og vestlige tradisjoner i tiden etter antikken, blant annet den lokale tradisjonen med koptisk ikonografi i Egypt.

Portrettene ble festet til mumienes ansikter og herfra er nær alle de bevarte anskaffet. De avbilder vanligvis en enkelt person, viser hodet, eller hodet og den øverste delen av brystet, sett frontalt. Bakgrunnen er vanligvis monokrom, noen ganger med dekorative elementer. I henhold til kunstnerisk tradisjon er bildene åpenbart avledet fra den gresk-romeske tradisjonen enn den egyptiske. Befolkningen i området Faiyum besto hovedsakelig av en bølge av greske innvandrere i løpet av ptolemeerske tiden, opprinnelig veteransoldater som bosatte seg i området.

To grupper av portretter kan bli atskilt i henhold til teknikk: en som benyttet enkaustisk maling (voksmaleri), og andre temperamaleri. Den siste varianten hadde oftest den beste kvaliteten.

Rundt 900 mumieportretter er kjent i dag. Flertallet er funnet i de mange nekropolis (gravsteder) i Faiyum. På grunn av det varme og tørre klimaet i Egypt, har maleriene i stor grad blitt godt bevart og har ofte beholdt sine fargerike farger uten at de tilsynelatende har falmet i større grad.

Forskningshistorien

Før 1800-tallet

Fantasifull og ikke spesielt autentisk beskrivelse av Pietro Della Valles oppdagelse av mumiene.

Den italienske utforskeren Pietro della Valle som på et besøk i Saqqara og Memfis i 1615, var den første europeeren som oppdaget og beskrev mumieportrettene. Han fraktet med seg en del mumier med portretter til Europa, og disse er i dag i Albertinum (Staatliche Kunstsammlungen Dresden).

Tidlig på 1800-tallet: Samlere

Selv om interessen i antikkens Egypt har gradvis økt etter denne tiden, dukket det ikke opp flere portretter før på tidlig på 1800-tallet. Opphavet til de første nyere funnene er uklart, men de kan ha kommet fra Saqqara, eller kanskje fra Teben. I 1820 skaffet en baron Minotuli flere mumieportretter for en tysk samler, men de ble en del av en hel skipslast av egyptiske kulturgjenstander som sank i Nordsjøen. I 1827 brakte Léon de Laborde med seg to portretter, antagelig funnet i Memfis, til Europa, en av dem kan bli sett i Louvre i Paris, det andre i British Museum. Ippolito Rosellini, et medlem av Jean-François Champollions Egyptekspedisjon i 1828–1829 brakte med seg ytterligere et portrett til Firenze. Det er så likt Labordes utgave at det antagelig kom fra samme kilde. I løpet av 1820-tallet sendte den britiske generalkonsulen i Egypt, Henry Salt, flere portretter til Paris og London. Noen av dem ble lenge betraktet å være portretter av den thebiske herskerfamilien Pollios Soter, en historisk figur kjent fra skriftlige kilder, men det viste seg senere å være ukorrekt.

Den eneste prøven av Gayets mumieportrett fra Antinoopolis hvor den arkeologiske informasjonen er tilgjengelig. Det meget forgylte portrettet ble funnet vinteren 1905-1906 og solgt til Berlin året etter. I dag utstilt på Det egyptiske museum i Berlin.

Atter en gang gikk det en lengre periode før nye mumieportretter ble oppdaget. I 1887 hørte Daniel Marie Fouquet om oppdagelsen av tallrike mumier med portretter i en hule. Han dro av sted for å undersøke dem noen dager senere, men kom for sent da de som hadde funnet dem hadde brukt de malte platene som oppfyringsved i løpet av tre kalde ørkennetter. Fouquet satt igjen med kun to av hva som opprinnelig hadde vært femti portretter. Mens den nøyaktige lokaliteten av dette funnet er uklar, er den mest sannsynlige kilden er-Rubayat.

Ved dette stedet, ikke lenge etter Fouquets besøk, fant en kunsthandler fra Venezia, Theodor Graf, flere bilder som han forsøkte å selge mest mulig kostbart. Han engasjerte den berømte egyptologen Georg Ebers i Leipzig til å publisere hans funn. Han produserte en presentasjonsfolder for å reklamere for sine funn over hele Europa. Selv om lite er kjent om funnenes arkeologiske sammenheng, gikk Graf så langt som å tilskrive portrettene til kjente faraoer fra Ptolemeerdynastiet via analogier til andre kunstverker, hovedsakelig myntportretter. Ingen av disse tilknytningene var spesielt godt argumentert eller overbevisende, men det skaffet ham stor oppmerksomhet, ikke minst fordi han skaffet seg støtte fra velkjente forskere som blant annet Rudolf Virchow. Som et resultat av dette fikk mumieportrettene stor oppmerksomhet. På slutten av 1800-tallet hadde deres spesielle estetikk blitt meget ettertraktet som samlingsobjekter, distribuert på den globale kunsthandelen.

Arkeologiske studier: Flinders Petrie

Større vitenskapelig engasjement i portrettene kom etter hvert i gang. I 1887 begynte den britiske arkeologen William Flinders Petrie utgravninger i Hawara. Han oppdaget en romersk nekropolis med 81 mumieportretter i løpet av det førte året. Ved en utstilling i London tiltrakk portrettene stor oppmerksomhet. I året etter fortsatte Petrie utgravningene ved samme sted, men ble skadelidende ved en konkurranse fra en tysk og en egyptisk kunsthandler. Petrie kom tilbake vinteren 1910–1911 og gravde ut ytterligere 70 portretter som var meget dårlig bevart. Med svært få unntak kunne Petries undersøkelser fortsatt skaffe de eneste eksemplene av mumieportretter så langt funnet, som et resultat av systematiske utgravninger og vitenskapelig publisert. Selv om studiene ikke er helt opp til moderne standard, har de forblitt den mest betydningsfulle kilden for å studere sammenhengen innenfor mumieportretter.

Slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet

I 1892 oppdaget den tyske arkeologen Richard von Kaufmann de såkalte «Alinegraven» som inneholdt tre mumieportretter og som er blant de mest berømte i dag. Andre viktige kilder for slike funn er ved Antinoopolis og Akhmim. Den franske arkeologen Albert Gayet arbeidet ved Antinoopolis og fant mye relevant materiale, men hans arbeid, som mange av hans samtidige, tilfredsstiller ikke moderne standarder. Hans dokumentasjon er ufullstendig og mange av hans funn er uten sammenheng.

Museer

I dag er mumieportretter representerte i de fleste betydningsfulle arkeologiske museer i verden. Mange av museene har fine eksemplarer av Fayyum-portrettene utstilt, spesielt British Museum, Royal Museum of Scotland, Metropolitan Museum of Art i New York og Louvre i Paris. Ettersom de ofte er anskaffet via ulovlige eller upassende og på uprofesjonelt vis, er bortimot samtlige uten arkeologisk sammenheng, et faktum som minsker kvaliteten på den kulturhistoriske informasjonen de kan gi. Som et resultat er deres generelle betydning foruten deres spesifikke tolkninger, fortsatt kontroversielle.

Kunsthistorisk betydning

Tondo med avbildning av keiser Septimius Severus og hans familie. Antikensammlung Berlin.

Mumieportrettene har særdeles stor kunsthistorisk betydning. Antikke kilder indikerer at [tavlemaleri] (framfor veggmaleri) ble holdt i meget stor aktelse. Dessverre er det svært få antikke tavlemalerier som har overlevd ettertiden. Et av de få eksemplene foruten mumieportrettene er Septimius Severus-tondoen, også sannsynligvis fra Egypt (ca 200 e.Kr.), som med mumieportrettene er antatt å representere en provinsiell versjon av en samtidig stil.

Noen aspekter av mumieportrettene, spesielt deres frontale perspektiv og deres konsentrasjon på nøkkeltrekk i ansiktene, minner sterkt om senere ikonmalerier. En direkte forbindelse har blitt foreslått, men det må minnes om at mumieportrettene representerte kun en liten del av den langt videre gresk-romerske tradisjonen hvor helheten hadde senere en påvirkning på den sene antikke og bysantinske kunsten. Innenfor denne påvirkningen må et ikonlignende bilder med et par, Serapis og Isis, av sammenlignbar dato, ca. 200-tallet e.Kr., og tilsvarende stil som i dag er i Gettymuseet i Malibu (USA) nevnes. Tilsvarende med kultbildene knyttet til Mithras-kulten. Det er også funnet tidligere eksempler av kultbilder som var gjort som skulpturer eller keramikkfigurer. Fra 200-tallet er det funnet relieffer og deretter malte bilder.

Galleri av bilder

• 
  Faiyumportrett av en ung mann. Staatliche Antikensammlungen, München.
• 
  Portrett av en unge pike fra Faiyum, Det nasjonale museum i Warszawa.
• 
  Portrett av en ung pike, utstilt i den egyptiske samlingen i Det nasjonale arkeologiske museum i Firenze.
• 
  Portrett av en mann som holder en plante, Musée des Beaux-Arts, Dijon.
• 
  Portrett av en unge pike, Louvre.
• 
  Portrett av en ung gutt, identifisert ved inskripsjon som Eutyches, Metropolitan Museum of Art.
• 
  Portrett av en mann med svart, krøllet hår, Metropolitan Museum of Art.

Litteratur

• Petrie, W. M. Flinders (1911): Roman Portraits and Memphis IV, London
• Parlasca, Klaus (1966): Mumienporträts und verwandte Denkmäler, Wiesbaden
• Parlasca, Klaus (1969-2003): Ritratti di mummie, Repertorio d'arte dell'Egitto greco-romano bind B, 1-4, Roma. (Korpus av alle kjente mumieportretter)
• Wrede, Henning (1982): «Mumienporträts» i: Lexikon der Ägyptologie. bind IV, Wiesbaden, spalte 218-222
• Borg, Barbara (1996): Mumienporträts. Chronologie und kultureller Kontext, Mainz, ISBN 3-8053-1742-5
• Walker, Susan; Bierbrier, Morris (1997): Ancient Faces, Mummy Portraits from Roman Egypt, London. ISBN 0714109894
• Borg, Barbara (1998): «Der zierlichste Anblick der Welt ...». Ägyptische Porträtmumien, Mainz (Zaberns Bildbände zur Archäologie/ Sonderhefte der Antiken Welt, ISBN 3-8053-2264-X; ISBN 3-8053-2263-1
• Seipel, Wilfried (1998): Bilder aus dem Wüstensand. Mumienportraits aus dem Ägyptischen Museum Kairo; eine Ausstellung des Kunsthistorischen Museums Wien, Milano/Wien/Ostfildern; ISBN 88-8118-459-1;
• Parlasca, Klaus; Seemann, Hellmut (1999): Augenblicke. Mumienporträts und ägyptische Grabkunst aus römischer Zeit [zur Ausstellung Augenblicke – Mumienporträts und Ägyptische Grabkunst aus Römischer Zeit, in der Schirn-Kunsthalle Frankfurt (30. Januar bis 11. April 1999)], München, ISBN 3-7814-0423-4
• Hoesch, Nicola (2000): «Mumienporträts» i: Der Neue Pauly, bind 8, s. 464f.
• Walker, Susan red. (2000): Ancient Faces. Mummy Portraits from Roman Egypt. New York. ISBN 0-415-92744-7.
• Picton, Jan; Quirke, Stephen; Roberts, Paul C. (2007): Living Images, Egyptian Funerary Portraits in the Petrie Museum, Walnut Creek CA. ISBN 978-1-59874-251-0

Eksterne lenker

• (en) Fayum mummy portraits – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Fayum mummy portraits – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Mummy portraits in the Petrie Museum
• Proportion and personality in the Faiyum Portraits, A.J.N.W Prag, November 2002
• History of Encaustic Art
• Petrie's report from 1911
• Detailed dsicussion of mummy portraits