Fartsområde
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: Mange kulepunkter, kan det skrives om til sammenhengende tekst? Bruk referanser, unngå å vise til faglitteratur på denne måten "se side 1 i(...) inne i artikkelen. |
Fartsområde er et nærmere definert farvann som et skip kan trafikkere. Hva slags fartsområdet et skip kan trafikkere, får direkte betydning for hva slags konstruksjon, utrustning, bemanning og drift skipet må ha. Både skipet og mannskapet må ha sertifikater for fartsområdet skipet skal operere. Hvert fartsområde har en geografisk avgrensning.
Fartsområdene bestemmes av forskrift om fartsområde, som ble fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet 4. november 1981 og trådte i kraft 1. januar 1982. Forskriften har senere blitt løpende endret og oppdatert. Endringer av fartsområder har skjedd langs hele kysten og i Oslofjorden har endringer bl.a. skjedd ved Drøbak, ved Sons-bukta, ved Strømtangen Fyr, ved Akerøya og ved Herføl på Hvaler.[1] Direktoratet har endret og gitt fravik (dispensasjon) for fartsområder bl.a. for fergestrekningene Gutvik-Skei i Trøndelag, Forvik-Tjøtta på Helgelandskysten, Askevoll-Værlandet i Vestland. Hensynet bak endringene er bl.a. nødvendig på grunn av fergeforbindelser. Fraviksregelen (dispensasjonsregelen) finner man i § 4 i forskriften, og eventuelle fravik (dispensasjoner) avgjøres av direktoratet ut fra de ordinære forvaltningsrettslige regler og prinsipper. For at et fravik kan gjøres gjeldende, må fraviket være nødvendig, det må fremkomme spesielle grunner og det må være sikkerhetsmessig forsvarlig. Disse forholdene må dokumenteres.
Fartsområdene fremkommer av vedlegg til forskriften[1], og disse kan også sees på kartportalen til Sjøfartsdirektoratet. Dersom det er avvik mellom kart og forskriftstekst, er det forskriftsteksten som har forrang. Se ellers direktoratets kartløsning[2] opp mot forskriftens vedlegg[1]
Forskrift om fartsområder er en forskrift som har sikkerhet som formål. Hjemmel for forskriften fremkommer av Skipssikkerhetsloven. Opprinnelig hadde forskriften Lov om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v som hjemmelsgrunnlag. Forskriften har sitt utspring i et vedlegg til rundskriv nr 65/1969 og rundskriv nr 8/1973 hvor fartsområdegrensene kun var veiledende. I vedtak fra Sjøfartsdirektoratet 05.02.80 besluttet etaten å utarbeide forskrift, nemlig Fartsområdeforskriften. Se ellers NOU 1980:43 side14 om "Store standardferjer"[3] hvor dette fremkommer.
De ulike fartsområdene
[rediger | rediger kilde]Forskrift om fartsområde definerer følgende fartsområder:
Innenriks fart
[rediger | rediger kilde]Fart på innsjøer og elver i Norge, og fart på den norske kyst, unntatt fart på Svalbard og Jan Mayen. Forskrift om fartsområde definerer følgende underkategorier:
- Fart på helt innelukket farvann (Fartsområde 1): Fart på norske innsjøer og elver, og indre deler av fjorder og annet norsk farvann hvor det som regel kan regnes med smult farvann.
- Fart på beskyttet farvann (Fartsområde 2): Fart på norsk farvann som er beskyttet mot bølger og vind fra åpent hav, samt alle innenfor liggende farvann.
- Innaskjærs fart hvor åpne havstrekninger på over 5 nautiske mil ikke passeres (Fartsområde 3): Fart på den norske kyst hvor skipet ikke passerer noen strekninger på over 5 nautiske mil som er uten beskyttelse mot bølger og vind fra åpent hav, samt alle innenfor liggende farvann.
- Innaskjærs fart hvor åpne havstrekninger på over 25 nautiske mil ikke passeres (Fartsområde 4): Fart på den norske kyst hvor skipet ikke passerer noen strekning på over 25 nautiske mil som er uten beskyttelse mot bølger og vind fra åpent hav, samt alle innenfor liggende farvann.
- Liten kystfart: Fart på den norske kyst, hvor skipet passerer åpne havstrekninger på over 25 nautiske mil, samt alle innenfor liggende farvann, dog slik at skipet aldri befinner seg lenger utenfor kysten enn 20 nautiske mil av grunnlinjen. Farvannet rundt Stadlandet regnes som liten kystfart.
Utenriks fart
[rediger | rediger kilde]All fart utenfor innenriks fart
- Stor kystfart: Fart i liten kystfart, samt fart på svenske, danske og tyske farvann østenfor en linje Lindesnes-Limfjordens vestmunning til en linje Karlskrona-Svinemünde.
- Nord- og Østersjøfart: Fart i liten kystfart, samt fart i Skagerrak, Kattegat, Østersjøen iberegnet den botniske og finske bukt, Nordsjøen inntil 61° N bredde, og fart på Storbritannia, Irland øst for 8° W lengde og Den engelske kanal begrenset av en linje Brest-Cork.
- Europeisk fart: All fart innenfor følgende ytre grenser; Hvitehavet, Svalbard, Jan Mayen, Island, Madeira, Azorene, Kanariøyene, Afrikas vestkyst nord for 30° N bredde, Middelhavet og Svartehavet.
- Kort internasjonal reise: En internasjonal reise hvor fartøyet ikke fjerner seg mer enn 200 nautiske mil fra havn eller sted hvor passasjerer eller besetning kan bringes i sikkerhet, og hvor avstanden mellom siste anløpshavn i det land hvor reisen begynner og siste bestemmelsessted ikke overstiger 600 nautiske mil.
- Internasjonal reise: En reise fra et land som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen til en havn utenfor dette land eller omvendt, og i denne henseende skal ethvert territorium for hvis internasjonale forhold en kontraherende regjering er ansvarlig, eller for hvilket De forente nasjoner er den administrerende myndighet, betraktes som et særskilt land.
- Oversjøisk fart: Fart fra et kontinent til et annet over et av verdenshavene
- Uinnskrenket fart: Fart på alle farvann
Annet
[rediger | rediger kilde]- Fartsområder for fiskefartøy
- For fiskefartøy under 15 meter defineres i tillegg fartsområder for fjordfiske, kystfiske, bankfiske, havfiske og fiske i isfarvann.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c Lovdata: Forskrift om fartsområde
- ^ «Sjøfartsdirektoratet | KART». kart.sdir.no. Besøkt 18. november 2024.
- ^ «Nasjonalbiblotekets oversikt over NOUer».