Falklandskrigen
| Falklandskrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Argentinsk invasjon av Falklandsøyene og Sør-Georgia | |||||||
_1982.jpg) Den britiske aksjonen for gjenerobring | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 |  | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| President Leopoldo Galtieri Viseadmiral Juan Lombardo Brigadegeneral Ernesto Crespo Brigadegeneral Mario Menéndez | Statsminister Margaret Thatcher Admiral sir John Fieldhouse Kontreadmiral Sandy Woodward Generalmajor Jeremy Moore | ||||||
| Tap | |||||||
| 649 drept 1 068 skadet 11 313 tatt til fange | 258 drept 777 skadet 59 tatt til fange | ||||||
Falklandskrigen var en ti uker lang krig mellom Argentina og Storbritannia over Falklandsøyene og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i Sør-Atlanteren. Krigen brøt ut 2. april 1982 da Argentina invaderte og okkuperte Falklandsøyene og dagen etter Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i et forsøk på å overta suvereniteten de lenge hadde hevdet over øyene. Den 5. april sendte den britiske regjeringen en marinestyrke for å bekjempe den argentinske invasjonsstyrken. Konflikten pågikk i 74 dager og endte med at Argentina overga seg 14. juni 1982 og britene gjenvant kontrollen over øyene. Total omkom 649 argentinere, 255 briter og tre sivile falklendere i løpet av kamphandlingene.
Konflikten utgjorde et foreløpig klimaks i den langvarige striden over herredømmet over øyene. Argentina hevdet, og hevder fremdeles, at øyene tilhører dem,[1] og de argentinske myndighetene beskrev derfor militæraksjonen som en gjenerobring av sitt eget territorium. Britiske myndigheter så på handlingen som en invasjon av et territorium som hadde vært en kronkoloni siden 1841. Falklenderne, som har hatt tilhold på øyene siden tidlig på 1800-tallet, er hovedsakelig etterkommere av britiske kolonister og støtter britisk suverenitet. Ingen av partene erklærte offisielt krig og fiendtlighetene var nesten utelukkende begrenset til de omstridte territoriene og havområdet rundt.
Konflikten har hatt stor ettervirkning både i Storbritannia og i Argentina, og den har vært tema for en rekke bøker, artikler, filmer og sanger. Patriotismen var rådende i Argentina, men resultatet førte til store protester mot det sittende militærstyret og fremskyndte dets fall. I Storbritannia ble den konservative regjeringen med Margaret Thatcher som statsminister gjenvalgt året etter, godt støttet av utfallet av krigen. Den kulturelle og politiske konsekvensen av konflikten har vært mindre i Storbritannia enn i Argentina, hvor den er et stadig tilbakevendende diskusjonstema.[2]
De diplomatiske forbindelsene mellom Storbritannia og Argentina ble gjenopptatt i 1989 etter et møte i Madrid der regjeringene fra de to landene utstedte en felles erklæring.[3] Ingen av statene ga eksplisitt uttrykk for noen endring i sitt syn på suverenitetsspørsmålet. I 1994 grunnlovsfestet Argentina sitt krav på territoriene.[4]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Suvereniteten over Falklandsøyene har i lang tid vært omstridt. Øyene lå så avsides til at de forble nærmest uinteressante for europeiske stormakter inntil Louis-Antoine de Bougainville etablerte en fransk utpost ved Port Louis på Øst-Falkland i 1764. Allerede året etter utforsket John Byron Saunders Island i vest, uvitende om den franske tilstedeværelsen i øst. Han gjorde krav på øyene for Storbritannia, og året etter ble en britisk base etablert i Port Egmont på Saunders Island. I 1767 overtok spanjoler de Bougainvilles bosetning etter at Frankrike hadde akseptert Spanias krav på øygruppen året før.
I 1770 ble britene fjernet ved spansk militærmakt. Storbritannia forberedte seg på krig mot Spania, som søkte fransk støtte. Frankrike var imidlertid tilbakeholdne, og spanjolene og britene ble enige om å sette spørsmålet om suverenitet til side. I 1771 fikk britene gjenopprette sin base i Port Egmont, men forlot Falklandsøyene i 1776 som et resultat av økonomisk press i forbindelse med den amerikanske uavhengighetskrigen.
Spania styrte øyene fra Buenos Aires frem til 1811, da de trakk seg tilbake grunnet frykten for krig mot Storbritannia og den nyvunnede uavhengigheten for de spanske koloniene i Sør-Amerika. I 1829 utnevnte argentinerne den franske forretningsmannen Luis Vernet til guvernør på øyene for å kolonisere dem. I januar 1833 returnerte britiske styrker og informerte den argentinske kommandanten at de hadde til hensikt å sikre britisk suverenitet. Nybyggerne fikk tillatelse til å bli værende, og senere samme år stadfestet britene at Vernet kunne opprettholde sin handelsvirksomhet dersom den ikke var til hinder for britisk kontroll.[5][6] Argentina har siden da fremsatt territorialkrav på øyene.
Royal Navy etablerte Port Stanley, og øyene ble et strategisk punkt for skipstrafikken rundt Kapp Horn. Under første verdenskrig ble slaget ved Falklandsøyene utkjempet utenfor Port Stanley, der en britisk flåtestyrke overrumplet og beseiret en tysk krysserskvadron. Under andre verdenskrig fungerte Port Stanley som base for Royal Navy og støttet skip som deltok i slaget ved Río de la Plata.
Suverenitetsspørsmålet blusset opp igjen i andre halvdel av 1900-tallet. Argentina så etableringen av FN som en mulighet til å fremme sin sak for resten av verden. Ved signeringen av FN-pakten i 1945, forbeholdt Argentina seg både retten til suverenitet over øygruppen og retten til å gjenerobre dem. Storbritannia besvarte dette med å stille krav om lokal folkeavstemning vedrørende eventuell britisk tilbaketrekning. Samtaler mellom britiske og argentinske utenriksdelegasjoner ble ført i 1960-årene uten særlige resultater. Et av hovedproblemene i forhandlingene var at de om lag 2 000 innbyggerne, de fleste av britisk avstamming, foretrakk at øyene skulle forbli britisk territorium.
Argentina ble et militærdiktatur i 1976 og sto overfor store økonomiske problemer og sivile uroligheter. En blodig seier over den venstreorienterte geriljaen ble oppnådd i 1981. Økonomien var imidlerid i en elendig tilstand med inflasjon på opp mot 140 % da general Leopoldo Galtieri kom til makten i desember 1981.
Opptakten til konflikten
[rediger | rediger kilde]
I perioden som ledet opp mot krigen – og spesielt etter overføringen av makt mellom de militære diktatorene, general Jorge Rafael Videla og general Roberto Eduardo Viola, i slutten av mars 1982 – hadde Argentina en kraftig økonomisk konjunkturnedgang og det var store indre uroligheter på grunn av opposisjon mot militærjuntaen, som hadde styrt landet siden 1976. I desember 1981 ble det nok en endring i militærregimet med en ny junta ledet av general Leopoldo Galtieri (fungerende president), brigader Basilio Lami Dozo og admiral Jorge Anaya. Anaya var hovedarkitekten og pådriver for en militær løsning på det langvarige kravet over øyene,[10] og regnet med at Storbritannia aldri ville svare militært.[11]
Ved å velge en militæraksjon håpet Galtieris styre å mobilisere argentinernes langvarige, patriotiske følelser for øyene, og dermed lede den offentlige oppmerksomheten vekk fra landets økonomiske problemer og regimets krenkelser av menneskerettighetene.[12] En militæraksjon ville også understøtte regimets svinnende legitimitet. Avisen La Prensa spekulerte i en stegvis plan som startet med å stanse forsyninger til øyene og kulminerte med direkte aksjoner mot slutten av 1982 dersom FN-forhandlingene ikke førte frem.[13]
Spenningen mellom de to landene økte i intensitet den 19. mars da en gruppe argentinske skraphandlere (i virkeligheten infiltrert av argentinske marinesoldater) heiste det argentinske flagget på Sør-Georgia, en handling som senere ble sett på som den første offensive aksjonen i konflikten. Som respons ble Royal Navys patruljefartøy HMS «Endurance» sendt fra Stanley til Sør-Georgia. Den argentinske militærjuntaen, som mistenkte at Storbritannia ville forsterke sine styrker i Sør-Atlanteren,[14] ga ordre om at en invasjon av Falklandsøyene skulle fremskyndes til 2. april.
Storbritannia ble til å begynne med overrasket av det argentinske angrepet på de søratlantiske øyene, til tross for gjentatte advarsler fra kaptein Nicholas Barker i Royal Navy og flere andre. Barker mente at forsvarsminister John Notts beretning fra 1981 (der Nott beskrev planer om å tilbakekalle «Endurance», den britiske marines eneste tilstedeværelse i Sør-Atlanteren) sendte et signal til argentinerne om at Storbritannia var uvillig til, og snart ville være ute av stand til, å forsvare sine territorier og borgere på Falklandsøyene.[15][16]
Krigshandlinger
[rediger | rediger kilde]En argentinsk styrke på 800 mann og 20 LVTP7 panservogner invaderte Falklandsøyene 2. april. 1 800 øyboere[17], 57 soldater fra Royal Marines og 11 sjømenn fra Royal Navy kunne utrette lite mot overmakten.
Allerede 3. april vedtok FN et krav om at argentinske tropper skulle trekke seg ut og stoppe alle fiendtligheter. Argentina nektet, og dermed valgte den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher å gå til krig.
En styrke på 27 000 mann og over 100 skip ble samlet, og satte kurs mot Falklandsøyene 5. april. Hangarskipene HMS «Invincible» og HMS «Hermes» var sentrale i styrken.
De første dagene ble krigen ført på havet og i luften. Argentinas flyvåpen og marine tapte stort mot britenes krigsmaskineri. Imidlertid klarte argentinske A-4, Mirage Dassault Super Etendards-fly å gjøre skade på flere britiske marinefartøyer, blant annet HMS «Sheffield», som ble truffet midtskips og sank 4. mai. Tre uker senere, 25. mai, ble HMS «Coventry» senket, med 21 tapte. HMS «Sir Galahad» ble truffet 8. juni og minst 50 soldater ble drept.
Den argentinske krysseren ARA «General Belgrano», som hadde overlevd den andre verdenskrig i amerikansk tjeneste og ble overtatt av Argentina i 1951, ble senket av en britisk atomubåt etter å ha blitt truffet av tre 21-tommers Mk-8 torpedoer.
De britiske styrkene kjempet seg stadig nærmere land. Fallskjermsoldater og marineinfanterister ble landsatt ved hjelp av landgangsfartøyer ved San Carlos Water og gikk til fots til Goose Green. Kampene mann mot mann på land begynte. Britene hadde fremgang og gikk øst mot Stanley.
De argentinske troppene kjempet i mot, men britene hadde allerede i innledningsfasen skaffet seg et psykologisk overtak. Mange argentinere valgte å overgi seg.
Da Stanley var omringet av britene, overga resten av de argentinske styrkene seg. 255 briter, 3 øyboere og 649 argentinere falt under Falklandskrigen.
Victoriakorset
[rediger | rediger kilde]Det ble utdelt to Victoriakors til personell som deltok i falklandskrigen, begge medaljene ble tildelt posthumt.
- Oberstløytnant Herbert Jones; kommanderende offiser for 2. bataljon. The Parachute Regiment (2 PARA)
- Sersjant Ian John McKay; troppsersjant, 4. tropp, B kompani, 3. bataljon. The Parachute Regiment (3 PARA)[18]
Konsekvenser
[rediger | rediger kilde]Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher svært populær og var en vesentlig grunn til at hun ble gjenvalgt som statsminister i 1983.
I Argentina trakk Leopold Galtieri seg fra sin posisjon, diktaturet brøt sammen og dermed åpnet muligheten seg for å gjeninnføre et demokratisk styresett.
Medisinsk og psykologisk oppfølging av veteraner
[rediger | rediger kilde]Mange veteraner og eksperter kritiserer fortsatt de britiske myndighetene og det britiske forsvaret for manglende oppfølging av falklandsveteraner, både når det gjelder fysiske skader som følge av strid og psykologiske senskader. Full oversikt over hva som skjedde med veteraner etter endt tjeneste finnes ikke, og da falklandsveteran Robert Lawrence søkte om støtte til en utredelse om dette fra MoD ble denne avvist. Det eneste man vet sikkert er at antallet britiske falklandsveteraner som har begått selvmord i løpet av de siste 27 årene nå er høyere enn de 255 som falt i strid.[19]
Status
[rediger | rediger kilde]Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at øyene rettmessig tilhører dem. Statsminister Tony Blair gjennomførte i 2001 det første offisielle, britiske besøket i Argentina etter Falklandskrigen. Argentinas president Néstor Kirchner sa på 22-årsdagen for krigens start at det å gjenvinne øyene har første prioritet. Idag er Falklandsøyene beskyttet av en atomubåt, et rakettbatteri og fire Tornado F.3-jagere kalt Faith, Hope, Charity og Despair[20] (oppkalt etter de fire Gladiator-fly som forsvarte Malta i 1940). Dette gjør det vanskelig for Argentina å gjøre en invasjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Argentine to reaffirm Sovereignty Rights over The Falkland Islands». National Turk. Besøkt 7. januar 2012.
- ^ «Cómo evitar que Londres convierta a las Malvinas en un Estado independiente». Clarin.com. Arkivert fra originalen 1. mai 2010. Besøkt 7. februar 2010.
- ^ «JOINT STATEMENT OF 19 OCTOBER 1989 Re-establishing Consular Relations Between Britain and Argentina, and Agreeing a Framework on Sovereignty Which Would Allow Further Talks». Arkivert fra originalen 17. mai 2012. Besøkt 4. januar 2013.
- ^ Constitución Nacional Arkivert 17. juni 2004 hos Wayback Machine.: "La Nación Argentina ratifica su legítima e imprescriptible soberanía sobre las Islas Malvinas, Georgias del Sur y Sandwich del Sur y los espacios marítimos e insulares correspondientes, por ser parte integrante del territorio nacional".
- ^ Destéfani, Laurio H. (1982). The Malvinas, the South Georgias and the South Sandwich Islands, the conflict with Britain. Buenos Aires.
- ^ «Darwin's Beagle Diary (1831–1836)». The Complete Works of Charles Darwin Online. s. p.304. Besøkt 23. juli 2007.
- ^ White, Rowland (2006). Vulcan 607. London: Bantam Press. s. 13–14. ISBN 978-0-593-05392-8. «The price for Anaya's blessing was approval for the navy's plan to seize Las Malvinas, the Falkland Islands»
- ^ Bicheno, Hugh (2006). Razor's Edge. London: Phoenix. s. 25. ISBN 978-0-7538-2186-2. «A basic assunmption underlying the conflict was that the British were, in the opinion of the war's main architect, Admiral Jorge Anaya, unworthy heirs to a glorious heritage, the men mainly maricones... to call a man a maricón does not question his heterosexuality; but it definitely impugns his physical and moral courage. Anaya was Naval Attaché in London from January 1975 to January 1976 ... He returned to Argentina, making no attempt to conceal his contempt for all things British.»)
- ^ Middlebrook, Martin (1989). Argentine Fight for the Falklands. London: Pen & Sword Books. s. 1. ISBN 978-1-84415-888-1. «He was an ardent 'Malvinist' ... Anaya was enthusiastic, and his orders in the last days of 1981 were to set in train that tragic series of events.»
- ^ Kirschbaum, Oscar; Van Der Kooy, Roger; Cardoso, Eduardo (1983). Malvinas, La Trama Secreta (på spansk). Buenos Aires: Sudamericana/Planeta. ISBN 978-950-37-0006-8. Mal:Page needed
- ^ «Que tenía que ver con despertar el orgullo nacional y con otra cosa. La junta —Galtieri me lo dijo— nunca creyó que los británicos darían pelea. Él creía que Occidente se había corrompido. Que los británicos no tenían Dios, que Estados Unidos se había corrompido ... Nunca lo pude convencer de que ellos no sólo iban a pelear, que además iban a ganar.» («Dette handlet verken om nasjonal stolthet eller noe som helst annet. Juntaen, fortalte Galtieri meg, regnet aldri med at britene ville reagere. Han trodde den vestlige verden var korrupt. At det britiske folket ikke hadde noe gud, at USA var korrupt ... Jeg ville aldri kunnet overbevise ham om at britene ikke bare ville kjempe tilbake, men også vinne.») La Nación / Islas Malvinas Online. «Haig: "Malvinas fue mi Waterloo"» (på spansk). Arkivert fra originalen 1. august 2013. Besøkt 25. oktober 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. august 2013. Besøkt 29. mai 2015.
- ^ «Ministerio de Educación, Ciencia y Tecnología de la Nación» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. mars 2009. Besøkt 7. februar 2010. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 18. mars 2009. Besøkt 29. mai 2015.
- ^ Jimmy Burns: The land that lost its heroes, 1987, Bloomsbury Publishing, ISBN 0-7475-0002-9.
- ^ «En Buenos Aires, la Junta comenzó a estudiar la posibilidad de ocupar las Islas Malvinas y Georgias antes de que los británicos pudieran reforzarlas». Portierramaryaire.com. Besøkt 7. februar 2010.
- ^ Briley, Harold (9. april 1997). «Obituary: Captain Nicholas Barker». The Independent. UK. s. 16. Besøkt 2. mars 2011.
- ^ Barnett, Correlli (1997). «The high cost of cuts». The Spectator. Arkivert fra originalen 1. mai 2013. Besøkt 7. februar 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 1. mai 2013. Besøkt 29. mai 2015.
- ^ Side 30, kapitel "The Issues" i Martin Middlebrook: "Task Force: the Falklands War, 1982", 1987, Penguin Books, ISBN 0-14-008035-X
- ^ Offentliggjøringen av medaljetildelingene i London Gazette, Oktober 1982.
- ^ http://www.guardian.co.uk/uk/2007/jan/14/falklands.world
- ^ Jim Winchester: Fighter: The World's Finest Combat Aircraft – 1914 to the Present Day, 2006, Barnes & Noble Books, ISBN 978-0-7607-7957-6
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Falklands War – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Falklands War – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
