Eirik Oddsson
Eirik Oddsson (is. Eiríkur Oddsson) var en islandsk forfatter og historiker på siste halvdel av 1100-tallet. Han var forfatter av boken Ryggjastykke (norrønt Hryggjarstykki), en saga om den norske kongen Harald Gille og hans sønner. Nesten ingenting kjennes om Eirik Oddssons liv eller slekt. Ryggjastykke er en samtidssaga som dessverre har gått tapt, men Snorre Sturlason har gått god for den og benyttet deler i sin Saga om de norske kongene. Den er også opptatt i Morkinskinna. Eiriks bok er en den første som skrev en saga om samtiden.
Eirik skrev sin bok en gang i 1160 og som av uviss grunn er blitt døpt til Ryggjastykke, det vil si «Ryggstykke». Verket omhandler de norske kongene mellom 1130–1139, en relativ kort periode på knappe ti år. Det var en urolig epoke i Norge hvor Harald Gille var konge, en av de omdiskuterte kongene som krevde kongsrett ved å hevde at Magnus Berrføtt var faren. Harald Gille ble myrdet i 1136 av en som krevde å være en bror av ham, Sigurd Slembe.
Vi vet at Eirik Oddsson var en nøye historiker som faktisk reiste til Norge for å sjekke informasjonene og kildene sine. I Bergen snakket han med flere kyndige mennesker. Snorre skriver at
- «Hall, som var sønn til legen Torgeir Steinsson, og var hirdmann hos kong Inge, var til stede da dette gikk for seg. Han fortalte det til Eirik Oddsson, som skeiv ned det som ble fortalt; Eirik skreiv den boka som ble kalt Ryggjastykke; i den boka blir det fortalt om Harald Gille og hans to sønner og om Magnus Blinde og om Sigurd Slembe helt til deres død. Eirik var en kyndig mann, og han var lenge i Norge den tida. Noe av det som ble fortalt, skeiv han ned slik som det ble sagt ham av Håkon Mage, lendmann til Haraldssønnene. Eirik nevner flere som fortalte ham om disse hendingene, kyndige og pålitelige menn, som var til stede, så de hørte og så det som gikk for seg. Og noe skreiv han etter det som han sjøl hadde sett eller hørt på.»
Andre kilder som Eirik Oddsson benyttet seg av var Einar Pålsson og Gudrid Birgersdatter, søster til Jo erkebiskop, som hadde fått det fortalt av Ivar biskop.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Sturlasson, Snorre, Snorres kongesagaer, Oslo 1979, (2) side 289, 292-294.