Den norske språkstriden
Den norske språkstriden, sprogstriden eller målstriden er en norsk, kulturell og politisk kontrovers knyttet til den skriftlige rettskrivningen og også muntlig bruk av det norske språk. Bakgrunnen for språkstriden ligger i den dansk–norske unionen, hvor eldre tids mellomnorsk etterhvert ble erstattet av dansk som administrasjonsspråk, skriftspråk og elitespråk i Norge. Språkstriden var på 1800-tallet knyttet til forholdet mellom det danske skriftspråket og uttalen av dette i overklassen i norske byer, gjerne omtalt som dannet dagligtale, på den ene siden og de folkelige dialektene og etter hvert landsmålet på den andre. På 1900-tallet dreide fokuset i språkstriden seg i større grad i retning av normeringen av disse to skriftspråkene og spørsmålet om de skulle slås sammen til et tenkt samnorsk.[1]
Historikk
[rediger | rediger kilde]Gjennom den mer enn 400-årige unionen med Danmark ble gradvis det gamle norske skriftspråket erstattet av et blandingsspråk basert i hovedsak på dansk. Således ble det rådende skriftspråket i Norge i unionstiden etter hvert et dansk språk - hvilket var helt forskjellig fra det norrøne språket som var i bruk f.eks. av Magnus Lagabøte. Så da Norge ved unionsoppløsningen i 1814 ble adskilt fra det man kan kalle sitt kulturelle opphav, oppstod det et språklig vakuum - styringspråket var dansk, mens et stort flertall av befolkningen brukte ulike norske dialekter som til dels lå langt fra det klokkerdanske skriftspråket. Det kom snart spede forsøk på å utvikle et nasjonalt norsk språk, som skulle være forskjellig fra det rådende danske språket i styringsverket. Den første tilnærmelsen var den såkalte fornorskninglinjen som bl.a. Henrik Wergeland stod for, hvorved det danske kansellispråket skulle tilføres norske elementer og derved bli et norsk språk.[1] Denne linjen ble etterhvert formalisert gjennom Knud Knudsen og hans virke som førte til riksmålet.[2] På den annen side var det krefter som ønsket et norsk mål på såkalt folkemåls grunn, noe som ble til landsmålet, samlet fra såkalte ufordervede dialekter (ikke påvirket av dansk) av Ivar Aasen og som fra 1917 har blitt benevnt som nynorsk.[3]
De norske skriftnormene har vært gjennom en rekke skriftreformer og endringer i ordtilfanget. I sin ytterste konsekvens hadde dette fra politisk hold i perioden 1917-66 det mål for øye å føye sammen bokmål og nynorsk i det såkalte samnorsk.[4] Denne tanken ble forlatt i 1966, og senere reformer har ført bokmålet nærmere riksmålet, selv om det overordnede målet har vært å følge vanlig norsk talemål.[5]
Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre argumenterte i 2017 for at den norske språkstriden er i ferd med å dø ut, som følge av at moderat bokmål har blitt den helt dominerende form for bokmål, samtidig som forskjellene mellom normert bokmål og riksmål er så godt som forsvunnet i løpet av 2000-årene.[6]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Vinje, Finn-Erik (1978). Et språk i utvikling: noen hovedlinjer i norsk språkhistorie fra reformasjonen til våre dager. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203115241.
- Jahr, Ernst Håkon (1994). Utsyn over norsk språkhistorie etter 1814. Oslo: Novus. ISBN 8270992194.
- Bleken, Brynjulv (1969). Doktordisputas om sprogstriden: innlegg ved disputas 27. mai 1967 om Brynjulv Blekens avhandling "Om norsk sprogstrid". Oslo: Universitetsforlaget.