Buenos Aires’ undergrunnsbane
| Subte de Buenos Aires | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Basisdata | |||
| Transporttype | Undergrunnsbane | ||
| Sted |  Buenos Aires | ||
| Åpna | 1. desember 1913 | ||
| Drift | |||
| Eier | Subterráneos de Buenos Aires | ||
| Operatør | Metrovías | ||
| Sporlengde | 62,8 km | ||
| Antall linjer | 6 | ||
| Antall stasjoner | 90 | ||
| Antall passasjerer | ca. 1,3 millioner | ||
Buenos Aires’ undergrunnsbane (spansk Subte de Buenos Aires) er et kollektivtransporttilbud i Argentinas hovedstad Buenos Aires. Den åpnet 1. desember 1913, som første undergrunnsbane i Iberoamerika og på den sørlige halvkule. Nettverket ble raskt utvidet i de første tiårene etter banens åpning, men utvidelse stanset i årene etter andre verdenskrig. Noen små utvidelser ble gjort på 1960 og 1970-tallet før det på slutten av 1990-årene ble påbegynt en ny stor utvidelsesprosess. Den innebar planlegging av fire nye linjer og flere forlengelser av de eksisterende. I dag har undergrunnsbanen seks linjer, med totalt 83 stasjoner.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Diskusjonene om behovet for et undergrunnssystem i Buenos Aires begynte på slutten av attenhundretallet, i forbindelse med byens trikkesystem. Buenos Aires hadde hatt trikk siden 1870, og mot begynnelsen av det nye århundret oppsto det en krise i forbindelse med elektrifiseringa av trikken, en situasjon som ble forverra av monopoliseringa av de involverte selskapene.
I denne sammenhengen kom de første forslagene om oppretting av et undergrunnssystem for Buenos Aires. Det første forslaget kom i 1896, da et firma spurte Kongressen om å opprette en «undergrunnstrikk» fra Sentralstasjonen (som lå like i nærheten av Casa Rosadas nordfløy) og Plaza Once. I 1889 søkte Ricardo Norton om å opprette to underjordiske jernbanelinjer: en fra Sentralstasjonen til Plaza Once via Plaza Lorea, og en fra Plaza Constitución til krysset mellom Lima og Avenida de Mayo. Disse linjene skulle gå i begge retninger, og ha elektrisk belysning. Samme år foreslo en Barrabino for byens planleggingsråd at man skulle lage en underjordisk jernbane som sirklet rundt byen, men innenriksministeriet avslo planene. Fra da av ble forslag om underjordiske baner rettet direkte til innenriksministeriet.[1]
Da man i 1894 bestemte seg for å bygge Kongressen ved dagens beliggenhet, kom planene om en undergrunnsbane for dagen igjen, dette fordi man ønsket å korte ned reisetiden mellom kongressen og Casa Rosada (det ble også foreslått å bygge elektrisk trikkelinje mellom de to stedene). Miguel Cané, borgermester i Buenos Aires i 1892–1893 uttrykte også ønske om å få et undergrunnssystem likt det London hadde.
Utviklinga av nettverket
[rediger | rediger kilde]Den første linja på undergrunnsbanen ble åpnet 1. desember 1913, konstruert av Compañía de Tranvías Anglo-Argentina. Denne linja gikk fra Plaza de Mayo til Plaza Miserere. 1. april 1914 ble den utvidet til stasjonen Río de Janeiro, og 1. juli samme år til Primera Junta.
I 1912 fikk selskapet Lacroze Hermanos konsesjon til å bygge en ny linje på undergrunnsbanen. Dette ble det som er dagens Linje B, og ble åpnet 17. oktober 1930. I 1933 begynte Compañía Hispano-Argentina de Obras Públicas y Finanzas (CHADOPYF) konstruksjon på flere linjer.
I februar 1939 ble Corporación de Transportes de la Ciudad de Buenos Aires stiftet, deleid av staten. Dette selskapet hadde som oppgave å administrere kollektivtrafikken i Buenos Aires. På grunn av stor gjeld ble selskapet imidlertid avviklet i 1948. I 1952 ble det erstattet av Administración General de Transportes de Buenos Aires (AGTBA), som var direkte underlagt Transportdepartementet. AGTBA kvittet seg med alle andre transportmidler enn undergrunnsbanen, og i 1963 ble selskapet avviklet, og staten opprettet i stedet Subterráneos de Buenos Aires, som i 1977 ble til en Sociedad de Estado, og alle aksjene ble overført til Buenos Aires’ bystyre i 1979.
- Utviklinga av undergrunnsnettverket gjennom tidene
-
Nettverket i 1955. Flere av stasjonene har siden endret navn. -
Nettverket i 1987, med fargene til Subterrneos de Buenos Aires. -
Nettverket fra 2003 til 2007, med utvidelse av Linje B til Los Incas. -
Nettverket i 2008, med første seksjon av Linje H åpnet.
Konsesjonsdrift
[rediger | rediger kilde]Lov 23 696 kunngjort 18. august 1989 la retningslinjer for privatisering av offentlige selskaper. Ved en resolusjon fra 3. oktober 1990 ble det erklært at Subterráneos de Buenos Aires S.E. skulle drive undergrunnsbanen de neste 20 år, og at de som driver undergrunnsbanen også skal drive Ferrocarril General Urquiza.
Nettverkets oppbygning
[rediger | rediger kilde]Linjer
[rediger | rediger kilde]Nettverket består av seks linjer som har hvert sitt bokstavnavn, fra linje A til E, pluss linje H, og egne farger. Linjene er totalt 52,3 km lange. Hele nettverket ligger under bakken – det er ingen deler som er på bakkenivå eller i viadukter.
På 1970-tallet ga operatøren en farge til hver linje: linje A fikk lyseblå, linje B grønn, linje C lilla, linje D rød og linje E gul. Tidlig på 1990-tallet bestemte dagens operatør, Metrovías, seg for å endre fargeoppsettet. De byttet farger på linje B og D, gjorde linje C gul og linje E lilla. Den nyeste linja, linje H, fikk senere gulfargen.
I tillegg til disse seks linjene er det tre nye linjer under planlegging. Når disse er ferdigstilte vil nettverket ha 75 km med skinnegang, og det vil være 127 stasjoner, mot dagens 74.
Linjeoversikt
[rediger | rediger kilde]| Linje | Farge | Åpna | Opprinnelig strekning | Nåværende strekning | Lengde (km) |
Stasjoner | Passasjerer per dag |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Linje A | Lyseblå | 1913 | Plaza de Mayo–Plaza Miserere | Plaza de Mayo–San Pedrito | 9,2 | 18 | 190 000 |
| Linje B | Rød | 1930 | Callao–Frederico Lacroze | Leandro N. Alem–Juan Manuel de Rosas | 11,8 | 17 | 345 000 |
| Linje C | Blå | 1934 | Constitución–Diagonal Norte | Constitución–Retiro | 4,4 | 9 | 278 000 |
| Linje D | Grønn | 1937 | Catedral–Tribunales | Catedral–Congreso de Tucumán | 10,2 | 16 | 385 000 |
| Linje E | Lilla | 1944 | Constitución–General Urquiza | Retiro–Plaza de los Virreyes | 12,0 | 18 | 104 000 |
| Linje H | Gul | 2007 | Once–Caseros | Facultad de Derenco–Hospitales | 8,8 | 12 | 23.000 |
Stasjoner
[rediger | rediger kilde]
|
|
|
|
|
|
Sammenknytning
[rediger | rediger kilde]Da de første tre linjene ble åpna var de ikke sammenknytta. Det var først med linje D at de ble knytta sammen, via Carlos Pellegrini undergrunnsstasjon (i dag 9 de Julio), men man måtte betale ekstra for å bytte linje. 1. juni 1956 ble det mulig å bytte linje fritt uten ekstra kostnad.
Statistikk
[rediger | rediger kilde]
Bildet til høyre viser statistikken over årlig bruk av undergrunnsbanen siden 1993, med tall fra Argentinas statistikkbyrå (INDEC).
Om man ser på de årlige tallene ser man en nedgang i bruken under Argentinas finanskrise tidlig på 2000-tallet. Spesielt i 2001 og 2002 falt bruken veldig. Men innen 2006 hadde bruken kommet seg tilbake til samme nivå som før krisa, og i 2007 var det flere reisende enn noen gang før.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Leonel Contreras og Nora Tkach (2007). Buenos Aires y el transporte. Ministerio de Cultura de la Ciudad de Buenos Aires.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (es) Offisielt nettsted
- (en) Buenos Aires Metro – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Buenos Aires Underground – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
