Bruker:F.bendik/Slaget ved Lake George

Slaget ved Lake George ble utkjempet den 8. september 1755 nord i Provinsen New York. Slaget var en del av forsøket til Storbritannia på å drive ut franskmennene fra Nord-Amerika i den franske og indianske krigen.

På den ene siden sto 1500 franske og indianske soldater kommandert av Baron de Dieskau og på den andre siden 1500 kolonisoldater under William Johnson og 200 Mohawkindianarar leide av en kjent krigshøvding, Hendrick Theyanoguin.

Felttog

William Johnson, som nylig hadde blitt gutpekt som britisk agent til irokesarane, nådde sørenden av Lac Saint Sacrement den 28. august 1755 og gav innsjøen navnet Lake George til ære for kongen Georg II. Planen hans var å rykke fram via Lake George og Lake Champlain for å

gå til åtak på det franske Fort St. Frédéric ved Crown Point, som var særdeles viktig for forsvaret av Canada.

Dieskau ønsket å stoppe framrykkinga til Johson og hadde alt forlete Crown Point og slått leir ved Carillon, som lå mellom de to innsjøene. Den 4. september valgte Dieskau å gå til åtak på leiren til Johnson, det nybygde Fort Edward (på den tiden kalte Fort Lyman) ved Hudson River. Målet hans var å ødelegge båtene, forsyningene og artilleriet som Johnson trengte for felttoget sitt.. Han forlet halve styrken sin ved Carillon, og førte resten langs en alternativ rute til Hudson, og satte mennene sine i land ved South Bay og marsjerte videre langs Wood Creek . Med 222 franske regulære grenaderer fra Régiment dere La Reine og the Régiment Languedoc, 600 kanadiske militssoldater og 700 Abenaki og Caughnawaga Mohawkar nærmet Dieskau seg Fort Edward kvelden 7. september 1755.

Johnson, hadde slått leir 21 KM lenger nord ved Fort Edward ved Lake George, og speidarane hans gav han melding om fiendtlege styrker sør for ham. Han sendte da et bud for å advare de 500 mennene hans i garnisonen i Fort Edward. Budet ble derimot avskåret og like etter ble et enkelt forsyningstog fangete, slik at styrkene til Johnson fikk vite alt om fordelinga til Johnson. Indianarane til franskmennene holdt et råd og bestemte seg for at de ikke ville delta i storminga av fortet, fordi de mente det ville være kanoner der. Så om morgenen gav Dieskau ordre om å marsjere til innsjøen..

Kl. 9 om morgenen den 8. september sendte Johnson oberst Ephraim Williams med 1000 soldater fra Williams sitt Massachusetts Regiment og oberst Nathan Whiting sitt Connecticut Regiment og 200 mohawksoldatar for å forsterke Fort Edward. En desertør fra Williams advarte franskmennene om at de var på vei, og Dieskau blokkerte veien med de grenaderene sine og sendte de kanadiske og indianske soldatene for å ta amerikanerne i bakhald fra begge sider av veien.. De lå på vakkert i en kløft 5 KM sør for dagens landsby Lake George .

«The Bloody Morning Scout»

Soldatene til Williams marsjerte rett inn i fellen og ble skutt på av muskettene til fienden. I det som ble kalt «The Bloody Morning Scout» verjet både Williams og Hendrick drepen i lag med mange av soldatene sine. Dieskau førte så de franske soldatene startet så å skyte på fienden.. De fleste av ny-englendarane flyktet mot leiren til Johnson, mens rundt 100 soldater under Whiting og oberstløytnant Seth Pomeroy og de fleste overlevende mohawksoldatane kjempet seg tilbake. Den amerikanske baktroppen klarte å påføre store tap på franskmennene som fulgte etter dem. Pomeroy noterte at mennene hans «drepte mange av dem; de så ut til å falle som duer». En av de som ble drept i denne fasen av slaget var Jacques Legardeur de Saint-Pierre, en høyt respektert kommandant for styrkene de kanadiske og indianske styrkene til Dieskau. Da han falt førte tok dette motet fra mange av soldatene hans, særlig de franske indianarane.

Åtaket på leiren til Johnson

Dieskau gav ordre til de kanadiske og indianske soldatene om å følge opp med et åtak på leiren til Johnson. Tapet av lederen deres hadde derimot ødelagte moralen deres og caughnawagane ønsket ikke å angripe en forskanset leir, hvor mellom annet flere hundre mohawkarar var en del av forsvaret. Abenakiane ville ikke rykke fram uten caughnawagane og det ville ikke kandiarane heller. Dieskau håpet å bringe skam over indianarane og førte de 222 franske grenaderene sine, seks i bredden, personlig langs Lake Road for å ta leiren til Johnson. Johnson hadde her barrikadert leiren med vogner, båter og nedhogde tre.. Da grenaderene var ute i åpent lende, sendte amerikanerne tre kanonskudd med kardesker mot franskmennene og berørte de kraftig. Da Johnson ble skadd og måtte trekke seg tilbake til teltet sitt for behandling, tok general Phineas Lyman over kommandoen. Da Dieskau ble alvorlig skadd, trakk franskmennene seg tilbake.

Bloody Pond

Samtidig så oberst Joseph Blanchard, kommandøren på Fort Edward, røyk fra slaget sendte 120 mann av sted for å undersøke. De kom på den franske baktroppen bakfra og jaget de bort. De så så 300 franskmenn mellom trærne og åpnet ild mot dem. Skytinga pågjekk frem til mørket senket seg, før amerikanerne trakk seg tilbake til leiren. Franskmennene tapte stort.. Likt etter de franske soldatene ble kastete i et tjern, som senere ble kalt Bloody Pond..

Etter at franskmennene trakk seg tilbake, fant amerikanerne rundt 20 alvorlig skadede franskmenn, mellom de Baron Dieskau, som hadde blitt skutt i urinblæra..

Tap

Det er usikkert hvor store tapene var, siden det er mange fortellinger fra slaget, men de fleste holder seg til tall omkring 200-350 på hver side. says: "Peter Palmer states in his history

Følger

Selv om slaget i seg selv ikke ble avgjorte verjete ekspedisjonen til Johnson etter hvert stoppet ved Fort St. Frédéric, så det strategiske resultatet ved Lake George var viktig. Johnson klarte å rykke et godt stykke nedover innsjøen og bygde Fort William Henry. Historikeren Fred Anderson skriver at om Dieskau hadde klart å stoppe Johnson ved Fort Edward, så ville det ikke bare ha endt trugselen mot Fort St. Frédéric, men soldatene fra New York og New England måtte da ha trukne seg helt tilbake til Albany..

Dødsfallet til Ephraim Williams ble nevnt i tidlige versjoner av den satiriske sangen «Yankee Doodle».