Hopp til innhold

Bombingen av Libya i 1986

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Operasjon El Dorado Canyon

Et amerikansk General Dynamics F-111 Aardvark-fly tar av for å delta i operasjonen
Dato15. april 1986
StedLibya
ResultatTaktisk amerikansk seier med overveiende libyske tap, men Gaddafi overlevde angrepet
Stridende parter
USAs flagg USA Libya
Kommandanter og ledere
Ronald ReaganMuammar al-Gaddafi
Tap
1 fly skutt ned
2 piloter døde		45 soldater/tjenestemenn drept[1]
15 sivile døde
3-5 Iljusjin Il-76-transportfly ødelagt
14 MiG-23-fly ødelagt
2 helikoptre ødelagt
5 bakkeradere ødelagt[2]

Flyangrepet mot Libya i 1986, også kjent som Operasjon El Dorado Canyon, var et amerikansk angrep mot Libya som fant sted den 15. april 1986 som et svar på diskotekbombingen i Berlin som kunne linkes direkte til Gaddafi. Angrepet ble utført av en samlet styrke som bestod av flyvåpenet, marinen og marinekorps.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
President Ronald Reagan snakket med kongressmedlemmer om angrepet.

Gaddafis Libya hadde vært en av Ronald Reagans hovedprioriteter siden han ble valgt i 1981. Gaddafi hadde inntatt en anti-israelsk stilling og støttet enkelte palestinske og syriske grupper som ble oppfattet fra amerikansk hold som ekstreme. Mange fryktet at Libya forsøkte å bli en atommakt,[3][3][4] og landets okkupasjon av det uranrike Tsjad økte frykten for dette. Gaddafis allianse med Sovjetunionen og hans ambisjoner om å opprette en føderasjon av arabiske og muslimske land i Nord-Afrika var også alarmerende for USA. Det kan også ha hjulpet på USAs besluttsomhet at Gaddafi angivelig skal ha fått hjelp av tidligere CIA-operativer til å sette opp terrorleirer.[5]

Etter et angrep på flyplassene i Roma og Wien i 1985, hvor 19 ble drept og rundt 140 ble skadet, indikerte Gaddafi at han ville fortsette å støtte de tyske kommunistgruppene Rote Armee Fraktion og De røde brigader, samt den irske militsen IRA, så lenge europeiske regjeringer fortsatte å støtte opposisjonelle grupper i Libya.[6] Libyas utenriksminister beskrev massakrene som «heroiske akter».[7]

Det hadde kommet til flere trefninger mellom Libya og USA over Libyas territorielle krav i Sidrabukta. I 1981 hadde det vært en større trefning, og tidligere i 1986 hadde en amerikansk styrke i bukta kommet i harde kamper med libyske fly.

Den 5. april bombet libyske agenter diskoteket «La Belle» i Vest-Berlin, hvor tre mennesker ble drept og ytterligere 229 ble skadet. Vest-Tyskland og USA avslørte snart hvem som stod bak, og ytterligere informasjon ble senere offentliggjort da Stasi-arkivene ble etterforsket etter Tysklands gjenforening. Agentene som stod bak bombingen, ble identifisert og ettersøkt av Tyskland i løpet av 90-tallet.[8]

Angrepet

[rediger | rediger kilde]

Etter flere dager med diplomatiske samtaler med europeiske og arabiske partnere, bestemte president Ronald Reagan seg for å angripe Libya den 14. april. Angrepet begynte klokken 02:00 på morgenen den 15. april, hvor USAs fastslåtte mål var å sende et signal til Libya samt å redusere landets mulighet til å støtte og trene terrorister. Reagan advarte også om at operasjonen kunne gjentas dersom det ble funnet nødvendig.[9]

Selve angrepet varte i 12 minutter. I løpet av angrepet slapp amerikanerne 60 tonn bomber, og mistet på ett fly under bombingen av Bab al-Asisiya-kassernen. Noen bomber bommet på målene sine og forårsaket sivile tap, og noen traff også diplomatiske bygninger i Tripoli. Noen libyske soldater deserterte fra sine posisjoner i frykt og forvirring, mens offiserene på sin side angivelig var sent ute med å gi ordrer. Det libyske luftvernsystemet ble ikke iverksatt før flyene hadde truffet målene sine. Radarinstallasjoner og SAM-installasjoner i Benghazi ble satt ut av spill, samtidig som enkelte bomber også traff vestlige ambassader i byen.[10][11][12]

Libyas svar på angrepet var å avfyre to scud-missiler mot den italienske øya Lampedusa. Imidlertid fløy missilene over øya og landet i havet, og forårsaket ingen skade.[13]

Gaddafis reaksjon

[rediger | rediger kilde]

Gaddafi proklamerte at han hadde «vunnet en spektakulær militær seier over USA»[14] Talen ble imidlertid oppfattet slik at den manglet lidenskap fra Gaddafis side, og «seier-feiringene» uteble i stor grad. Gaddafi opplevde økt kritikk fra den jevne borger, og mange reagerte med å sabotere offentlige plakater av diktatoren.[14]

Raidene bragte det libyske regimet til sitt svakeste punkt i løpet av sin hittil 17 år lange regjeringstid.[14] Likevel skulle Gaddafi beholde makta inntil en borgerkrig brøt ut i 2011.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kira Salak: Rediscovering Libya
  2. ^ Pollack, Kenneth M. Arabs At War, Military Effectiveness 1948–1991 University of Nebraska Press, 2002
  3. ^ a b «Libya Has Trouble Building the Most Deadly Weapons». The Risk Report. 1 (10). desember 1995. Arkivert fra originalen 20. april 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. april 2013. Besøkt 27. september 2011. 
  4. ^ «1968 to 1990: Program Beginnings». NTI. 
  5. ^ Hersh, Seymour M. (22. februar 1987). «TARGET QADDAFI». The New York Times. 
  6. ^ St. John, Ronald Bruce (1. desember 1992). «Libyan terrorism: the case against Gaddafi». Contemporary Review. 
  7. ^ Seale, Patrick. Abu Nidal: A Gun for Hire. Hutchinson, 1992, p. 245.
  8. ^ Flashback: The Berlin disco bombing. BBC on 13. november 2001.
  9. ^ 1986 Year in Review: Strike on Qaddafi
  10. ^ Operation El Dorado Canyon
  11. ^ Bernard Weinraub (15. april 1986). «U.S. Jets Hit 'Terrorist Centers' in Libya; Reagan Warns of New Attacks If Needed». NY Times. 
  12. ^ Libya - Encounters with the United States
  13. ^ Libyan Missiles
  14. ^ a b c Brian L. Davis. Qaddafi, terrorism, and the origins of the U.S. attack on Libya. s. 183. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bombingen_av_Libya_i_1986&oldid=23604040»