Biologiens filosofi

Biologiens filosofi omfatter den grenen av filosofien, spesielt av vitenskapsteorien, som beskjeftiger seg med biologi som fag, men også de grenene av filosofien som påvirkes av funn som er gjort i biologien.

Oversikten som følger, nevner noen av spørsmålsstillingene som har blitt diskutert i biologiens filosofi gjennom de siste tiår, sortert etter de berørte filosofiske deldisiplinene. (Oversikten gjør selvfølgelig ikke krav på å være uttømmende.)

Vitenskapsteori

Et grunnleggende spørsmål er om biologi i det hele tatt er en autonom vitenskap, eller om den kan reduseres til fysikk og kjemi. Alle oppdagelser man gjør i biologien, må utvilsomt være forenlige med fysikkens og kjemiens naturlover. Men forenlighet er ikke reduserbarhet. De fleste vitenskapsteoretikere mener i dag^{[trenger referanse]} at biologiske fenomener er for komplekse til å forklares ut ifra fysikken og kjemien alene. Biologiske prosesser omfatter interaksjoner som ikke lar seg beskrive som summen av fysiske prosesser.

Den motsatte siden av det samme spørsmålet er om andre vitenskaper kan reduseres til biologi. Enkelte biologer har antydet^{[trenger referanse]} at psykologi og samfunnsvitenskapene (sosiologi, antropologi osv.) vil kunne forklares gjennom biologiske prosesser. Men også her mener de fleste biologer og filosofer^{[trenger referanse]} at samfunnets kompleksitet er for høy til en slik teorireduksjon. Sosiologiske hendelser bygger på psykologiske tilstander hos aktørene, som igjen bygger på biologiske prosesser. Sosiologiske og psykologiske oppdagelser må derfor være forenlige med biologiske sådanne, men de lar seg ikke beskrive som summen av biologiske prosesser alene.

Behovet for å likestille biologien med fysikken, som på mange måter er vitenskapsteoretikernes paradevitenskap, har ført til at noen paralleller har blitt trukket for langt^{[trenger referanse]}. Mesteparten av fysikken hører til de nomotetiske vitenskapene, som leter etter regelmessigheter i naturen og oppdager naturlover. Biologien er imidlertid kjennetegnet av at idiografisk vitenskap (beskrivelsen og forklaringen av unike fenomener) har en mye større plass. Beskrivelser av arter, oppnøstingen av næringsnett, oppdagelsen av DNA-koden og rekonstruksjonen av organismenes stamtre er f.eks. viktige vitenskapelige aktiviteter i biologien, men de er ikke nomotetiske. DNA-koden kunne ha vært annerledes uten at dette hadde kommet i konflikt med noen biologiske naturlover; organismenes stamtre kunne ha sett annerledes ut, og er et resultat ikke bare av lovmessigheter, men også av tilfeldigheter. Disse biologiske disiplinene ligner altså mer på historiske fag (historie, arkeologi, geologi m.fl.) enn på fysikk: De handler om å rekonstruere hvordan en hendelse i fortiden har gått for seg, ikke om å avlede lovmessigheter. (Også fysikken omfatter imidlertid idiografiske disipliner: Astrofysikk er idiografisk i den grad den rekonstruerer hendelsesforløpet av f.eks. big bang eller dannelsen av solsystemet vårt.)

Samtidig er det ikke omstridt at visse deler av biologien er nomotetiske: Den komparative biologien har avdekket mange klare sammenhenger på tvers av arter. Eksempler er forholdet mellom klima og kroppsstørrelse (Bergmanns regel m.fl.), mellom populasjonsstørrelse og gendrift (demografisk stokastisitet) og så videre. Disse lovmessighetene betegnes gjerne som «regler», ikke som «lover». Til forskjell fra fysiske lover er biologiske lovmessigheter gjerne av statistisk art, slik at enkelte arter som ikke «følger regelen», ikke er uvanlige. Dette har ført til debatten om det i det hele tatt fins biologiske naturlover – i den forstand at ett moteksempel ville være nok for å motbevise loven (jf. falsifiserbarhet). Mange vitenskapsfilosofer anser imidlertid^{[trenger referanse]} naturlig seleksjon som en fullgod naturlov på linje med fysikkens og kjemiens naturlover. Man antar altså at eventuelle ukjente livsformer (på andre steder i universet, eller til andre tider, eller basert på andre kjemiske forbindelser enn på jorden) vil gjennomgå evolusjon ved naturlig seleksjon.

I deler av biologien har dessuten overenskomster en stor betydning: Systematikken og fylogenetikken benytter seg av både nomotetisk vitenskap (f.eks. molekylære klokker), idiografisk vitenskap (rekonstruksjon av slektskapsforhold) og overenskomster (klassifikasjon, kategorisering og nomenklatur). Overenskomster er nødvendigvis skjønnsbaserte og ikke testbare. Dermed er de ikke vitenskap, men kan likevel være en forutsetning for vitenskapelige aktiviteter. Mange opphetede debatter i systematiske fagtidsskrifter hadde sitt utspring i at debattantene ikke evnet å skille mellom nomotetisk vitenskap, idiografisk vitenskap og skjønnsbaserte overenskomster^{[trenger referanse]}. Hva som er menneskets søstergruppe (bare sjimpansene, eller både sjimpansen og gorillaen) er f.eks. et vitenskapelig spørsmål (et idiografisk sådant). Om mennesket «bare» fortjener sin egen «slekt» eller sin egen «underfamilie» eller sågar «familie» i systematikken, er derimot en nokså vilkårlig overenskomst.

Metafysikk

Ontologi har spilt og spiller en stor rolle i mange biofilosofiske diskusjoner^{[trenger referanse]}. De handler ofte om realiteten av visse fenomener, dvs. om de (og, hvis ja, hvilke som) virkelig eksisterer uavhengig av iakttageren, eller om de er rent konsepsjonelle begreper skapt av biologene. For andre begreper var det uklart om de betegnet universalia («typer») eller partikularia («ting»). De viktigste slike debattene gjelder:

Gen – selv om alle snakker om gener, om effekten av gener, om egenskaper som ligger i genene osv., er det få som er klar over at gen kan bety mange ulike ting^{[trenger referanse]}. Genetikere, evolusjonsbiologer og utviklingsbiologer mener ikke nødvendigvis de samme enhetene når de snakker om gener. De bruker alle en definisjon som er hensiktsmessig i sine respektive fagfelt^{[trenger referanse]}, men som ikke nødvendigvis er kompatibel med andre fagfelts definisjoner. Alle er for så vidt enige om at gener består av DNA, men hvordan man skal avgjøre begynnelsen og slutten av et konkret gen kan besvares på mange ulike måter. Også antallet gener i en organisme vil variere sterkt med definisjonen man bruker.
Karakter – karakterer er det som brukes for å beskrive organismer, både for å forstå deres morfologi og for å kunne systematisere dem. Men hva som brukes som karakter er veldig mangfoldig: egenskaper (f.eks. farge, størrelse), deler (organer, celletyper), økologiske krav (foretrukket temperatur, bytterorganismer), adferdstrekk (fuglesang, yngelpleie), utbredelse (endemisme, disjunkt forekomst) m.m. Det fantes en systematisk skole på andre halvdel av 1900-tallet^{[trenger referanse]} som mente at enhver organisme kunne deles opp i et endelig antall «minste karakterer» (atomisme). Dette har blitt tilbakevist på bl.a. filosofisk grunnlag. Det fins ingen måte å avgjøre om et linseøye er én karakter eller flere (og i så fall hvor mange).
Individ – av begrepene i denne listen skulle man tro at individ var enklest å definere. Skillet mellom to mennesker er da heller ikke spesielt uklart (om enn kanskje i tid: når skal et foster regnes som et nytt individ?). Hos andre organismer kan skillet derimot være nokså vanskelig: Overgangen mellom aggregasjoner av éncellede organismer til enkle flercellede organismer er gradvis. Mange kolonidannende flercellede dyr (f.eks. mosdyr eller kolonimaneter) er forbundet med de andre organismene i kolonien, og danner funksjonelle og fysiologiske enheter: Utgjør de mange individer eller én «superorganisme»? Mange planter formerer seg ved rotskudd, og danner «datterindivider» (rameter) – selv om forbindelsen etter hvert råtner bort, er de genetisk identiske, og utgjør en såkalt genet: Er det rameten eller geneten som er individet? Slike spørsmål illustrerer at heller ikke individbegrepet alltid kan defineres entydig.
Art – hva som utgjør en art, har vært og er ett av de mest diskuterte temaene i systematikken og i biologiens filosofi. Det har blitt foreslått et tjuetall ulike artsbegreper eller artsdefinisjoner^{[trenger referanse]}. Forskjellene mellom disse ligger hovedsakelig i hvilke biologiske fenomener som trekkes frem som avgrensningskriterium mellom to arter (morfologi, atferd, genetikk, økologi, evolusjon osv.). Implisitt og delvis eksplisitt ligger det imidlertid også dype ontologiske forskjeller mellom noen av artsbegrepene. Mens enkelte biologer leter etter et artsbegrep som er enkelt å bruke i praksis^{[trenger referanse]} (f.eks. i bestemmelsesnøkler), leter andre etter et artsbegrep som resulterer i naturlige enheter^{[trenger referanse]} som eksisterer uavhengig av menneskets inndelende og kategoriserende virksomhet. De førstnevnte enhetene kan defineres ved skjønn, de sistnevnte må oppdages og er «hemmet» av de samme erkjennelsesteoretiske problemene som all annen vitenskap (f.eks. at man simpelthen kan ha tatt feil). Det er i dag ikke noe tvil^{[trenger referanse]} om at det blant seksuelt reproduserende organismer finnes objektive enheter som er kjennetegnet av genflyt innad og fravær av genflyt mot andre slike enheter. Det såkalte biologiske artsbegrepet ønsker å betegne nettopp disse enhetene som arter. Men dette er som sagt ikke den eneste muligheten. Det som lenge hadde blitt oversett, er nettopp den ontologiske forskjellen mellom objektive arter og skjønnsmessig definerte arter (f.eks. ved hjelp av morfologiske eller genetiske likheter): Arter ifølge det biologiske artsbegrepet er partikularia, ikke universalia. Arten elg er f.eks. ikke (bare) et sammensurium av alle individuelle elger, det er også en konkret en- og helhet som har sin egen, unike evolusjonære historie, som holdes sammen av genflyt mellom populasjoner, som har hatt en begynnelse i tid, og som kommer til å forsvinne en gang, enten ved utdøing eller ved å dele seg i to nye arter. Er arten borte, vil den ikke kunne komme tilbake. Derfor har arten en ontologisk realitet som er dypt forskjellig fra universalia som f.eks. stol.
Økosystem – begrepet økosystem er av relativt ny dato og ble ikke utbredt før systemvitenskapen kom inn i biologien på 1970-tallet. De filosofiske problemene knyttet til begrepet ligner de som gjelder artsbegrepet: Er økosystemer objektive enheter som biologer må oppdage (partikularia), eller er de (subjektive) merkelapper som man definerer slik at de muliggjør en mest mulig formålstjenlig klassifisering av økologiske samfunn? Etter en periode der økosystemer nokså ukritisk og ureflektert ble omtalt som «superorganismer»^{[trenger referanse]} – noe som impliserer en reell eksistens som partikularia –, har dette synet fått en del kritikk^{[trenger referanse]}. Etter en periode der man helst unngikk hele begrepet, er det nå igjen blitt vanligere,^{[trenger referanse]}, men ofte uten at det spesifiseres hva slags enhet man har med å gjøre.

Darwins utgivelse av Artenes opprinnelse utgjorde et grunnleggende metafysisk paradigmeskifte. Ett eksempel er at målrettetheten forsvant ut av biologien – eller i det minste fikk en helt ny betydning. Tidligere hadde tilpasninger hos organismer blitt forklart med deres mål. De fantes, fordi de hadde en mening; de hadde blitt til for å fylle en oppgave. Denne typen målrettethet kalles teleologi, og den mistet sin metafysiske begrunnelse når livet i sine former ikke lenger kunne anses å være skapt av en allmektig skaper. I stedet mener man i dag at tilpasninger fins – ikke fordi de har en oppgave i fremtiden, men – fordi de har vist seg å ha vært fordelaktige i fortiden. De har blitt formet gjennom naturlig seleksjon, som er en prosess som er «blind» for fremtiden. Men selv om tilpasninger ikke har noen «mening», er de ikke tilfeldige, fordi de bevares i og med at de oppfyller en funksjon. Man har innført begrepet teleonomi for å beskrive denne formen for tilsynelatende målrettethet i biologien.

En annen konsekvens av darwinismen var at essensialismen måtte forkastes i biologien. Organismer kunne ikke lenger betraktes som mer eller mindre dårlige kopier av artens uforanderlige «idé» eller «essens». I stedet er arter foranderlige og forgjengelige, mens variabiliteten mellom organismer ikke er en «feil», men et grunnleggende biologisk prinsipp. Det er variabiliteten som muliggjør evolusjon og tilpasning. Det er altså enkeltindividene og populasjonene som står i sentrum for biologien, ikke guddommelige essenser som man prøver å forske seg frem til.

Erkjennelsesteori

Erkjennelsesteori (epistemologi) er et av områdene, der det ikke bare er filosofer som analyserer biologien, men der biologien har påvirket filosofien. Den evolusjonære erkjennelsesteorien hevder nemlig at menneskelig erkjennelse ikke er «upartisk», men påvirket av vår evolusjonære fortid: Det har vært en overlevelsesfordel å oppdage visse farer (f.eks. matmangel) eller begripe bestemte situasjoner (f.eks. sosiale rollefordelinger), mens vi ikke er like flinke til å gjennomskue andre situasjoner, som ikke har oppstått i vår fortid (f.eks. makroøkonomi). Dette betyr på den ene siden at våre sanser forteller oss noe sant og vesentlig om verden (noe som gir støtte til realisme vs. subjektivisme), men på den andre siden at våre sanser og intuisjoner kan bedra oss i visse sammenhenger og ikke alltid «forteller hele sannheten» (noe som gir støtte til kritisk realisme vs. naiv realisme).

Et erkjennelsesteoretisk problem som ligner på fysikkens uskarphetsrelasjon, er at organismene biologer forsker på, påvirkes av selve forskningen. Eksempler er at eksperimenter gjort in vitro («i reagensglasset») ikke trenger å gi de samme resultatene man hadde fått in vivo («i livet»); likeså må man fange og merke dyr hvis man vil estimere deres overlevelse, men både fangingen og merkene kan påvirke overlevelsen til dyrene.

Et erkjennelsesteoretisk problem som har hemmet (og tildels fremdeles hemmer) systematikken og forståelsen av evolusjon, er antroposentrisme, dvs. menneskesentrert tenkning. Systematikken har i lang tid gruppert organismer i større grad etter hvor mye de ligner på oss mennesker, enn i hvor stor grad de er beslektet med hverandre. Når taksonomer f.eks. sammenfattet strålefinnefisker, kvastfinnefisker og lungefisker som beinfisker, definerte de en kunstig gruppe. Selv om en lungefisk ligner mer på en torsk enn på oss (i hvert fall i våre øyne – men kanskje ikke i lungefiskens), er den nærmere beslektet med oss enn med torsken. Relatert til dette taksonomiske problemet er også forestillingen om at mennesket er kronen på skaperverket, som bygger på den foreldete tanken om at evolusjon er ensbetydende med fremskritt. Selv om denne forestillingen er mest utbredt blant biologiske lekfolk, har den iblant også sivet inn i faglitteraturen.

Etikk

Biologien har, som vitenskapen om livet, mange spesielle utfordringer når det gjelder fagets forskningsetikk. I tillegg til de vanlige etiske kravene til all vitenskap (redelighet, objektivitet, åpenhet osv.) stilles det spesielle krav til forskning på levende organismer. Mange historiske dyreforsøk, som har gitt verdifulle innsikter i f.eks. fysiologi, ville i dag ikke være gjennomførbare fordi forsøksdyrene ble utsatt for lidelser som mange oppfatter som uetiske. Selv om de etiske kravene til bruk av forsøksdyr har blitt strengere og nå også reguleres ved lov i mange land, er det ingen enkle og allment aksepterte grenser for akseptable vs. uakseptable dyreforsøk. Dyreetikk er derfor et felt som fremdeles debatteres aktivt.

Også miljøetikken har betydning for biologien, siden biologer er viktige premissleverandører for vurderinger av miljøtilstanden. Selve begrepet økologi illustrerer forventningen til biologer på det miljøetiske feltet: For biologer er økologi den grenen av faget som forsker på interaksjoner mellom organismer og miljøet (inkludert andre organismer). Økologi i denne forstand er en vitenskap og rent deskriptiv. For mange lekfolk innebærer «økologi» derimot en normativ komponent, altså hvordan vi som mennesker bør behandle miljøet. Adjektivet «økologisk» brukes således ofte synonymt med «bærekraftig» eller «miljøvennlig» (f.eks. økologisk jordbruk). Bio-økologiske resultater er ikke i seg selv normative, dvs. funn om hvordan miljøet er (eller hvordan miljøet var før menneskelige inngrep) forteller i seg selv ikke hvordan miljøet bør være (eller om et gitt menneskelig inngrep er moralsk «godt» eller «forkastelig»). Likevel utgjør slike slike (bio-)økologiske resultater grunnlaget for miljøetikken, som er en tverrvitenskapelig gren mellom økologi, etikk, beslutningsteori og samfunnsvitenskap.

Etikken som filosofisk disiplin har i sin tur også blitt påvirket av evolusjonsbiologien. Evolusjonsteorien har ført til erkjennelsen av at det menneskelige sinn ikke er en «ubeskrevet tavle» (tabula rasa), men er formet av vår arts evolusjonære forhistorie (jf. evolusjonspsykologi). Dette innebærer også at våre normative forestillinger ikke oppstår i et tomrom, som hver kultur fyller med sine egne verdier, men at en del verdier faktisk er universelt menneskelige. Vitenskapen som forsker på disse verdiene, heter evolusjonær etikk. De fleste filosofer er enige om at evolusjonær etikk hører inn under den deskriptive etikken, ikke den normative. Ifølge dette synet kan evolusjonære etikere altså forklare hvorfor visse verdier er veldig utbredt, hvilke verdier dette er, og hvorfor andre verdier varierer mellom kulturer. Evolusjonær etikk kan derimot ikke avgjøre hvilke verdier som er «riktige», dvs. hvilke verdier vi bør ha. I motsetning til danne oppfatningen fantes det også flere historiske forsøk på å avlede en normativ etikk fra biologiske ideer (f.eks. «sosialdarwinisme»), men disse har i dag ytterst få tilhengere blant biologer og filosofer.

Litteratur

Viktige antologier om biologiens filosofi:
- Griffiths, P., red. (1992). Trees of Life: Essays in Philosophy of Biology. Dordrecht: Kluwer.
- Hull, D.L. og Ruse, M., red. (1998). The Philosophy of Biology. Oxford: Oxford University Press.
- Hull, D.L. og Ruse, M., red. (2007). The Cambridge Companion to the Philosophy of Biology. Cambridge: Cambridge University Press.
- Ruse, M., red. (1989). What the Philosophy of Biology Is: Essays Dedicated to David Hull. Dordrecht: Kluwer.
- Singh, R.S., Krimbas, C.B., Paul, D.B. og Beatty, J., red. (2001). Thinking about Evolution: Historical, Philosophical, and Political Perspectives. Cambridge: Cambridge University Press.
- Sober, E. (1994). From a Biological Point of View: Essays in Evolutionary Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press.
Utvalgte monografier:
- Hull, D.L. (2001). Science and Selection: Essays on Biological Evolution and the Philosophy of Science. Cambridge: Cambridge University Press.
- Sober, E. (1993). Philosophy of Biology. Oxford: Oxford University Press.
- Sterelny, K. og Griffiths, P.E. (1999). Sex and Death: An Introduction to Philosophy of Biology. Chicago & London: University of Chicago Press.

Eksterne lenker

(en) Philosophy of biology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) The International Society for the History, Philosophy and Social Studies of Biology
(en) Fagtidsskriftet Biology & Philosophy
(en) Bokserien Cambridge Studies in Philosophy and Biology^{[død lenke]}