Hopp til innhold

Asmahan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Asmahan
Fødtآمال فهد إسماعيل الأطرش
25. nov. 1912[1]Rediger på Wikidata
Det osmanske rike
Død14. juli 1944Rediger på Wikidata (31 år)
Ras El Bar (Kongedømmet Egypt)[2]
BeskjeftigelseSkuespiller, filmprodusent, sanger, filmmusikkomponist Rediger på Wikidata
EktefelleHassan al-Atrash (1933–1939)[3]
Ahmed Badrakhan[3]
Ahmed Salem[3]
Fayed Mohamed Fayed (1942–1942) (bryllupssted: Jerusalem)
MorAlia al-Mundhir
SøskenFarid al-Atrash
Asmahan på Commons
Med sin mor 'Alia al-Mundhir

Asmahan, egentlig Amal al-Atrash (arabisk آمال الأطرش, fransk: Amal el-Atrache; født 25. november 1912 til sjøs underveis fra Izmir til Beirut, død 14. juli 1944 ved Ras El Bar nær al-Mansura i Egypt), bedre kjent under artistnavnet sitt (أسمهان, Asmahān), var en syrisk sangerinne, skuespillerinne og informant.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Amal al-Atrash kom fra en fattig[4] gren av den velstående al-Atrash-familien. Hun var søsteren til Farid el Atrache og var i slekt med den drusiske leder og den syriske nasjonalistiske revolusjonæren Sultan Pasha al-Atrash. Allerede i barndommen måtte hun emigrere til Egypt i 1918[4] fordi hennes hjem i al-Qrayya ble bombet av franskmennene før den syriske revolusjon.

Asmahan med den berømte skjønnhetsflekk

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Hun ble oppdaget som sangerinne i en alder av 14 år[4] og spilte inn sin første plate i en alder av 16 år.[4] Asmahan og hennes familie bodde først i en leilighet i en av Kairos fattigere nabolag. Moren vasket klær og var syerske. Hun hadde dessuten en utmerket stemme; hun sang på selskaper og gjorde noen plateinnspillinger. Asmahan og hennes brødre gikk på en fransk katolsk skole.

Familien hennes kjente allerede komponisten Dawood Hosni, og senere sang Amal komposisjonene til Mohamed El Qasabgi og Zakariyya Ahmad.[5][6] Hun sang også komposisjoner av Mohammed Abdel Wahab og av broren Farid. Asmahan ble en stigende stjerne i kraft av sitt eget talent.

I 1933[4] giftet hun seg med en fetter, emiren[4] av Jabal al-Druze og som hun senere ble skilt fra, så giftet hun seg på nytt og skilte seg igjen.

Asmahan tilbrakte allerede dager og netter på det luksuriøse King David Hotel i Jerusalem i en alder av 24.[4] Ryktene fløy snart om hennes adferd og store pengeforbruk.

Informant og agent

[rediger | rediger kilde]

Hennes innsats for å skaffe informasjon av interesse for de hemmelige tjenester sies å ha startet i mai 1941[4] da hun ble rekruttert av de britiske hemmelige tjenester. Senere var hun samtidig[4] på lønningslisten til franskmennene. General Charles de Gaulle[4] var en av hennes personlige bekjente. Disse anstrengelsene ble ofte assosiert med seksuell[4] hengivenhet, siden hun nøt den tidvis betalte[4] kjærlighet til forskjellige elskere.[4]

I 1941 vendte Asmahan tilbake til Det franske mandatet for Syria og Libanon (Syria, som da var under Vichy-Frankrike) på oppdrag fra britene og de frie franske styrker. Hennes hemmelige oppdrag var å varsle folk i Jabal al-Druze at britene og de frie franske snart kom til å invadere Syria gjennom deres territorium, og å overbevise dem om ikke å ta til våpen. Britene og de frie franske hadde lovet syrerne selvstendighet på invasjonsdagen. Druserne gikk med på dette, skjønt ikke alle hadde fått beskjeden i tide og kjempet mot de invaderende.

Etter at de allierte hadde sikret seg Syria under Syria-Libanon-kampanjen, besøkte general Charles de Gaulle Syria. Da de allierte ikke oppfylte sine løfter om syrisk uavhengighet, forsøkte Asmahan å kontakte nazistene i Tyrkia, men ble stanset ved grensen og sendt til Libanon. Det er også tenkelig at Asmahan trengte penger ettersom hennes ektemann hadde sluttet å sende mer til henne, og at forsøket på å kontakte tyskerne bare var for å be om penger.[7]

Asmahan fortalte Mohamed al-Taba'i at hun var lovet £40.000 fra britene for sine tjenester for de allierte.[8][9][10]

General Charles de Gaulles representant i Kairo var general Georges Catroux. Catrouxs délégué i Damascus, oberst Collet, kunne bekrefte at britene gav penger til Asmahan (og til andre drusere, i hennes nærvær) og sendte henne til Jabal al-Druze for å sikre drusernes støtte før de alliertes invasjon[11] Samme informasjon fremgår av Edward Spears' memoarer.

Hun giftet seg senere med en velstående egypter som hadde et rykte som en playboy.[4]

Asmahan hadde den eneste kvinnestemme i arabisk musikk som seriøst konkurrerte med Umm Kulthums,[12] som i likhet med Asmahan blir sett på som en av det 20. århundres fremste sangere.[13] Asmahan ble ansett som en muṭribah, en sangerinne som kunne fremkalle magien fra den gamle stil av arabisk musikk, ṭarab, slik den ble dyrket før Første verdenskrig, samtidig som den inkorporerte europeiske sangteknikker og dermed fant sitt eget musikalske uttrykk.[14] Den konservative drusiske offentligheten reagerte noen ganger negativt[4] på dem.

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Hennes mystiske drukningsdød[4] den 14. juli 1944 ved Nilens utløp i en bilulykke, sjokkerte almenheten.

Bilen der Asmahan og en venninne av henne krasjet og havnet i en kanal ved siden av veien, etter at sjåføren mistet kontrollen med bilen nær byen Mansoura. Bilen var en Rolls-Royce Silver Ghost todørsmodell, og kvinnene satt i baksetet. Det ble antatt at de ble slått bevisstløse dermed ikke kunne kjempe seg ut, og druknet. Sjåføren overlevde.[15]

Omstendighene utløste mistanker og satte fantasier i sving. Det gikk rykter og ble rettet beskyldninger. For eeksempel trodde noen at britisk etterretning, som det var kjent hadde nyttiggjort seg Asmahan som informant, hadde bestemt seg for å kvitte seg med henne atter at hun hadde forsøkt å møte tyske agenter. Det tyske Gestapo ble også beskyldt for å ha myrdet henne fordi hun hadde hjulpet britene. Hennes mann ble også nevnt, for på den tiden hadde de kranglet heftig, og hennes families ære var blitt krenket av mange rykter om hennes levned.

Asmahan ble begravd i Egypt etter det hun selv hadde ønsket, [16] likesom hennes brødre Fouad og Farid al-Atrash ble det mange år senere,[17] i Fustatfeltet i Kairo, som hun og broren Farid, sammen med Abdel Halim Hafez,[18] hadde satt i stand til dets fordums glans.[19]

Filmografi

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Heder

[rediger | rediger kilde]

Egyptian Media Production City og en privat investor jhar samarbeidet om en fjernsynsserie om Asmahans liv og død.[20] Denne arabiske serien ble først vist under ramadan i 2008. Asmahan ble spilt av den syriske skuespillerinnen Sulaf Fawakherji.[21]

Den 25. november 2015 markerte Google Asmahans 103. fødselsdag med en Google doodle.[22]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ www.google.com, besøkt 19. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Youm7, «بعد 75 عاما على رحيل الأميرة الحسناء.. من قتل أسمهان؟.. عرافة أخبرتها بتفاصيل حادث موتها.. وشقيقها سأل ابنتها يوم مصرعها: ماذا تفعلين لو ماتت أمك؟.. هل راحت ضحية صراع الحلفاء والمحور أم قتلتها غيرة الملكة نازلى», utgitt 14. juli 2019, besøkt 30. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c AraGeek, «من هي أسمهان - Asmahan؟», verkets språk arabisk[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Simon Sebag Montefiore. Jerusalem – Die Biographie (4 utg.). Frankfurt am Main: S. Fischer Verlag. s. 646 ff. «Originalausgabe: Jerusalem. The Biography. Weidenfels & Nicolson, London 2011; übersetzt von Ulrike Bischoff und Waltraud Götting» 
  5. ^ [https://web.archive.org/web/20131111224421/http://www.lebarmy.gov.lb/article.asp?ln=ar&id=8358 Arkivert 11. november 2013 hos Wayback Machine. Lebanese Army Journal, Issue Number 24, juli 2005
  6. ^ Majid al-Atrash: Asmahan: Amirat at-tarab was-saif wan-nada (Asmahan: The princess of music, war and grace). al-'Adyat-Magazin, 2005, S. 75–77 (arabisch)
  7. ^ Zuhur, Sherifa (2000): Asmahan's Secrets: Woman, War, and Song, University of Texas Press, ISBN 978-0-292-79807-6
  8. ^ Al-Taba'i 2008, s. 142–146
  9. ^ Zuhur 2000, s. 115
  10. ^ Zuhur, Sherifa (2000a). «Asmahan's Secrets: Art, Gender and Cultural Disputations». Al-Raida. 88: 41–44. doi:10.32380/alrj.v0i0.606. 
  11. ^ Bey, Salma Mardam (1. september 1997). Syria's Quest for Independence, 1939-1945. Ithaca. ISBN 978-0863721755. Besøkt 5. august 2016 – via Google Books. 
  12. ^ Zuhur, 2000, s. 85
  13. ^ Prominent Egyptians – Egyptian Government State Information Service
  14. ^ Ali Jihad Racy: Musical Aesthetics in Present-Day Cairo. I: Ethnomusicology, Vol. 26, No. 3, September 1982, s. 391–406, her s. 393.
  15. ^ Hanan al-Shaykh (2013). Beirut Blues. Knopf Doubleday Publishing Group. s. 277. ISBN 9780307831132. 
  16. ^ Zuhur 2000, s. 165
  17. ^ Classical Arabic Music Website Arkivert 2010-09-12 hos Wayback Machine
  18. ^ Baraka, Mohamed. Al-Ahram Newspaper Article. Issue No. 943, 16. - 22. april 2009. Arkivert 9. august 2009 hos Wayback Machine. Arkivert 2009-08-09 hos Wayback Machine
  19. ^ Kadi, Galila El; Bonnamy, Alain (1. januar 2007). Architecture for the Dead : Cairo's Medieval Necropolis. American Univ in Cairo Press. ISBN 9789774160745. Besøkt 5. august 2016 – via Google Books. 
  20. ^ «صحيفة الثورة». Besøkt 5. august 2016. 
  21. ^ «Homepage». Besøkt 5. august 2016. 
  22. ^ «Asmahan's 103rd Birthday». Google. Besøkt 25. november 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Asmahan&oldid=24395316»