Amanullah Khans reformer og borgerkrig
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Den islamske erobringen av Afghanistan Europeisk innflytelse i Afghanistan Amanullah Khans reformer og borgerkrig Nadir Shahs og Zahir Shahs styre |
Kong Amanullahs styre, 1919–1929
[rediger | rediger kilde]Amanullah Khan hersket i Afghanistan fra 1919 og skaffet landet full uavhengighet fra Storbritannia kort tid etterpå.
Før de endelige fredsforhandlingene ble fullført i 1921, hadde Afghanistan allerede begynt å etablere sin egen utenrikspolitikk, blant annet med diplomatiske forbindelser med den nye regjeringen i Sovjetunionen i 1919. I løpet av 1920-årene etablerte Afghanistan diplomatiske forbindelser med de fleste betydelige landene.
Den andre runden av anglo–afghanske fredsforhandlinger var resultatløs. Begge sider var klar for å bli enige om afghansk uavhengighet i utenrikssaker, som den første avtalen la grunnlag for. Men de to nasjonene var uenige om saken som hadde plaget anglo–afghanske relasjoner i tiår og ville fortsette å skape friksjon for mange år fremover, nemlig styret over pashto-stammer på begge sider av Durand-linjen. Britene nektet å gi afghanerne kontroll over stammene på britisk side av linjen, mens afghanerne insisterte på det. Afghanerne regnet avtalen i 1921 som en uformell avtale.
Rivaliseringen til stormaktene i regionen kunne vært holdt i sjakk hadde det ikke vært for dramatiske endringer i styreformen i Moskva, frambrakt av den bolsjevikske revolusjonen i 1917. I deres forsøk på å roe ned muslimene innen sine grenser, var de nye sovjetlederne ivrige etter å opprette gode kontakter med de muslimske nabolandene. I Afghanistans tilfelle kunne sovjeterne oppnå en dobbel effekt; ved å styrke relasjonene med lederskapet i Kabul kunne de også true Storbritannia, som var en av de vestlige statene som støttet motrevolusjon i Sovjetunionen. I sine forsøk på å fjerne britisk kontroll over utenrikspolitikken, sendte Amanullah en utsendig til Moskva i 1919. Lenin tok varmt imot utsendigen og svarte med å sende en sovjetisk representant til Kabul for å tilby hjelp til Amanullahs regjering.
Gjennom Amanullahs styre varierte de sovjetisk–afghanske relasjonene i henhold til Afghanistans verdi for det sovjetiske lederskapet på en gitt tid. Afghanistan ble enten sett på som et verktøy for å ta seg av de sovjetiske muslim-minoritetene eller for å true britene. Mens Sovjet søkte Amanullahs støtte i å slå ned anti–bolsjevikske elementer i Sentral-Asia i bytte mot hjelp mot britene, var afghanerne mer interessert i å få tilbake landområdene på andre siden av Amu-Darja, som ble tapt til Russland i det 19. århundret. Afghanske forsøk på å få tilbake oasene i Merv og Panjdeh ble enkelt kuet av den sovjetiske røde armé.
I mai 1921 signerte afghanerne og sovjeterne en vennskapstraktat, Afghanistans første internasjonale avtale siden de fikk full uavhengighet i 1919. Sovjeterne støttet Amanullah i form av penger, teknologi og militært utstyr. Til tross for dette ble Amanullah i økende grad desillusjonert i forhold til sovjeterne, særlig da han så den økende undertrykkelsen av hans likesinnede muslimer på andre siden av grensen.
Anglo–afghanske relasjoner var preget av britisk frykt for et afghansk–sovjetisk vennskap, særlig etter innføringen av noen sovjetiske fly i Afghanistan. Den britiske uroen økte da Amanullah fastholdt kontakten med indiske nasjonalister og gav dem asyl i Kabul, og også da han oppfordret til uro blant pashto-stammene over grensen. Britene svarte med å nekte å henvende seg til Amanullah som «Hans Majestet» og innførte restriksjoner på transport av varer gjennom India.
Amanullahs innenriksreformer var ikke mindre dramatiske enn hans utenriksinitiativer, men de reformene kunne ikke måle seg med hans oppnåelse av fullstendig, varende uavhengighet. Mahmoud Beg Tarzi, Amanullahs svigerfar og utenriksminister, oppmuntret monarkens interesse for sosiale og politiske reformer, men anbefalte at de gradvis måtte bygges på grunnlag av en sterk hær og sentral styring, slik det hadde blitt gjort i Tyrkia under Kemal Atatürk. Men Amanullah var ikke villig til å utsette sine endringer.
Amanullahs reformer berørte mange områder av afghansk liv. I 1921 etablerte han et luftforsvar, selv om det bare var med noen få sovjetiske fly og piloter. Afghansk personell fikk senere trening i Frankrike, Italia og Tyrkia. Selv om han kom til makten med hærens støtte, fjernet Amanullah mye av hærens personell ved å redusere deres lønn, størrelsen på styrkene og ved å endre rekrutteringsmønstrene for å hindre stammeledere fra å kontrollere hvem som skulle slutte seg til styrkene. Amanullahs tyrkiske rådgivere foreslo at kongen skulle pensjonere eldre offiserer, menn som satt fast i tradisjonelle metoder og kunne motsette seg opprettelsen av en mer profesjonell hær. Amanullahs krigsminister, general Mohammed Nadir Shah, et medlem av Musahiban-grenen av kongefamilien, satte seg imot disse endringene, og foretrakk i stedet å anerkjenne stammefølelser. Kongen avviste Nadir Shahs råd og en anti-tyrkisk fraksjon slo rot i hæren. I 1924 forlot Nadir Shah regjeringen for å bli ambassadør i Frankrike.
Dersom de var blitt fullført, ville Amanullahs reformer totalt ha forandret Afghanistan. Men de fleste av hans forslag døde med hans abdikasjon. Hans sosial- og utdanningsreformer bestod av:
- innføring av solkalenderen
- påkrevd vestlig kleskode i deler av Kabul og andre steder
- motarbeiding av sløret og at kvinner ble holdt for seg selv
- avskaffelse av slaveri og tvangsarbeid
- innføring av sekulær utdanning (både for gutter og jenter)
- utdanning for voksne
- utdanning for nomader
Hans økonomiske reformer innebar restrukturering, reorganisering og effektivisering av hele skattestrukturen, kampanjer mot smugling og korrupsjon, telling av husdyr med tanke på skattlegging, det første budsjettet (i 1922), innføring av det metriske systemet (som ikke fikk fotfeste), etableringen av Bank-i-Melli (nasjonalbank) i 1928 og innføringen av afghani som den nye pengeenheten i 1923.
De politiske og rettslige reformer som Amanullah foreslo, var like radikale i sin tid, og inkluderte opprettelsen av Afghanistans første grunnlov (i 1923), garanti for borgerrettigheter, etableringen av en lovgivende forsamling, et system av domstoler for å håndheve nye sekulære strafferettslige, sivilrettslige og forretningsmessige lover, forbud mot blodpenger og fjerningen av subsidier og privilegier for stammeledere og kongefamilien.
Selv om sharia (islamsk lov) skulle bli den gjenværende lovkilden, ble den igjen viktig etter Khost–opprøret i 1923–24. Religiøse ledere som hadde fått innflytelse under Habibullah Khan, var misfornøyde med Amanullahs omfattende religiøse reformer.
Stammeopprøret som kastet Amanullah vokste ut av motstanden mot hans reformprogramm, selv om de menneskene som ble mest berørt av reformene var urbane innbyggere som ikke allment var uenig med hans politikk og ikke stammene. Likefullt hadde kongen klart å støte fra seg religiøse ledere og medlemmer av hæren.
Uroen begynte da Shinwari-pashtoer gjorde opprør i Jalalabad i november 1928. Da stammestyrkene gikk mot hovedstaden, deserterte mange av kongens tropper. Amanullah stod i tillegg ovenfor en annen fare, da styrker ledet av en tadsjiksk stammemann beveget seg mot Kabul fra nord. I januar 1929 abdiserte Amanullah tronen til sin eldste bror, Inayat Ullah Khan, som styrte i tre dager før han flyktet i eksil i India. Amanullahs forsøk på å ta tilbake makten ved å lede en liten, dårlig utstyrt styrke mot Kabul mislyktes. Den avsatte kongen krysset grensen inn i India og reiste i eksil i Italia. Han døde i Zürich i 1960.
Tadsjiksk styre januar–oktober 1929
[rediger | rediger kilde]Mannen som tok Kabul fra Amanullah Khan blir vanligvis beskrevet av historikere som en tadsjiksk banditt. Den nye afghanske herskeren var fra Kala Khan, en landsby 30 km nord for Kabul, og kalte seg Habibullah Khan, men andre kalte ham Bacha-i Saqqao (sønn av vannbæreren). Hans angrep på Kabul var nøye planlagt i forhold til Shinwari-opprøret og deserteringen til store deler av hæren. Habibullah var trolig den første tadsjikske hersker i regionen siden tiden før Aleksander den store ankom (selv om noen historiker tror at ghoridene i den 12.århundret var tadsjiker).
Lite er skrevet om Habibullah Khans ni måneders styre, men de fleste historikere er enige om at han ikke kunne klart å beholde makten veldig lenge under disse omstendigheter. De mektige pashto-stammene, inkludert Ghilzai, som til å begynne med støttet ham mot Amanullah, ville ikke styres av en ikke-pashtoer. Da Amanullahs siste forsøk på å ta tilbake tronen mislyktes, var de neste i linjen Musahiban-brødrene, som også var Muhammedzai Barakzai og deres oldefar var en eldre bror av Dost Mohammed Khan.
De fem prominente Musahiban-brødrene inkludrete Mohammed Nadir Shah, den eldste, som tidligere hadde vært Amanullahs krigsminister. De fikk lov til å krysse gjennom Den nordvestlige grenseprovinsen for å gå inn i Afghanistan og ta til våpen. Men etter at de var over grensen, fikk de ikke lov til å krysse frem og tilbake for å søke tilflukt i britisk territorium. De fikk heller ikke samle en stammestyrke på britisk side av Durand-linjen. Men Musahiban-brødrene lyktes i å trosse disse restriksjonene.
Etter flere mislykkede forsøk, klarte Nadir og hans brødre til slutt å opprette en stor nok styrke, hovedsakelig fra britisk side av Durand-linjen, til å ta Kabul 10. oktober 1929. Seks dager senere ble Nadir Shah, den eldste av Musashiban-brødrene, proklamert Kong Nadir Shah. Habibullah flyktet fra Kabul, ble tatt i Kohistan og henrettet 3. november 1929.