Afaiatempelet

Afaiatempelet
Land		Hellas
Sted		Egina kommune
Stilretning		Gresk arkitektur
Etablert		500 f.Kr. (Julian)
Kart
Afaiatempelet 37°45′15″N 23°32′00″Ø
Nettsted
Nettsted		Offisielt nettsted
Afaiatempelet på Commons

Afaiatempelet.

Afaiatempelet er et gresk tempel lokalisert innenfor en helligdom dedikert til gudinnen Afaia på den greske øya Egina som ligger i Saroniabukta mellom østkysten av Peloponnes og Athen. Tempelet står på en topp som strekker seg 160 meter på østsiden av øya, omtrent 13 km øst ved vegen fra hovedhavnen.

Lokal guddom

Afaia (gresk Ἀφαία) var en gresk gudinne som ble dyrket utelukkende ved denne helligdommen. Afaia betyr noe i retningen av «ikke mørk» eller «den som forsvinner» og som lokal guddom ble hun knyttet til fruktbarhet og jordbrukssyklusene, men da øya kom inn under Athens overherredømme ble Afaia en synkretisk guddom som ble identifisert med gudinnene Athene, Artemis og med nymfen Britomartis innen 100-tallet e.Kr. i henhold til geografen Pausanias.

Tempelet

Planoversikt over hele helligdommen, inkludert tempelet.

Det eksisterende tempelet som har historie tilbake til rundt år 500 f.Kr. ble bygget over restene av et tidligere tempel fra rundt år 570 f.Kr. etter at dette hadde blitt ødelagt av brann rundt 510 f.Kr. Restene av det ødelagte tempelet ble gravd ned i det større, flate terrassen av det nye tempelet, og er således siden studert. Rikelige rester av maling er funnet på disse fragmentene.

Det kan faktisk også ha vært et annet tempel på 600-tallet f.Kr., også lokalisert på samme sted, men det var antagelig langt mindre og enklere i både plan som utførelse. Betydelige mengder av statuetter fra sen bronsealder har blitt avdekket ved stedet, inkludert et stort antall av kvinnelige statuetter (kourotrophoi), noe som kanskje kan indikere at kulten ved stedet hadde eksistert helt siden 1300-tallet f.Kr., og antyder en mulig minoisk forbindelse for kulten.

Det siste tempelet har en uvanlig plan og er også betydningsfull for dens pedimentskulpturer som er antatt å illustrere endringen fra arkaisk til tidlig klassisk teknikk. Disse skulpturene er i dag utstilt i Glyptoteket i München, skjønt et antall fragmenter finnes utstilt i museer i Egina og et på stedet.

Arkeologiske undersøkelser

Pausanias nevner dette stedet kort i sin skrifter fra 100-tallet f.Kr., men beskriver ikke helligdommen i detaljer slik han gjør med mange andre steder.

Tempelet ble kjent for Vest-Europa ved publikasjonen av Antiquities of Ioni (Fortidsminner fra Jonia, London 1797). I 1811 kom den unge engelske arkitekten Charles Robert Cockerell, som avsluttet sin utdannelse med en akademisk dannelsesreise, og baron Otto Magnus von Stackelberg fjernet de falne, fragmentariske pedimentskulpturene. På anbefaling fra baron Carl Haller von Hallerstein, arkitekt foruten også en kunstprotesjé for kronprins Ludwig I av Bayern, ble marmoren lastet ombord på skip og solgt det neste året til kronprinsen, senere konge av Bayern. Mindre utgravninger av den østlige veggen, peribolos, ble utført i 1894 under rekonstruksjonen av det siste tempelet.

Systematiske utgravninger av stedet ble utført på 1900-tallet av den tyske skolen i Athen, først under ledelse av Adolf Furtwängler. Helligdommens område ble definert og studert. Området under det siste tempelet kunne ikke bli utgravd da det ville ha skadet tempelet. I tillegg, betydelige levninger fra bronsealderen ble oppdaget i sprekker og lommer i overflaten av åsen. Fra 1966 til 1979 ble det utført en omfattende andre tysk undersøkelse ledet av Dieter Ohly som oppdaget i 1969 de betydelige levningene av det eldre arkaiske tempelet som hadde blitt benyttet som fyllmasse i de senere terrasseveggene. Ernst-Ludwig Schwandner og Martha Ohly var også tilknyttet denne undersøkelsen som etter at Dieter Ohly døde fortsatte fram til 1988. Betydelige levninger ble avdekket som tillot å gjøre en fullstendig arkitektonisk rekonstruksjon av strukturen. Levninger av fundamentet og pedimentet av den ene enden av det eldre templet kunne således bli rekonstruert og blir framvist på stedets museum.

Helligdommens historiske faser

Afaiatempelet lå på toppen av en åskam rundt 160 meter over havnivået i den nordøstlige delen av øya. Den siste formen av helligdommen dekket et område på rundt 8 ganger 80 meter; tidligere faser hadde vært mindre omfattende og mindre godt definert.

Bronsealderen

Dens tidligste bruk var i løpet av bronsealderen, den østlige delen av åskammen var uten murer, et friluftshelligdom for en kvinnelige fruktbarhetskult og jordbruksguddom. Statuetter fra bronsealderen er i flertall i henhold til rester av keramikk. Det er ingen kjent bosetning eller gravsteder i nærheten, noe som argumenterer imot at stedet hadde en annen bruk. Et stort antall av små stridsvogner og troner lagd av keramikk, og små keramikkvaser har også blitt funnet. Selv om det er spredte levninger som dateres til tidlig bronsealder, som eksempelvis to segler av stein, er det datert betydelig mengder av levninger fra midtre bronsealder, og helligdommen hadde sin storhetstid i sen helladisk tid (IIIa2 til IIIb), hvilket vil si rundt 1400-1060 f.Kr. det er mindre lett å spore kulten gjennom tiden etter mykensk tid og inn den geometriske tiden hvor kultaktivitet er igjen mer usikker.

Den sene geometriske fase

Furtwängler har foreslått tre faser for byggingen av helligdommen. Den tidligste av disse er demonstrert av et alter ved den østlige enden og er datert til rundt 700 f.Kr. Også sikkert kjent er en cisterne ved enden av nordøstlige delen og en struktur som er identifisert som et skattekammer øst for propylon (inngangen) av helligdommen. Tempelet tilsvarer disse strukturene er antatt å være de senere templene og er derfor ikke mulig å utgrave. Furtwängler foreslår at dette tempelet er det oikos (hus) som ble referert til på en inskripsjon på stedet fra midten av 600-tallet f.Kr. som forteller at det ble bygget av en prest for Afaia. Han har gitt en hypotese at dette huset for gudinnen (tempelet) ble bygget av steinsokler toppet med en ytre vegg av murstein og et fundament av tre. Toppen av åsen ble noe modifisert for å gjøre den mer jevn ved å kile steiner inn fjellets sprekker.

Den arkaiske fase – Afaiatempelet I

Rekonstruert fundament og pediment av Afaiatempelet i fase I, vist på stedets eget museum.

Ohly avdekket et peribolos-vegg (steinsokkel og et ytre nivå av murstein) som omringet et område bestående av rundt 40 ganger 45 meter datert til denne fasen. Denne peribolos var ikke rettet inn aksielt til tempelets akse. En reist og steinsatt plattform ble bygget for å forbinde tempelet til alteret. Det var en propylon (formell inngang) med en overbygning gjort i tre på den sørøstlige siden av peribolos. En 14 meter høy søyle som hadde en sfinks på toppen sto på den nordøstlige siden av helligdommen. Denne komplette studien og rekonstruksjonen av tempelet ble gjort av Schwandner som daterer det til før år 570 f.Kr. I hans rekonstruksjon har tempelet en pronaos og påtagelig nok en adyton i enden av cella. Som i tilfellet med templene for Artemis ved Brauron og andre steder har mange templer for Artemis slik bakrom, noe som kan indikere en likhet i kultpraksisen.

Tempelets cella hadde et uvanlig trekk ved å ha to rekker av to søyler som støttet et annet nivå av søyler som nådde taket. Arkitravet (gerikt) på dette tempelet var konstruert i to baner, noe som da det en høyde på 1,19 meter mot frisens høyde på 9,815 meter. Dette forholdet er uvanlig for templene i denne regionen, men er kjent blant templene på Sicilia. En triglyf og en metopefrise er også plassert langs innsiden av pronaos. Disse metopene ble tilsynelatende ikke dekorert med skulpturer, og det er ingen bevis på grupper av pedimentskulpturer. Dette tempelet og det meste av helligdommen ble ødelagt av brann en gang rundt år 510 f.Kr.

Sen arkaisk fase – Afaiatempelet II

Utsikt øst fra museets opisthodomos i dets fase II, viser søylene til cella.

Konstruksjonen av et nytt tempel begynte kort tid etter ødeleggelsen av det gamle tempelet. Levningene fra det ødelagte tempelet ble fjernet fra stedet for det nye tempelet og brukt som fyllmasse for den rundt 40 ganger 80 meter terrassen innenfor det samlete helligdommen på rundt 80 ganger 80 meter. Det nye tempelets terrasse var rettet inn aksielt mot nord, vest og sør for det nye tempelets plan. Tempelet var en omgitt av en enkelt dorisk søylerekke med en struktur 6 ved 12 søyler som hvilte på en 15,5 på 30, 5 meter plattform. Alle de tre ytre spredte søylene var monolittiske (uthugget i en blokk). Det var en liten inngang mellom cella og opisthodomos. En tilsvarende formgivning, men utført langt mer monumental enn det tidligere tempelet. Cella til det nye tempelet hadde to rekker på fem søyler som støttet ytterligere et nivå av søyler som strakte seg opp mot taket. Hjørnene av taket var dekorert med sfinks acroteria, og den sentrale akroterion på hver side hadde et par kvinnelige statuer, kore, et uvanlig trekk. Antefix var gjort av marmor og det samme var tilfellet med takflisene.

Doriisk frise og horisontal geison/geisa som viser triglyffene i sporene, fase II.

Dateringen foreslått for tempelet strekker seg fra år 510 til 470 f.Kr. Bankel, som utga en fullstendig studie av levningene, sammenligner formtrekkene med strukturene til tre nær samtidige komplekser:

• Det athenske i Delfi
• Det doriske tempelet i Marmaria-området til Delfi
• Artemistempelet ved Delion på Paros.

Det førstnevnte er antatt å ha bli påbegynt i år 507 f.Kr. og deretter etterlatt ufullført fram til etter athenernes seier over perserne ved Marathon i år 490 f.Kr. Bankel sier at Afaiatempelet er mer utviklet enn de første faser av denne strukturen, og gir det en dato rundt 500 f.Kr. Metopene på dette tempelet, som ikke er funnet, var satt inn i fuger i triglyfblokker og festet til bakblokker med klemmer. Om de var av tre er det ikke til undres over at de ikke er blitt bevart. Om de var av stein kan de ha blitt fjernet av plyndrere som skaffet antikke oldstidsgjenstander til dette markedet mens strukturen fortsatt holdt seg. Alteret ble også omgjort i denne fasen.

Pedimentskulpturene

Marmoren fra det sene arkaiske tempelet til Afaia, bestående av skulpturgrupper på øst- og vestpedimentene av tempelet, er utstilt i Glyptoteket i München hvor de ble restaurert av den danske neoklassike skulptøren Bertel Thorvaldsen. Disse verkene utøvde en påvirkning på den lokale karakter av neoklassisismen i München, eksemplifisert ved arkitekturen til Leo von Klenze. Hvert pediment er sentrert rundt figuren Athene med grupper av stridsmann, falne krigere og våpen som fyller de økende vinklene i pedimentene. Det innholdsmessige temaene som er delt av pedimentene var Afaias storhet som vist ved bedriftene til dets lokale heltene i de to trojakrigene. I henhold til de standardiserte mytene voldtok Zeus nymfen Aigina som fødte den første konge på øya, Aiakos («jordbunden» eller «bestående»). Denne kongen hadde sønnene Telamon (far til den homerske helten Ajax) og Peleus (far til den homerske helten Akilles). Skulpturene har bevart omfattende spor etter et kompleks fargeskjema, og er absolutt nødvendig for studiet av malte antikke studier. Marmoren er polert selv på figurenes bakside til tross for disse ville stå imot pedimentet og således ikke være synlige.

Ohly sier det var fire pedimentgrupper totalt (to komplett sett av pedimenter for øst- og vestsidene av tempelet), imidlertid har Bankel brukt de arkitektoniske restene av tempelet for å argumentere at det var kun tre pedimentgrupper. De var overfladiske borehullfragmenter og mange nagler for å sikre skulpturene mot vestpedimentene (tempelets bakside). Østpedimentet bruke dype borehull og færre nagler for å sikre statuene. Det var også en antall gesimsblokker som hadde overfladiske borehullfragmenter og mange nagler som vestpedimentet, men som ikke passet inn her. Bankel argumenterer at skulpturene var satt på både på øst- og vestpedimentene med disse overfladiske borehullene, men at skulpturene på den østlige ble fjernet (sammen med gesimsblokkene) og erstattet med en helt annen skulpturgruppe. Denne erstatningen synes å ha skjedd før den skrånende geisa ble installert på østpedimentet ettersom hjørnegeisa ikke ble tatt ned for å bli satt sammen med den skrånende geisa: det vil si at den første fase av østpedimentet ble erstattet med andre fase før den tid hvor tempelet ble fullført. Ettersom den østlige fasade av tempelet (fronten) var den viktigste rent visuelt er det ikke overraskende at byggherrene ville velge å sette inn ekstra anstrengelser på denne.

Østlig pediment

Skulptur av en fallen kriger fra det østlige pediment på Afaiatempelet, fase II.

Den første trojanske krig (ikke den som er beskrevet hos Homer) er temaet og med den mytologiske figuren Telamon betydelig framtredende mens han slåss side ved side med Herakles mot kong Laomedon. Denne pedimentet er antatt å være senere enn den vestlige og som viser en rekke trekk som assosieres til den klassiske tid: statuene viser en dynamisk positur, sær i tilfellet Athene, kiasmatisk komposisjon og kompleks fylling av rom ved brukene av beina til de falne krigere som fyller vanskeligheten med de økende vinklene i pedimentet. En del av den østlige pedimentet ble ødelagt i løpet av perserkrigene, muligens ved et lynnedslag. Statuene som overlevde ble satt opp igjen innenfor helligdommen, men de som ble ødelagt ble gravlagt i henhold til gammel skikk. Den gamle komposisjonen ble erstattet av en ny en med en scene fra et slag, igjen med Athene som midtpunkt.

Vestlig pediment

Skulptur av en fallen kriger det østlige pediment på Afaiatempelet, fase II.

Den andre trojanske krig (den som er beskrevet hos Homer) er temaet, og med Ajax (sønn av Telamon) figurert på prominent plass. Stilen til disse skulpturene tilsvarer den arkaiske perioden. Komposisjonen behandler vanskeligheten med de økende vinklene i pedimentet ved å fylle rommet ved hjelp av skjold og en hjelm.

Litteratur

• Bankel, Hansgeorg. (1993): Der spätarchaische Tempel der Aphaia auf Aegina. Denkmäler antiker Architektur 19. Berlin; New York: W. de Gruyter.
• Cartledge, Paul, red. (2002): The Cambridge Illustrated History of Ancient Greece, Cambridge University Press. Side 273.
• Cook, R. M. (1974): The Dating of the Aegina Pediments. Journal of Hellenic Studies, 94 pp. 171.
• Diebold, William J. (1995): The Poletics of Derestoration: The Aegina Pediments and the German Confrontation with the Past. Art Journal, 54, no 2 ss. 60-66.
• Furtwängler, Adolf; Fiechter, Ernst R. & Thiersch, Hermann (1906): Aegina, das Heiligthum der Aphaia. München: Verlag der K. B. Akademie der wissenschaften in Kommission des G. Franz’schen Verlags (J. Roth).
• Furtwängler, Adolf (1906): Die Aegineten der Glyptothek König Ludwigs I, nach den Resultaten der neuen Bayerischen Ausgrabung. München: Glyptothek: in Kommission bei A. Buchholz.
• Glancey, Jonathan (2006): Architecture, Doring Kindersley, Ltd.: side 96.
• Invernizzi, Antonio. (1965): I frontoni del Tempio di Aphaia ad Egina. Torino: Giappichelli.
• Ohly, Dieter (1977): Tempel und Heiligtum der Aphaia auf Ägina. München: Beck.
• Pilafidis-Williams, Korinna (1987): The Sanctuary of Aphaia on Aigina in the Bronze Age. Munich: Hirmer Verlag.
• Schildt, Arthur (1895): Die Giebelgruppen von Aegina. Leipzig : H. Meyer.
• Schwandner, Ernst-Ludwig (1985): Der ältere Porostempel der Aphaia auf Aegina. Berlin: W. de Gruyter.
• Webster, T. B. L. (1931): «The Temple of Aphaia at Aegina». Journal of Hellenic Studies, 51, no2 ss. 179-183.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Temple of Aphaia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Pedimental Sculpture
• Temple of Aphaia Photographs – fotografier fra Afaiatempelet
• (Hellenic Ministry of Culture) Archaeological site of Aphaia on Aigina
• Encyclopaedia Britannica 1911: «Aegina»
• Ferdinand Pajor, «Cockerell and the Grand Tour»
• Perseus website: «Aegina, Temple of Aphaia» - fotografier
• Adolf Furtwängler on the temple's polychromy, 1906
• The Museum of the Goddess Athena