Latin

Innholdsfortegnelse

Dette er et latinkurs som vil kunne komme til å lære deg grunnleggende latin. En dag. Når det blir ferdig. En god start kan være å lese om det latinske språket og den latinske kulturen på Wikipedia. Dessuten er det nyttig å ha kunnskap om grunnleggende norsk grammatikk. Les diskusjonssida før du starter, er du snill. Dette latinkurset bruker en litt utradisjonell metode, som baser seg på å lære å prate tidligst mulig. Således kan denne boka virke litt fremmed for dem som har studert latin andre steder tidligere. Men for de som er nybegynnere og uvante med språket, vil dette kurset kunne hjelpe til å komme raskt i gang. Tanken er at man først skal finne ut hvordan språket fungerer i praksis før man begynner å fordype seg i de grammatiske finessene. Selvfølgelig kan man godt lære dem samtidig, og da vil ikke denne boka være en hindring. Men hvis man vet hvordan språket fungerer, vil det trolig være et godt grunnlag for å få en god forståelse for hvordan grammatikken fungerer.

Subjekt, verbal og objekt, del 1

1490

På norsk er det ganske enkelt å forstå hvem som gjør noe i en setning, og hvem som det blir gjort noe med. Om du leser eller hører en setning som: "Per slår Pål", er det ordstillingen som forteller deg hvem som slår, og hvem som blir slått. Snur man på det og sier "Pål slår Per", endres meningen i setningen. Latin fungerer litt anerledes på dette punktet. På latin kan ordene stå i hvilken som helst rekkefølge, og meningen vil ikke endres. Årsaken til dette er at setningens objekt (altså den som blir slått, ikke den som slår) blir «straffet» med å ende på -m (i tillegg til å bli slått, drept eller herjet med på annen måte av verbet og subjektet!). Slik blir Cæsar til Cæsarem når han er objektet i setninga.

Brutus Caesarem occidit. = Brutus dreper Cæsar.

Caesar Brutum occidit. = Cæsar dreper Brutus.

Legg merke til at alle setningene nedenfor betyr nøyaktig det samme, selv om den første er den vanligste. Det er endelsene og ikke ordstillingen som viser hvem som dreper hvem.

Brutus Caesarem occidit
Brutus occidit Caesarem
Caesarem Brutus occidit
Caesarem occidit Brutus
occidit Brutus Caesarem
occidit Caesarem Brutus

Systemet er ikke spesielt komplisert selv om et verb kan ha mange ulike former. Men det skal vi komme tilbake til senere. Foreløpig skal vi konsentrere oss om flere grunnleggende ting. Vi må først lære oss å krabbe, før vi kan gå.

Nå skal vi konsentrere oss om grunnleggende setningsoppbygging. Som nevnt tidligere endrer ikke ordstillingen i en latinsk setning betydningen eller meningsinnholdet. En setning på latin kan snus og vendes på som forfatteren vil, og leseren vil likevel forstå hva som står skrevet, på grunn av den tidligere nevnte -m'en. Men det er likevel også en korrekt måte å gjøre det på. Det er kanskje ikke like morsomt som å sette ting i tilfeldig rekkefølge, men setningene gir bedre latin ved å skrive dem som de skal være.

Den korrekte rekkefølgen i en kort, grunnleggende setning, er som følger: <subjekt/objekt><verbal>.

Foreløpig kan det være praktisk å vite at de fleste substantiv som slutter på -us blir til -um, og de som slutter på -a blir til -am når de blir objektet, altså offeret, i setninga. Om man skal være helt presis, kalles denne forandringa av substantiv deklinasjon, og de forskjellige formene av substantivene (i dette tilfellet subjekt- og objektsform) blir kalt kasus. Det finnes totalt fem forskjellige slike kasus, og de to du har møtt til nå heter nominativ (subjekt) og akkusativ («det stakkars offer»-objektets form). Dette er praktisk å vite, men ikke livsnødvendig, så om hodet ditt gikk i spinn nettopp, ikke fortvil. Forsto du det; gratulerer!

Hva gjør vi dersom det ikke er «noen» som blir gjort «noe» på? Om vi for eksempel sier at Markus går, vil det ikke være noe objekt i setningen. Det er vel strengt talt ikke noe problem, da man gjerne kan kutte ut det setningsleddet også på latin. Oversatt til latin vil det lyde: Marcus ambulat, ingen -m-endinger, ingen offer for setninga. Latin har også den fordelen at man slipper å si unødvendige ord. I en setning som Han går, er det unødvendig å skrive han på latin, siden verbet forteller hvem som gjør det. Derfor kan du si bare ambulat, og det betyr han går. Om du vet at cibus er mat på norsk, og desiderat er å ønske seg, hva betyr da "Cibum desiderat"? Jo, det betyr: Han ønsker mat. Hvorfor? Fordi mat er objektet, det slutter på -m, og blir derfor ønsket. Står det hvem som ønsker? Nei, altså ender vi opp med det intetsigende han. Han ønsker. Mat er det han ønsker.

Marcus cibum desiderat. Cibum emit et portat. = Markus ønsker mat. Han kjøper og frakter maten.

Vi skal nå gå over til en liten guide i uttale før vi fortsetter.

Uttale

Latin bruker (naturlig nok) det latinske alfabetet, og derfor stemmer de fleste bokstavlydene overens med de norske bokstavlydene. Det er kun noen få enkle forskjeller.

C uttales alltid som k, ikke som s.

G uttales alltid hard, som i gutt, og aldri som en sj-lyd, slik som i genre.

V uttales alltid som engelsk w. Aldri som en harde v-en vi har på norsk.

Ae uttales ganske likt det engelske I, på norsk mer som ai. Oe uttales mer som åi, på linje med ae.

O uttales som en å-lyd. U uttales som en o-lyd.

Dette forklarer hvordan navnet Cæsar har blitt til tittelen vi kjenner som keiser i dag. På latin uttales det nemmelig som Kaisar.

Det bør også nevnes at diftongene ae og oe ofte skrives som henholdsvis æ og ø. Sammenskrivingen av oe til ø er sjelden, men sammenskrivingen av ae er en relativt vanlig. De skal likevel ikke uttales på den norske måten. (Det finnes lingvister som mener at diftongene kan uttales som de norske vokalene de sammenskrives til, men dette er så sjelden praksis at man kan risikere kommunikasjonsproblem om man prøver seg på dem. Det er tross alt en ganske stor forskjell på lydene ai og æ.)

Hvor trykket ligger på de ulike ordene, kommer det mer om senere, foreløpig holder det å vite at latinske ord bare har trykk på én stavelse, og det er den nest- eller tredje siste stavelsen.

Til slutt: Latin er egentlig et ganske enkelt språk å uttale. Det er ingen kompliserte lyder, ingen th-blåselyder, ingen klikkelyder, ingen lesping, ingen skarring (beklager om du skarrer, men latin har alltid rullede r-er), og ingen nasallyder. Det stemmer ganske godt overens med de norske lydene. Når vi nå går tilbake til setningsoppbygging og deretter utvider ordforrådet, vil det snart være mulig å holde en samtale på latin.

Subjekt, verbal og objekt, del 2

Kommer snart.