Det er to år siden Birger 4 år døde av akutt blodforgiftning og jeg sitter her og ser på bilder av ham og lurer på hvorfor jeg egentlig poster dette.

Det er bare vondt og traumatisk å tenke på det som hendte, men jeg har konkludert med at jeg ikke vil at han skal glemmes.

Jeg vil at han skal dukke opp en gang i året og minne meg (og deg) på hvor fort ting kan snus på hodet og hvor viktig det er — selv om det blir sagt tusen ganger om dagen verden over og det går inn det ene øret og ut det andre fordi vi blir «lei» av å høre det (tenk så privilegert!) — å leve her og nå.

Det er faktisk ikke så mye annet som er viktigere (og vanskeligere) enn akkurat det.

Vi tror vi har all verdens tid. Vi tror vi er udødelige frem til sykdom eller ulykke tar oss og DA får vi det travelt med å leve, si unnskyld, elske og være tilstede i alt som skjer.

Mennesket, altså. Vi er så enkle og så komplekse og vi vet ikke vårt eget beste før det smeller og etterpåklokskapen dukker opp.

Jeg skal jaggu meg øve på å komme den etterpåklokskapen i forkjøpet — og bli minnet på å gjøre opp regnskap en gang i året når Birger dukker opp. ❤️

xxx