Zakynthos

Zakynthos
Ζάκυνθος
	Utsyn over Zakynthos by
	Geografi
Plassering	De joniske øyer
Areal	407,58 km²
Høyeste punkt	– (141 moh.)
	Administrasjon
Land	Hellas
Største bosetning	Zakynthos (by)
	Demografi
Befolkning	40 759 (2011)
Befolkningstetthet	100 innb./km²
	Posisjon
	; Zakynthos; 37°29′N 20°27′Ø
	Zakynthos på Commons

Zakynthos (gresk: Ζάκυνθος, Zákinthos; venetiansk-italiensk: Zante) er en gresk øy i det joniske hav, en av De joniske øyer utenfor vestkysten av Hellas med omkring 32 000 innbyggere. Den er den tredje største av joniske øyer og den tiende største øya i Hellas etter område. Den er en adskilt regional enhet av regionen De joniske øyer og dens eneste kommune. Den dekker et areal på 410 km² og dens kystlinje er omtrentlig 123 km lang. Helgenen Dionysios fra Zakynthos er øyas store skytshelgen, født i 1546. Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos og forfatteren Andreas Kalvos kommer begge kommer fra øya, og ligger begravet her. På øya døde også den belgiske anatomen Andreas Vesalius i 1564. I de siste årene har Zakynthos fått en blomstrende turistindustri.

Historie

Mytisk og antikk tid

Zakynthos var bebodd allerede for over 110 000 år siden av tidlige mennesker, det er vist med levninger av gamle steinredskaper fra neandertalere.^[1] De tidligste spor fra bosetning av moderne mennesker (homo sapiens) på Zakynthos er datert til den mykenske perioden ved graver i Kambi og Keri.

I antikken var Zakynthos kjent under navnet Hyria. Den antikke poeten Homer omtalte øya som Ὑλήεσσα, Hylēessa, «den skogkledde». Homer var den første til å nevne øya i eposene Iliaden og Odysseen ved å hevde at de første innbyggerne var Zakynthos, sønn av kong Dardanos av Troja, og hans menn, en gang på 1500-tallet f.Kr. Øya fikk deretter navn etter Zakynthos. Uansett riktigheten i denne myten er navnet, som alle tilsvarende navn som har endelsen -nthos er fra tiden før mykensk kultur eller fra pelasgere, en gresk urbefolkning. Øya skal deretter ha blitt erobret av Arkeisios av Kefallinia, en av naboøyene, før Odyssevs fra Ithaka erobret den. Senere ble det enighet om en avtale som gjorde øya til en demokrati etter mønster av Athen og som varte mer enn 650 år.

akhaierne tok øya og benyttet den som base eller stoppested for videre kolonisering av sørlige Italia med opprettelsen av byene Kroton og Sybaris. Byen Sagunt i Spania var en direkte koloni av Zakynthos. I 456 f.Kr. fikk den athenske hærføreren Tolmides fikk Zakynthos og naboøya Kefallinia med i en allianse med Athen i det athenske sjøforbundet en gang mellom 459 og 446 f.Kr.^[2]^[3]. Viktigheten av denne alliansen for Athen var det ga bystaten en kilde for tjære, som var en mer effektiv beskytter for skips plankekledning enn bek (som ble framstilt fra furutrær). De athenske krigsskip som triremer trengte beskyttelse mot råte, forråtnelse og pæleorm. Tjære ble dratt opp fra bunnen av en innsjø ved å benytte løvkledde greiner knyttet til enden av stolper. Den ble deretter samlet i gryter og kunne bli ført til stranden og malt direkte på skipenes skrog.^[4] Alternativt kunne tjære bli utskipet og fraktet til den athenske verftet ved Pireus for lagring.

I Peloponneskrigen, utkjempet i tidsrommet 431-404 f.Kr., sto Zakynthos fortsatt på Athens side, og ved sistnevntes nederlag kom øya inn under Spartas kontroll. Da kongeriket Makedonia under Filip II begynte å ekspandere, kom Zakynthos inn under makedonsk kontroll. I den første krigen mellom Makedonia og Romerriket besatte romerne øya i 211 f.Kr.og herjet den, men forlot den deretter.

Sommeren 191 f.Kr. erobret de romerske styrkene øya på nytt og herjet den ytterligere. Igjen forlot de den uten å etterlate noen okkupasjonsstyrker.^[5] Den romerske historikeren Titus Livius kjøpte hele øya ved et tidspunkt, men fra 146 f.Kr. havnet Zakynthos til sist direkte inn under det romerske rike som deretter ble lagt til den romerske provinsen Akaia. Det romerske styret varte fram til delingen av Romerriket i en østlig og vestlig del i 395 e.Kr. Zakynthos havnet inn under Østromerriket, senere kalt for Det bysantinske rike, som beholdt kontrollen over øya fram til 1185 som en del av den bysantinske theme (provins) Kephallēnias.

Italiensk styre

I løpet av middelalderen var øya en del av det bysantinske theme (provins) Kephallēnias. Etter 1185 ble øya en del av grevskapet Kefalonia og Zakynthos under kongedømmet Sicilia inntil den siste grev Leonardo III Tocco ble beseiret av osmanerne i 1479. Det tyrkisk osmanske styret varte kun fram til 22. april 1484 da det ble byttet med tyrkerne av den venetiansk sekretær Giovanni Dario som forhandlet fram avtalen av Konstantinopel av 1479 mot naboøya Kefallinia og en årlig tributt på 500 dukater.^[6]^[7] Fra da av forble Zakynthos en oversjøisk koloni av det republikken Venezia inntil slutten av 1797, og øyas skjebne var felles med de øvrige joniske øyer, blant annet gjenerobringen av Kefallinia i 1500 og Lefkas i 1684 fra tyrkerne.

Venetiansk styre beskyttet øya fra muslimsk osmansk dominans, men plasserte øya isteden under et føydalt oligarki. Den kulturelle innflytelsen fra Venezia (og av venetiansk på den lokale greske dialekten) var betydelig. De rike fikk skikken å sende sine sønner til Italia for utdannelse. Gode eksempler er Dionysios Solomos, innfødt fra Zakynthos og nasjonalpoet av Hellas, og Ugo Foscolo, også innfødt av Zakynthos og en nasjonal italiensk poet. Imidlertid overlevde både gresk språk og den gresk-ortodoks tro intakt. Fra 1500-tallet og fram til 1700-tallet var øya en av de største eksportørene av korinter, sammen med Kefallinia, i verden.

Den franske og britiske perioden

Freden i Campo Formio oppløste republikken Venezia og belønnet Frankrike med De joniske øyer. General Antoine Gentili ledet en fransk styrke med båter erobret fra Venezia og tok kontroll over Zakynthos den 26. juni 1797. Fra dette året og året etter var øya en del av det franske départment Mer-Égée. En russisk-osmansk flåte erobret øya den 23. oktober 1798 og forviste franskmennene. Fra 1800 og fram til 1807 var øya en del av den septinsulære republikk, formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland. I 1800–1801 forsøkte Storbritannia å ta kontroll over De joniske øyer fra Zakynthos etter et opprør, ledet av James Callander Campbell,^[8] men dette ble stoppet av fredstraktaten i Amiens.^[9]^[10]^[11] Etter en andre periode med fransk kontroll (1807–1809) som følge av freden i Tilsit, ble øya igjen erobret av Storbritannia den 16. oktober 1809 og ble da en del av det britiske protektoratet De joniske øyers forente stater fra 1815 til 1864.

Gjenforent med Hellas

I 1864 ble Zakynthos, sammen med alle de andre joniske øyene, fullverdige medlemmer av den greske stat, avgitt av Storbritannia for å stabilisere styret til den nykronete danskefødte konge av Hellas, Georg I av Hellas.

Under den andre verdenskrig

Under Tysklands okkupasjon av Hellas under andre verdenskrig nektet ordfører Karrer og biskop Khrysostomos å etterkomme den tyske ordren om å overgi en liste over byens jødiske medlemmer for å bli deportert til dødsleirene. Isteden skjulte de byens rundt 275 jøder i landsbyer ute på bygdene. Alle jødene på Zakynthos overlevde derfor krigen. Det er satt opp statuer av biskopen og ordføreren for å minnes deres heltemot i å stå imot okkupasjonsmakten ved byens historiske synagoge som ble ødelagt i jordskjelvet i 1953. I 1978 beæret Yad Vashem, ledet av holocaustmartyrenes forening i Israel, biskopen og ordføreren med tittelen «rettferdige blant nasjoner», en ære som er gitt til ikke-jøder som med personlig risiko reddet jødiske liv under holocaust. Etter krigen flyttet alle jødene på Zakynthos enten til Athen eller til Israel.^[12]^[13]

Det store jordskjelvet i 1953

Zakynthos ble rammet av fire store jordskjelv i august 1953, som førte til store ødeleggelser og fullstendig ødeleggelse av øyas infrastruktur, inkludert de fleste statsarkivene. Det tredje og største skjelvet målte 7,3 på Richterskalaen og skjedde 12. august klokka 11:24 lokal tid. Episenteret lå like under sørenden av naboøya Kefalonia og førte til store ødeleggelser også der. Bare fire bygninger sto igjen på Zakynthos: St. Dionysioskathedralen, nasjonalbanken, skolen og kirka St. Nicholas «tou Molou». Noen få andre bygninger i mer fjerntliggende områder unngikk også fullstendig sammenrasing.

Nye jordskjelv og skogbrann

Etter det store jordskjelvet ble øyas veier utvidet og steinsatt langs GR-35, en av veiene som knytter byen og Porto Roma sammen med Laganas, Keri og Volimes og fra Lakhans til Keri, og på 1960-tallet ble flyplassen åpnet. Øyas befolkning utvandret i stor grad, men har i senere år tatt seg kraftig opp igjen. Det drives gruvedrift på øya. I et lite fjell på øyas vestside ble det drevet gruvedrift på 1990-tallet, men deretter nedlagt. Det er fortsatt gruvedrift to steder i fjellsiden på den vestlige delen. Turismen blomstrer og Zakynthos er en av de betydelige turistmålene i Hellas.

Tidlig om morgenen den 4. april 2006 kom en rekke jordskjelv i skalaen moderate til sterke som rammet hele øya. Den 11. april økte skjelvene, og klokken 3,02 lokal tid rammet et mektig skjelv på 5,7 området og ble fulgt av ytterligere et på 5,9 klokken 8,30. Myndighetene og eksperter mente at området ikke kunne få sterkere jordskjelv og ba befolkningen holde seg rolig. Imidlertid kom det ytterligere to jordskjelv om kvelden som sendte forskrekkede folk ut i gatene. Likevel var det kun moderate skader som ble meldt på kun rundt 60 boliger og et bibliotek.

Torsdag 18. juli 2006 ble den vestlige delen av øya rammet av skogbrann. Brannen spredte seg til øyas skogsområder. Brannmenn sammen med helikoptre og fly fra fastlandet kom for å bekjempe spredning og ytterligere avskoging. Brannen varte i flere dager.

Noen få senere jordskjelv har rammet øya, et på søndag 8. juni 2008 som målte 6,4 på Richterskalaen, men uten skader eller ødeleggelser. Et annet mindre alvorlig skjedde fire måneder senere lørdag 11. oktober som målte 4 på skala. Ingen betydelig skade ble meldt.

Geografi

Zakynthos ligger i den østlige delen av det joniske hav, rundt 20 km vest for det greske fastlandet på Peloponnes. Øya Kefallinia ligger 15 km i nord. Zakynthos er den sørligste av hovedgruppen av De joniske øyer, da ikke medregnet den fjerne Kythira. Zakynthos er rundt 40 km lang og 20 km bred, og dekker et areal på 410 km². Dens kystlinje er rundt 123 km land. I henhold til folketelling av 2011 består befolkningen av 45 650 mennesker. Det høyeste punktet er Vrakionas med 758 meter.

Zakynthos har form som et pilhode hvor spissen, Kapp Skinari, peker nordvest. Den vestlige halvdelen er fjellrikt platå, og sørvestkysten består hovedsakelig av bratte klipper. Den østlige halvdelen er tett befolket på et fruktbart platå med lange sandstrender, avbrutt av flere isolert høyder, mest kjent er Bochali som stiger over byen, og halvøya Vasilikos i nordøst. Halvøya Vassilikos i nord og Maratia i sør lukker inn den brede og grunne bukta Laganas ved den sørøstlige delen av øya.

Hovedstaden, som har samme navn som prefekturet, er byen Zakynthos. Den ligger på den østlige delen av nordkysten. I tillegg til det offisielle navnet er den også kalt for Kora, det vil si «Byen», en vanlig benevnelse i Hellas når navnet på øya i seg selv er også navnet på den fremste byen. Havnen på Zakynthos har fergeforbindelse til havnen på Kyllini på fastlandet. En annen ferge knytter landsbyen Agios Nikolaos til Pesada på Kefallinia.

Mindre ubefolkede småøyer rundt Zakynthos, inkludert i kommunen og den regionale enheten, er Marathonisi, Pelouzo og Agios Sostis i bukta Laganas, Agios Nikolaos i nærheten av havnen på nordenden, og Agios Ioannis i nærheten av Porto Vromi ved vestkysten.

Flora og fauna

Mildt middelhavsklima og godt med regn om vinteren har gitt øya en tett vegetasjon. De fremste produktene er olivenolje, korinter, druer og sitrusfrukter. Zantekorinter, en liten, søt og kjernefri drue, er stedegen for øya.

Laganasbukten er stedet for den første nasjonale maritime parken og det fremste hekkestedet for langhalset havskilpadde, glattkarett (Caretta caretta) i Middelhavet. Tidlig på 1980-tallet var bukta alvorlig truet som hekkested, men takket være anstrengelser fra Lily Venizelos, president og grunnleggeren av MEDASSET, er det blitt berget. Glattkarettene er en truet art, som forstyrres av strandstoler, solparasoller, forurensing og andre ting som sjenerer klekkingen. Hvert år ved begynnelsen av juni kommer hunnkjønnshavskilpaddene til de sørlige strendene for å grave ned sine egg i sanden.^[14] Inkubasjonsperioden for eggene er omtrentlig 55 dager, deretter kommer ungene ut av eggene og forsøker å komme seg til havet. Overlevelsesraten er liten, og det er beregnet at kun en av 120 nyklekkede skilpadder overlever. Skillpaddene av hunkjønn legger egg når de er mellom 20 og 30 år gamle.

Skipsvrak

Det berømte skipsvraket er fra en smuglerskute med tobakk og alkohol. Den ble satt i brann da den ble oppdaget av tollere, og deretter ble den strandet på et sted som bare er tilgjengelig fra sjøen. Det er bygget en utsiktsplattform som gjør det mulig å få et glimt av vraket mellom 200 meter høye klippevegger.

Kultur

Øya har en lang musikalsk tradisjon. Den var sammen med Korfu en forløpet for opera og operetter i Hellas, og det utgjorde en forbindelse mellom adelen og resten av befolkningen. I 1815 ble den første musikkskolen i Hellas etablert. I løpet av det første olympiske leker i Athen i 1896, deltok orkesteret fra Zakynthos i lekene. Det var en periode da komponister fra Zakynthos eller med opphav fra øya, eksempelvis Domeneginis Kapnissis, hadde en viss berømmelse i Europa. Fra og med 2009 har Zakynthos også sin egen Zante jazzfestival.

Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos var en lyriker fra Zakynthos. Han er best kjent for å ha skrevet diktet «Hymne til friheten» (Ύμνος εις την Ελευθερίαν, Imnos is tin Eleftherian) i 1823. Diktet er i dag den greske nasjonalsangen. Hele diktet har 158 vers, noe som gjør det til verdens lengste nasjonalsang, men normalt regnes bare de første versene som selve nasjonalsangen.

Han ble født i 1798 i en velstående familie og i 1808 reiste han til Italia hvor han studerte juss. Etter ti år returnerte han til Zakynthos med en solid bakgrunn innen litteratur og er anerkjent som lyriker i litteraturkretser. Hans første lange dikt var «Hymne til friheten». Solomos døde av apopleksi og hans levninger ble flyttet til Zakhynthos i 1865.

Museer

Det er to museer i Zakynthos by: det bysantinske museum med renessansemalerier, bysantinske mynter og mer; og Museum for Solomos og framstående mennesker fra Zakynthos som blant annet huser Andreas Kalvos' og Dionysios Solomos' gravminner foruten verker mange framstående kunstnere fra øya.

Forskning

Selv om Zakynthos har mye regnvann om vinteren preges øya av dårlig grunnvannskvalitet og stadig reduksjon av grunnvannsnivået. Dette skyldes hovedsakelig økt aktivitet innen landbruk og reiseliv. De om lag 600 000 årlige turistene bidrar sammen med landbruket til et stort overforbruk av vann på øya som i sommersesongen fører til reduserte grunnvannreserver og sjøvannsinntrengning. Forurensing av grunnvannet skyldes naturlig mineralinntrenging fra grunnfjell og menneskeskapte utslipp fra landbruket, deponering av ubehandlet kommunalavfall og mangelfull håndtering av kloakk utenfor tettstedene. Dessuten bidrar ubehandlet utslipp fra olivenpressene til kvalitetsreduksjon av grunnvannet. I den forbindelse er det etablert et norsk-gresk forskningssamarbeid som kalles Science Park Zakynthos, der formålet er å legge tilrette for forskning, undervisning og formidling av kunnskap om disse forholdene på øya. Partnere i samarbeidet er Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Technological Educational Institute of Ionian Islands,(TEIION), greske myndigheter og norsk og gresk næringsliv. I 2010 tok partnerne i samarbeidet initiativet til en vannsparekampanje på Zakynthos for å gi turistene fakta om vannforholdene på øya.

Sport

Øya tilbyr meget gode tilbud for sportsdykkere. Mange av dykkerstedene er grotter rundt øya; et mangfoldig maritimt liv kan bli sett og felles er murener, munkeseler, blekksprut og havskilpadder.

Det er en rekke amatørfotballklubber på øya som spiller i et eget ligasystem med to divisjoner.

Transport

Øya er dekket av et tett nettverk av asfalterte veier, særlig på den flate østlige delen. Hovedveiene knytter byen med Volimes i nord, Keri i sør, halvøya Vassiliki i vest; veien mellom Volimes og Lithakia er ryggraden for den vestlige delen av øya. Øya har en flyplass, Zakynthos internasjonale flyplass, «Dionysios Solomos» (tidligere GR-35) knytter flyturer med andre greske flyplasser og tallrike charterturer for turister. Flyplassen er lokalisert mellom byen og Laganas.

Zakynthos har også to havner: hovedhavnen i Zakynthos by og en annen i landsbyen Agios Nikolaos. Fra hovedhavnen er det forbindelse med havnen i Kyllini som er den faste ruten fra det greske fastlandet. Fra havnen i Agios Nikolaos er det forbindelse med Pesada på naboøya Kefallinia.

Kjente personer fra Zakynthos

Den hellige Dionysios fra Zakynthos, 1500-tallet
Nikolaos Koutouzis (1741–1813), kunstmaler
Ugo Foscolo (1778–1827), gresk-italiensk forfatter
Andreas Kalvos (1789–1869), poet
Dionysios Solomos (1798–1857), nasjonalpoet (skrev den greske nasjonalhymnen)
Pavlos Carrer (1829–1896), komponist
Leonidas Zois (1865–1956), historiker
George Costakis (1913–1990), kunstsamler
Kostas Dikefalos (1956), skulptør
Gregorios Xenopoulos (1867–1951), forfatter og journalist

Referanser

^ Ferentinos, George et al. (10. februar 2012): «Early seafaring activity in the southern Ionian Islands, Mediterranean Sea» i: Journal of Archaeological Science, doi:10.1016/j.jas.2012.01.032
^ Thukydides: History of the Peloponnesian War. Oversatt av Richard Crawley. 2.8.
^ Diodorus Siculus (1946): Library of History 4. Oversatt av C. H. Oldfather. Loeb Classical Library. 11.84.7. ISBN 978-0-674-99413-3.
^ Herodotos (1910): History of Herodotus. Oversatt av George Rawlinson. 4.195.
^ Pfeilschifter, Rene (2005): Titus Quinctius Flamininus: Untersuchungen zur römischen Griechenlandpolitik. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen. ISBN 3-525-25261-7, s. 233
^ Meyer Setton, Kenneth (1978): The Papacy and the Levant, 1204–1571: The fifteenth century. Bind 2. American Philosophical Society. s. 341, 515. ISBN 978-0-87169-127-9.
^ Leo, Heinrich; Botta, Carlo (red.) (1856): Histoire d'Italie: depuis les premiers temps jusqu'à nos jours («Italias historie: fra de eldste tider til i dag»). Bind 1. Paris: Adolphe Delahays. s. 600.
^ Sir James Callander Campbell, ridder Ardkinglass (1745–1832), ikke til å bli forvekslet med James Campbell (1763–1819), militær guvernør av Korfu i 1814–1816.
^ Campbell, James (1832): «Chapter XVI: (...) The Ionian Islands (...)» i: Memoirs of Sir James Campbell, of Ardkinglas. Bind 1. London: Henry Colburn & Richard Bentley. s. 379 et seq. OCLC 04662979
^ Campbell, James (1832):«Chapter I: Progress of the Author's Commission in the Ionian Isles» i: Memoirs of Sir James Campbell, of Ardkinglas. Bind 2. London: Henry Colburn & Richard Bentley. OCLC 4662979
^ Great Britain Foreign Office (red.): British and Foreign State Papers 1849–1850 (2). Vol. XXXIX. Harrison & Sons, London 1863. s. 623.
^ Dionyssios Stravolemos: An Act of Heroism – A Justification
^ Goldberg, Leora: «The miraculous story of the Jews of Zakynthos». Zakynthos, Greece: The Jerusalem Post.
^ «Park Area» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.. Zakynthos Marine Park.

Litteratur

Zakynthos. Road-Tourist & Navy Map, 1:50.000. Orama Editions, Athen. ISBN 978-960-8283-05-3.
Zakynthos. 1:70.000. Road Editions, Athen. ISBN 960-8481-53-8.
Marco Polo Griechenland – Festland, Kykladen, Korfus, Sporaden. Karte 1:300.000. Mairdumont, Ostfildern 2008. ISBN 978-3-8297-3750-0.
Bötig, Klaus (2005): Marco Polo Zákynthos (Itháki, Kefalloniá, Léfkas). 8. utg. Mairs Geographischer Verlag, Ostfildern. ISBN 978-3-89525-753-7.
Schwab, Anette; Schwab, Günther (2007): Zakynthos. 3. utg. Michael Müller Verlag, Erlangen. ISBN 978-3-89953-344-6.
Stelios Kontaratos, Iakovos Kontarakos (red.): Zakynthos. Summer Dream Editions, Athen. ISBN 960-7439-59-7.

Eksterne lenker

Offisielt nettsted
(en) Zakynthos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (en) Zakynthos hos Wikivoyage
Autentiske Zakynthos – reisetips på norsk (ikke-kommersiell side)
Ornithologiki – fredet fugleområde
Science Park Zakynthos Arkivert 30. april 2012 hos Wayback Machine. – norsk-gresk forskningssamarbeid
Save Water Zakynthos^{[død lenke]} – Vannsparekampanje

[1] Ferentinos, George et al. (10. februar 2012): «Early seafaring activity in the southern Ionian Islands, Mediterranean Sea» i: Journal of Archaeological Science, doi:10.1016/j.jas.2012.01.032

[2] Thukydides: History of the Peloponnesian War. Oversatt av Richard Crawley. 2.8.

[3] Diodorus Siculus (1946): Library of History 4. Oversatt av C. H. Oldfather. Loeb Classical Library. 11.84.7. ISBN 978-0-674-99413-3.

[4] Herodotos (1910): History of Herodotus. Oversatt av George Rawlinson. 4.195.

[5] Pfeilschifter, Rene (2005): Titus Quinctius Flamininus: Untersuchungen zur römischen Griechenlandpolitik. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen. ISBN 3-525-25261-7, s. 233

[6] Meyer Setton, Kenneth (1978): The Papacy and the Levant, 1204–1571: The fifteenth century. Bind 2. American Philosophical Society. s. 341, 515. ISBN 978-0-87169-127-9.

[7] Leo, Heinrich; Botta, Carlo (red.) (1856): Histoire d'Italie: depuis les premiers temps jusqu'à nos jours («Italias historie: fra de eldste tider til i dag»). Bind 1. Paris: Adolphe Delahays. s. 600.

[8] Sir James Callander Campbell, ridder Ardkinglass (1745–1832), ikke til å bli forvekslet med James Campbell (1763–1819), militær guvernør av Korfu i 1814–1816.

[9] Campbell, James (1832): «Chapter XVI: (...) The Ionian Islands (...)» i: Memoirs of Sir James Campbell, of Ardkinglas. Bind 1. London: Henry Colburn & Richard Bentley. s. 379 et seq. OCLC 04662979

[10] Campbell, James (1832):«Chapter I: Progress of the Author's Commission in the Ionian Isles» i: Memoirs of Sir James Campbell, of Ardkinglas. Bind 2. London: Henry Colburn & Richard Bentley. OCLC 4662979

[11] Great Britain Foreign Office (red.): British and Foreign State Papers 1849–1850 (2). Vol. XXXIX. Harrison & Sons, London 1863. s. 623.

[12] Dionyssios Stravolemos: An Act of Heroism – A Justification

[13] Goldberg, Leora: «The miraculous story of the Jews of Zakynthos». Zakynthos, Greece: The Jerusalem Post.

[14] «Park Area» Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.. Zakynthos Marine Park.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]