Spælsau

Spælsau (eng. Norwegian Short Tail Landrace) er en samlebetegnelse på tre nært beslektede norske saueraser. Gammalnorsk spæl, farga spæl og kvit spæl. Spælsauen stammer fra den nordeuropeiske korthalesauen, men har gjennomgått ulik grad av foredling i moderne tid. Den er utbredt over hele landet og hele 22% av dyra tilslutta sauekontrollen er registrert som én av de tre spælrasene. Navnet spælsau kommer av den korte halen, som kalles spæl.

Spælsauen er liten og spedbygd, men den er hardfør og fruktbar. Søyene melker godt og tar godt vare på lammene. Ulla består av fin botnull og lengre, grovere dekkull.

Historie

Spælsauen er en sauerase som er avlet fram med grunnlag i det gamle norske saueslaget. De sauene som opprinnelig var i Nord-Europa var en forholdsvis liten type med kort hale, farget to-lags ull med grov ytterull og horn. Disse sauene var tilpasset forholdene som stort sett hadde vært uforandret over flere tusen år. På 1700-tallet kom den industrielle revolusjonen og forandret samfunnet, først i Storbritannia senere over hele verden. Med industrisamfunnet fulgte nye muligheter og behov, spinnemaskinene var de første maskinene og skapte et stort behov for ull. Den gamle korthalesauen hadde en ull som ikke var særlig egnet til å framstille ullgarn og rundt 1850 begynte engelskmennene å ta frem saueraser som ga bedre ull. Disse nye rasene erstattet delvis de gamle rasene og ble i utstrakt grad avlet inn i de gamle for å forbedre dem. Resultatet var at den renrasete gammelsauen var i ferd med å forsvinne. Norske saueslag som Dala, Steigar og Fuglestadsau er eksempel på blandingssau som har blitt fiksert og avlet fram som egne raser i sterke sauemiljø.

Etter århundreskiftet var det bare reklingene igjen av den gamle norske sauen. Kun i avstengte fjellbygder, på noen av øyene i Sunnhordland og i Finnmark fantest det reine flokker. For å berge restene kjøpte staten i 1912 inn sau fra flokker i Hylstad og Valle i Setesdal og fra øya Hyfteren i Sunnhordland. Sauene fra Hyfteren var utgangarsau som ikke hadde blitt foret inne på minst 200 år, mens Setesdalssauen ble holdt inne om vinteren. Sauene ble fordelt på to avlsstasjoner, en ved kysten på Hidle i Ryfylke og en på Løyland i Valle, begge stasjonene fikk 30 dyr hver. Det er usikkert hvor forskjellig kyst- og innlandsspælen var, men Setesdalssauene var jevnt over hvite, mens Kystspelen hadde farger som vi forbinder med dagens «villsau». En annen forskjell er at alle værene og de fleste søyene fra Hyfteren hadde store horn mens setesdalssauen for det meste var kollet.

På avlsstasjonene gjorde planmessig avl og bedre foring at vektene økte mye. De norske sauene var i utgangspunktet små med søyevekter mellom 20 og 30 kg, derfor ble det krysset inn færøyske værer i 1920 og senere islandske værer for å øke størrelsen. Sporadisk kryssing med Finn, Leicester, Svartfjes og Godtland skjedde også, men disse har hatt liten innflytelse.

Egenskaper

Idealvekt for søyer er ca. 65–70 kg. for farget spæl og kvit spæl, mens gammelnorsk spæl er noe mindre.

Den er opprinnelig kompakt og lettbygd og trenger lite kraftfôr. Kjøttet har relativt lite fett. Spælsauen melker godt, går godt i flokk og klarer seg bra ute. Men den er mer utsatt for sykdommen alveld enn andre saueraser. Sauer pådrar seg sykdommen ved å spise myrplanten rome.

Totrådet spælsaugarn farget med planter.
Foto: Frode Inge Helland

Utnytting

Den gir melk og kjøtt av god kvalitet. Ullen på spælsauen er spesiell. Den har to lag: Et langhåret, glansfylt og bølgende lag med dekkull som beskytter mot vind og vær, og et underliggende lag (botnfeld) som holder sauen varm.

De lange dekkhårene brukes blant annet til vevtråd som er hardt spunnet med to tråder i stedet for tre, og gir en fin glans i tråden. Dette garnet ble brukt i våre gamle billedtepper fra renessansen og barokken. Vikingenes seil var av denne typen ull. Ullen ble også i gammel tid brukt til klær fordi den var lett og tar opp lite fuktighet i seg.

Kilder

Thor. B. Kielland: Norsk Billedvev (Fortidskunst i norske bygder)
Lindholt Data
Bondevennen nr 27/28 – 12. juli 2002
Rome Arkivert 18. januar 2005 hos Wayback Machine.
Alveld Arkivert 16. juli 2007 hos Wayback Machine.