Skapelse (teologi)
Skapelse er den oppfatningen innen mange religioner og filosofiske lærer og systemer som anser at en enkelt gud eller flere guddommer er ansvarlig for universets tilblivelse.
De fleste religioner har fortellinger som prøver å forklare hvordan verden ble til. Slike opprinnelses- eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare opprinnelse til alt. Gud(ene) har ofte menneskelige trekk i slike fortellinger, og skapelseshandlingen kan framstilles som en fødsel, en kamp mellom orden og kaoskrefter, eller som en byggeprosess.
Den kristne skapelsesberetningen står først i Bibelen, én versjon i Første moseboks kapittel 1, og en annen versjon i kapittel 2. Det er også en tredje versjon av skapelsesberetningen i Salmenes bok kapittel 33. Skapelsesberetningene i første Mosebok har ulike perspektiv på skapelsen av verden og dette har bidratt til en debatt om de skal forstås helt bokstavelig. Det er likevel enighet om at skapelsesberetningen er teologi, ikke naturvitenskap og den grunnleggende hensikten er å si at Gud skapte og hvorfor, men ikke nødvendigvis hvordan.
I den kristne teologi står skapelsen svært sentralt, ikke bare fordi den er plassert først i Bibelen, men også fordi den utnevner Gud til skaper og opphavet til alle ting. Gud som skaper viser til den første personlige manifestasjon i den kristne lære om den treenige Gud. Skapelsesteologi er en teologisk retning som spesielt tar utgangspunkt i verden som skapt av Gud og tolker verden og den kristne tro i dette perspektivet.
Tidfestelse
[rediger | rediger kilde]Biskop James Ussher (1580–1656) regnet ut at jorden skulle være skapt søndag 23. oktober 4004 f.Kr. Siden utregningen ble trykket i 1701-utgaven av King James' Bible, ble den nærmest enerådende. Ussher tok utgangspunkt i Bibelens kronologi og slektstavler. Høstjevndøgn ble tillagt særlig betydning, siden Edens hage da ville bugne av mat for Adam og Eva. Jorden måtte være skapt på en søndag, mente Ussher, for syvende dag ble da hviledagen, og hos jødene er det jo lørdag, sabbaten, som skal minne om skapelsen. Utregnet etter juliansk kalender, hadde året Jesus Kristus ble født, samme almanakk som året 4004 f.Kr. Tallet 4 004 er nemlig delelig på 28, og det er 28 år mellom hver gang ukedagene faller på samme dato (solsyklusen).[1]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ulf Danielsson: Stjerner og epler som faller (s. 192-3), forlaget Cappelen, Oslo 2005, ISBN 82-02-24254-1