Hopp til innhold

Nasjonal Samling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler det norske politiske partiet 1933–1945. For Nasjonal Samling i Frankrike, se Rassemblement national.
Nasjonal Samling
Emblem (solkorset)[1]
LandNorge
Leder(e)Vidkun Quisling
GeneralsekretærRolf Jørgen Fuglesang
Grunnlegger(e)Vidkun Quisling[2]
Grunnlagt13. mai 1933
Nedlagt8. mai 1945
ErstatterNordisk Folkereisning[3]
HovedkvarterOslo
AvisFritt Folk
MilitærfløyNS Kamporganisasjon
Ungdomsorg.NS Ungdomsfylking
Antall medlemmer 8 000[4] (1936)
IdeologiNasjonalsosialisme fascisme antikommunisme korporativisme
Politisk posisjonYtre høyre
SlagordHeil og sæl
Flagg
Nasjonal Samling på Commons

Nasjonal Samling (NS) var et norsk politisk parti som ble dannet 13. mai 1933 av lederen Vidkun Quisling (1887–1945). Partiets offisielle stiftelsesdato var 17. mai 1933. Generalsekretær var fra 1934 Rolf Jørgen Fuglesang. Ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 fikk NS rundt to prosent av stemmene, men ingen mandater på Stortinget.

Ideologien var etter 1934 orientert mot nasjonalsosialisme og fascisme. Partiets militære organisasjon ble kalt Hirden.

Under den tyske okkupasjonen av Norge under den andre verdenskrig ble partiet fra 25. september 1940 det eneste som okkupantmakten tillot. Quisling ble 1. februar 1942 utnevnt til ministerpresident i en ren NS-regjering som styrte på tyskernes nåde.

Partiet nådde sitt høyeste medlemstall, 43 400 voksne medlemmer, i november 1943.[5]

Straffbarheten av NS-medlemskap og avviklingen av NS

[rediger | rediger kilde]

Ved provisorisk anordning 22. januar 1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi ble NS-medlemskap gjort straffbart.[6] Straffbarheten av partimedlemskap ble videreført i landssvikanordningen av 15. desember 1944. Det var ikke nødvendig for straffbarheten at vedkommende medlem gjorde seg skyldig i landssvik.[7] Landsvikanordningen ble ikke gitt tilbakevirkende kraft i strid med Grunnloven § 97. NS-medlemmer som avsluttet partimedlemskapet før 22. januar 1942 ble frifunnet hvis de ikke også hadde overtrådt landssvikbestemmelsen i straffeloven § 86.[8]

Etter frigjøringen i 1945 ble Nasjonal Samling med tilsluttede organisasjoner avviklet ved at alle dens eiendeler tilfalt den norske stat i medhold av landssvikanordningen av 1944 § 14, og senere landssviklova av 1947 § 13.[9] Inndragning av midler etter de nevnte bestemmelsene fant sted uten at det var nødvendig å få fastslått noe krav ved dom eller forelegg. Avviklingen ble forestått av Erstatningsdirektoratet.[10]

Ideologi

[rediger | rediger kilde]
Vidkun Quisling (1887–1945) var Nasjonal Samlings leder fra han stiftet partiet 1933 til nederlaget i andre verdenskrig 1945. Partiet var nasjonalistisk, anti-demokratisk og sterkt påvirket av den tyske nasjonalsosialismen. Quisling ble henrettet i landssvikoppgjøret etter krigen.
Foto: Riksarkivet
Selv om Nasjonal Samling aldri ble noen suksess blant velgerne, fikk Quisling stor oppmerksomhet i den borgerlige pressen på 1930-tallet. Quisling fikk for eksempel en halv forside i Tidens Tegn 16. mai 1933 til å omtale dannelsen av partiet.

Nasjonal Samling ble offisielt opprettet 17. mai 1933. Nasjonal Samlings ideologi var i hovedsak nasjonalistisk, med sterke fascistiske overtoner. Flere av lederne i partiet, slik som Frederik Prytz og Johan Bernhard Hjort hadde tidligere vært aktive i Høyre, mens Quisling selv hadde vært statsråd for Bondepartiet. Ellers samlet partiet medlemmer fra hele det politiske spekteret. I starten stilte de også lister sammen med både Bondepartiet og Høyre. Partiet fremstilte seg som et alternativ til andre borgerlige partier. NS fikk under valgene i mellomkrigstiden ganske dårlig oppslutning; støtten økte først under okkupasjonen.[11]

I mellomkrigstiden skyldtes de fleste innmeldingene frykt for kommunisme og misnøye med den økonomiske krisen i 1930-årene. Etter angrepet på Norge 9. april 1940 meldte mange seg inn fordi de trodde tyskerne ville vinne krigen, eller fordi de trodde at NS kunne øke nordmennenes innflytelse på det politiske styret under den tyske okkupasjonen. Mange meldte seg også inn fordi familie eller venner allerede var medlemmer.[12]

Det er usikkert i hvilken grad man kan omtale Nasjonal Samling som et fascistisk eller nasjonalsosialistisk parti før krigen. Vanligvis omtalte medlemmene partiet som nasjonalistisk, eller «nasjonal sosialistisk» (til forskjell fra «nasjonalsosialistisk»). Under krigen ble det langt vanligere å bekjenne seg til nasjonalsosialisme etter tysk mønster.

Nasjonal Samling anså fra stiftelsen Sovjetunionen og kommunismen (ofte omtalt som «bolsjevikene») som sin største motstander. Som andre fascistiske partier var NS sosialt konservative, svært nasjonalistiske, og kun «sosialistisk» i den form at man foraktet storkapitalismen (som man mente ødela bondesamfunnene i Norge) og ønsket fellesløsning og en sterk stat organisert gjennom fører-prinsippet, hvor makten gikk ovenfra og ned. Sosialt konservative hadde helt andre mål og idealer enn sosialister, og som fascister ellers så man med svært kritiske øyne på representativt demokrati. I stedet foretrakk man en korporativ statsdannelse, inspirert av Mussolinis fortid som nasjonalsyndikalist, hvor mye av fascismens ideologiske røtter ligger. Som et sidespor kan man også ta med Quislings flørt med kommunismen, etter sin hjemkomst fra Sovjetunionen. Vinteren 1925 oppsøkte Quisling ledelsen i Arbeiderpartiet og NKP for å tilby seg å bygge opp væpnede avdelinger innen arbeiderbevegelsen.[13] Det er usikkert i hvilken grad forslaget var et utslag av politisk overbevisning, og Quisling selv var senere vag om dette, men forsøkte å avvise at han hadde vært tilhenger av noen form for marxistisk revolusjon i Norge. Det er likevel tydelig å se at Quisling var inspirert av bolsjevikene når det gjaldt organisasjon.

Frem til 1936 var ikke partiet uttalt antisemittisk, men etter splittelse og strid i partiet – hvor den «kristne fløyen» i stor grad forsvant ut – omfavnet partiet kulturell og etnisk antisemittisme. Under okkupasjonen var det ikke noe stridsspørsmål internt i partiet, og NS-aviser som Fritt Folk skrev at jødene deltok i «en internasjonal sammensvergelse». Fritt folks antisemittiske innhold tiltok etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941 og fortsatte helt til mai 1945.[14] Nasjonal Samlings antijødiske virksomhet kulminerte i utsendelsen av de norske jødene i 1942. De fleste av disse ble drept ved ankomsten til Auschwitz.

Quisling med partifeller på 1930-tallet. Solkorsbanneret er dekorert med slagordene «Orden og rettferd».
Foto: Riksarkivet

Oppslutning

[rediger | rediger kilde]
Medlemmer av Nasjonal samling på utflukt i 1935. Her ved Fevik.
Quisling og partitopper hilses med «heil og sæl!» under et besøk i Trondheim i november 1941.
Foto: Riksarkivet
Quisling på talerstolen under en «hirdoppmarsj» på Universitetsplassen i Oslo den 1. november 1941. De frammøtte er partimedlemmer og sympatisører, hirdfolk og representanter for de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge under krigen.
Foto: Riksarkivet
Qusiling besøker «Borgartinget», et stort propagandastevne i Sarpsborg, i juni 1942.
Foto: Riksarkivet
NS' «fører» Quisling taler ved de gamle gravhaugene i Borreparken utenfor Horten, under ett av partiets årlige pinsestevner flere steder i landet, trolig i 1943. NS' anknytning til heroisk, førkristen norgeshistorie skal ha støtt flere kristne og dempet utbredelsen på Vestlandet.[15]
Foto: Riksarkivet

Stemmetall ved valg

[rediger | rediger kilde]

Kommunestyrerepresentanter

[rediger | rediger kilde]

1934

[rediger | rediger kilde]

Ved kommunevalget i 1934 fikk NS til sammen 41 representanter i byene og 2,75 % oppslutning (10 543 stemmer). Høyest var oppslutningen i Vadsø (19,0 %), fulgt av Stavanger (12,1 %), Gjøvik (10,9 %), Haugesund og Porsgrunn (begge 7,4 %) og i Arendal (7,1 %).

NS stilte liste i 16 av 65 byer og kjøpsteder. Av disse fikk partiet ingen representasjon i Mandal og Trondheim. Listen i Oslo var Den nasjonale fellesliste, en sammenslutning av Nasjonal Samling, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet.

Landkommunene: 28 representanter og en oppslutning på 0,82 % (5 587 stemmer).

NS stilte med liste i landkommuner kun i disse fem fylkene ved valget i 1934. Listen i Gran var en fellesliste for Nasjonal Samling og Bondepartiet. Listen i Bærum var Den nasjonale fellesliste, der også Frisinnede Folkeparti inngikk. NS hadde én ordfører, Arve Frøisland i Torpa i Oppland.

1937

[rediger | rediger kilde]

Ved kommunevalget i 1937 fikk NS til sammen to representanter og 258 stemmer i byene. Partiet stilte liste i tre av 65 byer og kjøpsteder.

  • Hamar 1
  • Gjøvik 1

Landkommunene : 5 representanter (1 164 stemmer)

NS hadde valgliste i alt i 15 landkommuner ved kommunevalget i 1937. Flest var det i Hedmark med 6, fulgt av Oppland med 5.

Kilde: Norges offisielle statistikk (NOS IX. 57 og IX. 133), Kommunevalgene og ordførervalgene 1934 og 1937 (i heftet for 1934 mangler spesifikasjon av landkommunene)

Stortingsvalg

[rediger | rediger kilde]

1933

[rediger | rediger kilde]

I landdistriktene deltok NS i stortingsvalget i 1933 med liste i alle østlandsfylkene, samt i Aust-Agder (de hadde valgliste i herredene tilsammen i åtte fylker). Partiet fikk 14 942 stemmer i herredene (et landsgjennomsnitt på 1,76 %).

Oppslutningen om partiet var høyest i Telemark med 9,0 %, fulgt av Oppland (5,2 %).

Med noen unntak deltok partiet i valget i alle byer og kjøpsteder i landet i 1933. Størst oppslutning var det i Drøbak (12,7 %), Vadsø (12,2 %), Lillehammer (8,2 %), Levanger (8,0 %), Notodden (5,6 %), Haugesund (5,0 %), Porsgrunn og Arendal (begge 4,6 %), Narvik (4,4 %), Bergen (4,3 %), Trondheim (4,2 %), fulgt av Skien (3,7 %), Oslo (3,6 %), Stavanger og Halden (begge 3,5 %). NS oppnådde 12 908 stemmer i byene, dvs. et landsgjennomsnitt på 3,21 prosent.

1936

[rediger | rediger kilde]

Ved stortingsvalget i 1936 stilte Nasjonal Samling liste i landdistriktene i alle fylkene. Ved valget oppnådde partiet 14 151 stemmer i herredene (1,41 %). Høyest andel av stemmene var det i Telemark (3,2 %), fulgt av Hedmark (2,9 %), Akershus og Oppland (begge 2,7 %).

I Oppland noterte Torpa landets høyeste oppslutning, med 12,1 %, fulgt av Nordre Land (9,0 %) og Brandbu (5,9 %). Trysil lå høyest i Hedmark med 8,5 %, fulgt av Elverum (7,7 %), Våler (7,4 %) og Tynset (6,7 %).

Herredet Langesund i Telemark lå nest høyest i landet med en oppslutning på 11,7 %, mens Bø i Telemark hadde 8,7 %.

I byene og kjøpstedene var det 12 426 godkjente stemmer, eller 2,74 %. Kongsvinger var høyest med 8,0 % oppslutning. Deretter kom Gjøvik med 7,8 % oppslutning, fulgt av Hamar som hadde 6,5 % og Lillehammer med 4,5 %. På de neste plassene finner vi Arendal (4,3 %), Porsgrunn (4,2 %), Oslo med 3,7 %, Stavanger 3,5 % og Haugesund 3,3 %. Både Trondheim (2,2 %) og Bergen (2,1 %) lå under landsgjennomsnittet.

Byene og kjøpstedene utgjorde egne valgdistrikt.

Kilde: Norges offisielle statistikk, IX. 26 og IX. 107, Stortingsvalget 1933 og 1936

Trekk ved oppslutning under krigen

[rediger | rediger kilde]
Quisling og Josef Terboven, «rikskommissær for de okkuperte norske områder», foran en avdeling hirdmenn, partiets politiske tropper og ivrigste kjerne.
Foto: Riksarkivet (ukjent dato)

En undersøkelse foretatt i 1996 viste at det var relativt flest NS-medlemmer i Finnmark, fulgt av Oslo og Hedmark, og færrest i Sogn og Fjordane. Kommunevis utmerker Valle i Aust-Agder seg ved at 18 prosent av de stemmeberettigede var NS-medlemmer, likeledes Dovre med 6,5 prosent. Tolga i Hedmark og Aurskog i Akershus var andre kommuner der NS sto svært sterkt. Rådgiver for undersøkelsen, historieprofessor Tore Pryser, forklarte tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall NS-medlemmer. Han presiserte videre at Dovre og Dombås var nøkkelarbeidsplass med svære tyske forlegninger. «Enkeltpersoner og hva ledende personer i bygda mente, har hatt avgjørende betydning for antall NS-folk en rekke steder, som for eksempel kommunen Tolga», forklarte Pryser. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes.[16]

Ved rettsoppgjøret ble opptegnelsene i NS-kartoteket brukt. Det kompliserte saken at en del sto oppført som medlem uten noen gang å ha meldt seg inn. Andre hadde gjort dette uten å informere dem. Bergen politikammer opplyste i brev til Bergen kommune datert 21. januar 1946 at de «ikke kunne tillegge NS-kartoteket alene avgjørende bevisverdi [for NS-medlemskap]. spesielt ikke fra et såpass tidlig tidspunkt som 1940/41». Slike siktelser ble dermed henlagt.[17] Personalleder i NS fylkesorganisasjon Bergen, Olav Håvardsholm, forklarte at det i den første tid av okkupasjonen kan ha forekommet at personer er innmeldt i NS uten eget samtykke. NS-kretsleder Sverre Sætre forklarte at det hersket stor uorden.[18]

Ung- og jentehird i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) defilerer med solkorsflagg for Quisling under «8. riksmøte», partiets landsmøte i Oslo i september 1942.[19]
Foto: Riksarkivet

Særorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Nasjonal Samling omfattet en rekke sær- eller underorganisasjoner.

Hirdens Bedriftsvern (HBV) var Hirdens militariserte avdeling av Nasjonal Samling. Næringsvernetaten ble stiftet våren 1944 i forbindelse med Karl Marthinsens omstrukturering av Hirden. I tillegg til bedriftssikkerhet ble det også etablert en annen spesialavdeling, Hirdens Alarmenhet. Disse to var militære enheter som skulle bistå politiet og tyskerne i ulike oppgaver. Rekruttering til selskapssikkerhet ville først og fremst være fra medlemmer av flokken som hadde mottatt grunnleggende våpenopplæring, mens varslingsenheter måtte være klare for tyngre oppgaver og derfor spesifikt ble rekruttert fra frontlinjesoldater.

Symboler, flagg og uniformering

[rediger | rediger kilde]

Partiflagg og merker

[rediger | rediger kilde]
Quisling og hirdsjef Oliver Møystad, i mørk hirduniform med skijegerlue, inspiserer Rikshirden i Grefsrudleiren, en SS-leir i Holmestrand, i 1943. Mannskapene er utstyrt med «tyskerhjelmer».
Foto: Riksarkivet

Som sitt tyske partiforbilde NSDAP, var også Nasjonal Samling opptatt av symboler, merker og uniformering.

Symboler var viktige propagandamidler for å vekke følelser og gi inntrykk av en uovervinnelig massebevegelse, og i Hitler-Tyskland var det oppstått en «fanekult» og et «uniformsvanvidd». Merking og uniformering sørget for effektiv kommunikasjon, flyt i organisasjonsapparatet og understreket den militaristiske og kollektivistiske ideologien som en motsetning til det sivile enkeltindividet. Militære og sivile uniformer forsterket lagfølelse og samhold, formidle tydelige roller, oppgaver og maktposisjoner, og fremmet displin og orden. De innga respekt, tillit, trygghet og beundring, men også underdanighet og frykt.

Under Olav den Hellige ble vi et kristent rike. Vi vil fortsette hans samlingstanke så vi kan bli et enig folk. Derfor har vi også tatt opp hans merke, det gyldne kors på den røde bunn. Vi er et rike, men et splittet folk. Det trefargede norske flagg betyr for oss friheten, og Olavsflagget betyr fellesskapet.

Gulbrand Lunde i en tale i Kirkenes 1935[20]

Partiets flagg var et nordisk korsflagg med gult kors på rød bunn,[21] med proporsjoner som det svenske nasjonalflagget. Innholdsmessig var det identisk med landskapsflagget for Skåne.

«Alminnelig NS-merke» var siden partidannelsen i 1933 et solkors i gull på rød bunn, som fargene i landets riksvåpen. Hjulkorset eller solhjulet ble lenge omtalt som olavskors og olavsmerke med direkte henvisning til Olav den hellige.[1][22] Den hedenske venstresiden i partiet understreket isteden solkorset som et eldgammelt, urnordisk symbol.[trenger referanse]

Solkorset ble også brukt som alternativt partiflagg, ofte omtalt som «Olavsflagget». Hver del av partiorganisasjonen hadde sin variant av solkorsflagget med flaggduk i egen farge. Hirdens solkors var i tillegg flankert av to stående sverd.[23]

NS-staten brukte også solkorset i en tyskinspirert versjon, med merket båret av en flyvende ørn med utspilte vinger. Den stiliserte ørnefiguren ble også omtalt som «ravn» og «falk». Fra 1942 ble gyllen ørn med solkors i gull og rødt, etter tysk inspirasjon, brukt som alternativt statssymbol på offisielle trykksaker utgitt av NS-styret, blant annet på tjenestefrimerker («offentlig sak»). «Solørnen» ble også brukt som emblem for Nasjonal Samlings Kamporganisasjon (K.O.) og Førergarden. En variant med eikekrans og fugl med bøyd rygg, i blant omtalt som «skarv», ble benyttet av det nazistiske Statspolitiet.

Ifølge NS' egne statutter ble følgende regnet som partiets emblemer: K.O.-merket, Alm. NS-merke, Hirdmerket, Jente-, kvinne-, og småhirdmerket, NSUF-merket, Førergardens merke og NSHs merke. Av utmerkelser regnes NS Hederstegn, Frontkjempermerket, Politiets hederstegn, RHs Idrettsmerke, NSUFs skyttermerke og RHs verneidrettsmerke. I Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i Partiet (1944) tillates følgende merker båret på partiuniformen: NS KO-merke, stort NS medlemsmerke, Førergardens merke, Hirdmerker, Hirdidrettsmerker, Germanske SS Norge merke, A.T.-merke og «utmerkelser vunnet i krig».

  • Solkors («olavskors») i gult på rød bunn, Nasjonal samlings emblem 1933–1945.
    Solkors («olavskors») i gult på rød bunn, Nasjonal samlings emblem 1933–1945.
  • NS' partiflagg 1933–1945.
    NS' partiflagg 1933–1945.
  • Ørn med solkors («solørn») var NS-styrets alternative statsvåpen på frimerker, offentlige trykksaker, og som merke for NS Kamporganisasjon, Førergarden og Statspolitiet.
    Ørn med solkors («solørn») var NS-styrets alternative statsvåpen på frimerker, offentlige trykksaker, og som merke for NS Kamporganisasjon, Førergarden og Statspolitiet.
  • Partiførermerke
    Partiførermerke
  • NS-ørn og solkors ble brukt på offentlige tjenestefrimerker 1942–1944
    NS-ørn og solkors ble brukt på offentlige tjenestefrimerker 1942–1944

Uniformer

[rediger | rediger kilde]
Emblemer og flagg for Nasjonal Samling 1933–1945. Hovedsymbol var et solkors i rødt og gult. Flagget var et korsflagg i samme farger. Hirdens kjennmerke var solkors med sverd. Plansjer fra NS Årbok 1944.
Uniformer og distinksjoner for «politisk fører»[24] og Rikshirden.[23] Utformingen og den overdrevne bruken av visuelle symboler, faner og uniformer var tydelig inspirert av det militært organiserte nazi-partiet i Hitler-Tyskland. Plansjer fra NS Årbok 1944.
Uniformer og utmerkelser for Hirdens flykorps, Hirdmarinen, føreraspirant og Førergarden. Plansjer fra NS Årbok 1944.
Uniformer for Kvinnehirden, Unghirden, Guttehirden, Jentehirden, småhirden og Unghirdmarinen. Plansjer fra NS Årbok 1944.

Fra 1933 var det generelt forbud mot politiske uniformer i Norge,[25] men høsten 1940 ble uniformsforbudloven opphevet,[26] og NS gikk over til å bli et uniformert parti i en nasjonalsosialistisk og militær tradisjon[24], særlig etter at Terboven 25. september dette året erklærte NS som landets eneste lovlige parti.

Partiuniformen

[rediger | rediger kilde]

NS' partiuniform var grønn og med båtlue, og ble båret av tillitsmenn fra lagfører og oppover med distinksjoner etter rang. Statsrådenes mer elegante ministeruniform var en variant av partiuniformen.

Hirdens uniform

[rediger | rediger kilde]

Hirdens uniform var mørk gråblå, med sylinderformet skyggelue (kepi) og eventuelt ridestøvler.[23] Quisling og andre i ledelsen brukte helst Hirdens uniform. Hertil hørte et armbind med St. Olavs-kors, også kalt solkors. For mannlige enheter var symbolet kombinert med to oppadvendte sverd på siden av sirkelkorset. De menige hirdmenn måtte bekoste sin egen uniform, mens det var et uniformstillegg for «pliktige» medlemmer.

Norges SS

[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Norges SS, fra 1942 Germanske-SS Norge, bar sort uniform med skyggelue. Norske Waffen-SS-soldater brukte den vanlige feltgrønne SS-uniformen, eventuelt med Den norske legions bånd på ermet. Denne organisasjonen var formelt sett ikke en del av Nasjonal Samling, og sto i enkelte spørsmål i opposisjon til partiet

Førergarden

[rediger | rediger kilde]

Førergarden bar de gamle, mørkblå gardeuniformene med dobbelte beiser i buksene til galla. Til tjenestebruk bar garden vanlige grønne uniformer. Begge uniformstypene hadde båtlue.

Arbeidstjenesten

[rediger | rediger kilde]

Arbeidstjenestens uniform var for menige grå arbeidsuniform med skilue, for befal grågrønn uniform med skyggelue og bandolær. Kvinnelige medlemmer av Arbeidstjenesten bar tilsvarende farger med skjørt og kort jakke.

NS-aviser

[rediger | rediger kilde]

Hovedorganet for NS var Nasjonal Samling, som ble utgitt i Oslo fra 1934. Bladet kom ut med bare seks numre før den skiftet navn til Fritt Folk i 1936. Fritt Folk ble dagsavis i 1940 og ble utgitt fram til fredsvåren 1945.

NS-avisene i Norge forøvrig var:

Under andre verdenskrig ble det innført strengere pressesensur, og aviser tilknyttet arbeiderbevegelse ble nektet utgitt. Mange andre aviser fikk ny ledelse som var regimevennlig. Dette gjaldt ikke minst Aftenposten, som også lenge før krigen hadde en politisk konservativ redaksjon som forsvarte Tysklands kamp mot kommunismen og kritiserte Adolf Hitlers fiender, deriblant fredsprisvinneren Carl von Ossietzky.

NS-medlemstellingen 1. januar 1943

[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble delt inn i ulike fylkesorganisasjoner, som videre var delt inn i ulike kretser.[27] Hver krets hadde sin kretsfører, og hver krets har flere lag. Medlemstallet ble flittig telt og det ble gjort omtrent hver gang noen meldte seg inn eller ut av partiet. Den 1. januar 1943 ble medlemstallet telt over hele landet. Det var rundt 44 000 medlemmer i partiet i 1943.

Merk at her er det er en hel del kretser som mangler. En krets var ofte ulike distrikt, f.eks. byen Fredrikstad går under Borgar, og Sandnes under Stavanger krets, Bodø under Salten, og Narvik under Ofoten, osv.

Medlemstellingen 1. januar 1943
Fylke Krets nr Krets dato Medlemstall
Aust-Viken 1 Halden Krets 1.1.43 470
Aust-Viken 2 Borgar krets 1.1.43 1157
Aust-Viken 3 Moss krets 1.1.43 429
Akershus 5 Nedre Romerike Krets 1.1.43 1327
Akershus 6 Øvre Romerike Krets 1.1.43 788
Vest-Viken 26 Ringerike og Hallingdal Krets 1.1.43 400
Vest-Viken 27 Kongsberg krets 1.1.43 354
Vest-Viken 28 Drafn krets 1.1.43 1724
Akershus 8-9 Oslo krets 5.1.43 6794
Vest-Viken 30 Sør- vestfold krets 1.1.43 1386
Hedmark 15 Hedmark krets 1.1.43 1123
Hedmark 16 Østerdalen krets 1.1.43 1466
Hedmark 17 Glomdal krets 1.1.43 681
Opland 18 Vest-Opland krets 1.1.43 1760
Opland 19 Valdres krets 1.1.43 211
Opland 20 Gudbrandsdalen krets 1.1.43 1106
Telemark 36 Skienfjorden krets 1.1.43 1108
Telemark 37 Aust-Telemark krets 1.1.43 350
Telemark 38 Midt-Telemark krets 1.1.43 384
Telemark 39 Vest-Telemark krets 1.1.43 231
Telemark 40 Grenmar krets 1.1.43 150
Agder 41 Nedenes krets 1.1.43 442
Agder 42 Kristiansand krets 1.1.43 904
Agder 43 Mandal krets 1.1.43 222
Agder 44 Flekkefjord krets 1.1.43 105
Rogaland 45 Egersund krets 1.1.43 114
Rogaland 46 Stavanger Krets 1.1.43 1162
Hordaland 53 Bergen Krets 1.1.43 1083
Hordaland 56 Hardanger og Voss Krets 1.1.43 207
Sogn og Fjordane 57 Sogn Krets 1.1.43 133
Sogn og Fjordane 58 Firda Krets 1.1.43 163
Møre og Romsdal 60 Sunnmøre Krets 1.1.43 455
Sør-Trøndelag 69 Trondheim Krets 5.1.43 1222
Sør-Trøndelag 70 Trondheim Landkrets 1.1.43 514
Sør-Trøndelag 71 Røros Krets 1.1.43 64
Sør-Trøndelag 72 Orkdal Krets 1.1.43 113
Sør-Trøndelag 73 Nordre Fosen Krets 1.1.43 175
Nord-Trøndelag 75 Inderøy Krets 1.1.43 495
Sør-Trøndelag 101 Selbu Krets 1.1.43 35
Sør-Trøndelag 102 Støren Krets 1.1.43 141
Sør-Trøndelag 103 Oppdal Krets 1.1.43 74
Sør-Trøndelag 104 Søndre Fosen 1.1.43 60
Nordland 78 Søndre Helgeland Krets 1.1.43 92
Nordland 79 Vefsn Krets 1.1.43 75
Nordland 80 Rana Krets 1.1.43 108
Nordland 81 Midtre Helgeland Krets 1.1.43 140
Nordland 82 Nordre Helgeland Krets 1.1.43 91
Nordland 83 Salten Krets 1.1.43 392
Nordland 84 Ofoten Krets 1.1.43 255
Nordland 85 Lofoten Krets 1.1.43 151
Nordland 108 Vesterålen Krets 1.1.43 128
Troms 86 Harstad Krets 1.1.43 147
Troms 87 Tromsø Krets 1.1.43 479
Finnmark 89 Vest-Finnmark Krets 1.1.43 279
Finnmark 90 Øst-Finnmark Krets 1.1.43 540

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Harald E. Lund: Solkorset : en kort betraktning bygget på historiske overleveringer og oldfunn, Rikspropagandaledelsen (Nasjonal Samling), 1943
  2. ^ http://www.sno.no/files/documents/118612.pdf; besøksdato: 10. juli 2024.
  3. ^ «Hvad vil Nasjonal samling?». s. 8. Besøkt 13. juli 2024. 
  4. ^ https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/1701-ns-medlemmene-hvem-var-de.html.
  5. ^ Sæveraas, Torgeir Ekerholt (24. april 2023). «Nasjonal Samling». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 24. mai 2023. 
  6. ^ Johs. Andenæs (1998). Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Tano Aschehoug. s. 74. ISBN 8251836948. 
  7. ^ Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget. Innstilling fra Landssvikutvalget av 1955 (avgitt 11. januar 1962) side 98.
  8. ^ Johs. Andenæs (1998). Det vanskelige oppgjøret. Rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Tano Aschehoug. s. 185. ISBN 8251836948. 
  9. ^ St. meld. nr. 47 (1953) Beretning om Erstatningsdirektoratets virksomhet kap. 11 INNDRAGNING AV NS-ORGANISASJONERS MIDLER. (på side 40)
  10. ^ St. meld. nr. 47 (1953) Beretning om Erstatningsdirektoratets virksomhet side 41.
  11. ^ Norgeshistorie.no, Trond Nordby: «Høyreradikalismen og de borgerlige partiene, 1918–1940». Hentet 30. des. 2016.
  12. ^ Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «NS-medlemmene: Hvem var de?». Hentet 30. des. 2016.
  13. ^ Dahl (1991), side 110-112
  14. ^ [1] Kjetil Braut Simonsen: «Vidkun Quisling, antisemittismen og den paranoide stil», Historisk tidsskrift
  15. ^ side 141
  16. ^ «70 000 kvinner hadde forhold til tyskere». Dagbladet. 12. januar 1996. Besøkt 23. desember 2008. 
  17. ^ Sak nr 37, mappe 3300/1950, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
  18. ^ Sak nr 36, mappe 3300/1950, A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
  19. ^ Jamfør søkbare digitalkopier av Program for Nasjonal samlings 8. riksmøte i Oslo i Oslo 25-27 september 1942 og NS 8. riksmøte (1943)
  20. ^ Lunde, Gulbrand (1901-1942) (1941). Kampen for Norge. Oslo: Stenersen. s. 106. 
  21. ^ CRW Flags: Nasjonal Samling
  22. ^ Hva du bør vite om den nye tid (1942) side 65–69
  23. ^ a b c Håndbok for Rikshirden side 19–29
  24. ^ a b Organisasjonsinstrukser for tillitsmenn i partiet, NS Riksorganisasjonssjef, 1944, side 54–76
  25. ^ Lov av 6. juli 1933 nr. 14, og senere Lov av 13. mai 1937 nr 1: Lov om forbud mot å bære uniform m.v.
  26. ^ Sæther, Orvar (1904–1991) (1941). Hirdboken: hirdens historie og oppgaver. Oslo: I kommisjon hos Stenersen. s. 39. 
  27. ^ Nasjonal Samling (NS) Riksøkonomiavdelingen, Riksarkivet

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nasjonal_Samling&oldid=24690782»