Hopp til innhold

Lawrence Alma-Tadema

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lawrence Alma-Tadema
FødtLourens Alma Tadema
8. jan. 1836[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dronrijp (Nederland)
Død25. juni 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Wiesbaden (Tyskland)
BeskjeftigelseKunstmaler, billedkunstner, illustratør Rediger på Wikidata
Utdannet vedKoninklijke Academie voor Schone Kunsten van Antwerpen
EktefelleLaura Theresa Alma-Tadema[5]
[Marie] Pauline Gressin[5]
BarnLaurence Alma-Tadema[5]
Anna Alma-Tadema[5]
NasjonalitetBelgia
Kongeriket Nederlandene
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1873–)[6]
GravlagtSt. Pauls katedral
Medlem avRoyal Academy
Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique
Utmerkelser
8 oppføringer
Den kongelige Sankt Mikaels fortjenstorden
Royal Gold Medal (1906)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Ridder av Æreslegionen
Order of Merit
Leopoldsordenen
Knight Bachelor
Pour le Mérite
Lawrence Alma-Tadema på Commons

Lawrence Alma-Tadema (født som Lourens Alma Tadema 8. januar 1836 i Dronryp i Nederland, død 25. juni 1912 i Wiesbaden i Tyskland) var en nederlender kunstmaler som ble en naturalisert borger i Storbritannia i 1873 som den siste offisielle denizen.[7] Han fikk sin kunstutdannelse ved det kongelige kunstakademi i Antwerpen i Belgia. I 1870 bosatte han seg i London og tilbrakte resten av livet der.

Han spesialiserte seg i historiske sjangerscener, og begynte med middelalderske emner, men etter et besøk i Pompeii i 1863 vendte han seg mot den antikke verden. Som en maler av for det meste klassiske emner, ble han berømt for sine skildringer av Romerrikets luksus og dekadanse mot et bakteppe av blendende blå himmel og Middelhavet. Maleriene hans «fremkaller en Hollywood-visjon av antikkens Hellas og Roma med sin sanselige skildring av vakre kvinner, eksotiske kostymer og marmorerte omgivelser».[8] Alma-Tadema, en av de mest populære viktorianske malerne, ble beundret i løpet av sin levetid for sitt solide håndverk, sine idealiserte og detaljriktige skildringer av den klassiske antikken, men arbeidet hans falt av moten etter hans død, og først fra 1960-tallet har hans kunst blitt verdsatt for sin betydning innen viktoriansk maleri. Han ble slått til ridder i 1899 og mottok Order of Merit i 1905.[8]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Signaturen til Lourens Alma-Tadema
Lourens Alma Tademas fødested og statue in Dronryp, Nederland

Lourens Alma Tadema ble født 8. januar 1836 i landsbyen Dronryp i provinsen Friesland nord i Nederland.[9] Etternavnet Tadema er et gammelt frisisk patronym som betyr «sønn av Tade», mens navnene Lourens og Alma kom fra hans gudfar.[10] Han var det sjette barnet til faren Pieter Jiltes Tadema (1797–1840), landsbyens notar, og det tredje barnet til moren Hinke Dirks Brouwer (ca. 1800–1863). Faren hadde tre sønner fra et tidligere ekteskap. Hinke Brouwer var faktisk halvsøsteren til Pieter Tademas første kone.[11] Foreldrenes første barn døde ungt, og det andre var Artje (ca. 1834–1876), Lourens’ søster, som han hadde stor hengivenhet for.

Familien Tadema flyttet i 1838 til den nærliggende byen Leeuwarden, hvor farens stilling som notar ville være mer lukrativ.[9] Faren døde da Lourens var fire, og etterlot moren som enke med fem barn: Lourens, søsteren og tre gutter fra farens første ekteskap. Moren hans hadde kunstneriske tilbøyeligheter, og bestemte at tegnetimer skulle innlemmes i barnas utdanning. Han fikk sin første kunsttrening hos en lokal tegnemester ansatt for å undervise hans eldre halvbrødre.

Det var meningen at gutten skulle bli advokat; men i 1851 fikk han i en alder av femten år et fysisk og psykisk sammenbrudd. Han ble diagnostisert med tuberkulose og antatt bare kort tid igjen å leve, og fikk tilbringe de resterende dagene på fritiden til å tegne og male. Overlatt til seg selv, gjenvant han helsen og bestemte seg for å satse på en karriere som kunstner.[10]

Flytting til Belgia

[rediger | rediger kilde]
Portrett av kunstnerens hustru Marie Pauline Gressin Dumoulin de Boisgirard, sammen med hennes mor (venstre) og hennes unge datter Laurence Tadema i kunstnerens studi (1867)
Tidlig ukreditert verk av Alma Tadema, i samarbeid med Hendrik Leys i Antwerpen rådhus

I 1852 kom han inn på på det kongelige kunstakademi i Antwerpen i Belgia (Koninklijke Academie voor Schone Kunsten van Antwerpen), et av de eldste av sitt slag i Europa,[12] hvor han studerte tidlig nederlandsk og flamsk kunst, under Gustaaf Wappers. I løpet av Alma-Tademas fire år som student ved akademiet vant han flere priser.

Før han forlot akademiet, mot slutten av 1855, ble han assistent for den belgiske maleren og professoren Louis (Lodewijk) Jan de Taeye, hvis kurs i historie og historisk kostyme han hadde hatt stor glede av ved akademiet. Selv om de Taeye ikke var en framragende maler, respekterte Alma-Tadema ham og arbeidet for ham i tre år. De Taeye introduserte ham for bøker som påvirket hans ønske om å skildre merovingiske emner tidlig i karrieren. Han ble oppmuntret til å skildre historisk nøyaktighet i maleriene sine, en egenskap som kunstneren siden ble kjent for.[11]

De Taeyes største innflytelse på sin unge elev var hans interesse for oldtidens sivilisasjoner, særskilt egypterne, først vist i «Den døende Kleopatra», påbegynt i 1859, men senere ødelagt av kunstneren selv, og «Den triste faren eller det ufordelaktige oraklet» (Opus X), malt i 1858. Opprinnelig et stort prosesjonsmaleri i arkitektoniske omgivelser, det ble senere kuttet ned til en mindre skala for å vise bare tre figurer; dette reduserte maleriet er nå i Johannesburg Art Gallery. En annen seksjon av «Den triste faren» ble modifisert av kunstneren ti år senere i 1869, og stilt ut på kunstakademiet i Antwerpen i 1871 under tittelen «Storkammerherren til Sesostris den store». Om det store originalmaleriet kom poeten og kritikeren Edmund Gosse senere til å uttale: «Som det første av en rekke egyptiske bilder, hvorav noen er å regne blant de fremste uttrykkene for Alma-Tademas geni, er «Det ufordelaktige oraklet» et verk av stor interesse.»[13]

Forberedende studier for «Det motsatte oraklet», som viser Alma-Tademas tidlige interesse for oldtidens Egypt så vel som hans oppmerksomhet på detaljer og historisk nøyaktighet.

Kunstneren planla to andre malerier med egyptisk tema i årene 1857 og 1858, kalt «Går til orakelet» og «Det motsatte oraklet», hvorav en rekke forberedende tegninger som en gang var i Gosses besittelse, har blitt bevart fram til i dag. Disse maleriene ble enten aldri utført,[14] ellers ødelagt, da Alma-Tadema i studieårene ofte ødela eller malte over verk som han var misfornøyd med.[15]

«Undervisning av barna til Klodvig» (1861), olje på lerret, 127 × 176.8 cm, privat samling. Dronning Klotilde, hustru av kong Klodvig, er vist å trene sine tre små barn i kunsten å kaste øksen for å hevne farens død.[16]

Som kunstnerens samtidige biograf Percy Cross Standing bemerket om Lawrence Alma-Tademas tidlige malerier av egyptiske emner: «Nøye som han var til enhver tid med detaljer, tok han ekstraordinær omsorg i utarbeidelsen av sine foreløpige skisser for disse bildene.» På spørsmål om hvorfor han hadde valgt å male egyptiske temaer, sa Alma-Tadema: «Hvor skulle jeg ellers ha begynt så snart jeg hadde blitt kjent med oldtidens liv? Det første et barn lærer om oldtidens historie handler om faraos hoff; og hvis vi går tilbake til kilden til kunst og vitenskap, må vi ikke da vende tilbake til Egypt?»[17]

Flere av hans tidlige egyptiske malerier har presise skildringer av gjenstander og omgivelser, som gjenspeiler kunstnerens nærstudie av en viktig oppslagsbok fra hans tid: John Gardner Wilkinsons The Manners and Customs of Ancient Egyptians, utgitt i 1837.[18]

Alma-Tadema forlot Taeyes studio i november 1858 og reiste tilbake til Leeuwarden før han bosatte seg i Antwerpen, hvor han begynte å jobbe med maleren Hendrik Leys,[19] hvis atelier var et av de mest anerkjente i Belgia. Under hans veiledning malte Alma-Tadema sitt første store verk: «Undervisningen av barna til Klodvig» (1861). Dette maleriet med emne fra merovingertiden skapte en sensasjon blant kritikere og kunstnere da det ble stilt ut samme år på kunstkongressen i Antwerpen. Det ble sagt at det la grunnlaget for hans berømmelse og rykte.[20] Alma-Tadema fortalte at selv om Leys mente det ferdige maleriet var bedre enn han hadde forventet, var han kritisk til hans framstilling av marmor, som han sammenlignet med teksturen til ost.[20] Alma-Tadema tok denne kritikken svært alvorlig, og den førte til at han forbedret teknikken og ble verdens fremste maler av marmor og spraglete granitt.[11] Han samarbeidet med Hendrik Leys om en serie med veggmalerier i Leys Hall i andre etasje i Antwerpen rådhus, som framstilte viktige øyeblikk i Nederlands historie.

I 1860 ble Alma-Tadema venn med den anglo-nederlandske kunstnerfamilien Dommersen i Utrecht, representert av brødrene Pieter Cornelis Dommersen og Cornelis Christiaan Dommersen. I 1862 laget han blyanttegninger av deres mor Cornelia og en annen bror.[21]

Tidlige arbeider

[rediger | rediger kilde]
«Egyptiske sjakkspillere» (1865), olje på tre, 39.8 × 55.8 cm. Privat samling.

Merovingernes historie var malerens fortrukne emner fram til midten av 1860-tallet. Interessen for merovingerne var begrenset til Belgia og Frankrike og hadde imidlertid ikke en bred internasjonal appell. Derimot var oldtidens Egypt blitt populært i løpet av 1800-tallet, og Alma-Tadema begynte å studere egyptisk oldtidshistorie. I 1862 forlot Alma-Tadema studioet til Leys for å begynte sine gen uavhengige karriere, og etablerte seg som en betydelig klassisk kunstner.

«'Dette er vårt hjørne'»: Portrett av kunsnerens døtre, Anna and Laurense Alma-Tadema (1873)

1863 kom til endre kursen i Alma-Tademas personlige og profesjonelle liv: den 3. januar døde hans invalidiserte mor, og den 24. september ble han gift i Antwerpen rådhus med Marie-Pauline Gressin-Dumoulin de Boisgirard, datteren til Eugène Gressin-Dumoulin, en fransk journalist bosatt i nærheten av Brussel.[22] Lykken ble relativt kortvarig. Ingenting er kjent om møtet deres og lite om Pauline selv, da Alma-Tadema aldri snakket om henne etter hennes død i 1869. Han malte hennes portrett bare tre ganger, det mest bemerkelsesverdige dukket opp i «Mitt studio» (1867).[23] Paret fikk tre barn. Deres eldste og eneste sønn levde bare noen få måneder og døde av kopper. Deres to døtre, Laurence (1865–1940) og Anna (1867–1943), hadde begge kunstneriske tilbøyeligheter: førstnevnte i litteratur, sistnevnte i kunst. Ingen av dem ville gifte seg.

«Speilet», 1868

Alma-Tadema og hans nye hustru tilbrakte bryllupsreisen i Firenze, Roma, Napoli og Pompeii. Dette, hans første besøk til Italia, utviklet hans interesse for å skildre livet til det antikke Hellas og Roma, spesielt sistnevnte ettersom han fant ny inspirasjon i ruinene av Pompeii, som fascinerte ham og ville inspirere mye av arbeidet hans i de kommende tiårene. Der møtte han Geremia Discanno, en italiensk sjangermaler som hadde fått i oppdrag av arkeolog Giuseppe Fiorelli å reprodusere malte freskomaleriene i sterke farger som ble avdekket i utgravningene av Pompeii og Herculaneum før de bleknet fra eksponering. Alma-Tadema kom siden til å konsultere Discanno flere ganger før Discannos død i 1907 for å sikre at maleriene hans fra antikken ville gjenspeile livsstilen til innbyggerne i den gresk-romerske verden så nøyaktig som mulig.[24]

I løpet av sommeren 1864 møtte han den belgiskfødte Ernest Gambart, periodens mest innflytelsesrike kunsthandler og kunstutgiver. Gambart var svært imponert over arbeidene til Alma-Tadema, som da malte «Egyptiske sjakkspillere» (1865). Gambart ga ham en bestilling på tjuefire bilder og sørget for at tre av Tademas malerier ble stilt ut i London.[25] I 1865 flyttet Tadema til Brussel hvor han ble utnevnt til ridder av Leopoldordenen.

Den 28. mai 1869, etter år med dårlig helse, døde hans nye hustru Pauline av kopper ved Schaerbeek i Belgia, kun 32 år gammel.[26] Hennes død gjorde Alma-Tadema trøstesløs og deprimert. Han sluttet å male i nesten fire måneder. Søsteren Artje, som bodde sammen med familien, hjalp til med de to døtrene på fem og to år. Artje overtok rollen som husholderske og ble hos familien til 1873 da hun giftet seg.[26]

I løpet av sommeren begynte Tadema selv å lide av et medisinsk problem som flere leger i Brussel ikke klarte å diagnostisere. Gambart rådet ham til slutt å dra til England for en annen medisinsk vurdering. Rett etter ankomsten til London i desember 1869 ble Alma-Tadema invitert til hjemmet til maleren Ford Madox Brown. Der møtte han Laura Theresa Epps, som var sytten år gammel, og ble straks forelsket i henne.[27] Han var da 33 år gammel.

Flytting til England

[rediger | rediger kilde]
«Tepidarium» (1881), olje på panel, 24 × 33 cm. Lady Lever Art Gallery, En veldreid skjønnhet i sollys som slapper av ved siden av tepidarium, holder en strigil (badeskrape) i høyre hånd.

Utbruddet av den fransk-tyske krig i juli 1870 var en medvirkende årsak til at Alma-Tadema valgte å forlate det europeiske fastlandet og flytte til London. Hans forelskelse i Laura Epps spilte en stor rolle i hans flytting til England, og i tillegg følte Gambart at flyttingen ville være fordelaktig for kunstnerens karriere. Selv kommenterte Alma-Tadema valget som ganske enkelt: «Jeg mistet min første kone i 1869, en fransk dame som jeg giftet meg med i 1863. Etter å ha alltid hatt en stor forkjærlighet for London, det eneste stedet hvor jeg fram til da arbeidet mitt hadde møtt kjøpere, bestemte jeg meg for å forlate kontinentet og bosette meg i England, hvor jeg har funnet et ekte hjem.»[28]

Med sine små døtre og søsteren Artje ankom Alma-Tadema London i begynnelsen av september 1870. Maleren kastet ikke bort tid på å kontakte Laura, og det ble avtalt at han skulle gi henne maletimer. Under en av disse foreslo han ekteskap. Siden han da var trettifire og Laura nå bare var atten, var faren hennes opprinnelig imot ideen. George Napoleon Epps, forfatter og som praktiserte pseudovitenskapelige homøopati, ble til slutt enige om at de skulle vente til de kjente hverandre bedre. De giftet seg i juli 1871. Laura, under sitt gifte navn, fikk etter hvert selv et godt rykte som billedkunstner, og figurerte i en rekke av Alma-Tademas lerreter, «Kvinnene fra Amfissa» (1887) er et godt eksempel. Dette andre ekteskapet var varig og lykkelig, men barnløst, og Laura ble stemor til Anna og Laurence. Anna ble maler og Laurence ble romanforfatter.[27][29]

I England adopterte han opprinnelig navnet Laurence Alma Tadema i stedet for Lourens Alma Tadema og brukte senere den mer engelske skrivemåten Lawrence for fornavnet sitt. Han inkorporerte også Alma i etternavnet sitt slik at han dukket opp i begynnelsen av utstillingskatalogene, under «A» i stedet for under «T».[10] Han benyttet ikke bindestrek i etternavnet sitt, men det ble gjort av andre og dette har siden blitt konvensjonen.[30][28]

Viktoriansk maler

[rediger | rediger kilde]
«Ubevisste rivaler» (1893), olje på panel, 45 × 63 cm, Bristol City Museum and Art Gallery. Alma-Tademas kvinneskikkelser har en litt kjedsommelig og lystsøkende holdning, som om de var bortskjemte kurtisaner.[31] Det er lite handling i Alma-Tademas malerier. Sammensetningen balanseres av blomstene i blomst.

Etter ankomsten til England, hvor han skulle tilbringe resten av livet, var Alma-Tademas karriere en fortsatt suksess. Han ble en av de mest kjente og høyt betalte kunstnerne i sin tid, anerkjent og belønnet. I 1871 hadde han møtt og blitt venn med de fleste av de store prerafaelittiske malerne, og det var delvis på grunn av deres innflytelse at han begynte lysne opp paletten og varierte fargetonene.

I 1872 organiserte Alma-Tadema maleriene sine i et identifikasjonssystem ved å inkludere et opusnummer under signaturen og tildele hans tidligere bildenumre også. «Portrett av min søster, Artje», malt i 1851, er nummerert opus I, mens han to måneder før hans død fullførte «Forberedelser i Colosseum», opus CCCCVIII. Et slikt system gjorde det vanskeligere for forfalskninger å bli utpekt som originaler.[32]

Et av Alma-Tademas bidrag til The Bible and Its Story, Taught By One Thousand Picture Lessons (1910), som skildrer Josefs tilbakevending til sitt folk.

I 1873 opprettet dronning Victoria i det kongelig råd ved kongelig brev Alma-Tadema og hans hustru til det som fortsatt er opp til i dag de siste britiske denizen, det vil si til britiske statsborgere med noen begrensede særskilte rettigheter ellers bare tillatt og nytes av britiske undersåtter. Året før foretok han og hustruen en reise på kontinentet som varte i fem og en halv måned og tok dem gjennom Brussel, Tyskland og Italia. I Italia var Alma-Tadema i stand til å besøke oldtidsruinene igjen; denne gangen kjøpte han flere fotografier, for det meste av ruinene, som startet hans enorme samling av arkivmateriale som ble brukt i ferdigstillelsen av fremtidige malerier. I januar 1876 leide han et studio i Roma. Familien kom tilbake til London i april, og besøkte Parissalongen på vei tilbake. I London møtte han regelmessig sin kunstnerkollega Emil Fuchs.[33][34]

Den 19. juni 1879 ble Alma-Tadema medlem av Royal Academy of Arts (Det engelske kunstakademi).[35] Tre år senere ble det organisert et stort tilbakeblikk av hans verker i kunstgalleriet Grosvenor Gallery i London, som omfattet 185 av bildene hans.[11]

I 1883 reiste han tilbake til Roma og Pompeii, hvor ytterligere arkeologiske utgravninger hadde funnet sted siden hans forrige besøk. Han brukte en betydelig tid på å studere stedet, og dro dit daglig. Disse ekskursjonene ga ham en rikelig kilde til emner da han begynte å videreutvikle sin kunnskap om dagliglivet i Romerriket. Noen ganger integrerte han imidlertid så mange gjenstander i maleriene sine ble det hevdet at de tenderte til å ligne på museumskataloger.[36] Et av hans mest kjente malerier er «Rosene til Heliogabalus» (1888) – basert på en episode fra livet til den utsvevende romerske keiseren Heliogabalus, maleriet på 132,7 × 214,4 cm skildrer keiseren som kveler gjestene sine i en orgie under en kaskade av roseblader. Blomstene som er avbildet ble sendt ukentlig til kunstnerens studio i London fra den franske rivieraen i fire måneder vinteren 1887–1888. Bildet var bestilt av den engelske adelsmannen John Aird for £4 000.[37]

Blant Alma-Tademas verk fra denne perioden er: «Et jordisk paradis» (1891), «Ubevisste rivaler» (1893), «Vår» (1894), «Colosseum» (1896) og «Badene til Caracalla» (1899). Selv om Alma-Tademas berømmelse hviler på maleriene hans fra antikken, malte han også portretter, landskap og akvareller, og laget noen etsninger selv. (Mange flere etsninger ble laget av maleriene hans av andre).

Personlighet

[rediger | rediger kilde]
Alma-Tadema stående ved siden av en portrettbyste av ham (før 1912).
«Våren» (1894), olje på lerret, 179.2 × 80.3 cm, J. Paul Getty Museum, Los Angeles. Maleriet relaterer den viktorianske skikken med barn som samler blomster på 1. mai med tradisjon tilbake til en gammel romersk vårfestival, selv om detaljene er avbildet i maleri tilsvarer ikke noen enkelt romersk festival. Det er et av Alma-Tademas mest kjente og populære verk, det tok ham fire år å fullføre. Modellene for mange av deltakerne og tilskuerne var Tademas venner og familiemedlemmer[38]

På tross av all den stille sjarmen og kunnskapen i maleriene hans, bevarte Alma-Tadema selv en ungdommelig følelse av ugagn. Han var barnslig både i sine praktiske vitser og i sine plutselige utbrudd av dårlig humør, som like plutselig kunne avta til et engasjerende smil.

I sitt personlige liv var Alma-Tadema en ekstrovert og hadde en varm personlighet.[39] Det har blitt beskrevet at han hadde de fleste egenskapene til et barn, kombinert med egenskapene til en fullkommen profesjonell. Som perfeksjonist forble han på alle måter en flittig, om enn noe besettende og pedantisk arbeider. Han var en utmerket forretningsmann, og en av de rikeste kunstnerne på 1800-tallet. Alma-Tadema var like fast i pengespørsmål som han var med kvaliteten på arbeidet sitt.[40]

Som mann var Lawrence Alma-Tadema en robust, livsglad og ganske overbærende gentleman. Det var ikke et snev av den delikate kunstneren ved ham; han var en munter elsker av vin, kvinner og fester.

Senere år

[rediger | rediger kilde]

Alma-Tademas produksjon avtok med tiden, delvis på grunn av helse, men også på grunn av hans besettelse med å dekorere sitt nye hjem, som han flyttet til i 1883. Likevel fortsatte han å stille ut gjennom 1880- og 1890-tallet, og mottok utmerkelser som blant annet æresmedaljen of Honor ved Verdensutstillingen i Paris i 1889, innvalgt til æresmedlemskap i Oxford University Dramatic Society i 1890, og den store gullmedaljen ved Verdensutstillingen i Brussel i 1897. I 1899 ble han slått til ridder i England som kun den åttende kunstneren med opphav fra kontinentet som mottok denne æren. Han hjalp til med å organisere den britiske seksjonen på Verdensutstillingen i Paris i 1900, i tillegg til å stille ut to verk som ga ham diplomet Grand Prix. Han hjalp også til med Verdensutstillingen i St. Louis i 1904, hvor han ble godt mottatt.

I løpet av denne tiden var Alma-Tadema også veldig aktiv med teaterdesign og produksjon, og designet mange kostymer. Han begynte også å designe møbler, ofte modellert etter pompeianske eller egyptiske motiver, samt illustrasjoner, tekstiler og bilderammer. Mot slutten av 1902 besøkte han Egypt.[41] Disse andre interessene påvirket maleriene hans, ettersom han ofte inkorporerte noen av sine møbeldesign og kvinnelige kostymer i komposisjonen. Gjennom sin siste periode med kreativitet fortsatte Alma-Tadema å produsere malerier som gjentok den vellykkede formelen med kvinner på marmorterrasser med utsikt over havet, som i «Sølvfavoritter» (1903).[42] Mellom 1903 og sin død malte Alma-Tadema mindre, men produserte fortsatt ambisiøse malerier som «Moses blir funnet» (1904).[43] Emnet hvor Moses som blir funnet i en flytende kurv hadde vært et populært tema for malerier siden renessansen, og hadde fått en ny popularitet på 1800-tallet grunnet kunstnere som var opptatt av å legge til autentisk arkeologisk dekor til de visuelle framstillingene.[44]

Den 15. august 1909 døde Alma-Tademas hustru, Laura, i en alder av femtisju. Den sorgrammede enkemannen overlevde sin andre kone med mindre enn tre år. Hans siste store komposisjon var «Forberedelsen i Colosseum» (1912).[45] Sommeren 1912 ble Alma-Tadema ledsaget av datteren Anna til kurbadet Kaiserhof Spa, Wiesbaden i Tyskland for å bli behandlet for magesår.[46] Han døde der 28. juni 1912 i en alder av syttiseks år. Han ble gravlagt i krypten til St. Pauls katedral i London.[46]

Stil

[rediger | rediger kilde]
«Sølvfavoritter», 1903, olje på tre, 69.1 × 42.2 cm, Manchester Art Gallery.Et eksempel på Alma-Tademas kontrasterende skinnende hvite marmor mot et bakteppe av det blendende blå Middelhavet.[47] Kunstneren utslettet mellomgrunnen, og forgrunnen settes brått sammen med den fjerne horisonten, og skaper en dramatisk effekt.[48]

Alma-Tademas verker er bemerkelsesverdige for deres skildring av blomster, teksturer og hardt reflekterende stoffer som metaller, keramikk og særskilt marmor, som fører til kallenavnet marbellous painter, et spill med ord marmor og marvellous, «storslått/fantastisk».[49] Arbeidene hans viser mye av den fine utførelsen og strålende fargen til de gamle nederlandske mesterne.

Fra tidlig i karrieren var Alma-Tadema spesielt opptatt av arkitektonisk nøyaktighet,[50] og malte ofte gjenstander fra museer, som British Museum i London. Han benyttet også mange bilder fra bøker og samlet et enormt antall fotografier fra antikke steder i Italia, som han benyttet for å oppnå de mest presise detaljene i sine malerier.

Alma-Tadema var en perfeksjonist som gjentatte ganger omarbeidet deler av malerier til han fant dem tilfredsstillende. En anekdote forteller at etter at et av maleriene hans ble avvist, ga han lerretet til en hushjelp som deksel på et bord.[51] Han var følsom for hver eneste detalj og arkitektoniske linjer i sine omgivelser. Han malte ofte fra virkeligheten ved å bruke friske blomster fra hele Europa og til og med Afrika, og skyndte seg å male blomstene før de visnet. Hans forpliktelse til sannferdighet ga ham anerkjennelse, men fikk også noen kritikere til å anklage ham for pedanteri.[52]

Alma-Tademas arbeid har vært knyttet til det til europeiske symbolistiske malere.[53] Han påvirket europeiske malere som Gustav Klimt og Fernand Khnopff,[53] som inkorporerte klassiske motiver, så vel som Alma-Tademas ukonvensjonelle komposisjoner med brå avskjæring i kanten av lerretet. I likhet med Alma-Tadema, bruker de også kodede bilder for å foreslå skjulte betydninger.[53]

Omdømme og salgspriser

[rediger | rediger kilde]
«Moses blir funnet», 1904, olje på lerret, 137.7 × 213.4 cm, privat samling. Den omfatter en rekke arkeologisk presise gjenstander og inskripsjoner, resultatene av Alma-Tademas iherdige undersøkelser. Etter at han brukte to år på å jobbe med maleriet, påpekte hans hustru skjevt at spedbarnet Moses nå var et lite barn og ikke lenger trenger å bæres.[54]
«Sapfo og Alkaios», fullført i 1881, Walters Art Museum, skildrer poeten Sapfo og hennes følgesvenner på øya Lesbos som lytter mens poeten Alkaios spiller en kithara.[55]

Alma-Tadema var en av de mest populære malerne i viktoriansk tid,[56] og blant de mest økonomisk suksessrike, men kom likevel aldri opp mot Edwin Henry Landseer. I over seksti år ga han sitt publikum akkurat det de ønsket seg: særegne, forseggjorte malerier av vakre mennesker i klassiske omgivelser. Hans detaljerte rekonstruksjoner av det gamle Roma, med sløve menn og kvinner posert mot hvit marmor i blendende sollys, ga publikum et glimt av en eksotisk verden av pirrende luksus og intimt drama.

Som med andre malere, var rettighetene for reproduksjon på trykk ofte mer verdt enn det originale lerretet. For eksempel kan et maleri sammen med dets rettigheter ha blitt solgt til Gambart for £10 000 i 1874; så i 1903, da Alma-Tademas priser faktisk var høyere, ble den solgt igjen uten rettigheter for £2.625. Typiske priser var mellom 2000 og 3000 pund på 1880-tallet, men minst tre verk ble solgt for mellom 5250 og 6060 pund på 1900-tallet. Prisene holdt seg godt fram til den generelle kollapsen av markedet for viktoriansk kunst på begynnelsen av 1920-tallet, da de falt til hundrevis, hvor de holdt seg til 1960-tallet; i 1969 var 4600 pund nådd igjen (tilsvarer ca. 700 pund i 1900, justert for inflasjon).[57]

I de siste årene av Alma-Tademas liv kom framveksten av moderne kunstretninger som senimpresjonisme, fauvisme, kubisme og futurisme, som han ikke var innforstått med. Som hans elev John Collier skrev, «det er umulig å forene Alma-Tademas kunst med kunsten til Matisse, Gauguin og Picasso».[58]

Det nye tid endret alt. Hans kunstneriske arv svinnet hen. Etter hvert som smaken til publikum og den kunstneriske eliten vendte seg til modernismen på begynnelsen av 1900-tallet, ble det mote å fordømme stilen hans. John Ruskin erklærte at Alma-Tadema var «den verste maleren på 1800-tallet», og en annen kritiker mente en sigarboks var et passende verdig lerret for talentene hans.[59] Etter denne korte perioden med fordømmelse forsvant han inn i dunkel ubemerkethet i det neste halve århundret.

Alma-Tademas svært detaljerte skildringer av romersk liv og arkitektur, basert på nitidig arkeologisk forskning, førte regissører i Hollywood benyttet hans malerier som modeller for deres filmatiske antikke verden, i filmer som D.W. Griffiths Intolerance (1916), Ben-Hur: A Tale of the Christ (1926) og Cleopatra (1934). Det mest bemerkelsesverdige var Cecil B. DeMilles epos De ti bud (1956):[58] medforfatteren Jesse Lasky Jr. har beskrevet hvordan regissøren ville spre ut trykk av Alma-Tademas malerier for å veilede sine scenografer. Utformingen av det Oscar-vinnende romerske filmen Gladiator (2000) hentet sin hovedinspirasjon fra maleriene hans,[60] så vel som interiøret til hovedstaden Cair Paravel i filmen Legenden om Narnia (2005).[61]

I 1962 monterte Robert Isaacson, en amerikansk kunsthandler i New York, den første utstillingen av Alma-Tademas verk på femti år,[62][63] Utover 1960-tallet sank omdømmet til «den verste maleren» ytterligere.

Eksempelvis ble maleriet «Moses blir funnet» (1904) kjøpt av John Aird for £5250. Airds datter satt som modell for faraos datter og dette bildet førte til at Claudette Colbert valgt til å spille denne rollen i filmen Korsets tegn, et bibelsk filmepos av Cecil B. De Mille i 1932.[64] I 1935 solgte Airds familie maleriet til rundt 820 eller 861 pund, men det fortsatte å falle i verdi. Det ble solgt for 265 pund i 1942, og for 252 pund i 1960.[65]

«Portrettstudie av fru Mahala Colton», akvarell, signert og dedikert modellen 1905.

Maleriets historie er noe uklart og preget av anekdoter, men det synes å ha bli sendt rundt fra eier til eier: «En gang på slutten av 1950-tallet gikk en engelsk professor i London gjennom galleridistriktet og passerte en trang bakgate omkranset av søppeldunker. Ut av øyekroken la han merke til det som så ut til å være et fint maleri som satt utenfor med søppelet. Så han løp inn på forhandleren og trodde han gjorde en god gjerning, og fortalte innehaveren at han ved et uhell må ha glemt et maleri ute i bakgaten.»[64] Han ble takket, men forklart at det var noe forferdelig umoderne søppel som ingen ville ha, og at de hadde kjøpt det for rammen som de sa var ganske vakker. Professoren spurte da om forhandleren hadde noe imot om han kunne ta med seg bildet hjem og fikk som svar at det var greit så lenge de beholdt rammen.[64]

Eierskapet er i mørke inntil det ble kjøpt av Allan Funt, skaperen og programlederen for det populære amerikanske TV-showet Candid Camera, var en samler av Alma-Tadema-malerier mens kunstnerens rykte på 1900-tallet var på bunnen;[66] på få år kjøpte han 35 verk, omtrent ti prosent av Alma-Tademas samlede verker. Etter at Funt ble svindlet og ranet av regnskapsføreren sin, ble han tvunget til å selge samlingen sin på Sotheby’s i London i november 1973,[67] men omtalen av dette bidro til en fornyet interessen for kunstneren, noe som sammenfalt med en generell ny interesse for viktoriansk maleri ved en rekke besøkte utstillinger.

«Moses blir funnet» ble solgt for $50 000, den høyeste prisen som ble betalt for noen av de 32 verkene som ga $500 000 dollar. I 1995 ble den videresolgt hos Christie’s for $2 750 000, som til da den høyeste prisen som noen gang er betalt for noe arbeid av Alma-Tadema.[64] Det ble overgått betraktelig da det ble solgt på nytt til en ikke avslørt budgiver ved Sotheby’s i New York den 4. november 2010 med $32 000 000 pluss kommisjon, totalt $35 922 000. Det var den høyeste pris noensinne solgt for et europeisk maleri fra 1800-tallet på et auksjonshus over hele verden.[64] Etter denne ekstreme revaluering ble maleriet «Møtet mellom Antonius og Kleopatra: 41 f.Kr.» i forlengelsen solgt i samme auksjonshus for hele 29,2 millioner dollar.[68]

44 Grove End Road (2018)

Alma-Tademas «Tepidarium» (1881) er ett av maleriene som omtales i boken 1001 Paintings You Must See Before You Die (2006). Julian Treuherz ved Art Galleries til National Museums Liverpool, beskriver det som et «utsøkt malt bilde ... [som] bærer en sterk erotisk ladning, sjelden for et viktoriansk maleri med nakenhet».[69] Som «viktorianer i toga» var ikke han fremmed for å komme med pirrende nakenhet i sine framstillinger av livet og dekadansen i antikkens Roma.[70] Alma-Tademas formidlet sanseopplevelser: duften av blomster, havets aura, himmelen over Middelhavet, berøringen av varm marmor. Den prerafaelittiske maleren Edward Burne-Jones bemerket med en blanding av spydighet og beundring at «Ingen mann har noen gang levd som har tolket med Alma-Tademas kraft forekomsten av sollys på metall og marmor.»[71] I dag kan Ruskins berømte og objektivt sett urimelige avvisning av Alma-Tadema som «den verste maleren på 1800-tallet» forstås som «mer indikativ for kritikerens egne idealer og fordommer enn kunstnerens kvalitet. Alma-Tademas tekniske uklanderlighet, borgerlige positurer og nyklassiske idyller står i ekstrem kontrast til den moralske sannheten, den gotisk-avledede friheten og sannheten til naturen forfatteren krevde.»[71]

En blå plakett avduket i 1975. Denne plaketten minnes Alma-Tadema ved 44 Grove End Road, St John’s Wood,[72] hans hjem i London fra 1886 til hans død i 1912.[73][74]

Arkiv

[rediger | rediger kilde]

Forskningbiblioteket Cadbury Research Library ved Universitetet i Birmingham har flere arkivsamlinger knyttet til Alma-Tademas liv og virke, deriblant brev, kunstverk og fotografi.[75][76]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
  • Etseren og trykkeren Léopold Lowenstam (1842–1898), en venn og kollega av Lawrence Alma-Tadema
    Etseren og trykkeren Léopold Lowenstam (1842–1898), en venn og kollega av Lawrence Alma-Tadema
  • «En studie», Aberdeen Art Gallery
    «En studie», Aberdeen Art Gallery
  • «Fredegund ved dødsleiet til biskop Praetextatus», 1864, Pusjkinmuseet
    «Fredegund ved dødsleiet til biskop Praetextatus», 1864, Pusjkinmuseet
  • Blomstermarked i romertiden, med en kaktus og to agaver (en anakronisme, ettersom de opprinnelig er amerikanske planter), 1868, Manchester Art Gallery
    Blomstermarked i romertiden, med en kaktus og to agaver (en anakronisme, ettersom de opprinnelig er amerikanske planter), 1868, Manchester Art Gallery
  • «Cymbalspilleren» (1872), Aberdeen
    «Cymbalspilleren» (1872), Aberdeen
  • «Et hagealter» (1879), Aberdeen
    «Et hagealter» (1879), Aberdeen
  • Musikkskap designet av Alma-Tadema, 1884–85
    Musikkskap designet av Alma-Tadema, 1884–85
  • «Kvinnene fra Amfissa», 1887, Clark Art Institute
    «Kvinnene fra Amfissa», 1887, Clark Art Institute
  • «En dedikasjon til Bacchus», 1889, Kunsthalle Hamburg
    «En dedikasjon til Bacchus», 1889, Kunsthalle Hamburg
  • «En veltalende stillhet», 1890
    «En veltalende stillhet», 1890
  • «Portrett av Ignacy Jan Paderewski», 1891, Olje på lerret, 45.7 × 58.4 cm, Nasjonalmuseet i Warszawa.
    «Portrett av Ignacy Jan Paderewski», 1891, Olje på lerret, 45.7 × 58.4 cm, Nasjonalmuseet i Warszawa.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Lawrence Alma-Tadema, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lawrence-Alma-Tadema, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Lawrence Alma-Tadema», Benezit-ID B00003356[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b RKDartists, «Laurens Alma Tadema», RKD kunstner-ID 1272[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Notable Names Database, NNDB 432/000040312[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ På engelsk benyttes begrepet denization, en foreldet eller nedlagt prosess med røtter i middelalderen hvor en utlending ble en denizen og således fikk borgerlige rettigheter som kun landets innbyggere hadde, blant annet retten til eiendom. En denizen var verken undersått (med statsborgerskap eller nasjonalitet) eller utlending, men hadde en status som ligner permanent opphold i dag. «denizen (n.)», Online Etymology Dictionary
  8. ^ a b «Lawrence Alma-Tadema», Art UK
  9. ^ a b Swanson (1977), s. 8.
  10. ^ a b c Barrow (2001), s. 10
  11. ^ a b c d «Sir Lawrence Alma-Tadema Biography In Details», Alma-tadema.org
  12. ^ «Royal Academy of Fine Arts Antwerp», Klimt02
  13. ^ Dumas, François Guillaume (1882): Illustrated biographies of modern artists. Paris: Librairie d’Art | Ludovic Baschet. s. 78.
  14. ^ «Sir Lawrence Alma-Tadema - Studies of a Skirt and a Tied Scarf», MasterArt
  15. ^ «Sir Lawrence Alma-Tadema - Studies of a Skirt and a Tied Scarf», MasterArt
  16. ^ Swanson (1977), s. 129.
  17. ^ Standing, Percy Cross (1905): Sir Lawrence Alma-Tadema, O.M., R.A., London, Paris, New York, Melbourne, Cassell and Company, limited. s. 33–34.
  18. ^ Manners and Customs of the Ancient Egyptians, Cambridge Core
  19. ^ Barrow (2001), s. 15
  20. ^ a b Swanson (1977), s. 12.
  21. ^ «Pieter Cornelis Dommersen», Benton Fine Art
  22. ^ Swanson (1977), s. 13.
  23. ^ Barrow (2001), s. 20
  24. ^ Vinella, Pasquale Roberto (juli 2021): Geremia Discanno il pittore di Pompei. Barletta, Italia: Editrice Rotas. ISBN 978-88-94983-81-4.
  25. ^ Swanson (1977), s. 15.
  26. ^ a b Barrow (2001), s. 41
  27. ^ a b Barrow (2001), s. 60
  28. ^ a b Thiele, Madeleine Emerald (27. september 2017): «Alma Tadema at Leighton House Museum», Thiele
  29. ^ «Alma-Tadema», Who's Who. Bind 59. 1907. s. 35.
  30. ^ Ash (1989), s. 3.
  31. ^ Swanson (1977), s. 52
  32. ^ Barrow (2001), s. 62
  33. ^ Alley, Ronald (1981): Catalogue of the Tate Gallery's Collection of Modern Art other than Works by British Artists, Tate Gallery and Sotheby Parke-Bernet, London, s. 227–228
  34. ^ «Emil Fuchs 1866–1929», Thomascool.eu
  35. ^ «Sir Lawrence Alma-Tadema RA (1836 - 1912)», RA
  36. ^ Adair, Mary Ann (29. oktober 2021): «A Trail Through Antiquity With Sir Lawrence Alma-Tadema», Adair
  37. ^ «From ‘Riches to Rags to Riches’», ArtNews, 1. januar 2011
  38. ^ Swanson (1977), s. 130
  39. ^ Swanson (1977), s. 35.
  40. ^ Swanson (1977), s. 34.
  41. ^ «Court Circular», The Times. No. 36929. London. 19. november 1902. s. 10.
  42. ^ Barrow (2001), s. 179
  43. ^ Barrow (2001), s. 186
  44. ^ «Finding of Moses in Art», Joy of Museums
  45. ^ «Sir Lawrence Alma-Tadema: Preparation in the Coliseum (1912)», Vivat! Crescat! Floreat! 4. mars 2012
  46. ^ a b Barrow (2001), s. 194
  47. ^ Swanson (1977), s. 131
  48. ^ Swanson (1977), s. 54
  49. ^ «Lawrence Alma-Tadema: At Home in Antiquity», The Frame Blog
  50. ^ Calinski (2021), s. 98-141
  51. ^ «Sir Lawrence Alma-Tadema (1836 - 1912)», Rehs Galleries
  52. ^ «Lawrence Alma-Tadema», De Morgan Collection
  53. ^ a b c Barrow (2001), s. 192
  54. ^ Swanson (1971), s. 29
  55. ^ «Sappho and Alcaeus», Walters Art Museum
  56. ^ Norwich, John Julius (1990): Oxford Illustrated Encyclopedia of the Arts. US: Oxford University Press. ISBN 978-0198691372; s. 13.
  57. ^ Reitlinger (1961), s. 243–244, også bind III, s. 31–32 for 1960-tallet.
  58. ^ a b Barrow (1977), s. 43
  59. ^ Douglass, Lynn Matthews (04. november 2019): «The Mechanics of Marketing an Artist Who’s ‘Out’: Fleshy Brit Painter Alma-Tadema», The Observer
  60. ^ Barrow (2001), s. 197
  61. ^ Adamson, Andrew (2006): The Chronicles of Narnia:The Lion, the Witch and the Wardrobe [Crew Commentary] (DVD).
  62. ^ An Exhibition to Commemorate the 50th Anniversary of the Death of Sir Lawrence Alma-Tadema, 1836–1912. New York: Robert Isaacson Gallery, 1962.
  63. ^ Glueck, Grace (19. november 1998): «Robert Isaacson, 71: Dealer in French, English Art», The Day. New London. New York Times News Service; s. B8.
  64. ^ a b c d e Ross, Fred: «The Finding of Moses», Artrenewal.org
  65. ^ Reitlinger (1961), s. 243–244
  66. ^ Barrow (1977), s. 58
  67. ^ Ferretti, Fred (16. november 1973): «The Anatomy of an Art Sale: Profiting on ‘Worst’ Painter», The New York Times
  68. ^ «Alma-Tadema’s ‘The Meeting of Antony and Cleopatra: 41 BC’ sells for $29,2 million», Theartwolf.com 7. mai 2011
  69. ^ Treuherz, Julian (2006): 1001 Paintings You Must See Before You Die. London: Quintet Publishing Ltd. ISBN 1-84403-563-8; s. 492.
  70. ^ Prettejohn, Elizabeth (mars 2002): «Lawrence Alma-Tadema and the Modern City of Ancient Rome», The Art Bulletin 84(1), s. 115-129
  71. ^ a b Lloyd, Joe (2017): «Alma-Tadema: At Home in Antiquity», Studio International
  72. ^ Paquette, Lucy (9. september 2013): «James Tissot's house at St. John's Wood, London», The Hammock
  73. ^ «Lawrence Alma-Tadema blue plaque», Openplaques.org
  74. ^ «Alma-Tadema, Sir Lawrence, O.M. (1836–1912)», English Heritage
  75. ^ «UoB Calmview5: Search results», Calmview.bham.ac.uk
  76. ^ «UoB Calmview5: Search results», Calmview.bham.ac.uk

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Lawrence Alma-Tadema – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lawrence_Alma-Tadema&oldid=24635926»