Guillaume-René Meignan
| Guillaume-René Meignan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 11. apr. 1817[1] Denazé | ||
| Død | 20. jan. 1896[2] (78 år) Tours | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1840–), teolog, katolsk biskop (1865–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | La Sapienza | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Basilica of St. Martin, Tours (krypt) | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen[3] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Guillaume-René Meignan (født 12. april 1827 i Denazé ved Laval i Frankrike, død 20. januar 1896 i Tours) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var erkebiskop av Tours 1884–1896. Han utmerket seg innen eksegese og apologetikk. Han ble kreert til kardinal av pave Leo XIII i 1893.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Guillaume-René Meignan stammet fra en familie hvorfra flere medlemmer var blitt forfulgt under den franske revolusjon. Han følte prestekallet i løpet av studiene i lycéet i Angers og i Château-Gontier. Så studerte han filosofi ved presteseminaret i Le Mans og ble ordinert til subdiakon i 1839. Han fortsatte ved Collège de Tessé i bispedømmet Le Mans, og samtidig underviste han ved en skole i byen. Abbé Bercy, en orientalist dom ble oppmerksom på han i Le Mans og senere i Tessé, gav han det råd ¨konsentrere seg om eksegesen.
Prest
[rediger | rediger kilde]Biskop Jean-Baptiste Bouvier presteviet ham 14. juni 1840 og sendte ham til Paris så han kunne fortsette filosofiestuene under Victor Cousin. Meignan ble kjent med Frédéric Ozanam, Charles de Montalembert og andre som oppfordret ham til å komplettere sine studier i Tyskland, særlig for å bli dyktigere i apologetikk. Han dro til München der han studerte under Joseph Görres, Ignaz von Döllinger og Karl Joseph Hieronymus Windischmann; fordypet seg i eksegetiske studier i Tübingen, og besøkte forelesninger i Berlin av August Neander, Ernst Wilhelm Hengstenberg og Friedrich Wilhelm Joseph Schelling.
I eller kort etter mai 1843 dro Meignan tilbake til Paris og ble opptatt i erkebispedømmet Paris' presteskap. Han var vikar ved St-Jacques-du-Haut-Pas, men måtte av helsegrunner allerede i 1845 til Roma. Han kom seg raskt, og kunne i mars 1846 erverve teologisk doktorgrad fra universitetet La Sapienza. Også i Roma ble han kjent med betydelige skikkelser som skulle bli gode rådgivere. Det gjaldt for eksempel Giovanni Perrone og Olympe-Philippe Gerbet. Han hørte også forelesninger av Carlo Passaglia, Francis Xavier Patrizi og Augustin Theiner.
Deretter innehadde han forskjellige akademiske verv i ekebispedømmet Paris og ble i 1861 professor for bibelvitenskaper ved Sorbonne. Erkebiskop Georges Darboy av Paris utnevnte ham i 1863 til generalvikar.
Biskop, erkebiskop
[rediger | rediger kilde]I 1864 ble han utnevnt til biskop av Châlons, i 1882 ble han flyttet til Arras og i 1884 erkebiskop av Tours.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Ved første vatikankonsil var han en av motstanderne til vedtaket om dogmet om pavens ufeilbarlighet. Ikke desto mindre ble han av pave Pius IXs etterfølger, pave Leo XIII, gjort til kardinal i konsistoriet sv 20. januar 1893. Kardinalen døde tre år etter i sitt bispesete Tours.
Verker
[rediger | rediger kilde]Han var en av Ernest Renans hovedmotstandere, og bestrebet seg på å gjøre seg kjent med tidens teologiske kontroverser og derved gjøre det kristelige standpunkt tydeligere. Hans karriere som apologet begynte i 1856 med verket Les prophéties messianiques. Le Pentateuque (Paris). I 1860 utgav han M. Renan réfuté par les rationalistes allemands (Paris) og Les Evangiles et la critique au XIXe siècle (Paris); i 1886 De l’irréligion systématique, ses influences actuelles (Paris); i 1890 Salomon, son règne, ses écrits (Paris) og i 1892 Les prophètes d’Israël et le Messie, depuis Daniel jusqu’à Jean-Baptiste (Paris).
Hans bearbeidere av især den messianske profeti går ut over en ren ordrett eksegese og knytter også sn til fr kritiske forskninger av historiske begivenheter og betingelser. Han ble utsatt for heftige angrep for meget av hva han forfattet.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
- Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724-1799) *1773
- Kardinal Antonio Dugnani (1748-1818) *1785
- Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1746-1824) *1790
- Kardinal Gustave-Maximilien-Juste de Croÿ-Solre (1773-1844) *1820
- Biskop Charles-Auguste-Marie-Joseph Forbin-Janson (1785-1844) *1824
- Kardinal François-Nicholas-Madeleine Morlot (1795-1862) *1839
- Biskop Henri Louis Charles Maret (1805-1884) *1861
- Kardinal Guillaume-René Meignan (1817-1896) *1865[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ oppført som Guillaume René Meignan, www.medias19.org, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Léonore database, Léonore LH//1817/48, besøkt 31. oktober 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.catholic-hierarchy.org meig, lest 22. februar 2022
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Henri Boissonot: Le cardinal Meignan. Lecoffre, Paris 1899.
- La Semaine religieuse du diocèse de Tulle, 9. Februar 1884, Nr. 5, s. 90–91.
- Guillaume Meignan. I: Alphonse-Victor Angot, Ferdinand Gaugain: Dictionnaire historique, topographique et biographique de la Mayenne. Goupil, 1900–1910.