Hopp til innhold

Europa

Rediger lenker
Denne artikkelen er semibeskyttet.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Europeere»)
«Europa» har flere betydninger.

Europa

Kart over det europeiske kontinentet

Areal 9 959 420 km²
Folkemengde 717 760 462
Land 46
Biland 5
Subregioner
1. Nordlige Europa
2. Sentrale Europa
3. Sørlige Europa
4. Vestlige Europa
5. Østlige Europa
Språk Germanske språk
Romanske språk
Slaviske språk
med flere
Største byer
1. Istanbul
2. Moskva
3. Paris
4. London
5. Madrid
6. Barcelona
7. St. Petersburg
8. Roma
9. Berlin
Det europeiske flagget
Satellittfoto av Europa
«Europa og oksen» av Gustave Moreau.

Europa er en verdensdel som dekker den vestlige delen av kontinentet Eurasia og tilliggende øyer. Arealet er på størrelse med land som Canada, Kina, og USA. Folketallet er omtrent halvparten av det indiske og det kinesiske, men det doble av USAs. Europa har cirka 6,6 % av den totale landmassen og nær 9 % av den totale folkemengden på Jorden.

Europa grenser mot Amerika vest for Island og Azorene i Atlanterhavet, og nord for Svalbard og Frans Josefs land i Nordishavet. Gibraltarstredet og Middelhavet danner den sørlige grensen mot Afrika. Grensen mot Asia går ved Dardanellene, Marmarahavet, Bosporos, Svartehavet, Azovhavet, Kuma-Manytsjsenkningen, Det kaspiske hav, Embaelven, Uralfjellene og Karahavet.[1] Grensen kan også trekkes ved Kasakhstans nordvestgrense, Det kaspiske havs nordvestre bredd, og Store Kaukasus.[2] Sistnevnte avgrensninger benyttes her, disse gjør grensene i øst identisk med Europeisk Russlands grenser mot Asia.

Europas territorium fordeler seg dermed på 45 suverene stater, i tillegg regnes Kypros politisk og kulturelt til Europa selv om det geografisk ligger i Asia. Fem av statene er såkalte mikrostater med svært lite areal og folketall: Andorra, Liechtenstein, Monaco, San Marino og Vatikanstaten. I tillegg er det fem biland i Europa: Gibraltar, Guernsey, Jersey og Man som tilhører Storbritannia, og Færøyene som tilhører Danmark. Tre de facto selvstyrte områder har omstridt folkerettslig suverenitetstatus: Kosovo, Nord-Kypros og Transnistria.

Russland og Tyrkia har størstedelen av sitt territorium i Asia. Enkelte vesteuropeiske land har også territorier i andre verdensdeler, for det meste øyer i Amerika og Oseania, som er gjenværende rester fra den historiske europeiske koloniseringen av verden.

En undersøkelse i 2010 viste at rundt 75 % av befolkningen definerte seg som kristne, 19 % som ikke-troende, 6 % som muslimer og resten (under 1 %) var fordelt på andre religioner.[3]

Europarådet er en traktatfestet mellomstatlig organisasjon som i hovedsak arbeider for å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i de 46 medlemslandene.[4] 30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO. Den europeiske union (EU) er et traktatfestet mellomstatlig økonomisk og politisk samarbeide mellom 27 medlemsstater som har sitt utspring i perioden etter andre verdenskrig og som gradvis har utviklet seg til å bli stadig mer omfattende.

Etymologi og begrepshistorie

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeisk religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».[5] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Azovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamantys, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten er blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Azovhavet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardenes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombardene for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».[6]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyllingsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakte seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i «hele Europa». I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det er blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far).[6]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Vest-Europa markert i gult.

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.[7] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlinmurens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa er blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene i den tidligere Østblokken som ikke var en del av Sovjetunionen.

Språklig og religiøst kan Vest-Europa grovt inndeles i en germansk og protestantisk nordlig del, og en romansk og katolsk sørlig del, mens Øst-Europa grovt kan inndeles i en slavisk og katolsk vestlig del, og en slavisk og ortodoks østlig del.

Geopolitisk er mye av Europa i nyere tid blitt forent gjennom samarbeidet i EU og NATO.

Historie

Utdypende artikkel: Europas historie

Forhistorisk Europa

Paleolittisk

Homo erectus og neandertalerne slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millennium f. Kr, i Bulgaria, Romania og Hellas.

Neolittisk

Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentral-Europa i det 6. millennium f.Kr. og Nord-Europa i det 5. og 4. millennium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

Bronsealderen

Utdypende artikkel: Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

Jernalderen

Utdypende artikkel: Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra om lag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

Antikkens Hellas og Romerriket

Utdypende artikler: Antikkens Hellas og Romerriket

Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådende og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden fikk et grunnskudd ved Peloponneskrigen, og det senere Makedonias ekspansjon i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentrum ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i hovedsak naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

Vikingtiden

Utdypende artikkel: Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til første del av 1000-tallet.

Middelalderen

Utdypende artikkel: Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

Svartedauden

Utdypende artikkel: Svartedauden

Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

Reformasjonen

Utdypende artikkel: Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etter hvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etter hvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

Kolonitiden

Utdypende artikkel: Europeisk kolonisering

Napoleonskrigene

Utdypende artikkel: Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

Restaurasjonstiden

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape maktforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo de politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

Første og andre verdenskrig

Utdypende artikler: Første verdenskrig og Andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av europakartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatsprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig i Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste fram til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.


Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

Den russiske revolusjon

Utdypende artikkel: Den russiske revolusjon

Den kalde krigen

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Den europeiske union

Utdypende artikkel: Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

Geografi

Utdypende artikkel: Europas geografi

Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Landmassen er sterkt innskåret av bukter og viker, og har følgelig svært lang kystlinje. De mange og varierende høydeforholdene skaper også sterkt varierende klima og mikroklima. En stor mengde halvøyer, øyer og atskilte elvedaler har også skapt meget stor språklig og nasjonal variasjon. Ideen om at Europa er et eget kontinent er derfor ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er helt omgitt av sjø. I geologisk forstand er Europa derimot en landplate, som ofte har vært løsrevet fra andre landplater i geologisk tid, avhengig av kontinentaldriften.

Landformer og geologi

Bilde av Volga, Europas lengste elv, som renner igjennom byen Staritsa i Tver oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.
Mont Blanc, Vest-Europas høyeste fjell
Regnbue over Ladoga, Europas største innsjø

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene. Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyer, og fortsetter langs hele Norge.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratre. Island og De britiske øyer har egne geologiske strukturer. De britiske øyer var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået etter siste istid adskilte området til en øy for om lag 6 000 år siden.

Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1 700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og Nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i Nord- og Sentral-Europa. For 400 millioner år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for om lag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lenger nord. Ardennene i Belgia er de nordligste.

Elver

Europas lengste elv er Volga med 3 692 kilometer. Deretter kommer Donau med 2 860 kilometer, Ural med 2 428 km, Dnepr med 2 290 km, Don med 1 950 km, Petsjora med 1 809 km og Kama med 1 805 km.[8] Volga og Ural munner ut i Det kaspiske hav. Donau og Dnepr munner ut i Svartehavet. Don munner ut i Asovhavet, Petsjora i Barentshavet, og Kama munner ut i et samløp med Volga.

Fjell

Europas høyeste fjelltopp er Elbrus som rager 5 642 meter over havet i Store Kaukasus helt sør i Russland. Her det det flere fjelltopper som er over 5000 meter.

De nest høyeste fjelltoppene finner man i Alpene. Mont Blanc med 4 808 m. på grensen mellom Italia og Frankrike er den høyeste fjelltoppen i vestlige deler av Europa. Nest høyest her er Dufourspitze med 4 634 m. på grensen mellom Italia og Sveits, tredje høyeste er Dom med 4 545 m. i Sveits.

I Pyreneene er Pico Aneto i Spania høyest med 3 404 m. I Appenninene i Italia er Como Grande høyest med 2 912 m. I De dinariske Alper er Maja e Jezercës i Albania høyest med 2 694 m. I Karpatene er Gerlachovský štít i Slovakia høyest med 2 655 m. I Den skandinaviske fjellkjeden er Galdhøpiggen i Norge høyest med 2 469 m. I Balkanfjellene er Botev i Bulgaria høyest med 2 376 m. I Uralfjellene helt i øst er Narodnaja i Russland den høyeste fjelltoppen med 1 894 m.[9]

Innsjøer

De største innsjøene i Europa er Ladoga (17 700 km²) og Onega (9 894 km²) i Russland, Vänern (5 655 km²) i Sverige, Saimaa (4 377 km²) i Finland og Peipus (3 555 km²) på grensen mellom Estland og Russland.[10]

Øyer

De største øyene i Europa er Storbritannia (229 848 km²), Island (101 826 km²), Irland (84 421 km²), Spitsbergen (37 673 km²), Sicilia (25 662 km²), Sardinia (23 949 km²), Nordaustlandet (14 443 km²), Kypros (9 251 km²), Korsika (8 741 km²), Kreta (8 312 km²) og Sjælland (7 180 km²).[11]

Klima

Utdypende artikkel: Europas klima

Mesteparten av Europa ligger i vestavindsbeltet. I disse områdene preges klimaet av vandrende lavtrykk, som gir nedbør og ofte sterk vind – og mellomliggende høytrykksrygger, som gir tørt vær. Av og til forsterkes slike høytrykk og blir liggende, og dette kan gi lange perioder med tørt og rolig vær. Europa har like fullt flere ulike klima. Mesteparten har et temperert klima, med nedbør hele året, dog avtagende nedbør østover. Lengst nord i Norden og Russland er klimaet arktisk, mens de høyeste fjellene har et alpint klima. Disse klimaformene kjennes ved at nedbøren kommer som snø mye av året, og enkelte steder har evig snø og is. Områdene lengst sør, og særlig ved Middelhavet, har et subtropisk klima som har fått navnet middelhavsklima. Det kjennes ved lange, varme og tørre somre, og milde og oftest nedbørrike vintre hvor mesteparten av nedbøren kommer som regn selv midtvinters.

Vest-Europa, særlig nær kysten, har et utpreget maritimt klima, med ekstremt milde vintre for breddegraden. Dette skyldes både nærheten til havet, hovedsakelig milde luftstrømmer fra vest og sørvest, og varmt havvann pga. Golfstrømmen. Til gjengjeld er somrene kjølige i disse strøkene, men ikke kjøligere enn at klimaet som helhet blir usedvanlig mildt. Disse områdene får rikelig med nedbør, særlig der hvor luften presses opp mot høye fjell som på Vestlandet og den skotske vestkysten. Mot øst blir klimaet mer kontinentalt – med kjøligere vintre, noe varmere somre, og stort sett med avtagende nedbør. Fjellkjedene skaper store variasjoner i nedbøren avhengig av hvorvidt et område ligger på losiden eller lesiden av fjellene. I Norge er dette særlig markert på begge sider av Jotunheimen, hvor Brekke i Sogn på vestsiden får over 3000 mm årlig mens de tørreste strøkene på østsiden får under 300 mm. Nord–sør-gående fjellkjeder, som Alpene og Kaukasus, skaper også betydelig klimaskiller ved at områdene på sørsiden beskyttes mot kald luft fra nordlig kant.

Fauna

Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Dyregeografisk tilhører Europa den palearktiske sone. Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. Hos mange dyregrupper avtar artsmangfoldet mot nord og oppover mot høyfjellet – typiske eksempler er reptiler, amfibier, flaggermus og svært mange insektgrupper. Dette skyldes dels at det er mer krevende å tilpasse seg et kaldere klima, dels at mange arter ble utryddet under siste istid og ikke har klart å gjenerobre det tapte. Fjellkjeder og andre barrierer bidrar til det siste.

Pattedyr

I store deler av Europa er mange av de største artene utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen; senere ble også løven utryddet. Mens to av Europas største rovdyr, ulv og brunbjørn, fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging og jakt utryddet i mesteparten av verdensdelen. I middelalderen ble brunbjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige strøk med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia, Finland og Russland. Ellers er den utryddet, eller i beste fall sjelden. I tillegg til dette finnes isbjørn, Europas største rovdyr, på Svalbard. Ulv finnes i Sverige, Norge (svært få), Finland, i Øst-Europa inkl. Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Spania.

Blant kattedyr er gaupe og europeisk villkatt vidt utbredt i Europa, selv om gaupa er utryddet mange steder. Av hundedyr er rødreven svært vanlig; sjakalen forekommer i sør. Mår, røyskatt, snømus og sobel er mårdyr som forekommer naturlig i mye av Europa; minken er innført fra Nord-Amerika og er svært vanlig enkelte steder.

Av de store planteeterne er elgen er vidt utbredt i nordlige strøk, mens visenten (europeisk bison) er blitt sjelden og finnes bare i Øst-Europa. Moskusfeet er innført til Norge og finnes i og ved Dovrefjell. Villsvinet, alteteren fremfor noen blant Europas store pattedyr, er vanlig mange steder og har også spredt seg fordi dyr har rømt fra fangenskap.

Hvaler er godt representert langs Europas kyster, men mange arter er sterkt desimert pga. hvalfangsten, delfiner også fordi de ofte går seg fast og omkommer i garn og nøter.

Reptiler og amfibier

Reptiler og amfibier forekommer overalt i Europa unntatt i arktiske og høyalpine strøk, men med flest arter i sør.

Fisk

Europa har en rik fiskefauna, men mange bestander har gått tilbake eller blitt helt utryddet pga. overfiske og/eller forurensninger, bl.a. sur nedbør. Langs norskekysten og i Norskehavet drives noen av verdens største fiskerier. Middelhavet og atlanterhavskysten sør for Kanalen er mer artsrike, da en rekke arter har en sørlig utbredelse. Bestandene er imidlertid mindre. En rekke arter – f.eks. makrell, ansjos og torsk – har de siste tiår skjøvet utbredelsesområdene nordover. Dette antas å skyldes global oppvarming, i tillegg til at saltvannsfisk som lever pelagisk gjerne har stor evne til å forflytte seg og spre seg. Brugden, verdens nest største fisk (hvalhaien er større, men mangler i Europa), hører hjemme i europeiske farvann fra Nordkapp til Middelhavet, men bestanden er avtagende, og arten regnes som sårbar.[12]

Typisk for ferskvannsfaunaen, særlig i Sentral- og Øst-Europas lavtliggende vassdrag, er de mange artene av karpefisk (litt av denne artsrikdommen finnes også lengst sørøst i Norge – for eksempel i Øyeren, Vannsjø og nedre Glomma). Mange av disse finnes bare i Europa; noen også i Asia. Flere karpefisk, deriblant karpen (som er innført fra Asia), har spredt seg ved menneskenes hjelp ved at de ble satt ut i klosterdammer for å tjene som mat i fastetiden. Også bygging av kanaler har gjort det lettere for enkelte fersksvannfisk å spre seg. I slekt med karpefiskene er mallen, Europas største rene ferskvannsfisk, som finnes i Øst- og Sentral-Europa inkl. Sør-Sverige og Sør-Finland. En annen viktig gruppe, laksefiskene, er mest utbredt i nordlige strøk og i vassdragenes øvre løp – dels fordi en del arter foretrekker kjølig vann, dels fordi laksefisk er følsomme for forurensninger (for eksempel sur nedbør) og eutrofiering.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

Politisk geografi

Europa som verdensdel består av 40 land, 5 mikrostater, 5 biland og deler av 2 transkontinentale land (Europeisk Russland og Øst-Trakia), med en total estimert folkemengde i 2024 på 724 447 100 innbyggere og et samlet areal på 9 949 734 km². I tillegg har europeiske stater biland og territorier i andre verdensdeler.

Land i Europa

Tabellen viser landenes folketall, areal og bruttonasjonalinntekt per capita i 2024, hovedstad, språk, medlemskap i EU og NATO og geografisk plassering.[13][14][15][16]

Land: Folketall Areal km² BNI PPP$ Hovedstad Språk EU NATO Subregion
Tysklands flagg Tyskland 86 303 000 357 592 67 245 Berlin Tysk EU NATO Vestlige Europa
Storbritannias flagg Storbritannia 68 278 000 242 500 58 880 London Engelsk NATO Vestlige Europa
Frankrikes flagg Frankrike 66 147 000 543 941 60 339 Paris Fransk EU NATO Vestlige Europa
Italias flagg Italia 58 653 000 302 068 56 905 Roma Italiensk EU NATO Sørlige Europa
Spanias flagg Spania 48 736 000 505 983 52 012 Madrid Spansk EU NATO Sørlige Europa
Ukrainas flagg Ukraina 42 787 000 603 549 15 464 Kyiv Ukrainsk 1 2 Sentrale Europa
Polens flagg Polen 37 587 000 311 895 49 060 Warszawa Polsk EU NATO Sentrale Europa
Romanias flagg Romania 18 673 000 238 398 43 179 București Rumensk EU NATO Sentrale Europa
Nederlands flagg Nederland 18 031 000 41 543 74 158 Amsterdam Nederlandsk EU NATO Vestlige Europa
Belgias flagg Belgia 11 870 000 30 528 68 079 Brussel Nederlandsk EU NATO Vestlige Europa
Tsjekkias flagg Tsjekkia 11 235 000 78 871 50 475 Praha Tsjekkisk EU NATO Sentrale Europa
Sveriges flagg Sverige 10 578 000 447 425 69 177 Stockholm Svensk EU NATO Nordlige Europa
Portugals flagg Portugal 10 578 000 92 225 47 070 Lisboa Portugisisk EU NATO Sørlige Europa
Ungarns flagg Ungarn 9 574 000 93 025 45 692 Budapest Ungarsk EU NATO Sentrale Europa
Hellas’ flagg Hellas 9 456 000 132 049 41 188 Athen Gresk EU NATO Sørlige Europa
Østerrikes flagg Østerrike 9 295 000 83 883 69 460 Wien Tysk EU Vestlige Europa
Belarus’ flagg Belarus 9 119 000 207 628 25 685 Minsk Belarusisk Sentrale Europa
Sveits’ flagg Sveits 8 932 000 41 291 91 932 Bern Tysk Vestlige Europa
Serbias flagg Serbia 6 615 000 77 589 27 985 Beograd Serbisk 1 Sørlige Europa
Bulgarias flagg Bulgaria 6 366 000 111 036 35 963 Sofia Bulgarsk EU NATO Sørlige Europa
Danmarks flagg Danmark 5 989 000 42 838 77 641 København Dansk EU NATO Nordlige Europa
Finlands flagg Finland 5 625 000 338 472 60 851 Helsingfors Finsk EU NATO Nordlige Europa
Norges flagg Norge 5 578 000 384 483 82 832 Oslo Norsk NATO Nordlige Europa
Slovakias flagg Slovakia 5 424 000 49 034 44 081 Bratislava Slovakisk EU NATO Sentrale Europa
Irlands flagg Irland 5 304 000 68 466 133 895 Dublin Engelsk EU Vestlige Europa
Kroatias flagg Kroatia 3 696 000 56 594 45 702 Zagreb Kroatisk EU NATO Sørlige Europa
Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina 3 393 000 51 209 20 623 Sarajevo Bosnisk 1 Sørlige Europa
Litauens flagg Litauen 2 882 000 65 286 50 600 Vilnius Litauisk EU NATO Nordlige Europa
Moldovas flagg Moldova 2 848 000 33 843 17 902 Chișinău Rumensk 1 Sentrale Europa
Albanias flagg Albania 2 715 000 28 703 20 632 Tirana Albansk 1 NATO Sørlige Europa
Slovenias flagg Slovenia 2 133 000 20 271 53 287 Ljubljana Slovensk EU NATO Sørlige Europa
Latvias flagg Latvia 1 875 000 64 594 41 730 Riga Latvisk EU NATO Nordlige Europa
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia 1 814 000 25 436 22 249 Skopje Makedonsk 1 NATO Sørlige Europa
Kosovos flagg Kosovo 1 764 000 10 905 16 775 Priština Albansk Sørlige Europa
Estlands flagg Estland 1 418 000 45 339 45 122 Tallinn Estisk EU NATO Nordlige Europa
Kypros’ flagg Kypros 1 336 000 9 251 58 733 Nikosia Gresk EU Sørlige Europa
Luxembourgs flagg Luxembourg 683 500 2 586 143 743 Luxembourg Luxembourgsk EU NATO Vestlige Europa
Montenegros flagg Montenegro 615 200 13 883 29 696 Podgorica Montenegrinsk 1 NATO Sørlige Europa
Maltas flagg Malta 550 100 316 67 682 Valletta Maltesisk EU Sørlige Europa
Islands flagg Island 403 000 103 000 73 784 Reykjavík Islandsk NATO Nordlige Europa
Totalt 604 858 800 5 957 528 54 858
  • 1Har søkt om medlemskap i EU
  • 2Har søkt om medlemskap i NATO.

Minoritetsspråk er utelatt i tabellen av plasshensyn. De største er:

  • Russisk 70 % i Belarus, 34 % i Latvia, 30 % i Estland, 30 % i Ukraina, 14 % i Moldova og 7 % i Litauen.
  • Serbisk 43 % i Montenegro og 31 % i Bosnia-Hercegovina.
  • Fransk 40 % i Belgia og 23 % i Sveits.
  • Albansk 25 % i Nord-Makedonia.
  • Katalansk 17 % i Spania.

Transkontinentale land

Europeisk Russland og Øst-Trakia er europeiske deler av de transkontinentale landene Russland og Tyrkia og omfatter 3 989 342 km² med 119 043 214 innbyggere 1. januar 2024. De asiatiske delene Sibir og Anatolia har 13 892 466 km² og 110 009 079 innbyggere.

Biland og mikrostater i Europa

Tabellen viser biland og mikrostater i Europa, med folketall og areal i 2024, hovedstad, språk, politisk status og geografisk plassering.[17][18][19]

Territorium: Folketall Areal km² Hovedstad Språk Status Subregion
Jerseys flagg Jersey 105 100 120 Saint Helier Engelsk Biland til Storbritannia Vestlige Europa
Andorras flagg Andorra 86 600 468 Andorra la Vella Katalansk Mikrostat og FN-medlem Sørlige Europa
Mans flagg Man 84 800 572 Douglas Engelsk Biland til Storbritannia Vestlige Europa
Guernseys flagg Guernsey 64 400 78 Saint Peter Port Engelsk Biland til Storbritannia Vestlige Europa
Færøyenes flagg Færøyene 54 900 1 396 Tórshavn Færøysk Biland til Danmark Nordlige Europa
Liechtensteins flagg Liechtenstein 39 900 160 Vaduz Tysk Mikrostat og FN-medlem Vestlige Europa
Monacos flagg Monaco 39 600 2 Monaco Fransk Mikrostat og FN-medlem Vestlige Europa
San Marinos flagg San Marino 35 200 61 San Marino Italiensk Mikrostat og FN-medlem Sørlige Europa
Gibraltars flagg Gibraltar 34 000 6,5 Gibraltar Engelsk Biland til Storbritannia Sørlige Europa
Vatikanstatens flagg Vatikanstaten 800 0,5 Vatikanstaten Latin Mikrostat og FN-observatør Sørlige Europa
Totalt 545 300 2 864

Biland i andre verdensdeler

Tabellen viser europeiske staters bebodde biland i andre verdensdeler, med folketall og areal i 2023, hovedstad, språk, landet de tilhører og geografisk plassering.[20][21]

Biland Folketall Areal km² Hovedstad Språk Land Subregion
Frankrikes flagg Réunion 981 796 2 511 Saint-Denis Fransk Frankrike Østlige Afrika
Frankrikes flagg Guadeloupe 395 839 1 628 Basse-Terre Fransk Frankrike Karibia
Frankrikes flagg Martinique 366 981 1 128 Fort-de-France Fransk Frankrike Karibia
Frankrikes flagg Mayotte 335 995 374 Mamoudzou Fransk Frankrike Østlige Afrika
Frankrikes flagg Fransk Guyana 312 155 83 534 Cayenne Fransk Frankrike Sørlige Amerika
Fransk Polynesias flagg Fransk Polynesia 308 872 4 167 Papeete Fransk Frankrike Polynesia
Ny-Caledonias flagg Ny-Caledonia 292 991 18 575 Nouméa Fransk Frankrike Melanesia
Curaçaos flagg Curaçao 192 077 444 Willemstad Papiamento Nederland Karibia
Arubas flagg Aruba 106 277 180 Oranjestad Papiamento Nederland Karibia
Caymanøyenes flagg Caymanøyene 69 310 264 George Town Engelsk Storbritannia Karibia
Bermudas flagg Bermuda 64 069 54 Hamilton Engelsk Storbritannia Nordlige Amerika
Grønlands flagg Grønland 56 643 2 166 086 Nuuk Grønlandsk Danmark Nordlige Amerika
Turks- og Caicosøyenes flagg Turks- og Caicosøyene 46 062 948 Cockburn Town Engelsk Storbritannia Karibia
Sint Maartens flagg Sint Maarten 44 222 34 Philipsburg Engelsk Nederland Karibia
Saint-Martins flagg Saint-Martin 32 077 53 Marigot Fransk Frankrike Karibia
De britiske Jomfruøyers flagg De britiske Jomfruøyer 31 538 151 Road Town Engelsk Storbritannia Karibia
Nederlands flagg Bonaire 24 090 294 Kralendijk Papiamento Nederland Karibia
Anguillas flagg Anguilla 15 899 91 The Valley Engelsk Storbritannia Karibia
Wallis- og Futunaøyenes flagg Wallis- og Futunaøyene 11 502 142 Mata Utu Polynesisk Frankrike Polynesia
Saint-Barthélemys flagg Saint-Barthélemy 10 994 21 Gustavia Fransk Frankrike Karibia
Saint-Pierre og Miquelons flagg Saint-Pierre og Miquelon 5 840 242 Saint-Pierre Fransk Frankrike Nordlige Amerika
St. Helena, Ascension og Tristan da Cunhas flagg St. Helena 5 314 394 Jamestown Engelsk Storbritannia Vestlige Afrika
Montserrats flagg Montserrat 4 386 102 Plymouth Engelsk Storbritannia Karibia
Falklandsøyenes flagg Falklandsøyene 3 791 12 173 Stanley Engelsk Storbritannia Sørlige Amerika
Nederlands flagg Sint Eustatius 3 293 21 Oranjestad Engelsk Nederland Karibia
Nederlands flagg Saba 2 035 13 The Bottom Engelsk Nederland Karibia
Pitcairnøyenes flagg Pitcairnøyene 47 47 Adamstown Engelsk Storbritannia Polynesia
Totalt 3 724 095 2 293 671

Ubebodde biland

Militærbaseterritorier

Utbryterrepublikker

Organisering

Alle land i Europa utenom Belarus, Kosovo, Russland og Vatikanstaten er medlemmer av Europarådet. Den hellige stol har observatørstatus. Russland ble suspendert 25. februar 2022 på grunn av invasjonen av nabolandet Ukraina.[22] Armenia, Aserbajdsjan og Georgia er også medlemmer.

16 av dagens 47 land var ikke selvstendige i 1990. Belarus, Estland, Latvia, Litauen, Moldova, Russland og Ukraina var del av Sovjetunionen. Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia utgjorde sammen Jugoslavia, og Tsjekkia og Slovakia utgjorde sammen Tsjekkoslovakia.

35 land er republikker. Belgia, Danmark, Nederland, Norge, Spania, Storbritannia og Sverige er monarkier. Andorra, Liechtenstein og Monaco er fyrstedømmer. Luxembourg er et storhertugdømme, og Vatikanstaten er et teokrati.

27 land er medlemmer av EU. Albania, Bosnia-Hercegovina, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia og Ukraina har søkt om medlemskap. Storbritannia meldte seg ut i 2020 (Brexit). Andorra, Monaco, San Marino, Storbritannia og Sveits har særavtaler med EU.

4 land er EFTA-medlemmer: Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. 30 land er tilsluttet EØS-avtalen: De 27 medlemsstatene i EU samt Island, Liechtenstein og Norge. 26 land er tilsluttet Schengen-traktaten. 23 land benytter euro som sin valuta.

30 europeiske land er medlemmer av forsvarsalliansen NATO, og Ukraina har søkt om medlemskap. Canada og USA er også medlemmer.

Kart som viser Den europeiske unions medlemsland (blått) og søkerland (gult)
Land Flagg EU/EFTA Euro Schengen Europarådet NATO
Albania Albania Europarådet NATO
Andorra Andorra Euro Europarådet
Belarus Belarus
Belgia Belgias flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Europarådet
Bulgaria Bulgaria EU Europarådet NATO
Danmark Danmarks flagg EU1 Europass Europarådet NATO
Estland Estland EU Euro Europass Europarådet NATO
Finland Finland EU Euro Europass Europarådet NATO
Frankrike Frankrike EU Euro Europass Europarådet NATO
Hellas Hellas EU Euro Europass Europarådet NATO
Island Island EFTA Europass Europarådet NATO
Irland Irlands flagg EU Euro Europarådet
Italia Italia EU Euro Europass Europarådet NATO
Kosovo Kosovo Euro
Kroatia Kroatia EU Europarådet NATO
Kypros Kypros EU Euro Europarådet
Latvia Latvia EU Europass Europarådet NATO
Liechtenstein Liechtenstein EFTA Europarådet
Litauen Litauen EU Europass Europarådet NATO
Luxembourg Luxembourgs flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Nord-Makedonia Nord-Makedonia Europarådet NATO
Malta Malta EU Euro Europass Europarådet
Moldova Moldova Europarådet
Monaco Monaco Euro Europass Europarådet
Montenegro Montenegro Euro Europarådet NATO
Nederland Nederlands flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Norge Norges flagg EFTA Europass 2 Europarådet NATO
Polen Polens flagg EU Europass Europarådet NATO
Portugal Portugals flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Romania Romania EU Europarådet NATO
Russland Russland
San Marino San Marino Euro Europarådet
Serbia Serbia Europarådet
Slovakia Slovakia EU Euro Europass Europarådet NATO
Slovenia Slovenia EU Euro Europass Europarådet NATO
Spania Spanias flagg EU Euro Europass Europarådet NATO
Storbritannia Storbritannias flagg Europarådet NATO
Sveits Sveits EFTA Europarådet
Sverige Sverige EU Europass Europarådet NATO
Tsjekkia Tsjekkia EU Europass Europarådet NATO
Tyrkia Tyrkia Europarådet NATO
Tyskland Tysklands flagg EU Euro Europass 2 Europarådet NATO
Ukraina Ukraina Europarådet
Ungarn Ungarn EU Europass Europarådet NATO
Vatikanstaten Vatikanstaten Euro
Østerrike Østerrike EU Euro Europass Europarådet
1Færøyene er ikke medlem av EU. 2Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen.

Demografi

Største byer

Tabellen viser Europas største byområder (urban agglomerations) med folketall estimert av CIA for 2023:[23]:

By Innbyggere Land
Istanbul 15 848 000 Tyrkias flagg Tyrkia
Moskva 12 680 000 Russlands flagg Russland
Paris 11 208 000 Frankrikes flagg Frankrike
London 9 648 000 Englands flagg England
Madrid 6 751 000 Spanias flagg Spania
Barcelona 5 687 000 Spanias flagg Spania
St. Petersburg 5 561 000 Russlands flagg Russland
Roma 4 316 000 Italias flagg Italia
Berlin 3 574 000 Tysklands flagg Tyskland
Milano 3 155 000 Italias flagg Italia
Athen 3 154 000 Hellas’ flagg Hellas
Kyiv 3 017 000 Ukrainas flagg Ukraina
Lisboa 3 001 000 Portugals flagg Portugal
Manchester 2 791 000 Englands flagg England
Birmingham 2 665 000 Englands flagg England
Napoli 2 179 000 Italias flagg Italia
Brussel 2 122 000 Belgias flagg Belgia
Minsk 2 057 000 Belarus’ flagg Belarus
Wien 1 975 000 Østerrikes flagg Østerrike
Leeds 1 929 000 Englands flagg England
Torino 1 802 000 Italias flagg Italia
Warszawa 1 798 000 Polens flagg Polen
Hamburg 1 788 000 Tysklands flagg Tyskland
Budapest 1 778 000 Ungarns flagg Ungarn
Bucuresti 1 776 000 Romanias flagg Romania
Lyon 1 761 000 Frankrikes flagg Frankrike
Stockholm 1 700 000 Sveriges flagg Sverige
Glasgow 1 698 000 Skottlands flagg Skottland
Marseille 1 628 000 Frankrikes flagg Frankrike
München 1 576 000 Tysklands flagg Tyskland
Zürich 1 432 000 Sveits’ flagg Sveits
Kharkiv 1 421 000 Ukrainas flagg Ukraina
Beograd 1 408 000 Serbias flagg Serbia
København 1 381 000 Danmarks flagg Danmark
Helsingfors 1 338 000 Finlands flagg Finland
Porto 1 325 000 Portugals flagg Portugal
Praha 1 323 000 Tsjekkias flagg Tsjekkia
Kazan 1 292 000 Russlands flagg Russland
Sofia 1 288 000 Bulgarias flagg Bulgaria
Dublin 1 270 000 Irlands flagg Irland
Nizjnij Novgorod 1 251 000 Russlands flagg Russland
Amsterdam 1 174 000 Nederlands flagg Nederland
Samara 1 173 000 Russlands flagg Russland
Ufa 1 145 000 Russlands flagg Russland
Köln 1 144 000 Tysklands flagg Tyskland
Rostov-na-Donu 1 142 000 Russlands flagg Russland
Oslo 1 086 000 Norges flagg Norge
Lille 1 079 000 Frankrikes flagg Frankrike
Toulouse 1 060 000 Frankrikes flagg Frankrike
Antwerpen 1 057 000 Belgias flagg Belgia
Rotterdam 1 018 000 Nederlands flagg Nederland
Odesa 1 008 000 Ukrainas flagg Ukraina
Bordeaux 1 000 000 Frankrikes flagg Frankrike

Befolkningsutvikling

Tabellen viser FNs prognose i 2022 for befolkningsutviklingen i alle land og biland i Europa:[24]

Land År 1950 År 2022 År 2100 Trend %
Russland 102 580 000 144 713 000 112 069 000 22,56
Tyrkia 20 715 000 85 092 000 82 775 000 2,72
Tyskland 70 964 000 83 370 000 68 936 000 17,31
Storbritannia 50 055 000 67 509 000 70 485 000 4,41
Frankrike 41 842 000 64 627 000 60 852 000 5,84
Italia 46 392 000 59 037 000 36 874 000 37,54
Spania 28 070 000 47 559 000 30 881 000 35,07
Polen 24 786 000 39 857 000 23 082 000 42,09
Ukraina 37 303 000 39 702 000 20 433 000 48,53
Romania 16 393 000 19 659 000 13 105 000 33,34
Nederland 10 094 000 17 564 000 16 580 000 5,60
Belgia 8 617 000 11 656 000 11 521 000 1,16
Sverige 7 015 000 10 549 000 13 188 000 25,02
Tsjekkia 8 917 000 10 494 000 11 172 000 6,46
Hellas 7 669 000 10 385 000 6 381 000 38,56
Portugal 8 417 000 10 271 000 6 885 000 32,97
Ungarn 9 338 000 9 967 000 6 930 000 30,47
Belarus 7 907 000 9 535 000 6 469 000 32,16
Østerrike 6 936 000 8 940 000 7 946 000 11,12
Sveits 4 693 000 8 740 000 10 440 000 19,45
Serbia 6 018 000 7 221 000 3 266 000 54,77
Bulgaria 7 158 000 6 782 000 2 944 000 56,59
Danmark 4 268 000 5 882 000 7 094 000 20,61
Slovakia 3 466 000 5 643 000 3 854 000 31,70
Finland 4 008 000 5 541 000 5 024 000 9,33
Norge 3 281 000 5 434 000 7 220 000 32,87
Irland 2 907 000 5 023 000 5 722 000 13,92
Kroatia 3 865 000 4 030 000 2 114 000 47,54
Moldova 2 370 000 3 273 000 2 457 000 24,93
Bosnia-Hercegovina 2 693 000 3 234 000 1 739 000 46,23
Albania 1 253 000 2 842 000 1 097 000 61,40
Litauen 2 565 000 2 750 000 1 503 000 45,35
Slovenia 1 445 000 2 120 000 1 666 000 21,42
Nord-Makedonia 1 251 000 2 094 000 1 210 000 42,22
Latvia 1 923 000 1 851 000 954 000 48,46
Kosovo 767 000 1 660 000 945 000 43,07
Estland 1 102 000 1 326 000 836 000 36,96
Kypros 490 000 1 247 000 1 337 000 7,22
Luxembourg 297 000 648 000 879 000 35,65
Montenegro 402 000 627 000 429 000 31,58
Malta 292 000 533 000 386 000 27,58
Island 143 000 373 000 368 000 1,34
Jersey 57 000 111 000 161 000 45,05
Man 55 000 85 000 88 000 3,53
Andorra 6 000 80 000 60 000 25,00
Guernsey 44 000 63 000 56 000 11,11
Færøyene 32 000 53 000 69 000 30,19
Liechtenstein 14 000 39 000 41 000 5,13
Monaco 20 000 36 000 51 000 41,67
San Marino 13 000 34 000 26 000 23,53
Gibraltar 21 000 33 000 24 000 27,27
Vatikanstaten 1 000 1 000 1 000

Økonomi

I 2012 var Europas samlede nominelle bruttonasjonalprodukt 23 % av verdens totale verdiskapning. Europa har også rundt en tredjedel av verdens økonomiske eiendeler. EU er verdens største økonomiske område, og 18 av 28 medlemstater har euroen som sin felles valuta. Fem av verdens topp ti største økonomier er i Europa: Tyskland (5), Storbritannia (6), Russland (7), Frankrike (8), og Italia (10).

Internt i Europa er det store forskjeller i inntekt i de forskjellige landene. I 2012 var årlig BNP pr. innbygger lavest i Moldova med 3,424 USD, mens Monaco var høyest med 132,177 USD. BNP per innbygger i Norge i 2012 var 65,640 USD, og er det høyeste i Europa blant land med mer enn en million innbyggere.

Kapitalismen har vært det ledende økonomiske systemet i Europa siden slutten av føydalismen. den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia på slutten av det 18. århundre, og i løpet av det 19. århundre ble Vest-Europa industrialisert. Denne utviklingen ble avbrutt av første verdenskrig, men Europa kom tilbake i mellomkrigstiden og var på høyde med USA. Etter dette ble mange industrier i Europa igjen nedbrutt, denne gang av andre verdenskrig. På 50-tallet var Storbritannia og Italia preget av økonomisk ruin og nedgangstider, mens Vest-Tyskland, Frankrike, og senere Spania kom seg rakst tilbake med vekst og modernisering. De landene som hadde et fritt marked fikk mye støtte fra USA i form av Marshallplanen. Disse landene i vest samarbeidet godt, og fokuserte på å bygge opp Vest-Tyskland, som passerte Storbritannia som Europas største økonomi. Store deler av Sentral- og Øst-Europa var en del av Sovjetunionens økonomiske samarbeidsorganisasjon, COMECON. Landene i øst ble skadelidende økonomisk som følge av Sovjetunionens styre og den kalde krigen.

Berlinmurens fall i 1989.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 begynte de tidligere sosialistiske statene i øst å gå over til det kapitalistiske systemet. Noen land, som Polen, Ungarn, og Slovenia gjorde dette relativt hurtig, mens land som Ukraina og Russland fremdeles er i overgangsfasen. Berlinmurens fall og med det sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland førte til at Vest slet økonomisk da de måtte bygge opp store deler av infrastrukturen i Øst. Rundt millenniumsskiftet dominerte EU økonomien i Europa, og i 1999 dannet 12 av de 15 medlemslandene eurosonen, og skiftet med det ut sin lokale valuta til fordel for den felles valutaen euro. De tre landene i EU som valgte å ikke gå over til euro var Storbritannia, Danmark, og Sverige.

I tredje kvartal i 2008 gikk eurosonen inn i sin første resesjon. Finanskrisen som hadde startet i USA spredde seg raskt til Europa, som så gikk inn i Eurokrisen. I begynnelsen av 2010 oppstod det stor frykt da det viste seg at enkelte land i Europa kanskje ikke var i stand til å betjene utenlandsgjelden sin. Dette gjaldt spesielt Irland, Spania, Portugal, og Hellas. Og i 2012 ble sistnevnte erklært konkurs. På dette tidspunktet var arbeidsledigheten i EU 10,3 %, og ungdomsarbeidsledigheten på 22,4 % i snitt. På tross av dette er Europa fortsatt en økonomisk supermakt.

Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt, med en andel på ca. 30 % hver som morsmål for Europas innbyggere.

En undersøkelse i 2012 viste at 51 % av befolkningen i EU behersker engelsk, 27 % tysk, 24 % fransk, 16 % italiensk og 15 % spansk. Undersøkelsen viste at 46 % kun behersker eget morsmål, mens 54 % behersker minst ett fremmedspråk, 25 % minst to fremmedspråk og 10 % minst 3 fremmedspråk i tillegg til eget morsmål. Som morsmål var tysk (16 %), engelsk (13 %), italiensk (13 %), fransk (12 %), spansk (8 %) og polsk (8 %) mest utbredt av de 23 offisielle språkene i EU.[25]

Tabellen viser utbredelsen av de største språkene i EU i 2012 som primærspråk (morsmål) og sekundærspråk (gode eller meget gode kunnskaper i språket) i forskjellige aldersgrupper og totalt:[26]

EU 2012 Morsmål % Sekundær % Totalt %
Språk 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle 15-34 år 35-54 år 55+ år Alle
Engelsk 12,81 12,61 13,31 12,91 28,24 21,59 11,70 20,09 41,05 34,20 25,01 33,00
Tysk 12,41 15,83 18,38 15,71 8,73 6,99 4,66 6,69 21,14 22,82 23,04 22,40
Fransk 11,92 11,83 12,50 12,09 9,05 7,94 6,10 7,62 20,97 19,77 18,60 19,71
Italiensk 10,17 13,42 13,61 12,52 1,80 1,98 1,58 1,79 11,97 15,40 15,19 14,31
Spansk 7,79 8,48 7,86 8,06 6,50 4,71 2,88 4,60 14,29 13,19 10,74 12,66
Polsk 10,25 7,43 7,12 8,16 0,33 0,43 0,31 0,36 10,58 7,86 8,47 8,52
Nederlandsk 4,21 4,48 4,41 4,38 0,83 0,46 0,37 0,54 5,04 4,94 4,78 4,92
Rumensk 5,56 4,83 3,55 4,60 0,11 0,19 0,16 0,16 5,67 5,02 3,71 4,76

Språk som snakkes godt, meget godt eller flytende av mer enn 1 prosent av befolkningen i det enkelte land:[27]

  • Tyskland: Tysk 94,2 %, engelsk 31,9 %, fransk 8,8 %, russisk 7,6 %, tyrkisk 2,7 %, polsk 2,6 %, spansk 2,5 %, italiensk 2,2 %, nederlandsk 1,1 %.
  • Storbritannia: Engelsk 94,5 %, fransk 15,8 %, tysk 5,2 %, spansk 4,7 %, urdu 2,3 %, italiensk og polsk 1,8 %, hindi og russisk 1,5 %, arabisk og portugisisk 1,4 %, walisisk 1,3 %.
  • Frankrike: Fransk 96,3 %, engelsk 24,2 %, spansk 9,1 %, tysk 5,3 %, italiensk 3,7 %, arabisk 2,6 %, portugisisk 2,4 %.
  • Italia: Italiensk 97,4 %, engelsk 13,7 %, fransk 8,5 %, spansk 6,6 %, tysk 2,1 %, baskisk 1,0 %.
  • Spania: Spansk 93,9 %, katalansk 15,7 %, engelsk 11,7 %, fransk 5,9 %, galisisk 5,6 %, rumensk 2,8 %, italiensk 1,9 %, portugisisk 1,6 %, baskisk 1,3 %, tysk 1,2 %.
  • Polen: Polsk 95,2 %, engelsk 19,9 %, russisk 13,9 %, tysk 13,3 %, fransk 2,6 %, italiensk 1,4 %.
  • Romania: Rumensk 94,5 %, engelsk 17,0 %, fransk 9,7 %, ungarsk 9,2 %, italiensk 4,8 %, tysk 3,1 %, spansk 2,5 %, russisk 1,5 %.
  • Nederland: Nederlandsk 97,5 %, engelsk 38,5 %, tysk 28,3 %, fransk 15,6 %, spansk 3,2 %.
  • Belgia: Nederlandsk 62,0 %, fransk 60,9 %, engelsk 28,8 %, tysk 13,7 %, italiensk og arabisk 3,8 %, spansk 3,2 %, tyrkisk 2,1 %.
  • Portugal: Portugisisk 95,6 %, engelsk 14,9 %, fransk 10,4 %, spansk 7,0 %, estisk 1,9 %, tsjekkisk 1,8 %, tysk 1,2 %.
  • Hellas: Gresk 98,7 %, engelsk 32,7 %, fransk 6,3 %, tysk 4,0 %, italiensk 2,7 %, russisk 1,6 %, bulgarsk 1,1 %.
  • Tsjekkia: Tsjekkisk 98,8 %, engelsk 11,8 %, tysk 8,6 %, slovakisk 7,3 %, russisk 7,1 %, polsk 1,4 %, fransk 1,1 %.
  • Ungarn: Ungarsk 99,1 %, engelsk 12,4 %, tysk 10,9 %, russisk 2,6 %, fransk 1,8 %, rumensk 1,0 %.
  • Sverige: Svensk 96,7 %, engelsk 54,0 %, tysk 18,7 %, fransk 6,9 %, spansk 4,8 %, dansk 4,5 %, finsk 1,6 %, italiensk og arabisk 1,2 %.
  • Østerrike: Tysk 96,9 %, engelsk 40,6 %, fransk 6,9 %, italiensk 5,5 %, spansk 2,5 %, kroatisk 2,3 %, tyrkisk 1,7 %, russisk 1,3 %, ungarsk og slovensk 1,1 %.
  • Bulgaria: Bulgarsk 97,8 %, engelsk 12,3 %, russisk 9,2 %, tyrkisk 4,6 %, tysk 3,4 %, gresk og spansk 1,3 %, fransk 1,0 %.
  • Danmark: Dansk 98,4 %, engelsk 53,0 %, tysk 30,5 %, svensk 6,8 %, fransk 6,4 %, spansk 3,3 %.
  • Finland: Finsk 97,5 %, engelsk 45,3 %, svensk 34,1 %, tysk 13,2 %, fransk 3,3 %, russisk 2,5 %, spansk 2,4 %, estisk 1,2 %.
  • Irland: Engelsk 97,5 %, irsk 17,1 %, fransk 10,6 %, spansk 3,6 %, tysk 3,3 %, polsk 3,0 %.

I 2012 var det 97 % av elevene i EU som ikke hadde engelsk som morsmål som lærer det som fremmedspråk på skolen. 34 % av elevene i EU lærer fransk som fremmedspråk, og 22 % lærer tysk. Franskundervisning er mest utbredt i land som taler romanske og germanske språk. I slavisktalende land er tysken dominerende, og i enkelte land også russisk. Norge, Sverige og Frankrike skiller seg ut ved at spansk der er mest utbredt som fremmedspråk i skolen etter engelsk.[28][29]

Indoeuropeiske språk

Utdypende artikkel: Indoeuropeiske språk

Albansk er offisielt språk i Albania, Kosovo og Nord-Makedonia.

De baltiske språkene litauisk og latvisk snakkes i Litauen og Latvia.

De germanske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 206 millioner mennesker i Nordvest-Europa og i noen deler av Sentral-Europa. Tysk snakkes i Tyskland og Østerrike, i tysktalende deler av Sveits, Belgia og Luxembourg, i Liechtenstein og i Sør-Tirol (i Italia). Engelsk snakkes i Storbritannia og Irland, samt Malta og den britiske kolonien Gibraltar. Nederlandsk snakkes i Nederland og Flandern (i Belgia), og frisisk snakkes nord i Nederland. I Norden snakkes det dansk i Danmark, færøysk på Færøyene, islandsk på Island, norsk i Norge og svensk i Sverige og i de svenskspråklige delene av Finland.

Gresk er offisielt språk i Hellas.

Betegnelsen keltiske språk ble opprinnelig kun brukt for å beskrive de gæliske språkene i Irland. Uttrykket brukes nå også om språkene som snakkes i Skottland og Wales. Keltisk Europa betegner området der de keltiske språkene snakkes eller tidligere ble snakket. De keltiske nasjonene er Irland, Skottland, Wales, Cornwall, Isle of Man og Bretagne. Alle disse landene snakker eller snakket keltiske språk, og deler derfor fortsatt den keltiske kulturen.

Noen ganger tas også Galicia og Asturias (spanske regioner) med i de keltiske områdene, selv om keltisk språk døde ut for over 1000 år siden der. England inkluderes av og til også, selv om Englands keltiske språk døde ut i det 18. århundre i Devon.

De romanske språkene stammer alle fra Latin og blir i Europa hovedsakelig snakket av ca. 210 millioner mennesker i Sørvest-Europa og i deler av Øst-Europa. Fransk snakkes i Frankrike, Luxembourg, Monaco, Romandie (i Sveits), Vallonia og Brussel (i Belgia), på Jersey og Guernsey samt i Valle d'Aosta (i Italia). Italiensk snakkes i Italia, San Marino og Ticino (i Sveits). Spansk og katalansk snakkes i Spania og Andorra, galisisk i Galicia (i Spania), rumensk i Moldova og Romania, portugisisk i Portugal, og retoromansk i deler av Sveits..

De slaviske språkene blir i hovedsak snakket av ca. 230 millioner mennesker i Sentral-, Øst- og Sørøst-Europa. Dette inkluderer Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Nord-Makedonia, Montenegro, Polen, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia og Ukraina, i tillegg til betydelige minoriteter i Estland, Latvia, Litauen og Moldova.

Europa linguistic
Europa regional culture
Europa history; 1000.

Uralske språk

Utdypende artikkel: Uralske språk

De uralske språkene er delt inn i flere undergrupper. Finsk-ugriske språk snakkes i Norge, Sverige, Finland, Estland og europeiske deler av Russland, mens ugriske språk snakkes i Ungarn og sibirske deler av Russland. Disse språkene tilhører ikke den indoeuropeiske språkgruppe.

Tyrkiske språk

Utdypende artikkel: Tyrkiske språk

I den europeiske delen av Tyrkia er tyrkisk, som tilhører de tyrkiske språk, offisielt språk. Dette språk snakkes også av minoriteter i nabolandene, spesielt i Bulgaria. Andre tyrkiske språk som gagausisk og tatarisk er minoritetsspråk i ulike deler av østre og sørøstre Europa.

Totalt sett snakkes de tyrkiske språkene i Tyrkia, det ikke-anerkjente området Nord-Kypros, deler av Bulgaria, deler av Hellas, deler av Romania, deler av Nord-Makedonia, deler av Moldova, deler av Russland, deler av Ukraina og deler av Kaukasus.

Andre språk

I tillegg snakkes det i dag mange ulike språk fra ulike språkfamilier av personer som har innvandret til verdensdelen i den senere tid.

Alfabet

Det vanligste alfabetet i Europa er det latinske alfabet, etterfulgt av det kyrilliske alfabet som benyttes i Russland, Belarus, Ukraina, Bulgaria, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia, samt det greske alfabetet.

Kultur

Utdypende artikkel: Europeisk kultur

Global innflytelse

Kunst

Utdypende artikkel: Europeisk kunst

Mat og drikke

Utdypende artikkel: Europeisk mat og drikke

Musikk

Utdypende artikkel: Europeisk musikk

Sport

Utdypende artikkel: Europeisk sport

Religion

Kartet viser befolkningsflertallets religionstilhørighet i ulike deler av Europa og områdene rundt. Katolsk kristendom i blått, protestantisk kristendom i lilla, ortodoks kristendom i rødt, islam i grønt, buddhisme i oransje, jødedom i gult.

På grunn av store folkevandringer praktiseres de aller fleste kjente religioner i større eller mindre grad i Europa. Mest utbredt er:

Andre religioner praktiseres også i Europa, om enn i mindre grad:

Flere millioner europeere tilhører ingen religion eller de er ateister eller agnostikere. De største andelen ikke-religiøse (i prosent av innbyggertallet) finnes i Sverige, Tsjekkia og Frankrike, i tillegg til at de fleste tidligere kommunistiske land har en betydelig andel ikke-religiøse innbyggere.

Offisielle religioner

Flere europeiske land har offisielt privilegerte religioner, slik som

I Sveits er noen av kantonene (regionene) offisielt katolske, andre reformerte protestanter. Noen sveitsiske landsbyer har faktisk navnet på sin religion skrevet på byskiltet i tillegg til bynavnet.[trenger referanse] I Georgia har den georgiske ortodokse kirke en spesiell privilegert status. I Finland er både den finske ortodokse kirke og den finske lutherske kirke status som statskirker. Skottland har presbyterianismen som nasjonal kirke, men den er ikke lenger offisiell. I Sverige er den lutherske kirke nasjonal, men ikke lenger offisiell.

Russland anerkjenner både den østortodokse, den islamske, den buddhistiske og den jødiske tro som offisielle. I de tre russiske delstatene Kalmykia, Buryatia og Tuva er buddhismen offisiell religion.

Frankrike og Tyrkia er offisielt sekulære.

Religion i Europa i 2010 og fram mot år 2050

En prognose for den religiøse demografien i Europa, slik den forventes å være i 2050, viser at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Tallene er basert på en studie som amerikanske Pew Research Center publiserte i 2015.[3]

Religiøs gruppe Antall i 2010 (prosent) Antall i 2050 (prosent) Endring (%) Fertilitetsrate (2010-50) Uten migrasjon (2050) Uten konverteringer
Kristne 553,3 mill. (74,5 %) 454,1 mill. (65,2 %) -99,2 mill. (-17,9 %) 1,6 barn per kvinne 66,7 % 70 %
Ikke-troende 139,9 mill. (18,8 %) 162,3 mill. (23,3 %) 22,4 mill. (16,0 %) 1,4 bpk 24 % 18,7 %
Muslimer 43,5 mill. (5,9 %) 70,9 mill. (10,2 %) 27,4 mill. (63,0 %) 2,1 bpk 8,4 % 10,1 %
Jøder 1,4 mill. (0,2 %) 1,2 mill. (0,2 %) -0,2 mill. (-15,2 %) 1,8 bpk 0 %
Hinduer 1,4 mill. (0,2 %) 2,7 mill. (0,4 %) 1,3 mill. (92,9 %) 1,5 bpk 0,2 %
Buddhister 1,4 mill. (0,2 %) 2,5 mill. (0,4 %) 1,1 mill. (85,0 %) 0,2 %
Andre religioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,1 mill. (0,2 %) 0,2 mill. (23,3 %) 0,1 %
Folkereligioner 0,9 mill. (0,1 %) 1,6 mill. (0,2 %) 0,7 mill. (83,1 %) 0,1 % 0,2 %
Totalt 742,6 mill. 696,3 mill -46,2 mill 1,6 bpk

Tabellen viser at Europa vil være den eneste av de seks regionene i Pews undersøkelse hvor befolkningsmengden forventes å gå noe tilbake. Den viser videre at andelen kristne vil minke noe, mens andelen ikke-troende og muslimer vil øke noe. Andelen hinduer og buddhister forventes også å øke sin andel, men de vil fremdeles være små. Andelen muslimer forventes å utgjøre 10 % av befolkningen i Europa i år 2050 mens andelen kristne vil forventes å utgjøre 65 %. Veksten hos den muslimske gruppen vil i betydelig grad komme på bakgrunn av immigrasjon (ca halvparten) samt at den vil ha en noe høyere fødselrate enn gjennomsnittet av befolkningen i Europa. For øvrig er immigrasjon forventet å stå for nesten halvparten av økningen hos både muslimer, hinduer og buddhister.

Som i Nord-Amerika vil konverteringer få forholdsvis stor betydning for sammensetningen og den vil i all hovedsak skje mellom kristne og ikke-troende. Det vil i all hovedsak være gruppen ikke-troende som øker på bekosting av kristne. Siden ikke-kristne er den gruppen med lavest fødselsrate og lite migrasjon vil konverteringer ha svært mye å si for dens vekst. Disse to gruppen vil sammen utgjøre 88,5 % av befolkningen i Europa i år 2050 (mot 93 % i dag). Hos de andre gruppene forventes konvertering å ha liten betydning.

Se også

Referanser

  1. ^ Encyclopædia Britannica: Europe
  2. ^ Store norske leksikon: Europa. Beliggenhet.
  3. ^ a b Pewforum - The Future of World Religions: Population Growth Projections, 2010-2050 (2.4.2015)
  4. ^ Europarådet: Medlemsland
  5. ^ Ernest Klein: A comprehensive Etymological dictionary of the English Language, 1966
  6. ^ a b Leyser, Karl J. (1992): «Concepts of Europe in the Early and High Middle Ages» i: Past and Present, No. 137, The Cultural and Political Construction of Europe. (Nov. 1992), s. 25-47
  7. ^ Wolff, Larry (1994): Inventing Eastern Europe Stanford UP
  8. ^ Worldatlas.com: The longest rivers of Europe.
  9. ^ Worldatlas.com: Major mountain ranges in Europe.
  10. ^ Worldatlas.com: Largest lakes in Europe.
  11. ^ Worldatlas.com: Largest islands of Europe.
  12. ^ «Cetorhinus maximus (Basking Shark)». web.archive.org. 26. juni 2012. Archived from the original on 26. juni 2012. Besøkt 11. september 2022. 
  13. ^ Encyclopædia Britannica: List of the populations of the world's countries, dependencies and territories, 2024.
  14. ^ Encyclopædia Britannica: List of the total areas of the world's countries, dependencies and territories, 2024.
  15. ^ Det internasjonale pengefondet: WEO-rapport for 2024.
  16. ^ FN-Sambandet: Fakta om land.
  17. ^ Encyclopædia Britannica: List of the populations of the world's countries, dependencies and territories, 2024.
  18. ^ Encyclopædia Britannica: List of the total areas of the world's countries, dependencies and territories, 2024.
  19. ^ FN-Sambandet: Fakta om land.
  20. ^ Worldometers: Population by country 1. juli 2023
  21. ^ Worldometers: List of countries and dependencies ranked by area
  22. ^ «Russland midlertidig kastet ut av Europarådet». NRK. 25. februar 2022. Arkivert fra originalen 25. februar 2022. Besøkt 29. mai 2022. 
  23. ^ CIA The World Factbook. Major Urban Areas. Population 2023.
  24. ^ United Nations, Department og Economic and Social Affairs: World Population Prospects, The 2022 revision.
  25. ^ Europakommisjonen: Eurobarometer 386: Europeere og deres språk Arkivert 6. januar 2016 hos Wayback Machine.
  26. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)
  27. ^ languageknowledge.eu: Språkkunnskaper i EU (basert på europakommisjonens rapport i 2012)
  28. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk mest utbredt som fremmedspråk i europeiske skoler.
  29. ^ Eurostat: Engelsk, fransk og tysk fortsatt mest vanlige fremmedspråk på ungdomstrinnet i Europas skoler

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Europa&oldid=24667192»