Eirik Ivarsson
| Eirik Ivarsson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 1213[1][2] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Eirik Ivarsson (født ca. 1130, død 1213) var biskop i Stavanger fra år 1171 og erkebiskop av Nidaros fra 1188 til 1205.
Eirik ble valgt til erkebiskop etter Øystein Erlendssons død på tross av kong Sverres motstand. Eirik bannlyste kong Sverre i 1198, og var en av hovedpersonene bak det Sverre-fiendtlige partiet baglerne, som han var med på å starte i 1196.[trenger referanse] Konflikten mellom Eirik og Sverre varte helt til kongens død i 1202.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Eirik ble født rundt 1130, fødested er ukjent.[trenger referanse] Hans far Ivar Skrauthanske, hadde vært biskop i Nidaros i 1140-årene.[trenger referanse] Det var før erkebispedømmet ble grunnlagt i 1152-1153. Ivar var opprinnelig islending og tjente kong Magnus Blinde som ung. Han deltok i slaget ved Holmengrå i 1139, der kong Magnus ble drept.[trenger referanse] Hvem som var Eiriks mor er derimot ukjent.[3]
I Paris og Lincoln
[rediger | rediger kilde]Eirik studerte ved St. Victor-klosteret i Paris, bare få år etter at klosterets grunnlegger døde. Klosteret hadde stått midt oppe i den opprivende investiturstriden mellom pave og keiser. Eiriks teologiske forbilde var sankt Victor som formulerte maktgrunnlaget mellom Kirke og Konge slik:[4]
- «Så meget mer opphøyet som det åndelige liv er enn legemets liv, så meget høyere rager den geistlige makt opp over den verdslige i verdighet og ære. For den geistlige makt har å innsette den verdslige makt, for at den kan være, og å dømme den, om den ikke er god. Men den er selv innsatt av Gud, og om den viker av fra den riktige vei, kan den dømmes av Gud alene.»
Eirik Ivarsson kan ha vært erkediakonen Henrik (Henricus - latinsk variant av Eirik ) fra Norge som var i Lincolnkatedralen i 1164 eller 1165.[5]
Biskop av Stavanger
[rediger | rediger kilde]Utstyrt med sin tids høyeste dannelse og med personlige egenskaper innenfor eliten av datidens europeiske reformistbevegelse, kom han tilbake til Norge der erkebiskop Øystein, sannsynligvis i 1171, vigslet ham til biskop i Stavanger.[trenger referanse]
Dette var i borgerkrigstiden i Norge. Eirik støttet kong Magnus Erlingsson, som var kong Sverres fremste motstander. Både Eirik og erkebiskop Øystein deltok trolig i flere slag mot Sverre og birkebeinerne. Trolig som gjengjeld for Eiriks støtte skjenket Magnus kanskje «selve bøen Stavanger» til St. Svithun og bispestolen. Det ga bispestolen, altså Eirik, den offentlige myndighet over byen og inntektene fra den, i første rekke leidangsskatt og inntekter av rettshåndhevingen.[6]
Erkebiskop av Nidaros
[rediger | rediger kilde]Valget av Eirik til erkebiskop sommeren 1188 vek på flere punkter av fra de forskriftene som var gitt for valg i 1153. Valget fant ikke sted ved metropolitansetet og hans forgjenger hadde før sin død nærmest utpekt Eirik som sin etterfølger.[trenger referanse]
I sin første preken som erkebiskop i Nidaros gikk Eirik Ivarsson til angrep på birkebeinerne, og henviste til at Sverre ikke var ektefødt i hellig ekteskap.[trenger referanse] Erkebiskop Eirik gikk straks i gang med å gjennomføre det etter hvert vanlige stridsrepertoaret i de europeiske konfliktene med kongemakten: Økte kirkebøter, egen utnevning av biskoper, eget hærfølge, direkte kirkelig makt over alle kapell og stormannskirker. Til grunn for konflikten lå altså spørsmålet om Kirkens domsmakt i egne indre anliggender. Som makt bak kravet nektet erkebiskop Eirik å krone Sverre til konge i 1188.[7]
Erkebiskop Eirik forble en ivrig gregorianer, det vil si tilhenger av læren til pave Gregor VII. Gregorianismens program var libertas ecclesiae, kirkens maksimale uavhengighet av alle verdslige instanser, og pavelig supremati, pavens uomstridte overhøyhet over den universelle kirke. Dette kirkepolitiske programmet var Eiriks rettesnor i hans gjerning som biskop og erkebiskop.[8] Det var derfor naturlig at kong Sverre, som var tilhenger av en nasjonal kirke der kongen var overhode, talte imot at han ble valgt.[9]
Snart kom han opp i heftig strid med kongen som hevdet sin rett til å øve innflytelse på de geistlige valg, søkte å innskrenke erkestolens inntekter og han ville forby erkebispen å holde væpnet følge. Eirik kom ofte seirende ut av de første stridene på 1190-tallet, både om utnevnelsen av etterfølger i Stavanger og om retten til å ha bispehird på 90 mann, mot det lovfestede 30.[trenger referanse]
Bannlysning av kong Sverre
[rediger | rediger kilde]
Kong Sverre ønsket at kirken skulle stå delt under biskopenes og kongens ledelse, mens biskopene forfektet kirkens selvstendighet og overhøyhet over bispevalg, indre domssaker, kirkeskatt, og myndighet over gårds- og slottskirker.[10] Konflikten førte til at de norske biskopene ble tvunget til å forlate Norge. Eirik flyktet til Danmark, hvor han fant støtte hos erkebiskop Absalon. Hver søndag tok den blinde erkebiskop Eirik seg frem i koret i Lund domkirke (Skåne var den gang dansk område) for å lyse bann over kong Sverre og love ham helvetes evige pine.[trenger referanse] Pave Innocens III truet i tillegg med å lyse Norge i interdikt. [11]
Paven lyste Sverre i bann i 1198 etter et klagebrev fra erkebiskop Eirik.[trenger referanse] Kong Sverres kjente propagandaskrift, En tale mot biskopene, er først og fremst rettet mot erkebiskopen. Sverre antyder her at Eirik ble blind som Guds straff fordi Eirik hadde fått Sverre bannlyst.[12]
Baglerne
[rediger | rediger kilde]Sent på 1100-tallet begynte flere norske stormenn å samle seg mot kong Sverre og birkebeinerne. Dette var både vikværinger (folk fra Viken), tidligere tilhengere av Sverres motstander Magnus Erlingsson, og kirkens menn. Flere av disse var i landflyktighet på grunn av konflikter med kong Sverre, og i 1196 startet de flokken baglerne, som de neste 20 årene skulle være sentrale i norsk og nordisk politikk. I denne gruppen var Eirik en av hovedpersonene, sammen med biskopen av Oslo, Nikolas Arnesson. Gruppens navn, baglerne, kom av ordet bagall, bispestav, en tydelig henvisning til de to biskopene Eirik og Nikolas.[13]
Etter Sverres død forlikte Eirik seg med hans sønn Håkon og vendte tilbake til Norge i 1202. Han var da blind, men fortsatte som erkebiskop inntil 1205. Det siste han gjorde som erkebiskop var å vigsle Gudmund Arasson til biskop på Hólar på Island.[14]
Etter Eiriks avgang ble den nye erkebiskopen Tore Gudmundsson den vikværske viglset. Eirik pekte selv ut ham som sin etterfølger.[15]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ katolsk hierarki ID ivarse[Hentet fra Wikidata]
- ^ oppført som Eirik Ivarsson,, Runeberg forfatter-ID eirikiva, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
- ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285.
- ^ Eldbjørg Haug: Fra Stavanger-kirkens tidligste historie. Historisk Tidsskrift, Bind 88, Universitetsforlaget, 2009, side 478..
- ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
- ^ Karsten Alnæs, Historien om Norge, 1998, side 285-286.
- ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
- ^ Sverres saga, kap. 108
- ^ Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000, s. 124-125
- ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 60), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
- ^ Holtsmark: forord til Sverres saga og En tale mot biskopene (1961), s. 7-8
- ^ Sverres saga, kap. 128-129
- ^ Stefansson, Magnus. (2009, 13. februar). Eirik Ivarsson. I Norsk biografisk leksikon. Hentet fra https://nbl.snl.no/Eirik_Ivarsson.
- ^ Dybdahl, Audun. (2009, 13. februar). Tore Gudmundsson Den Vikværske. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 26. oktober 2016 fra https://nbl.snl.no/Tore_Gudmundsson_Den_Vikv%C3%A6rske.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Claus Krag, Norges historie fram til 1319, Universitetsforlaget, Oslo 2000
- Sverres saga; En tale mot biskopene, oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, Oslo 1961