Efor

Efor

Zevs på sin trone med sin ørn.

Efor (klassisk gresk: Ἔφορος, fra epi, «på» eller «over», og horaō, «å se», det vil si en som ser over eller oppsynsmann) var en embetsmann i antikkens Sparta. Der var fem eforer som årlig ble valgt til å sverge å opprettholde styret til de to kongene mens kongene sverget å opprettholde loven.

Historikeren Herodotos hevdet at institusjonen ble opprettet av Lykurg, men den kan ha blitt opprettet fra behovet for guvernører mens kongene ledet hærene i slag. Eforene ble valgt av folkeforsamlingen, Apella, og alle borgere kunne velges. De kunne ikke gjenvelges. De gav balanse for de to kongene som sjelden samarbeidet med hverandre. Platon kalte dem tyranner som styrte Sparta despotisk, mens kongen var ikke mer enn generaler. Opptil to eforer kunne følge en konge på en krigskampanje som et tegn på kontroll, og hadde selv muligheten til å erklære krig ved en del tidspunkter i spartansk historie.

I henhold til Plutark, hver høst ved Krypteia, ville eforene pro forma erklære krig mot helotene slik at enhver spartansk borger kunne drepe en helot uten å frykt blodskyld.

Eforene ledet møtene i Gerousia, det oligarkiske rådet av eldre. De hadde ansvaret for sivile søksmål, skattlegging, kalenderen, utenrikspolitikk og unge menns militærtrening. Året ble oppkalt etter en av dem på samme måte som eponyme arkoner i Athen. To eforer fulgte hæren i felten, og de kunne arrestere og fengsle konger for dårlig oppførsel under krigen. Eforene trengte ikke å knele for kongene av Sparta og ble høyt respektert av borgerne grunnet betydningen av deres makt og grunnet den hellige rolle de utøvde ved sine funksjoner. Ettersom beslutninger ble vedtatt ved flertallsbeslutninger, kunne det bety at Spartas politikk kunne endres seg raskt om en efor endret mening. Det skjedde i 403 f.Kr. da kong Pausanias overbeviste tre av eforene om å sende en hær til Attika. Det endret fullstendig politikken til hærføreren Lysandros.

Kleomenes III avskaffet eforene i 227 f.Kr., men de ble gjeninnsatt av den makedonske kong Antigonos III Doson etter slaget ved Sellasia. Stillingen eksisterte til det 100-tallet e.Kr. da den antagelig ble avskaffet av den romerske keiseren Hadrian.