Blankvers

Blankvers, fra engelsk blank = tomt, det vil si urimet, er et femfotet, jambisk versemål uten rim eller strofedeling, som spesielt karakteriserer den elisabethanske perioden med diktere som William Shakespeare og Christopher Marlowe.

Blankvers ble muligens introdusert av den italienske renessansedramatikeren Trissino, men har en særegen posisjon i engelsk poesi. Det kan bero på at den naturlige rytmen i det engelske språket ligger svært nær jambiske vers, og særlig på Shakespeares posisjon som poet og dramatiker. Faktisk assosieres blankvers så tett med den elisabethanske perioden at man sier at engelske skuespillere kan «snakke elisabethansk».

Det første kjente forsøket på blankvers med det engelske språket var ved Henry Howard, jarl av Surrey, i hans fortolkning av Vergils Æneiden rundt år 1554. Han var muligens inspirert av den latinske originalen ettersom klassisk latinsk poesi, akkurat som gresk poesi, ikke brukte rim, men kan også ha vært inspirert av de italienske versi sciolti som heller ikke brukte rim.

Christopher Marlowe var den første engelske forfatter som til fulle utnyttet blankversets potensial, og dessuten etablerte det som den dominerende formen i engelsk drama i perioden under Elisabeth I og Jakob I. Den viktigste nyvinningen med engelske blankvers ble gjort av William Shakespeare som skrev de fleste av sine skuespill i urimet femfotet jambe, og John Milton som skrev sitt verk Det tapte paradis (1667) i blankvers.

Etter Milton (faktisk på slutten av hans liv) gikk blankvers av moten, og i ett og et halvt århundre var engelskmennenes best likte versemål to rimede verselinjer – kupletter (engelsk couplets). Romantiske engelske poeter som William Wordsworth, Percy Bysshe Shelley, og John Keats derimot revitaliserte blankvers som kunstart.

Kort tid etter ble Alfred Lord Tennyson spesielt glad i blankvers og brukte formen i sitt lange, narrative (fortellende) dikt Prinsessen (1847) foruten i hans kanskje mest berømte dikt Ulysses (skrevet i 1833, men først utgitt i 1842). De amerikanske poetene Hart Crane og Wallace Stevens er kjent for å benytte blankvers i utvidede komposisjoner i en tid hvor mange andre poeter vendte seg mot frie vers.

Eksempel på blankvers

Et eksempel fra Shakespeares Hamlet (1603):

To be/ or not/ to be/ that is/ the quest/ion.

Det tidligste blankvers besto av slutt-stopp og regulære linjer; Gorboduc (1561), den første kjente tragedie på blankvers, illustrerer hvor monotone slike vers kan være. Marlowe var den første til å utforske dets videre ekspressive muligheter:

You stars that reign'd at my nativity,

Whose influence hath alloted death and hell,

Now draw up Faustus like a foggy mist

Into the entrails of yon labouring clouds,

That when they vomit forth into the air,

My limbs may issue from their smoky mouths,

So that my soul may but ascend to Heaven.

(Doctor Faustus)

Shakespeare utviklet blankversets egenskap til også å inneholde brå, abrupt og irregulær tale, og et av de tidligste eksempler er

My lord?

A grave.

He shall not live.

Enough.

(The Life and Death of King John), 3.3