Beleiringen av Leningrad

Beleiringen av Leningrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Situasjonen mai 1942-januar 1943
Dato 8. september 1941 - 27. januar 1944 Sted Leningrad i Sovjetunionen 59°55'49"N 30°19'9"Ø Resultat Sovjetisk seier; Den røde armé iverksetter motoffensiv. Mer enn én million sivile dødsofre.
Stridende parter
Tyskland  Finland Kongedømmet Italia Støtte: Spania (Den blå divisjon)	Sovjetunionen
Kommandanter og ledere
Wilhelm Ritter von Leeb Georg von Küchler Carl Gustaf Mannerheim	Kliment Vorosjilov Georgij Zjukov Markian Popov Iván Fedjúninskij Mihail Khozin Leonid Govorov
Styrker
725 000 soldater[trenger referanse]	930 000 soldater[trenger referanse]
Tap
Armégruppe nord: 1941: 85 371 tap (drept, såret og forsvunnet) 1942: 267 327 tap (drept, såret og forsvunnet) 1943: 205 937 tap (drept, såret og forsvunnet) 1944: 21 350 tap (drept, såret og forsvunnet) Totalt 579 985 tap	Den røde armé: Militærtap: 1 017 881 drept, fanget eller forsvunnet 2 418 185 skadet og syke Totalt 3 436 066 tap Sivile dødsfall: 642 000 under beleiringen 400 ,000 under evakueringen

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Beleiringen av Leningrad (russisk: блокада Ленинграда) betegner tyske og finske styrkers beleiring av Leningrad (nåværende St. Petersburg i Russland) under andre verdenskrig.

Beleiringen startet den 8. september 1941 – da siste vei til byen ble avskåret. Selv om Sovjet klarte å opprette en snever landkorridor til byen den 18. januar 1943 ble ikke beleiringen opphevet før den 27. januar 1944. Hensikten med beleiringen var opprinnelig for å erobre den økonomisk, historisk og kulturelt viktige byen og for å tvinge frem kapitulasjon, men planen endret seg og det ble forsøkt å utrydde befolkningen gjennom utsulting.

Operasjonen var en av de største enkeltstående krigsforbrytelsene begått av den tyske hæren under krigen. Om lag 1,1 millioner sivile sultet i hjel eller mistet på andre måter livet som følge av beleiringen, og hungersnød - til og med kannibalisme - herjet byen i 872 beryktede dager.

Den tyske offensiven

Leningrad sto sentralt i Nazi-Tysklands planer for angrepet på Sovjetunionen. Byens politiske, økonomiske og kulturelle betydning – den var på én og samme tid åsted for revolusjonære oppstander, militærindustriell base og senter for forskning, utdanning og kultur – gjorde at Hitler anså dens erobring eller tilintetgjørelse som et hovedelement i kampen for å ødelegge sovjetstaten og bolsjevismen.

Styrkene til den tyske armégruppe nord rykket hurtig frem gjennom Baltikum, og møtte i begynnelsen relativt ubetydelig motstand. Innen 10. juli hadde Wehrmacht inntatt Pskov og Ostrov sørvest i Leningrad-provinsen. Betraktelig militær motstand møtte de tyske styrkene først 19. juli ved den 320 km lange Luga-linjen, en forsvarslinje som strakk seg fra Kingisepp og Narva i nordvest til Ilmen-sjøen i sørøst. Det hardnakkede sovjetiske forsvaret ved Luga-linjen hindret videre tysk fremmarsj i tre uker. Mot midten av august brøt tyskerne til sist gjennom.

30. august ble Leningrads jernbaneforbindelse østover kuttet idet den tyske hæren nådde elven Neva. 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og den 8. september var omringningen komplett da den siste landforbindelsen ved Shlisselburg ble erobret. Fra da av kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga, og fra luften.

Finske offensiver i Karelen

I løpet av august 1941 hadde finske styrker erobret størstedelen av Det karelske nes og truet Leningrad fra vest, samtidig som en offensiv gjennom Karelen øst for Ladoga truet byen fra nord. På neset stoppet finnene fremrykkingen da den nådde grensen fra før vinterkrigen. I Karelen rykket de ikke lenger frem enn til elven Svir i Øst-Karelen (160 km nordøst for Leningrad), som de nådde 7. september. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og man beskjøt heller ikke byen fra land. Tyskerne erobret Tikhvin 8. november, men maktet ikke å rykke videre nordover for å møte finnene Svir. Et sovjetisk motangrep 9. desember tvang tyskerne tilbake fra Tikhvin, helt tilbake til elven Volkhov.

Da russerne skjønte at finnene ikke ville rykke lenger frem, kunne de overføre tropper fra den finske fronten til fronten mot tyskerne. På den annen side opprettet finnene en spesiell marineenhet, som angrep russiske forsyninger på den sørlige delen av Ladoga.

Det sovjetiske forsvaret

Kort etter invasjonen beordret sovjetiske myndigheter byggingen av festningsverker rundt Leningrad. I tillegg ble en nordlig forsvarslinje, konstruert i 1930-årene med tanke på en finsk invasjon, tatt i bruk. Sivilbefolkningen, i et antall på rundt en halv million, bygget 190 km tømmersperringer, 635 km piggtrådbelter, 700 km anti-panservogngraver, 5 000 stillinger av armert betong eller tømmer og gravde 25 000 km åpne skyttergraver.

I september 1941 sendte Stalin general Georgij Zjukov som kommandant og hovedansvarlig for Leningrads kamp mot Tyskland. Zjukov avløste her marskalk Kliment Vorosjilov, som hadde vært ansvarlig for forsvaret av Leningrad siden begynnelsen av krigen. Zjukov bestemte å sette av en del kanoner fra Østersjøflåtens skip mot tyske stridsvogner. Han samlet også divisjoner ved å kalle inn alle menn i alderen 18 til 60 år som ikke var opptatt med tungt forsvarsarbeid (på fabrikker, politi, luftforsvar, utdanningssteder, osv). Leningrads befolkning ble sterkt knyttet til byens forsvar. Gatene ble ryddet og forberedt for luftangrep; fabrikkene begynte masseproduksjon av våpen og ammunisjon.

Tyske tropper brukte ved fremrykkingen russiske sivile som skjold. Stalin responderte straks med en ordre om at den røde hær skulle drepe alle sivile som handlet etter tysk ordre, om de aldri så mye ble tvunget. Denne ordren ble også håndhevet ved slaget om Stalingrad.

Beleiringen brytes

Beleiringen ble brutt av Operasjon Iskra (= Operasjon Gnist), den røde hærs tredje forsøk på et gjennombrudd. Denne storoffensiven ble foretatt av Leningrad- og Volkhov-frontene med start om morgenen 12. januar 1943. Etter voldsomme kamper brøt den røde hær gjennom de tyske linjene sør for Ladoga-sjøen. Dette åpnet en 10-12 km bred landkorridor til transport av forsyninger inn til byen, og 22. januar startet en gjenopprettelse av jernbanelinjen som knyttet Leningrad til resten av Sovjetunionen. Togene begynte å gå gjennom korridoren 6. februar, en uke etter avslutningen av Iskra. Operasjonen resulterte i 33.940 sovjetiske falne og savnede, og 81.140 sårede. Tyskerne hadde rundt 12.000 falne og et ukjent antall sårede. Sovjethæren foretok videre offensiver i området utover i 1943, og lyktes i en gradvis utvidelse av korridoren. Leningrad forble likevel delvis beleiret og utsatt for angrep fra fly og artilleri frem til januar 1944, da en vinteroffensiv drev tyskerne bort. I løpet av sommeren 1944 ble også finnene presset tilbake, til den andre siden av Vyborgbukten og Vuoksi-elven.

Sivilbefolkningens situasjon

De to og en halv til tre millioner menneskene som befant seg innenfor den militære jernringen som tyske og finske styrker sluttet i september 1941, ble utsatt for en målrettet, folkemorderisk utsultingsstrategi hvis like knapt er bevitnet i historien. Beleiringen avskar byens kommunikasjonslinjer slik at forsyninger ikke kom inn og mennesker ikke slapp ut. Byen ble samtidig utsatt for et drepende bombardement fra bakke og luft som ikke bare rev i stykker mennesker på gaten, men som også ødela infrastruktur som vann- og kloakkanlegg og strømnett. Boligblokker, sykehus, bakerier og trikkeholdeplasser var blant de tyske artilleristenes mål.

Vinteren 1941-1942 var blant de kaldeste i manns minne, med temperaturer ned mot 40 minusgrader. Hitler og hans generaler ga ordre om at en eventuell kapitulasjon skulle avvises og at sultende flyktninger som forsøkte å ta seg ut av byen skulle stoppes med alle midler. Vinteren 1941-1942 døde opp mot én million mennesker av sult, kulde, utmattelse og tyske artilleri- og luftangrep. Det samlede antall sivile ofre for beleiringen er vanskelig, om ikke umulig, å beregne nøyaktig, men antas å ligge mellom 1,1 og 1,3 millioner. En sovjetisk historiker beskrev den beleirede byen som «en gigantisk utryddelsesleir».

Mat

Rasjoneringskort for brød

2. september 1941 ble rasjonene redusert: Kroppsarbeidere fikk 600 gram brød daglig, offentlig ansatte 400 gram, mens barn og andre fikk 300 gram. Store lagre av korn, mel og sukker ble ødelagt 8. september etter tysk bombardement. Likevel var det mulig å spise på noen restauranter flere dager etter at beleiringen hadde begynt, der gikk det med 12 % av hele fettforbruket og 10 % av kjøttforbruket i byen. 12. september ble det beregnet hvor lenge forsyningene for sivile og militære ville vare:

korn og mel	35 dager
gryn og makaroni	30 dager
kjøtt (også levende dyr)	33 dager
fett	45 dager
sukker og søtsaker	60 dager

Samme dag ble rasjonene ytterligere redusert: Arbeidere fikk 500 gram brød, ansatte og barn 300, og andre 250. Kjøtt- og grynrasjonene ble også redusert, mens de gikk opp for sukker, søtsaker og fett. Hæren og marinen hadde noen nødrasjoner, men de var ikke tilstrekkelige. Båtene på Ladoga var dårlig utstyrt og ble bombet av tyske fly, flere lektere med korn ble senket i september. Mye av det våte kornet ble hentet opp igjen av dykkere og brukt til brødbaking. Da det ble tomt for malt, brukte man erstatninger som cellulose. Havre beregnet for hestene ble også brukt, mens hestene fikk løv.

Da 2 000 tonn med sauetarmer ble funnet i havnen, laget man en gelatin av det. Senere ble kjøttet byttet ut med gelatinen og med stinkende kalveskinn. I løpet av beleiringen var det fem reduksjoner i matrasjonene, 2. september, 10. september, 1. oktober, 13. november og 20. november. De strenge rasjonene ble lettet noe ved at det ble anlagt grønnsakhager på de fleste åpne plassene i byen.

Strøm og energi

På grunn av manglende strømforsyning, ble mange fabrikker stengt og i november stoppet det offentlige transportnettet (våren 1942 ble noen trikkelinjer satt igang igjen, men T-bane og busser startet ikke før på slutten av krigen. Bruk av strøm var forbudt, unntatt i hovedkvarteret til generalstaben, Smolny, distriktskomiteer, baser for luftforsvaret og i noen andre institusjoner. Ved utgangen av september var det ikke mer olje og kull igjen. Eneste energikilden var trær, 8. oktober bestemte eksekutivkomitéen for Leningrad at man skulle begynne å felle trær i noen av byens utkanter. 24. oktober hadde man bare klart å iverksette 1 % av planen.

Se også

• «Leningradsymfonien» av Dmitrij Sjostakovitsj
• Den finske fortsettelseskrigen

Eksterne lenker

• (en) Siege of Leningrad – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Johannes Due Enstad: «Mektig myte, nødvendig myte: Beleiringen av Leningrad i sovjetisk og postsovjetisk historiografi»,Fortid, nr. 2, 2012, s. 57–60