Alfred Beit
| Alfred Beit | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. feb. 1853[1] Hamburg | ||
| Død | 16. juli 1906[2][1] (53 år) Welwyn | ||
| Beskjeftigelse | Gründer, handelsmann, kunstsamler | ||
| Søsken | Otto Beit | ||
| Nasjonalitet | Hamburg Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | St Peter's Churchyard[3] | ||
Alfred Beit (født 15. februar 1853 i Hamburg i Tyskland, død 16. juli 1906 på godset Tewin Waters nær Welwyn i Hertfordshire i England) var en britisk gull- og diamantmagnat og støttespiller for britisk imperialisme i det sørlige Afrika.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Beit var født i Hamburg i Tyskland og var den eldste sønnen og den nest eldste av seks barn i en jødisk familie. Hans far var en fremgangsrik handelsmann i Hamburg. Beit ble lærling i Jules Porgès & Cie, diamantfirmaet i Amsterdam.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Han ble sendt til Kappkolonien i 1875 av sitt firma for å kjøpe diamanter etter diamantstreiken i Kimberley. Han ble forretningsvenn av Cecil Rhodes, og de satte i gang med å kjøpe ut foretak og å eliminere motstandere som Barney Barnato. Han ble raskt med i en gruppe investorer som skaffet seg kontroll over kravene til diamantgruvene Central, Dutoitspan og De Beers. Rhodes var den aktive politikeren, og Beit sørget for planlegging og finansiell støtte.
Beit utvidet i 1886 sine interesser til de nyoppdagede gullfeltene i Witwatersrand. I sine forretningsforetak der brukte han investorene Hermann Eckstein og Joseph Benjamin Robinson. Han grunnla Robertson Syndicate og firmaet Wernher, Beit & Co. Han importerte gruveingeniører fra USA og var blant de første som adopterte dype gruver. Rhodes inngikk en avtale med Lobengula. Beit grunnla British South Africa Company som et resultat av dette i 1888. Beit ble guvernør på livstid i De Beers i tillegg til direktør i tallrike andre selskaper som Rand Mines, Rhodesia Railways og Beira Railway Company.
Beit flyttet i 1888 til London hvor han følte han hadde større forutsetninger for å styre sitt finansielle imperium og støtte Rhodes i hans sørafrikanske ambisjoner. Beit flyttet inn i Tewin Water, nær Welwyn, et stort bolighus med victorianske tillegg og 28 km², mens Julius Wernher til slutt kjøpte Luton Hoo med 21,1 km² noen få kilometer unna.
Inspirert av Rhodes' imperialistiske visjon deltok han i planleggingen og finansieringen av det mislykkede Jameson-raidet sent i 1895 som var ment å utløse et kupp i Den sørafrikanske republikk. Som et resultat av dette spetakkelet, gikk Rhodes av som statsminister, og både han og Beit ble funnet skyldig av undersøkelsen til underhuset. Beit måtte trekke seg som direktør i BSAC, men ble valgt til visepreseident i selskapet noen få år senere.
I sitt testament satte han opp Beit Trust hvor han gav store summer til utvikling av infrastruktur i det sentrale og sørlige Afrika, til universitetsutdanning og forskning i Sør-Afrika, Rhodesia (£1 200 000), Storbritannia og Tyskland.
Beitbridge, grensebyen mellom Zimbabwe og Sør-Afrika er opplalt etter ham.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cg085m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id beit-alfred[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Henning Albrecht: Alfred Beit. Hamburger und Diamantenkönig, Hamburg 2011 (Mäzene für Wissenschaft Band 9), ISBN 978-3-937816-82-1, Volltext[død lenke]
- (de) Maria Möring: «Beit, Alfred.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 23 (digitalisering).
- Eric Rosenthal: Rhodesian Jewry and its Story (Digitalisat; PDF; 418 kB)
- Christian Justus: Das Leben und Wirken des Hamburger Kaufmanns Alfred Beit, Diplomarbeit Universität Hamburg 1990