Hopp til innhold

Alexander Kielland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen omhandler forfatteren. For oljeplattformen, se Alexander L. Kielland (plattform).
Alexander Kielland
FødtAlexander Lange Kielland
18. feb. 1849[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stavanger[5]
Død6. apr. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (57 år)
Bergen[6]
BeskjeftigelseForfatter[7][8]
Embete
  • Statsforvalter i Møre og Romsdal (1902–1906) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Stavanger katedralskole
FarJens Zetlitz Kielland
SøskenKitty Kielland
Jacob Kielland
Tycho Kielland
BarnBeate Kielland
Jens Zetlitz Kielland
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk[9][10]
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
PeriodeSlutten av 1800-tallet
BevegelseRealismen
DebutNovelletter (1879)
Debuterte1879
Aktive år1879–
IMDbIMDb
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden
Alexander Kielland på Commons

Alexander Lange Kielland, Kjelland (1849–1906) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og var en glitrende brevskriver. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-årene og tilhører realismen, med sans for vidd, ironi og satire.

Som sin tids mest stilsikre skribent var Kielland en elegant og vittig forfatter med sterk sosial samvittighet som sitt forbilde John Stuart Mill.[11] Mest kjent er «novellettene» hans og romaner som Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.[12]

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som «de fire store» i norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.

Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kjelland fra 1867. Vitnemålet finnes i Kiellandarkivet ved Statsarkivet i Stavanger.
Foto: Arne Kvitrud, 2011

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Alexander Kielland var oldebarn av Jens Zetlitz, «Glædens muntre sanger»[13] og født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger.[14]

Barndomshjemmet var Stavangers tidligere radesykehus og lå ved Breiavatnet. (Her ligger i dag Kiellandshagen.) Kielland hevdet senere å ha talt baklengs fra sin fødsel 18. februar 1849 og kommet til at han ble unnfanget natten etter 17. mai i revolusjonsåret 1848, «derav mitt i familien uhørte opprørerblod». Barndomshjemmet forble hans sentrum i tilværelsen til han giftet seg i 1872. I 1888 flyttet han tilbake og ble boende til 1902.[15]

Sin mor beskrevet han som «en klok, fin dame - munter og djerv». Dessverre hadde hun svakt hjerte og døde da hun fødte sitt syvende barn.[16] Hans far hadde religiøse og kunstneriske interesser, en streng og alvorstung mann, Stavanger sparebanks direktør.

Kielland stod sine to eldre søsken Jacob (1841–1915) og Kitty Kielland som ble kjent som malerinne nærmest, men hadde også et godt forhold til Jane (f. 1852 og gift med legen Danckert Holm i Bergen), broren Tycho og Dagmar som giftet seg med litteraturhistoriker Olaf Skavlan. Yngstebarnet var en gutt som døde få dager etter at moren var død i fødsel 12. februar 1862 av hjertesvikt.[17]

Som gutt begynte Kielland på Kongsgaard skole i Stavanger, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen «godt» i Udarbeidelse i Modersmaalet.[18] Han skulle senere, i boka Gift, ta et oppgjør med skolesystemet og datidens undervisningsmetoder.

I oppveksten brukte han fritiden til å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år, døde moren.

I 1863 giftet hans far seg om igjen med Inger Mæle (1815-87). Hun hadde haugiansk bakgrunn og var minst like religiøs som sin mann. Kielland skrev i 1881 til sin bror Jacob om stemorens «rå og infame vesen» som særlig hans kone Beate led under, og «det er et visst ondt utrykk i hennes ansikt som jeg er redd for, slik man er redd for ekle dyr.» Inger Mæle fikk merke sine stebarns hat, familien hennes måtte gå til sak for at hun skulle få sin arvepart etter ektemannen. Da Kielland flyttet tilbake i barndomshjemmet i 1888, slettet han alle spor etter sin stemor i huset.[19]

I 1866 forlovet Kielland seg i hemmelighet med den ett år yngre Beate Ramsland, som også var av haugianerslekt. Hennes mor døde av tuberkulose da Beate var tre år gammel. Da hun var 11 år, giftet faren seg med Sara Svendsen som var enke og hadde ni barn fra før. Beate selv hadde hatt fem søsken, men de døde i tur og orden av tuberkulose. Kielland regnet selv 13. januar 1867 som sin forlovelsesdag, men alt i september 1866 står det i klasseprotokollen: «A. Kielland fraværende første time; forlovet seg etter ball!» - med et kraftig utropstegn. I sitt forfatterskap stiller Kielland seg særdeles kritisk til forlovelser.[20]

Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.

Han var svært opptatt av filosofen Søren Kierkegaard, og kirkekritikken i Øieblikket kan ha engasjert ham med sitt fokus på tvangen og det innholdsløse i datidens normer. Han ønsket en folkeutgave av Øieblikket, og skrev til Georg Brandes 2. januar 1880 om Kierkegaard som «den forfatter jeg mest har elsket». Han hevdet også at han skrev «alltid så å si under Søren Kierkegaards øyne». Kielland omtalte sjelden Gud, men hans forfatterskap sirkler rundt folks gudsforhold eller mangel på samme.[21] Om han senere ba sin sønn la være å konfirmere seg, mener Tor Obrestad likevel at Kielland som «kristen etiker» ikke fjernet seg fra selve troen.[22]

I september 1872 giftet han seg med Beate Ramsland og kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. I løpet av tre år fikk han og konen sine første tre barn.[23] Mens han drev teglverket, leste han mye, også filosofi, der han følte seg særlig inspirert av John Stuart Mill og Georg Brandes. Han sa senere at det han hadde manglet i ungdommen, var «Mod til at foragte den Tid, paa hvis vamle Levninger vore Fædre i ubegribelig Døsighed levede».[24]

Kielland ba Sigbjørn Obstfelder hjem til seg innimellom. Liksom Bjørnson hjalp han også Gabriel Finne, så han fikk stipend. Av sin far hadde Kielland lært å verdsette Lars Hertervigs kunst. De hadde Hertervigs malerier hengende på veggen. I arveoppgjøret etter stemoren ønsket Kielland seg maleriet Ved smien[25] og fikk det. I juni 1893 skrev han seks artikler om Hertervig i Dagbladet under tittelen En efterglemt,. Kielland var den eneste i Hertervigs samtid som offentlig tok til orde for bildene hans. Han kjøpte malersaker til Hertervig, men maleren var for stolt til å ta imot. Da Hertervig døde i januar 1902, skrev Kielland en oppfordring i avisen om at byens kunstnere skulle møte i begravelsen, og stilte selv som byens borgermester med krans.[26]

Debut

[rediger | rediger kilde]

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av Novelletter, foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra Camilla Collets Amtmandens Døtre og Kristian Elsters Tora Trondal fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på Garman & Worse.[27]

Garman & Worse utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og Edvard Brandes hadde anbefalt ham å lese Röda rummet som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst unionen. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.[28]

I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen Arbeidsfolk med fokus på fattigdom og sosial nedverdigelse, om høsten kom Else med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i Arbeidsfolk, skrev Kielland til sin bror: «Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.»[29]

En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for Gift (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, latinskolen, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor.[30] En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i Fortuna (1884) og Sankt Hans fest (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham dikterlønn.[31]

Diktergasje og striden med Oftedal

[rediger | rediger kilde]

Norge unnlot å slutte seg til Bernkonvensjonen og på grunn av dette gikk norske forfattere glipp av honorar for utenlandske oversettelser. Som kompensasjon fikk Ibsen, Bjørnson og senere også Lie diktergasje fra staten. Etter hvert solgte også Kielland så godt i utlandet at han la inn et krav, og i november 1884 sendte han sin søknad til regjeringen, men fikk avslag. Både Ibsen og Bjørnsson talte for at Kielland skulle få støtte på lik linje med dem selv, men dette fikk heller ikke gjennomslag. Bjørnson sa fra seg sin egen dikterlønn i protest, noe som bidro til splittelse i Venstre.[32] Saken førte dermed til at Sverdrup mistet den samlende kraft som hadde vært hans styrke.[33][34]

En av hovedtalerene mot Kiellands ditergasje var presten venstremannen Lars Oftedal, som mente at hans tekster var ugudelige.[34] Resultatet ble en svært offentlig feide mellom Oftedal og Kielland. Til tross for dette var det uansett likheter mellom dem, og Kielland kan ha kjent seg igjen i at Oftedal levde i et ulykkelig ekteskap. De to brukte dessuten samme rorkar, Asbjørn, når de fiska på Orrevannet. Og etter Oftedals fall i 1891 gikk aldri Kielland ut mot ham offentlig igjen.[35][33]

Redaktør og embetsmann

[rediger | rediger kilde]
Alexander Kielland.

Kielland var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884.[36]

Den siste boken han utgav før han kom hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på hans motstander Lars Oftedal og dennes tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite av sine lokale forbindelser at en stortingsplass for Stavanger var utelukket.[37]

Redaktør

[rediger | rediger kilde]

Journalistikk var for Kielland ikke noe naturlig yrkesvalg. I november 1888 skrev han til sin bror Jacob, etter tilbakekomsten til en ruinert hjemby: «Jeg ser misbrukene og er kanskje den eneste som har mot og autoritet til å sette fingeren på det ømme sted...Nå vil mitt hode ikke lenger omdikte det iakttagne til kunst. Jeg er kommet så nær innpå livet, at min fine kunst er på randen av det jeg alltid har foraktet så dypt: Journalistikk.» Stavanger Avis var eid av brødrene Haabeth og med Kiellands ord «en skrekkelig sladank av en avis som skulle omgjøres, renses og bli et byblad for Stavanger; morsomt, europeisk og fryktelig for de små paver». Han inngikk avtale med brødrene Haabeth og overtok som redaktør 1. januar 1889. Nå kunne han ta fatt på det han hadde skrevet om til Strindberg, sitt ønske om å være like dristig som svensken, for «når jeg sitter fet og fornøyd og pusser min blanke stålpenn, farer det gjennom meg en ond samvittighet: var det ikke bedre å stå på gaten med Strindberg og kaste sten i de pene vinduer».[38]

Kielland var påvirket av brødrene Brandes og deres avis Politiken, og som avisredaktør led han aldri av den skrivesperren som hadde grepet ham som forfatter. Hans redaktørstil var den velskrevne, kommenterende reportasjen.[39] Til Bjørnson skrev han: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet».[40] Men han fikk få allierte og enda færre venner, selv om han forsøkte å gjøre avisen til Venstres talerør. Han følte seg mer og mer «hudløs» som uttrykt i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner».[41] På 40-årsdagen 18. februar 1889 mottok Kielland ikke et eneste telegram. Han slet også med store helseproblemer, blant annet søvnapné som ga ham konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. Han fikk også diabetes.[34]

Kielland og motstanderen Lars Oftedal delte en levende interesse for arbeiderbevegelsen og arbeiderklassens kår. Da det ble hevdet at arbeiderne ikke var modne nok til å ha stemmerett, skrev Kielland at modne arbeidere kunne man endelig se i de store nasjonene: «De er perset og pint av et kapitalisttyranni som ikke er kjent hos oss; de står skummende av hat og venter på oppgjørets dag.» Han fikk ikke lenger tid til overs til skjønnlitteratur, daglig skrev han rundt ti manusflak og fylte selv avisens forside. Her tok han til orde for offentlig eldreomsorg, pensjonsordning, trygdekasse og ulykkesforsikring. Om Lars Oftedal sa Kielland at han hadde «Gud i den ene lommen og Stavanger i den andre». I likhet med Kielland skrev Oftedal om arbeidernes nød, men i motsetning til ham samlet redaktør Oftedal også inn mat og klær til de trengende. Mens Kielland har fått statue på sokkel, er Oftedals monument avisen hans, Stavanger Aftenblad.[42]

Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, en kombinasjon av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted. Uro, mistrivsel og vanstell ble i økende grad knyttet til institusjonen. I en serie avisartikler rettet Alexander Kielland skarp kritikk mot stedet, og fremskyndet nedleggelsen i 1897.[43][44]

Borgermester og amtmann

[rediger | rediger kilde]

I 1891 ble Kielland utnevnt til borgermester i Stavanger.[45] Det var den gang regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd en slik posisjon etter all sin kritikk av embetsstanden. Nå mente han det var bedre selv å gå inn i embetsverket og gjøre nytte for seg som «en folkelig Embedsmann».[46]

I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt med bolig i Molde. Natt til 23. januar 1904 hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og fikk senere ros fra Stortinget for sine presise rapporter fra katastrofen. Han var i sitt ess selv om kosten bestod av rugkavring og øl, og skrev senere til venner: «For meg var de fjorten branndager likefrem - ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg».[47]

Forfatterskapet

[rediger | rediger kilde]
Alexander Kielland-statuen på Torget i Stavanger, avduket på 6. mai 1928. Den er laget av Magnus Vigrestad.
Foto: Olaf Meister, 2017.

Thomas Mann sa i 1926 at han planla Huset Buddenbrook etter kiellandsk mønster. Han sa senere at «Kiellands verker har bidradd til at jeg kunne skrive Buddenbrooks. Derfor kaller jeg alltid Norge for Kiellands land.»[48]

Noveller

[rediger | rediger kilde]

Romaner

[rediger | rediger kilde]

Skuespill

[rediger | rediger kilde]
  • Paa Hjemvejen, 1878
  • Hans Majestæts Foged, 1880
  • Det hele er Ingenting, 1880
  • Tre par, 1886
  • Bettys Formynder, 1887
  • Professoren, 1888

Essays og sakprosa

[rediger | rediger kilde]
  • Forsvarssagen, 1890
  • Mennesker og Dyr, 1891
  • Omkring Napoleon, 1905
  • Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981
  • En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890, noen av dem samlet i en bok i 1983.[49]

Kiellands død

[rediger | rediger kilde]

Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!».[50] Hans overvekt - ved sin død veide han 136 kilo[47] - og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Han ble observert da han etter å ha inntatt en diger middag på Grand, snek seg ut i bakgården og kastet opp alt sammen - for så å gå inn igjen og bestille mer av både mat og vin.[51]

Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt.[52] Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Etter Kiellands død berget Gyldendal familien fra konkurs ved å kjøpe forfatterrettighetene. For forlaget viste dette seg å ha vært et røverkjøp de satt igjen med mye for.[53] Enken Beate hadde vært like uansvarlig som sin mann, og fikk et skarpt brev fra sin svoger Jacob like etter Kiellands begravelse. Snart flyttet hun til København, hvor hun døde i 1923. Da hun ble intervjuet av Jonas Collin i Tidens Tegn i anledning sin 70-årsdag i 1921, sa hun at hun foretrakk Danmark for Norge. Fra ekteskapet med Kielland hevdet hun at hun ingenting husket: «Nei, en vifte er alt som er tilbake fra den tid.» Hun mente perlemorsviften som er utstilt på Ledaal, den som datidens mest berømte menn hadde skrevet sine navnetrekk på.[54]

Arven og minnet etter Kielland

[rediger | rediger kilde]
Kielland-skulpturen i Molde. Skulpturen er laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer, og ble avduket i 1907.

Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»[55]

Samme år som Kielland døde, i 1906, ble hans barndomshjem «Kiellandshuset» revet for å gi plass til et posthus. Sigval Bergesen d.e. ønsket å bevare «Kiellandshuset» som bymuseum, men ble nedstemt i formannskapet.[56]

På Torget står en statue som ble avduket 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad. I Molde står en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.


I 1986 var det håp om å få gjenreist «Kiellandshuset», men i stedet rev bulldosere den restaurerte bygningen som da stod på Ledaal. I 1999 var det samlet inn tre millioner kroner til oppføring av en kopi av «Kiellandshuset» på tomten ved Breiavatnet, og åpne et museum og kulturhus der, men kommunen ønsket ikke det.[57]

Først på Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret[58] i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å «dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling».

Han er hedret med gatenavn i flere norske kommuner, og Alexander Kiellands plass (Oslo) bærer hans navn.

Noter og referanser

[rediger | rediger kilde]
En murstein (teglstein) fra Alexander Kiellands teglverk på Madla. Han drev verket i perioden 1872-1881. Han brukte på denne tiden skrivemåten Kjelland.
Foto: Arne Kvitrud, 2018.
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Alexander Lange Kielland, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alexander-Lange-Kielland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alexander Lange Kielland, Proleksis enciklopedija-ID 30866[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Alexander Lange Kielland, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0035660[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ https://cs.isabart.org/person/45215; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 45215.
  8. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  9. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12159408p; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12159408p.
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 62261859, Wikidata Q16744133 
  11. ^ A. Kielland, Britannica
  12. ^ Bøker av Alexander Kielland; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  13. ^ Jens Zetlitz; Byhistorisk skilting, byhistoriskforening.org
  14. ^ «Alexander Lange Kielland». geni.com. Besøkt 8. januar 2024. 
  15. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 37), Cappelens forlag 1996, ISBN 9788202576783
  16. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 37)
  17. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 61)
  18. ^ Kiellands vitnemål fra examen artium fra 1867. Originalen er i Statsarkivet i Stavanger, privatarkiv 11, boks 13.
  19. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 47-50)
  20. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 77-78)
  21. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 127-28)
  22. ^ May Grethe Lerum: 100 år siden Kiellands død, Verdens Gang 4. april 2006
  23. ^ Alexander Kielland gifter seg med sin ungdomskjæreste Beate Ramsland; 18 september 1872; tidsaand.no
  24. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 222), Gyldendal forlag, Oslo 1964
  25. ^ Hertervigs maleri Ved smien
  26. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 429)
  27. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 223)
  28. ^ Brevvekslingen med Strindberg Arkivert 28. juli 2021 hos Wayback Machine.; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  29. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 152), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962
  30. ^ Kiellands samfunnskritikk i Gift
  31. ^ Gorgus Coward: Diktere og diktekunst (s. 154)
  32. ^ Alexander Lange Kielland 1849-1906; gyldendal.no
  33. ^ a b Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 243-52)
  34. ^ a b c «(no) Alexander Kielland» i Norsk biografisk leksikon.
  35. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 286-93)
  36. ^ «Indbydelse til at indtræde i Norsk Kvindesags-Forening stiftet den 28de Juni 1884», Bergens Tidende, 18. november 1884
  37. ^ Om Einar O. Risas Kielland-biografi Mannen i speilet, Dagbladet 6. februar 1999
  38. ^ Sven Egil Omdal: «Lapsen og småpaven» Klassekampen 23. mars 2013
  39. ^ Om Einar O. Risas Kielland-biografi Mannen i speilet, Dagbladet 6. februar 1999
  40. ^ Ambisjoner som redaktør; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus
  41. ^ Kielland, Alexander L. (1981). Brev 1869-1906. Oslo: Gyldendal. s. 57. ISBN 8205104573. 
  42. ^ Sven Egil Omdal: «Lapsen og småpaven» Klassekampen 23. mars 2013
  43. ^ Den kombinerede Indretning Arkivert 28. juli 2021 hos Wayback Machine.; stavangermuseum.no
  44. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 307-09)
  45. ^ Alexander L. Kielland 1849–1906; bokselskap.no
  46. ^ Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, Essays i utvalg (s. 228)
  47. ^ a b Mæleng, Per (1999). Jeg selv er den eneste, som skinner af festivitas : Alexander L. Kielland 150 år : utstilling i Nasjonalbiblioteket. Oslo: Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650016. 
  48. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 359)
  49. ^ Alexander Lange Kielland: ”En svøbe for byen… Artikler fra Stavanger Avis 1889”, redigert av Einar O. Risa, Universitetsforlaget, 1983.
  50. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. [Oslo]: Cappelen. s. 105. ISBN 8202028868. 
  51. ^ May Grethe Lerum: 100 år siden Kiellands død, Verdens Gang 4. april 2006
  52. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. Oslo: Cappelen. s. 217. ISBN 8202028868. 
  53. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 358)
  54. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 408-09)
  55. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 482
  56. ^ Tor Obrestad: Sannhetens pris (s. 46)
  57. ^ «Oldefar boikottes ennå», Verdens Gang 4. april 2006
  58. ^ Stine Honoré (22. januar 2019). «Dette er Kiellandsenteret på Sølvberget». Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 4. april 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Alexander Kielland – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alexander_Kielland&oldid=24740003»