Smyrna

«Smyrna» har flere betydninger.

Restene av søylegangen ved Smyrnas agora.

Smyrna (gresk: Σμύρνη eller Σμύρνα) var en antikk gresk bystat lokalisert sentralt og strategisk ved vestkysten av Anatolia mot Egeerhavet. Grunnet dens fordelaktige havneforhold, hendige forsvarsmuligheter, og bra innlandsforhold, fikk Smyrna gode vilkår til vekst og framgang. Den antikke byen er lokalisert ved to steder innenfor dagens moderne by Izmir i dagens Tyrkia. Det første stedet, antagelig anlagt først av en opprinnelig urbefolkning, før den ble overtatt av gresk innvandrere, økte i betydning i løpet av den arkaiske tid som en av de fremste antikke greske bosetningene i vestlige Anatolia. Det andre stedet er knyttet til Aleksander den store og fikk metropolitiske proporsjoner i løpet av den romerske tiden. Det meste av dagens levninger er fra den romerske tiden, hovedsakelig etter et betydelig jordskjelv på 100-tallet e.Kr.

Gamle og nye Smyrna

Det joniske forbund, Smyrna ligger i øvre del av kartet.

Av praktiske forhold har man innført en skjelning mellom Gamle Smyrna med den opprinnelige bosetningen som ble grunnlagt en gang på 1000-tallet f.Kr., først som en besetning av greske aiolere, og ble senere overtatt og utviklet i løpet av arkaisk tid av jonere; og selve Smyrna, den nye byen som flyttet fra den gamle i løpet av 300-tallet f.Kr., og hvis grunnleggelse var inspirert av og igangsatt av Aleksander den store, og således innledet den hellenistiske perioden for Smyrna og i hele det østlige Middelhavet.

Gamle Smyrna var lokalisert på en liten halvøy forbundet med fastlandet via en smal landtange i den nordøstlige hjørnet av den indre Smyrnabukta (i dag kalt for Ismirbukta etter den nye tyrkiske byen), og ligger ved utkanten av en fruktbar slette og ved foten av fjellet Yamanlar. Ved dette fjellet er det avdekket arkeologisk en tidligere anatolisk bosetning i forbindelse med bukten. I dag er Gamle Smyrna som arkeologisk sted (på tyrkisk kalt for Bayraklı Höyüğü) beliggende rundt 700 meter i innlandet ved nabolaget Tepekule ved Bayraklı (38°27′51″N 27°10′13″E.).

Nye Smyrna utviklet seg samtidig langs skråningen av fjellet Pagos (i dag kalt for Kadifekale) og langs siden av en kysten av sundet som går umiddelbart nedenfor hvor en liten bukt eksisterte fram til 1700-tallet. Kjernen av den senere hellenistiske og det tidlige romerske Smyrna utgjør i dag et større område av İzmir Agora friluftsmuseum på dette stedet. Forskning blir utført både i den gamle som i den nye byen, fra siden 1997 for Gamle Smyrna og siden 2002 for nye Smyrna fra den klassiske perioden. Det skjer i et samarbeid mellom Ismir arkeologiske museum og metropolittkommunen Izmir.

İzmir

Denne artikkelens omfang dekker antikkens by Smyrna, ikke dagens moderne by İzmir, som ble erobret av tyrkiske osmanere på 1400-tallet. Med erobringen arvet de ikke de framstående historiske minnene, i motsetningen til to andre viktige handelsnettverk som Konstantinopel (omdøpt til Istanbul) og Aleppo (i Syria). İzmirs endring til en betydelig internasjonal havn på 1600-tallet var hovedsakelig et resultat av oppmerksomhet fra utlendinger, og byens europeiske orientering. For byens historie fra og med middelalderen og Det osmanske rike og fram til moderne tid, se artikkel İzmir.

Etymologi

Homer ble også kalt for Melesigenes (sønn av Meles), som var navnet på elven som fløt forbi Smyrna.

Det er foreslått flere forklaringer til navnet Smyrna. En av disse involverer en gresk myte avledet fra en eponymisk amasone ved navn Smyrna (gresk: Σμύρνα). Hun forførte den greske helten Thesevs, og han kom til å døpte byen ved dette navnet til hennes ære. Det er også navnet på et område i byen Efesos, og kan også bli gjenkjent under formen Myrina, en aiolisk by i Mysia. I inskripsjoner og myter er det ofte skrevet som Zmurna (Ζμύρνα), Zmurnaios (Ζμυρναῖος), «av Smyrna». Smyrna er også et gammelgresk ord for myrra, et sekretet fra tresort. Ordet myrra er avledet fra arameisk murr (ܡܪܝܪܐ) i betydningen «var bitter». Denne planten var stedegen i Midtøsten og nordøstlige Afrika. Den eldste kjente gjengivelse på gresk av byens navn er aiolisk gresk Mýrrha (Μύρρα), noe som tilsvarer med senere joniske og attiske Smýrna (Σμύρνα) eller Smýrnē (Σμύρνη), begge antatte etterkommere av en urgresk form *Smúrnā.

Et forsøk på å lede navnet tilbake til en eldre opprinnelse enn grekere, er det i oldtidens Anatolia et navn kalt Ti-smurna som er nevnt på en del Nivå II-tavler i den assyriske handelskolonien ved Kanesj (dagens Kültepe) i Anatolia (første halvdel av 1000-tallet f.Kr.). Forstavelsen ti- identifiserer et særegent navn, skjønt det er ikke etablert med sikkerhet at dette navnet viser til antikkens by Smirna.

Det moderne navnet İzmir er avledet fra det tidligere greske Smyrna (Σμύρνη), skjønt de første to stavelsene i frasen εις Σμύρνην (uttalt som «is Smirnin»), som betyr «til Smyrna» på gresk. En tilsvarende etymologi eksisterer også for andre tyrkiske byer med enten tidligere gresk navn, slik som İznik (fra frasen «is Nikaean», «til Nicaea»), Istanbul (fra frasen «is tan Polin», «til byen») eller selv for den gresk øya Kos, kalt for «İstanköy» på tyrkisk.

Historie

Oldtiden

Byen er en av de eldste bosetninger ved Middelhavet. De arkeologiske oppdagelsene av stedene Yeşilova Höyük og nabolaget Yassıtepe lokalisert på det smale deltaet ved elven Meles, i dag sletten Bornova, har ført til at byens historie er eldre enn tidligere antatt. Funnene indikerer tre nivåer hvorav to av dem er forhistoriske. Nivå to har spor av tidlig til midtre kobberalderen, og Nivå 3 fra en steinalderbosetning fra neolittisk tid. Disse to nivåene vil ha blitt bosatt av innfødte, stedegne folk i området for grovt sett mellom 6000 til 3000 f.Kr. Med kysten som har trukket seg unna over tid, har stedet senere blitt benyttet som et gravsted. Flere graver som inneholdt gjenstander er datert grovt sett fra 3000 f.Kr., samtidig med den første byen i Troja.

Ved 1500 f.Kr. havnet hele regionen under innflytelsen til det sentralanatoliske hettittiske riket som nevnte flere steder i nærheten av Smyrna i deres nedtegnelser. De første faste bosetninger ved Smyrnabukta i nordøstlige delen. I forbindelse med økningen av silt i bukta som ble ført ned elva og økte kystlinja, ble den bosetningen som senere utgjorde kjernen av Gamle Smyrna ble grunnlagt på en høyde ved skråningen av fjellet (i dagens kvartal Bayraklı). Denne bosetningen, som nevnt over, er antatt å strekke seg tilbake til 3000-tallet f.Kr. og var samtidig med Troja. Det antyder at en by av innfødte lelegere eksisterte før greske kolonister begynte å bosette seg langs kysten av Anatolia på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. Imidlertid, invasjoner på 1200-tallet f.Kr. fra Balkan og/eller Svartehavet av de såkalte havfolkene ødela Troja VII og de øvrige kulturene i sentrale og vestlige Anatolia havnet som helhet i den generelle perioden av gresk og anatolisk mørke tidsalder og bronsealderens sammenbrudd.

Gamle Smyrna

«Gamle Smyrna» er betegnelsen på byen fra den arkaiske perioden for å skille denne bosetningen fra den senere bosetningen bygd senere i skråningen av Pagos. Den greske bosetningen er bevitnet av keramikk som er datert til rundt 1000 f.Kr. og framover og de fleste oldtidsruiner som er bevart går tilbake til 725-700 f.Kr.

Herodotos skriver at by ble grunnlagt av aiolere fra Lesbos og Kyme som ekspanderte østover. Den var en av byene i forbundet av aioliske bystater som markerte en aiolisk grense mot de joniske koloniene. Byen ble senere overtatt av jonere ved at flyktninger fra Kolofon bosatte seg i byen og etter et opprør i Smyrna, tradisjonelt satt til år 688 f.Kr. overtok jonerne byen og den ble den trettende byen i det joniske forbundet. Reviderte mytologier gjorde Smyrna til en koloni av Efesos. I 688 f.Kr. vant den joniske bokseren Onomastos fra Smyrna en pris ved Olympia, men den joniske overtagelsen av Smyrna var nok en senere hendelse. Den ble nevnt av poeten Mimnermos fra Kolofon (før 600 f.Kr.). Den aioliske formen av navnet ble beholdt selv i attisk dialekt, og epitetet «Aioliske Smyrna» var i bruk lenge etter erobringen.

De eldste huset oppdaget i Gamle Smyrna er datert til 925 og 900 f.Kr. Murene på det godt bevarte huset, 2,45 ganger 4 meter, besto av et lite rom typisk for jernalderen, var bygd av soltørket murstein og taket lagt med halm. Det eldste huset med flere rom fra denne perioden ble også funnet i Gamle Smyrna, bygd i løpet av den andre halvparten av 600-tallet f.Kr. Huset hadde to etasjer og fem rom med en indre gårdsplass. Rundt denne tiden begynte innbyggerne å beskytte byen med en tykk mur og festningsvoll gjort av soltørket murstein. Smyrna ble bygd i henhold til det urbane rutenettsystemet til Hippodamos, arkitekt og byplanlegger fra Miletos på 400-tallet f.Kr. Gatene var lagt i retning nord-sør og øst-vest, og ble krysset i rette vinkler i et mønster også funnet i Midtøsten, men et av de tidligste eksempler i en vestlig by. Alle huset var også rettet sørover. Blant de eldste gater som var steinsatte er også funnet her.

Smyrnas posisjon ved munningen av den lille elven Hermos ved hodet av en dyp sjøarm (Smyrnaeus Sinus) nådde langt inn i innlandet og lot greske handelsskip kom til hjerte av Lydia, noe som plassert Smyrna ved den vesentlige handelsruten mellom Anatolia og Egeerhavet, noe som førte til inntekter og betydning for byen på 600-tallet f.Kr. Miletos og senere Efesos lå ved havet i enden av en annen stor handelsrute gjennom Anatolia og konkurrerte en tid suksessfullt mot Smyrna, men etter at begge byenes havner var siltet opp var Smyrna uten en rival.

Elven Meles som strømmet ved Smyrna er omtalt i den greske litteraturen og en fellestradisjon knyttet Homer til Smyrnas dal og breddene av Meles. En grotte hvor han skal ha komponert sine dikt ble beskrevet for å ha vært nær elvens kilde og hans tempel, Homereion, sto ved dens bredder. Meles' fast strøm sommer og vinter som endte ved byen ble feiret av Aristeides og Himerios. Grunnet Meles fikk Homer epitetet Melesigenes, «sønn av Meles», og figurerer på faste mynttyper fra Smyrna, en myntklasse viste poeten sittende mens han hold en bok på knærne og støttet sin høyre hånd på et vis som siden ble kalt for «homerisk» av numismatikere.

Den arkaiske byen Smyrnas viktigste helligdom var tempelet for gudinnen Athene som er datert tilbake til 640–580 f.Kr. og er delvis restaurert i dag. Fra 600-tallet f.Kr. og framover oppnådde Smyrna status som bystat, polis. Rundt tusen mennesker levde utenfor bymurene mens andre levde i mindre landsbyer i nærheten hvor det var kultiverte marker, oliventrær, vingårder og verksteder for keramikere og steinhoggere. I byen var handel viktig, men folk fleste skapte sitt levebrød ved jordbruk og fiske. Smyrna var på denne tiden ingen liten by lenger, men et urbant senter som hadde innflytelse i handelen i Egeerhavet og til dels Middelhavet. Den ble medlem av det joniske forbund, hevet seg til å bli en av de fremste kulturelle og kommersielle sentrene i Middelhavet og nådde sitt høydepunkt i årene mellom 650–545 f.Kr.

Underlagt Lydia

Kart over Smyrna og andre greske byer i det lydiske rike.

Mermnadedynastiet er navnet på kongefamilien i Lydia etter ca 680 f.Kr. Da disse kongene økte Lydias militære makt og aggressivitet, var den rike handelsbyen Smyrna blant de første angrepsmål. Gyges (ca 687—652 f.Kr.) ble imidlertid beseiret ved breddene av Hermos, og situasjonen ved slagmarken viste at Smyrnas makt økte langt østover i Anatolia. Byen bygde en sterk festning på en høyde for å beherske Nymfidalen, og ruinene av denne er fortsatt imponerende.

I henhold til poeten Theognis (ca 500 f.Kr.) var det stolthet som til sist ødela Smyrna. Mermnadedynastiets Lydia erobret byen en gang rundt 610–600 f.Kr. og det rapportert at deler av Smyrna ble ødelagt og brent, skjønt nyere analyser av levningene i Gamle Smyrna (Bayraklı) har vist at tempelet var fortsatt i bruk eller raskt reparert under lydisk styre. Poeten Mimnermos klaget i sine dikt over hvor byens borgere forfalt i hans tid og ikke lenger kunne stå imot Lydias aggresjon. Det var Alyattes II (609—560 f.Kr.) som erobret Smyrna i tillegg til Kolofon. Selv om Smyrna ikke opphørte å eksistere var byens gresk liv, kultur og politiske liv ødelagt. Den ble omorganisert som et landsbyssystem. Smyrna er nevnt i fragment av Pindaros og i en inskripsjon fra 388 f.Kr., men byens storhet var noe som lå i fortiden.

Underlagt Perserriket

Aleksander den store er kreditert den nye grunnleggelsen av Smyrna.

Ikke lenge etter den lydiske ødeleggelsen kom en ny invasjon utenfra Anatolia. Perserriket avsluttet Gamle Smyrnas historie som et betydelig urbant handelssenter, selv om byen var blitt redusert under Lydia. Den persiske kongen Kyros den store angrep de greske kystbyene etter å ha erobret Lydias hovedstad. Gamle Smyrna ble ødelagt i 545 f.Kr.

Hellenistisk tid

Aleksander den store grunnla byen på nytt på en ny lokalisering bortenfor elven Meles en gang rundt 340 f.Kr. Han hadde beseiret perserne i flere slag og til sist Dareios III selv ved Issos i 333 f.Kr. Gamle Smyrna lå på en liten høyde ved havet og ga nok plass for noen få tusen mennesker, men skråningene av åsen Pagos (Kadifekale) ble valgt som grunnlag for den nye byen, i henhold til Strabon. Det ga grunnlag for en ny befolkningsvekst for byen

Det var hans etterfølgere Antigonos I Monofthalmos (316—301 f.Kr.) og Lysimakhos 301—281 f.Kr.) som utvidet og befestet byen. Akropolis, som lå i ruiner, tidligere «Smyrnas krone», hadde vært en bratt spiss som var 380 meter høy og hang over den nordøstlige enden av bukta. Den senere moderne byen Izmir ble bygd på toppen av den hellenistiske byen, delvis på skråningene av Pagos i nærheten av sørøstlige delen av bukta, og delvis på den nedre grunnen av åsen og havet. Skjønnheten i den hellenistiske byen, tettpakket på den lave grunnen og steg opp i rekke på rekke langs åssiden, ble hyppig priset av besøkende og feiret på byens mynter.

Romersk tid

Festningen Kadifekale (Pagos) ble bygd av Lysimakhos en gang rundt 300 f.Kr.

Agora i Smyrna

I 133 f.Kr. da Eumenes III Aristonikos, den siste kongen av attaliddynastiet i Pergamon, holdt på å dø uten å etterlate seg en arving, testamentert han kongeriket Pergamon til Romerriket, og det omfattet også Smyrna. Byen kom således inn under Romerriket som en del av den romerske provinsen Asia. Romersk tid betydde en ny økonomisk vekst for byen. I nær slutten av 100-tallet e.Kr. opptrådte Smyrna som en av de syv kirkene i Asia som ble omtalt i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente. Smyrna hadde en kristen menighet som hevdet å ble motarbeidet av byens jødiske andel I motsetningen til flere andre kirker hadde ikke apostelen Johannes noe negativt å si om denne kirken. Han spådde derimot at forfølgelsen ville fortsette og oppmanet dem med svulstige ordlag om å «Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans.» Forfølgelsen av de kristne fortsatte inn neste århundre, i alle fall hevdes det at Polykarp, biskop av Smyrna, ble martyr i 155.

Grunnet byens betydning kom romerske keisere til Anatolia for å besøke Smyrna. Tidlig i 124 besøkte keiser Hadrian byen som en del av sine reiser over hele Romerriket og muligens også keiser Caracalla i årene 214–215. På denne tiden var Smyrna en vakker by med steinlagte gater.

I 178 ble byen herjet av jordskjelv. Det var en av de verste katastrofene som hadde rammet byen noensinne. Jordskjelvet raserte byen til grunnen. Ødeleggelsen var så stor at det var nødvendig med økonomisk støtte fra keiserriket for gjenoppbygging. Keiser Marcus Aurelius bidro meget til byggeaktivitetene og byen ble reist opp på nytt. Agora ble restaurert i denne perioden. Mye av de arkitektoniske verkene vedrørende den førtyrkiske perioden som fortsatt er synlige og bevart kommer fra denne perioden.

Bysantinsk tid

Romerriket brøt sammen i 476 og ble delt i to deler, Vestromerriket og Østromerriket. Mens den vestlige delen gjennomgikk store endringer i forbindelse med folkevandringene, fortsatte den østlige delen, Det bysantinske riket, stort sett som før, og dyrket etter hvert sin egenart. Latin ble etter hvert erstattet av gresk som administrasjonsspråk. Smyrna ble en del av Østromerriket og bevarte sin status som et betydelig religiøst senter i den første tiden. Imidlertid minsket byens betydning betydelig i løpet av senantikken og tidlig middelalder, og kom aldri tilbake til den framgang den hadde i romersk tid.

Da Konstantinopel ble setet for myndighetene framfor Roma, minsket handelen mellom Anatolia og Vesten i betydning grad, og som en følge sank aktivitetene i Smyrna. Seldjukernes kommandant Tzachas (også nevnt som Çaka Bey) erobret Smyrna i 1084 og brukte den som en base for angrep til havs, men ble frigjort av general Johannes Doukas. Byen ble herjet flere ganger av seldsjukk-tyrkerne, og var i tilstand av ruiner da keiserriket Nikeas hersker Johannes III Ducas Vatatzes forsøkte å gjenoppbygge den en gang etter 1222. Den var fortsatt i ruiner da Ibn Battuta erobret byen en gang rundt 1330. I 1402 stormet den muslimske hærføreren Timur Lenk byen og massakrerte det meste av innbyggerne. Etter denne tiden var byen å betrakte som osmansk, og en ny tid begynte for byen under navnet Izmir.

• Se artikkel Izmir for byens videre historie.

Agora

Agora i Smyrna sett med bebyggelsen rundt.

Levninger av den hellenistiske agora.

Detalj fra de rike utsmykningene i marmor.

Agora; i brakgrunnen søyler fra den vestlie stoa.

Levningene av antikkens agora i Smyrna utgjør i dag Izmir Agora Museum i Izmirs kvarter Namazgah, men blir generelt referert til som «agoraen» blant innbyggerne. Den ligger på den nordlige skråningen av Pagos, og var det kommersielle, lovmessige og politiske sentrum av den antikke byen, foruten også et sentrum for kunstnerisk aktivitet og for undervisning.

Smyrnas agora ble bygd i løpet av den hellenistiske tiden. Etter det ødeleggende jordskjelvet i 178, ble Smyrna gjenoppbygd under keiser Marcus Aurelius i henhold til en byplanlegging gjort av den antikke arkitekten Hippodamos av Miletos. Bysten av keiserens hustru, Faustina den yngre, på den andre hvelvingen i den vestlige stoa bekrefter dette faktum. Den ble konstruert på et hellende terreng i tre etasjer, nær byens sentrum. Terrenget er 165 meter bredt og 200 meter langt. Det er omringet på alle kanter av en portiko, søylegang. Den var i bruk fram til bysantinsk tid. Ettersom en bysantinsk og senere osmansk gravlund ble lagt direkte over ruinene av agoraen, er den bevart fra ødeleggelse av moderne bygninger. Denne agora er den største og best bevarte av alle agoraer i Jonia. Den er i dag omgitt av moderne bygninger som dekker dens østlige og sørlige deler.

Ved ankomst til plassen er den vestlige stoa til venstre, bakenfor er basilikaen og på høyre side den osmanske gravlunden. Plassen var omgitt av portiko på tre sier. Basilikaen og den vestlige portiko ble bygd over en infrastruktur med runde hvelvinger for å beskytte den mot framtidige jordskjelv. Den østlige enden og de sørlige portikoer består av en struktur på to etasjer. Nedenfor basilikaen var det en overdekket markedsplass. Formgivningen av denne hadde en sterk likhet med krypto-portikoer i de vestlige provinser. Den monumentale inngangen på østlige side var et av de mest storstilte og hvelvstrukturer i hellenistisk tid.

En stoa på to etasjer, 17,5 meter bredt ble konstruert på den østlige og vestlige siden av agoraen. Hver stoa var inndelt i tre gallerier med to rekker med søyler. Hver stoa hadde en øvre etasje. Disse stoaene var beskyttet fra solen og mot regn av et tak. Disse imponerende strukturene målte 75 meter ganger 18 meter. Den sørlige delen av den vestlige stoa hadde mange vannkanaler og en stor vanntank.

Arkeologi

Selv om Smyrna ble undersøkt av den franske arkeologen Charles Texier på midten av 1800-tallet og selv om den tyske konsul i Izmir hadde kjøpt landområder rundt det antikke teateret i 1917 for å begynte utgravninger, ble de første egentlige vitenskapelige undersøkelser påbegynt i 1927. De meste av oppdagelsene ble gjort i tiden 1931–1942 av den tyske arkeolog Rudolf Naumann og tyrkiske Selâhattin Kantar, sistnevnte var direktør av museene i Izmir og Efesos. De avdekket en rektangulær struktur i tre etasjer, med trapper foran, bygd på søyler og hvelv rundet en stor gårdsplass i bygningens indre.

Nye utgravninger begynte i agoraen i 1996 og har fortsatt jevnlig siden 2002 under ledelse av kommunemyndighetene i Izmir. En skole som brant ned i 1980 har ikke blitt bygget opp igjen og det har utvidet den antikke agoraen ytterligere og gitt muligheter til ytterligere undersøkelser. De fleste viktige resultatene er har blitt avdekket i agoraens nordlige port. Der har det blitt funnet siselerte statuetter av gudinnen Hestia som lå i fortsettelsen av et alter for Zevs. Statuer av gudene Hermes, Dionysos, Eros og Herakles har også blitt funnet, foruten også mange generelle statuer, byster, graveringer, statuetter og monumenter av folk og dyr gjort av ulike materialer som marmor, stein, bein, glass, metall og terrakotta. Inskripsjoner funnet her listet mennesker som hadde gitt støtte til Smyrna etter jordskjelvet i 178.

Litteratur

• Akurgal, Ekrem (2002): Ancient Civilisations and Ruins of Turkey. Kegan Paul. ISBN 978-0-7103-0776-7.
• Bean, George E. (1967): Aegean Turkey: An archaeological guide. Ernest Benn, London. ISBN 978-0-510-03200-5.
• Mansel, Philip (2010): Levant: Splendour and Catastrophe on the Mediterranean, London, John Murray, ISBN 978-0-7195-6707-0, ISBN 978-0-300-17264-5
• Stillman, red. (1976): The Princeton Encyclopedia of Classical Sites.
• Turner, J. Grove (1996): Dictionary of Art. Oxford University Press, USA; ISBN 978-0-19-517068-9.
• Milton, Giles (2009): Paradise Lost. Sceptre. ISBN 978-0-340-83787-0.

Eksterne lenker

• (en) Smyrna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Foss, C., S. Mitchell, G. Reger, R. Talbert, T. Elliott, S. Gillies: «Places: 550893 (Smyrna/Eurydikeia)». Pleiades.
• Remembering Smyrna/Izmir: Shared History, Shared Trauma (PDF)
• Association of Smyrneans
• Smyrna City Guide