Lur
Lur er et av Norges eldste musikkinstrumenter, og kan føres tilbake til bronsealderen.[1] Man skiller i dag mellom to ulike hovedtyper av dette blåseinstrumentet. Den ene luren er av metall, og ble benyttet i bronsealderen. Lengden kunne være opptil 2,5 meter, og lurene ser ut til å ha blitt lagd parvis – den ene vridd mot høyre, den andre mot venstre. Når de er funnet i myrer og andre offersteder, er de alltid blitt ofret parvis, noe som også gjelder bronsealderens ofringer av sverd og smykker.[2] Den andre typen er den såkalte neverluren, som var et gjeterinstrument tvunnet av never eller laget av to eller fire sammenlimte trerenner omviklet med never, bast eller lignende.
Historikk
Bronselur
.jpg)
Hver bronsealder-lur krevde støping av opp til tretten presist formede og tilpassede deler. Dagens kopier er lagd av plater som loddes sammen. I bronsealderen brukte man derimot den kompliserte cire perdue-teknikken (= tapt voks) med bruk av bivoks. Ved moderne forsøk på rekonstruksjon har man ikke fått til et instrument like perfekt som de 3 000 år gamle originalene, f.eks paret som ble funnet i Tellerup på Fyn, som det også er gjort innspillinger med.[3]
I Danmark er det funnet ikke mindre enn 39 lurer, det mest kjente funnet er Lurene fra Brudevælte. Noen av dem kan fortsatt spilles på, og i 1890-årene begynte Nationalmuséet i København å markere sankthans med å spille bronsealder-lur fra muséets tak. Denne skikken tok slutt med andre verdenskrig og nazistenes interesse for de eldgamle instrumentene. I Sverige finnes det fragmenter fra tretten lurer, og noen instrumenter er funnet i Tyskland og Estland. Ett av mest fullkomne parene, Lurene fra Revheim, er funnet i Norge. De ble funnet i en myr på gården Revheim i Rogaland. To fragmenter er også funnet på Hadeland. Helleristninger i Østfold og Bohuslän viser luren i bruk, selv om ingen rester etter instrumentene er funnet i området.[4]
Lur er uten tvil det instrumentet som oftest blir nevnt i sagalitteraturen. Norrøne menn brukte lur som signal- og varslingsinstrument både på sjø og land. Olav Tryggvason, Olav den hellige og andre konger og stormenn ga ordre om lurblåsing når de skulle samle mennene til ting, samle skipene, gå i land, gå i strid og i andre viktige sammenhenger. Knapt noe annet instrument har spilt en så viktig rolle i norsk historie som luren i vikingtiden og langt inn i middelalderen. I Osebergskipet (datert til ca. år 850) er det funnet et trerør som av de fleste forskere tolkes som en lur. Dette instrumentet er sammensatt av to halvdeler, med fem ringformede bånd skåret inn med ujevne mellomrom, trolig for å kunne gi feste for det materialet som holder delene sammen.
Samisk lur
Fra gammelt av var lur brukt innen samisk folkemusikk. Carl von Linné rapporterte i fra sin reise i 1732 fra norsk, finsk og svensk Lappland at fjellsamene brukte «lur» (en slags trompet) som musikkinstrument.[5]
Neverlur
I motsetning til messingluren ble neverluren først og fremst benyttet som et praktisk arbeidsredskap knyttet opp til den tradisjonelle stølsdriften. Her har instrumentet spilt en avgjørende rolle i kommunikasjonen mellom mennesker og mellom mennesker og dyr. Den har kraftig lyd, og folkene på stølene brukte luren for å komme i kontakt med hverandre. Det fantes flere signaler i lokalmiljøet som hadde sin spesielle betydning. Gjennom blåsing på luren kunne budeia og gjeteren også signalisere til dyrene og kalle dem tilbake til stølen. Luren har hatt funksjon som skremmeredskap mot ulv og bjørn som tidligere var en stor trussel mot folk og dyr.
I Norge deler en gjerne luren inn i tre typer:
- Lurer som er uthulet av ett helt trestykke
- Lurer som er uthulet av ett helt trestykke som først er spaltet og deretter surret sammen
- Lurer som er surret sammen av ei barkremse
Luren blåses på samme måte som et messingblåseinstrument (trompet), og den tynneste enden er formet som et ganske lite munnstykke som leppene presses mot. Ved hjelp av overblåsningsteknikken kan en få fram et utvalg av toner fra naturtoneskalaen. Og jo lenger røret er, jo flere toner kan en få fram. De fleste lurer er fra ca. 150 til 200 centimeter lange, og kalles derfor ofte for langlur. Det finnes også en type som kalles stuttlur (galdrelur), og som egentlig er en slags ropert brukt til å forsterke stemmen. Disse instrumentene ble av naturlige årsaker kun benyttet som signal- og skremmeinstrumenter. De forekom en god del på setra, men var kanskje vel så vanlige blant fiskerne på kysten. Her benyttet de stuttluren til å signalisere eller å holde kontakten med andre båter. Det var særlig i tåke og dårlig vær at stuttluren var et viktig redskap. Vi kjenner en slik tradisjon langs kysten vår fra Nordland til Rogaland.
Fotnoter
- ^ The Brudevælte Lurs, norsk side på engelsk
- ^ Boyle, Andrew J. (2008): Solskip og stjerneguder, forlaget Opphav, Fredrikstad, ISBN 978-82-997845-0-4. s. 50
- ^ Brudevæltelurerne
- ^ Boyle, Andrew J. (2008): Solskip og stjerneguder, s. 69
- ^ Linné, Carl von & Smith, Sir James Edward (1811): Lachesis lapponica; A tour in Lapland, Linnaeus (1811), Volume: 2 , Publisher White and Cochrane, London. s. 51
Litteratur
- Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): Fanitullen – Innføring i norsk og samisk folkemusikk, ISBN 82-00-21692-6. sidene 44-45
- Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år, ISBN 82-91379-00-9. side 67
- Ledang, Ola Kai (1999): «Musikk som skapte historie» i: Studia Musicologica Norvegica nr. 25 1999, ISBN 82-00-37701-6. sidene 236-242
- Linné, Carl von & Smith, James Edward Sir (1811): «Lachesis lapponica; A tour in Lapland, Linnaeus (1811), Volume: 2»: London : White and Cochrane
Eksterne lenker
- Norsk Lur- og Bukkehornlag
- Lurene fra Brudevælte
- The Nordic Lurs fra O.J.'s Trumpet Page (norsk side på engelsk)