Julius II
| Julius II Iulius II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Giuliano della Rovere 5. desember 1443 Albissola ved Savona | ||
| Død | 21. februar 1513 Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Università degli Studi di Perugia[1] | ||
| Far | Raffaello della Rovere[2] | ||
| Mor | Teodora Marinola[2] | ||
| Søsken | Giovanni Della Rovere | ||
| Barn | Felice della Rovere | ||
| Nasjonalitet | Republikken Genova | ||
| Gravlagt | Peterskirken | ||
| Dåpsnavn | Giuliano della Rovere | ||
| Valgt | 1. november 1503 | ||
| Innsatt | 26. november 1503 | ||
| Saligkåret | Ikke saligkåret | ||
| Helligkåret | Ikke helligkåret | ||
| Festdag | Ingen | ||
| Forgjenger | Pius III | ||
| Etterfølger | Leo X | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over paver | |||
Julius II, født Giuliano della Rovere (født 5. desember 1443 i Albissola nær Savona i adelsrepublikken Genova, død 21. februar 1513 i Roma), var pave fra 1503 til 1513. Som pave fikk Julius II tilnavnet Krigerpaven. Pavenavnet hans derimot, skal han ikke selv ha valgt til ære for paven Julius I, men som en emulgering av Julius Cæsar. Julius II spilte en sentral rolle i høyrenessansen og etterlot seg en betydelig kulturell og politisk arv. Han regnes som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike pavene gjennom tidene.
Tidlig liv
[rediger | rediger kilde]Giuliano della Rovere Albisola ble født i nærheten av havnebyen Savona i Republikken Genova. Han tilhørte huset della Rovere, en adelig, men fattiggjort familie. Giuliano var sønn av en av pave Sixtus IVs brødre, Raffaelo della Rovere. Hans mor var Theodora Manerola, som var av gresk avstamning. Hans onkel, som før han ble valgt til pave i 1471 hadde en høy posisjon hos fransiskanerne, tok ham under sine vinger, og sørget for at Giuliano fikk en god utdannelse i sin orden. Grunnutdanningen ble etterfulgt av et studieopphold i et fransiskanerkloster i La Pérouse. Giuliano trådte dog antagelig ikke inn i fransiskanerordenen som sin onkel, men ble sekularprest.
Han fikk tre døtre; det er noe uklart når de ble født, men det ser ut til å være etter at han ble presteviet, og kanskje også etter han ble biskop.
Som ung mann skal Giuliano ha vist tegn til å være en voldelig og grov person som også tok til svært stygt språk.
Bispeutnevnelse, og kardinal
[rediger | rediger kilde]I 1471, rett etter at Sixtus IV hadde blitt valgt til pave, ble han utnevnt til biskop av Carpentras i Frankrike. Allerede samme år ble han også utnevnt til kardinal. Hans spesielle posisjon ble markert ved at han ble tildelt den tittelkirke hans onkel hadde hatt, San Pietro in Vincoli.
Han fikk i de følgende årene stadig tildelt nye bispedømmer, og hadde var til tider biskop av flere steder på en gang: Først Carpentras (1471–72); deretter Lausanne (1472–76), Catania (1473–74), Coutances (1476-77), Mende (1478–83), Viviers (1477-79), Sabina (1479–83), Bologna (1483–1502), Ostia (1483-1503), Lodève (1488–89), Savona (1499-1502), Vercelli (1502–03), og sist men absolutt ikke minst ble han i 1474 erkebiskop av Avignon, en tittel han hadde inntil han ble valgt til pave. Han var også abbed for flere klostre.
Han ble sendt som pavelig legat til Frankrike i 1480, og ble der i fire år. Han gjorde en svært god jobb der, og fikk dermed stor innflytelse i kardinalkollegiet.[trenger referanse] Under pave Innocent VIIIs pontifikat økte denne innflytelsen; det er tydelig at han var i stand til å stå på egne ben etter onkelens død.[trenger referanse] Men han oppnådde antagelig dette blant annet ved hjelp av å betale ut bestikkelser for å få Innocent valgt, slik at den nye paven sto i takknemlighetsgjeld til ham.[trenger referanse]
Det hadde bygd seg opp en uoverensstemmelse mellom Giuliano og Rodrigo Borgia, og da Borgia ble valgt til pave under navnet Alexander VI i 1492 valgte Giuliano å søke tilflukt i Ostia. Noen måneder etter reiste han til Genova, hvor han oppfordret Karl VIII til å erobre Napoli.
Giuliano ble med kongen på felttoget, og de ankom sammen til Roma. Giuliano prøvde der å samle et konsil for å etterforske Alexander VI med tanke på å avsette ham. Ved å alliere seg med kongens minister Briçonnet, som fikk tilbud om et kardinalsembete, klarte paven seg unna.
Etter Alexanders død i 1503 støttet Giuliano kardinal Piccolomini fra Milano, som ble valgt og tok navnet Pius III. Det ble et svært kortvarig pontifikat; paven var alvorlig syk da han ble valgt, og døde bare omkring 10 dager senere.
Pontifikat
[rediger | rediger kilde]Ved hjelp av dyktig manøvrering klarte Giuliano å få støtte fra Cesare Borgia, og ble enstemmig valgt til pave 1. november 1503.[3] Han skal også i dette valget ha benyttet seg av bestikkelser. Konklaven som valgte ham var den korteste kjente i pavedømmets historie.
Hans første tiltak som pave var å kvitte seg med de verdslige maktpersoner som kontrollerte pavestolen. Ved hjelp av en komplisert strategi klarte han å gjøre det umulig for Cesare Borgia å fortsette å oppholde seg i Pavestatene. Selv om det var Borgia som fikk ham valgt, hadde han nemlig en godt begrunnet mistro til ham og resten av Borgia-familien.[trenger referanse] Han brukte deretter sin innflytelse for å skape fred mellom de to mektige familiene Orsini og Colonna, blant annet ble hans datter Felice giftet bort til Giovanni Giordano Orsini, og han klarte å knytte resten av den romerske adel til seg ved å gi dem fordeler som de higet etter.
Alle de kirkelige verv han hadde hatt før han ble valgt til pave, hadde vist seg svært innbringende, og midlene brukte han til å bestille kunstverker fra Bramante, Rafael og Michelangelo som til denne dag setter sitt preg på Roma.[4] Han inviterte Rafael til Roma og var beskytter for Bramante. 18. april 1506 la han grunnstenen til den nye Peterskirken. Michelangelo fikk i oppdrag å dekorere det sixtinske kapell, som stod ferdig bare noen måneder etter Julius' død. Da Michelangelo hadde fått i oppdrag å bygge Julius IIs gravmonument av Julius II selv, dro han til Carrara for å finne de riktige marmorblokkene, men betaling fikk han ikke. Forbitret returnerte han til Firenze, men paven formildet ham ved å bestille en bronseskulptur av seg selv til domkirken i Bologna. Michelangelo foreslo at figuren kunne ha en bok i hånden, men Julius avslo: «Hva bryr jeg meg om litteratur? Et sverd skal jeg ha!» Skulpturen ble senere meget passende støpt om til en kanon.[5]
Etter å ha sikret sin posisjon i Roma, satte Julius igang med å kaste ut venetianerne fra Faenza, Rimini og andre byer i Italia som de hadde okkupert. Dogen i Venezia lot seg ikke bevege, og paven allierte seg med Frankrike og Tyskland for å undertvinge Venezia. I 1506 lyktes de i å ta Perugia og Bologna. To år senere var han i stand til å danne Cambrailigaen mot Venezia sammen med Ludvig XII av Frankrike, keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Ferdinand II av Aragon. Venezia ble satt under interdikt 27. april 1509. I slaget ved Agnadello mistet Venezia nesten all makt i Italia. Den franske kongen og den tysk-romerske keiseren var interessert i å sikre seg selv områder i Italia, og paven måtte snu seg rundt og alliere seg med venetianerne for å sikre sine egne interesser. Interdiktet ble opphevet 24. februar 1510, og i stedet ble Frankrike satt under interdikt. Paven forsøkte også å skape splid mellom Frankrike og England, for å minske presset mot Italia, men dette lyktes ikke.[trenger referanse] På en synode i september 1510 trakk de franske biskopene seg fra sine løfter om lydighet overfor Julius II, og de besluttet å forsøke å få paven avsatt.
I november 1511 ble et konsil samlet i Pisa for å vurdere avsettelse av paven. Julius klarte seg, og gikk inn i en ny allianse, den såkalte Hellige liga, med Ferdinand II av Aragon og venetianerne mot Frankrike. Etter en tid sluttet også keiseren deg til alliansen
Julius II innkalte til et konsil i Roma, som åpnet i 1512 og ble erklært for å være et økumenisk konsil, Det femte Laterankonsil. Han erklærte at dette var noe han hadde lovet å gjøre da han ble valgt, men at fiendtlig aktivitet i Italia hadde forsinket konsilet.
Franskmennene ble tvunget tilbake over Alpene i 1512, men dette betydde at andre igjen fikk innflytelse i Italia. Selv om Julius II nå hadde sikret Pavestatene, var hans drøm om et uavhengig italiensk kongedømme knust.
Død
[rediger | rediger kilde].jpg)
På Pinseaften i mai 1512 skal pave Julius II ha vært klar over at hans fysiske form var forverret og at han nå var svært dårlig. Helsen hans sviktet mer og mer, på tross av at de mange kommentarene han fikk av flere kardinaler på hvor frisk og fin han så ut. Han fortsatte derfor med sine vanlige aktiviteter; messer, besøk av kirker og større forsamlinger. Den 24. juni skal paven allikevel ha innsett sin sanne form og ble sengeliggende frem til januar 1513. I sin begrensede tilstand led Giuliano mye av feber, han mistet matlysten og legene klarte ikke å diagnostisere han. Han døde i Roma av feberen 21. februar 1513, og ble gravlagt i kirken San Pietro in Vincoli. Hans gravmonument av Michelangelo inkluderer den berømte statuen av Moses.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II /1443-1513) *1481[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ resource.database.rag-online.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. januar 2018. Besøkt 22. mars 2015.
- ^ Kunstverkene etter pave Julius
- ^ Pål Bang-Hansen: Roma (s. 72), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0697-3
- ^ www.catholic-hierarchy.org brov.html, lest 13. november 2020
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Herbert Immenkötter: «Julius II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 3, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-035-2, sp. 811–815.
- Olaf Klodt: Templi Petri instauracio: die Neubauentwürfe für St. Peter in Rom unter Papst Julius II. und Bramante (1505–1513). Verlag an der Lottbek, Jensen 1992, ISBN 3-86130-000-1
- Christine Shaw: Julius II. The Warrior Pope. Oxford 1993.
- Franz-Joachim Verspohl: Michelangelo Buonarroti und Papst Julius II. Wallstein-Verlag, Göttingen 2004, ISBN 3-89244-804-3
- Volker Reinhardt (utg.): Die großen Familien Italiens (= Kröners Taschenausgabe. Band 485). Kröner, Stuttgart 1992, ISBN 3-520-48501-X.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
