Hopp til innhold

Andefugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Andefugler
Skjæregås (Anseranas semipalmata)
Nomenklatur
Anseriformes
Wagler, 1831
Populærnavn
andefugler,[1]
gåsefugler
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
InfraklasseModerne nåtidsfugler
OverordenAnde- og hønsefugler
Økologi
Antall arter: 169
Habitat: terrestrisk, akvatisk
Utbredelse: kosmopolitisk
Inndelt i

Andefugler (Anseriformes) er en orden med fugler som har sterke adapsjoner til et akvatisk økosystem. Ordenen inngår i gruppen ande- og hønsefugler (Galloanserae) og teller omkring 169 nålevende og noen nylig utdødde arter, fordelt i tre familier, hvorav én er monotypisk. Hannen kalles andrik, gasse eller stegg, hunnen and eller gås.

Etymologi

Grågås (Anser anser)

Det vitenskapelige navnet på denne gruppen, Anseriformes, stammer fra det vitenskapelig navnet på grågås (Anser anser), som opprinnelig ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758. Gruppenavnet betyr altså gåseformer eller gåsefugler, og stammer fra begrepet anseris, som betyr gås. På norsk har dette åpenbart blitt til andefugler, trolig siden grågås er en art i andefamilien (Anatidae). Typearten for andefamilien er imidlertid stokkand (Anas platyrhynchos), mens grågås er typeart for slekten Anser. Når det vitenskapelige navnet på en orden defineres legges endelsen -iformes til for virveldyr.[2]

Evolusjon

Kragegjeterfugl tilhører den basale gruppen med primitive gjeterfugler
(Chauna torquata)
Knoppsvaner (Cygnus olor) tilhører andefamilien og er blant de største fuglene som kan fly

For omkring 77,1 (± 2,5) millioner år siden splittet Galloanserae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Galliformes (hønsefugler), den andre ledet til Anseriformes (andefugler).[3][4]

Biologi

Adapsjonene tilpasser disse fuglene i større og mindre grad til et liv i nær tilknytning til vann, og de finnes både i limniske og marine miljøer. Mange av artene har et nebb som er utrustet med en såkalt nebbnegl ytterst. Neglen ender i en liten krok og fungerer som et arbeidsredskap for fuglene, enten for grave i bunnslammet eller for å fange fisk og bløtdyr med. De fleste artene har svømmehud mellom tærne og er effektive svømmere, men noen er mer primitive og mangler eller har kun delvis svømmehud. Disse fuglene er tilpasset en mer terrestrisk tilværelse som vadere og beiter på kanskje både i grunt vann og på land. Noen har adapsjon for dykking og fanger maten neddykket, mens andre svømmer i vannoverflaten og beiter under vannflaten så langt hodet og halsen rekker.[5]

Andefugler har generelt store kropper og relativt små hoder i forhold til kroppen. Alle arter kan fly, og vingene er typisk svært kraftfulle, men ikke spesielt store i forhold til den generelle størrelsen. Artene må derfor stort sett slå med vingene under flukt, bortsett fra korte glideflukter når de flyr i formasjon og når de glideflyr inn for landing. Svanene tilhører faktisk de største fuglene som kan fly, og et par av artene kan vei opp mot 15–15,5 kg eller mer. For å komme på vingene trenger de største fuglene fart. Svaner og store gjess bruker derfor både vingene og føttene til å skape framdrift når de skal ta av fra vannflaten eller bakken.[5]

Mange av artene er trekkfugler, som flyr i plogformasjon over lange avstander under vår- og høsttrekkene. Dette gjør de for å spare energi under den lange flyturen, gjennom å surfe på hverandres trykkbølger (en turbulens som skapes av vingen når fugler flyr). Generelt kan man hevde, at arter som hekker på høye breddegrader er trekkfugler som trekker til lave breddegrader når hekketiden er over, og når ungene har blitt sterke nok til å gjennomføre høsttrekket mot overvintringsplassene. Andre arter er standfugler eller nomadiske stand- og trekkfugler, som følger tilgangen på mat og vann.[5]

Hekketiden varierer, både med arten, utbredelsen og årstiden. Fugler som hekker på høye breddegrader er stort sett trekkfugler som hekker da våren inntreffer, enten det er på den sørlige halvkule eller den nordlige halvkule. Fugler som hekker på lave breddegrader hekker som oftest i nær tilknytning til enten regntid eller tørketid. I tropiske områder kan enkelte arter hekke året rundt, kanskje med én eller to topper som gjerne henger sammen med tilgangen på mat. Tilgangen på mat påvirker også når hekkingen starter for alle arter.[5]

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018a, 2018b)[6][5] og del Hoyo, Elliott, Sargatal, Christie & de Juana(2018).[7] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][8] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Fylogeni

Nåtidsfuglenes basale klader i etterkomertreet under er i henhold til Sibley & Ahlquist (1990).[9] Inndelingen støttes i hovedtrekk av nyere forskning med genom, jfr. Jarvis et al. (2014).[10] Det er imidlertid nå klart at Notopalaeognathae er søstergruppen til strutsefuglene (Struthioniformes).

   Aves/Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Notopalaeognathae



   Neognathae   
 

Neoaves


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes






Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley & Ahlquist (1990),[9] inkludert Mesitornithiformes som har vært omdiskutert med hensyn til plasseringen.

   Aves/Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


 

Mesitornithiformes


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes





Nåtidsfuglers basale klader basert på Sibley & Ahlquist (1990),[9] inkludert Mesitornithiformes, som har vært omdiskutert med hensyn til plasseringen, og Craciformes som har vært omdiskutert i sin helhet og mangler faglig støtte.

   Aves/Neornithes   
   Paleognathae   

Struthioniformes



Tinamiformes



   Neognathae   
 

Neoaves


 

Mesitornithiformes


   Galloanserae   

Anseriformes


    

Galliformes



Craciformes







Referanser

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ Jobling, J. A. (2018). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2018). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
  3. ^ A.J.Baker, S.L.Pereira, O.P.Haddrath and K.A.Edge. 2006. gene evidence for expansion of extant penguins out of Antarctica due to global cooling. Proc Biol Sci. vol. 273, issue 1582, pp. 11–17
  4. ^ Slack, K.E., Jones, C.M., Ando, T., Harrison G.L., Fordyce R.E., Arnason, U. and Penny, D. (2006). "Early Penguin Fossils, plus Mitochondrial Genomes, Calibrate Avian Evolution." Molecular Biology and Evolution, 23(6): 1144-1155. doi:10.1093/molbev/msj124 PDF fulltext Supplementary Material. Besøkt 2012-08-03
  5. ^ a b c d e f Carboneras, C. (2018b). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
  6. ^ a b Carboneras, C. (2018a). Screamers (Anhimidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52209 on 22 April 2018).
  7. ^ a b (2018)">. Magpie Goose (Anseranatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/467066 on 22 April 2018).
  8. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  9. ^ a b c Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.
  10. ^ Jarvis, E. D.; Mirarab, S.; Aberer, A. J.; m.fl. (2014). «Whole-genome analys,es resolve early branches in the tree of life of modern birds». Science. 346 (6215): 1320–1331. doi:10.1126/science.1253451. 

Litteratur

  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-8496553941
  • Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 1: «Ostrich to Ducks», september 1992, ISBN 978-8487334108

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Andefugler&oldid=18532369»