Det tok sin tid....

Kjære kjære alle sammen...som jevnt og trutt har vært her inne, og som intet nytt har sett...

Her en dag fylte jeg år, og da bruker jeg å sette meg noen mål for kommende år.
En av tingene på lista ( som bare blir lengre og lengre....) var å få ferrest mulig sokker i boksen til "de-enslige-stakkars-sokkene-som-har-mistet-sin-make"...
Samt å lære mine små at matboksen ikke klarer å vandre selv til kjøkkenbenken.
Lære min sønn at skuffer går BÅDE inn OG ut...ikke bare ut....
Brusflasker er ingen nostalgisk pynt på en kjøkkenbenk.....
Hånduker må ha ett visst "rom" rundt seg for å bli tørre....de skal hvertfall ikke henge oppå hverandre!!!
Uteleker, som de altfor dyre triksesparkesyklene, skal IKKE funke inne nå når det er vinter...når de abselutt måtte komme i hus på vinterhalvåret, er det ikke dermed logisk at de skal nyttes innendørs....

Sånn går da lista mi, og jobben min blir herved å oppdra mine til å klare disse målene...trodde egentlig jeg var en sånn ok mor, men neida!!!
Jeg er fryktelig god å se hva jeg ikke har klart å få pentra inn i huene på barna...og litt på mannen!!!
Men DET STORE MÅLET, er å begynne å blogge litt igjen....så får vi se da.
Først må jeg rydde, ta bilder, etter å ha funnet kameraet, ladet det ovs osv......nesten som det er å ta vnn over hodet, men det er jo lov å alltid ønske å forbedre seg.

Og det skal jeg gjøre!!!
Kanskje!!

Ha en fortreffelig helg!

De beste ønsker  fra Ida

Jeg driver m aktiv forbredelser....

....til vinterens aktiviteter...gurimalla!!!!!
det var faktisk ganske ok å være med i slalom-bakken, for to år siden!!!
Men gleder jeg meg nå?
tenk så hyggelig da....vi fire, mor, far og to barn, en gutt og ei jente, aktiv som f.....suser vi nedover de bratte sidene og kan på ingen måte kommer fortere nok opp igjen på toppen.....for deretter og sette utfor igjen.

Dette kunne gjerne stemme det, men greia er at det er ikke sånne festlige tanker oppi huet mitt når.....Jeg føler jeg setter livet på spill, bare denne greia av en heis som frakter meg oppover og oppover....husker en gang jeg satt der, prøvde alt jeg kunne å se " lett og ledig" ut, men sannheten var at jeg klamret meg til heisen...nesten sånn at jeg bare på den greia ble støl i bena, FØR jeg satte utfor...og mens jeg satt der,  som om det er den naturligste ting å gjøre en tirsdag kveld, suser min 5 åring nedover.....med ett smil så stort at det syntes gjennom polstringen av en hjelm, mens faren kom noen meter bak, så fornøyd over at  HANS sønn fant glede i denne utforkjøringene....gud bedre meg!!!

Så fint det er når hele familien sammen kan gjøre noe.....
Så koslig med hele familien i utforbakkene, opp og ned og opp og ned....men nei!!
Det var helt ok da barna var små og jeg kunne "gjemme " m bak denne selen som var festa fra meg til barnet.
en annen ting jeg ruer meg til og;
Det er jo fanken meg så kaldt!!!
Båder her og der!!!
OG- det kan jeg jo ikke si høyt for da får jeg bare ett blunk fra familiens "overhode" samt at blikket sier noe som   " kle-nå-på-deg-nok-og-beveg-deg-hele.tiden"

Nei, jeg får psyke meg opp merker jeg.
Jeg er jo blitt så gammel nå at det er ikke så farlig å drite seg ut, men jeg trenger jo da ikke gjøre skam på mine barn da......jeg liker ikke tanken på at de tar det som en selvfølge at mor er hjemme....og at dette er noe kun for far og barn-.....
el kanksje jeg må innse det?
"Hvorfor skal du være med, mamma? " sa lille Tuva i fjor.
Hmmmmmmm......og jeg som trodde at jeg virkelig hadde svelget tusen kameler og virkelig bidratt til familiedag i slalombakken...(det hadde ikke festet seg i hennes kranie at jeg faktisk har vært med...)
Men nei!!
De var der mange ganger uten mammaen, men hjelpe meg da!!!
Noen ganger var jeg da med og da er det urettferdig at de husker KUN de gangene det bare var det to og FAR....

Vel, det er nok noen dager og uker før spørsmålene ang slalom kommer, så enten får jeg ta saken opp med meg selv og finne uante sider ved meg selv, el så får jeg la dette bli en far og barn greie......ikke det at det siste er vanskelig å fordøye.....
Når sannheten skal sies er det vel de revnende likgyldig om jeg er der el ei, for en ressurss i bakken vil jeg hverfall aldri fungere som.......

Ha en strålende dag alle mann!!!

De beste ønsker fra ida

ps. jeg fryser bare ved tanken på å tre bena mine ned i disse svære slalomskoa og.....bevege seg for å holde varmen???
Ærlig talt!
Hvordan skal man gjøre det da, for jeg må jo selvsagt stå å se på barna og...hvor flinke de er blitt osv.....
konklusjonen er klar:
Stemmer for oppmøte i skibakken i høyest nødvendige situasjoner!!!

Dette bildet fikk jeg som lita jente, av farmore min, som jeg kalte Oma.
Det har  hengt så lenge jeg kan huske, på rommet mitt, og nå er det Tuva på 7 år som kan se på jenta, før hun sovner......

Jeg husker så godt jeg syntes denne jenta var så vakker....hun hadde så nydlig hår, langt, oppsatt og med krøller. ( jeg hadde jo da blitt velsigent med kommunegrått, stritt hår, og når det eneste mamma gjorde med mitt hår,  var å vaske og kamme det, ja da forstår man jo var drømmen en gang var.......)
OG- da jeg ble større, husker jeg at jeg satt der og så på jenta med den vakre huden...i tilleggg til dette vakre håret.....hunden var sikkert hennes og.......

Dette bildet ble med meg til jeg ble voksen.
Hadde det med meg på studenthybelen og, for så mye betydde denne vakre lille alven av ett menneske for meg.....
Da jeg ble voksen, og ble mye mer klart over hvilket liv min Oma hadde hatt, ja da ble bildet enda viktigere for meg.....
Min Oma ble født i Wien, ble sendt til Norge som 5- åring, med ett tog.
¨Forelderene  hennes hadde bare denne jenta, men siden hverdagen var som den var, tidlig 1900-tallet, bestemte ekteparet Scnindler, og sende datteren, med hele 5 fornavn, til Norge, for å "fetes opp" som man sa.....
Barnet deres kom til Norge, og for å gjøre en laaaang historie kort, ble Herr og Fru Schindler aldri mer omsorgspersoner for sin eneste, høyt elskede datter......gud så trist det måtte ha vært for de.....

Barnet kom til Norge, ble "feta opp" og årene gikk......kan nok skrive en hel bok om livshistorien til min Oma, men nå tar jeg kort versjonen......Dama snakket norsk som bare det hun, men en ting var alltid en vrien sak, og det var disse preposisjonene.......på, under, over, ved siden av osv....
Så når hun i sitt voksne liv, på en festlig greie, klarte å gulpe ut av seg, rimlig høyt, at,
    " man har ikke mer morro enn man gjør PÅ seg selv......"  kan man nok skjønne at dette med preposisjoner kan få ting og tang til å bli veldig feil om man ikke bruker rett ord på rett plass....

Så, bildet over senga til Tuva, er veldig så betydningsfullt for meg.
(Hun har ikke fått det til odel og eie enda....bare låner det......) Jenta var sånn som jeg så gjerne ønsket å være, samt at jeg hadde fått bildet av Oma, min snille, vakre og ikke minst Rare og Snodige Farmor....

Så sånn var det med den saken!!!
Ha en riktig god uke alle sammen!
Takk for mange gode ord og tilbakemeldinger.
De beste ønsker fra Ida.

ps. det er i grunn en horde med blogger det er verdt å se, men kan jeg anbefale deg en må det bli denne:
damen bak hjem og glede.  kos deg

Sjekk denne holdningen da.....

En ting er nå sikkert...faktisk er det to ting som er bombesikkert...

Det første er at når jeg kom til verden i 1973, er det sikkert at jeg over nyttår, vil jeg bli hele 40 år.

Det andre som er soleklart, er at denne dama på bildet til venstre, har en utrolig lite flaterende holdning.
Og dama, det er meg!!!

Vanligvis spør jeg min mann, til hans stor frustrasjon, om det ene og det andre, om f.eks om jeg kan gå kledd sånn el sånn,,,,,om det el det er finest på mitt legme, el om jeg har for hvit hals i forhold til fjeset osv...listen kan bli imponernede lang meker jeg....
Og det som gjør det frustrende for han, er at jeg på en måte, uforklarlig sådan, ser opp på han ( må jo det da mannen er noen få ca fra 2 meter og jeg ikke er blitt velsignet m mer enn hundre og seksti tre cm) mens jeg spør, og jeg på en måte forventer det el det svaret...dette må han tolke slik at det ikke blir svart feil, fra han sin side.
Jeg vet jo hva han skal svare, men allikevell trenger jeg, merklelig nok, å høre det fra han og.

Og svarer han da f.eks; "jada, du kan fint gå sånn", eller " neida, du ser ikke feit ut, bakfra, med den buksa", bør jeg jo bli glad.
MEN, blir jeg det??
Neida!
Er han helt blind tenker jeg til tider, el følger han i det hele tatt med?
Er det ikke litt snodig at han, med hodet ned i en avis, telefonen i hånden, samtidig som sporten på tv2 er på, kan også se på meg, og gi meg realsistisk tilbakemelding?
Jeg misstenker han sterkt for å gi meg ett kort svar, etter ett ørr-lite blikk på min kropp. Han tror seriøst at da er jeg sååå glad, og vips er saken ute av verden...den er ikke det vet du....

Hvorfor kan han ikke "slå av" alt forstyrrende elemter, som tv og telefon, og SE på meg før han svarer?
Svaret jeg får, er at jeg behøver vel slett ikke dure frem m mitt nett når han allerede er litt opptatt...og om  han svare nei, der jeg forventer ett ja....ja da blir det ikke en heim fyllt m harmoni kan man si.....
Stakkars mann!!!!

For ikke skape sånne merkelige situasjoner om alt og ingenting, tar jeg saken i egne hender, og rett og slett ser ekstra godt i speilet eller som her, på ett bildet!!!
Hvorfor spør jeg han om jeg har fått en litt nedover-dalende holding, når jeg selv ser det?
Fordi jeg vil at han skal si: " nei, det synes ikke jeg at du har, du er så flott atte...."?
For jeg ser jo med begge øya at her er det en kropp som trenger en liten reprasjon...trenger nødvendigvis ikke å høre det, innpakket m "fine" ord fra den høye mannen....

Så planen er klar; nå som jeg er blitt sånn "seriøst" voksen.
Jeg må spørre og svare selv!!

Gud bedre meg så lite jeg har å tenke på,når jeg kan legge ut om min 40 år gamle kropp.
Dens holding og måten klærene legger seg inntil den.
Ærlig talt sier jeg til meg selv.....40 år...gud!!!
Når jeg neste gang er med mine barn til f.eks tannlegen eller selv sitter på venteværelse hos legen ELLER står i den forbanna laaange køen inne på OBS ( velger nemlig alltid feil kasse el så er det en kunde foran meg som har glemt noe, eller så har har kunden ett stort pratebehov og tror hans oppgave her i livet er å få alle på hans vei, i godt  humør, gjøres gjerne via en festlig fortelling....., el de gangene jeg står inne på en butikk og skal  kjøpe en bursdagsgave, mens ungene selvsagt er beordret  i militær stilling, ikke en muskel, utenom de som får en til å stå oppreist, skal være i drift)......skal jeg klare og vente på en "rett-opp-og-ned-måte"
Denne måten er at under alle disse situasjoenene, må jeg la være å sige ned i en "komfår-stilling" mens jeg sitter der og venter på tur....det kan til tider også se litt sløvt ut....
Og når jeg står både her og der i feil kø, med  en horde av folk foran meg, må jeg slett ikke sige ned m den ene hofta el lene meg hengslengt over handlekureven.....
Unngår jeg dette, er jeg nok sikker på at min holdning hvertfall ikke blir verre......

Hmmmmmm!
Sjekk bildet øverst en gang til...legg merke til barnets holdning,,,hvor tar han det ifra spør jeg meg selv???

Opp m hodet og inn med magen der ute!
Jeg tror ikke jeg er så unik at det kun er jeg som nesten er 40, og som har godt av å rette seg litt opp!!!
Eller hva sier du?

De beste ønsker fra ida

Sandkasse-sand er blitt til kunst-gress-dutter.......

Heisann!

Ville bare innom bloggen for å ønske alle en flott uke!

Hadde egentlig planlagt ett innlegg, men du store min tid.....er det bare hos oss at m ors mors behov kommer i en annen rekke???

Egentlig har jeg litt jobb i heimen å utføre... nå!

Jeg synes, som ALLE ANDRE; at det å få barn, gav livet en ny dimensjon, og det lille underet som "campa" INNI meg, i forferdelig mange månder, var så fantatsik å få ut.....

OG det å få lære det å ta puppen,

lære det å gulpe,

lære det å si MAMMMMAAa.....

 lære det å vandre mer og mer stødig på egne ben,

lære det at den finkorna sanden i sandkassa ikke skal i munnen, men at den er lagt ned i en kasse nettopp for at man skal  LEKE....!!!

Men mine barn lærte ikke dette. De hadde halve sandkassa m seg hjem, godt gjemt opp i en sko el oppunder en buksebrett...da buksa de hadde var str 104, men skulle no ha vært 98......noe må de jo vokse i....

Ny dimmensjon i livet å bli mor??

JAAAA, men helt ærlig??

Jeg hadde det flott før barna kom og!!!

 Trodde sandkasse tiden var over, men neida!

Nå er det KUNSTGRESS- dutter som taes m hjem!

Overalt er det sånne svarte greier som nærmest suger seg fast i alt og alle!

Føles det for meg!!

OG, når det er vrient for enkelte å ta av seg ute på trappa, dvs, av m fotballsko, strømper og leggings der UTE!!!!

Ja da blir det sånn at jeg nesten blir gal innvendig!!

Fy for en mamma jeg er tenker jeg.

Idag klarer jeg slett ikke glede meg over at barna er min store glede....de er jo det, men hvofor er det alltid jeg som må jenke meg her i huset????

El skal jeg bare lære meg at disse kunstgress-greiene er kommet for å bli, det er nesten som en litt eldre utgave av sanden fra barnehage tiden....som jeg var så glad er over.....

Normalt sett, ville jeg gulpe opp noen ord som er på kanten, men som ikke er banning....ta frem støvsugeren, som igjen ville dura frem over gulvet i gangen på en aggresiv måte, og når jeg er ferdig, brøler nærmest ledningen på vei tilbake og inni sstøvsugeren fordi jeg "tramper" på den derre ledning-inn-knappen.....også vil jeg nok slenge ett par andre ting inn i ett skap som tilfeldigvis ikke hører hjemme på gulvet....

Men hva gjør jeg nå?

Nå skal jeg gå ned til en venninne, beordre henne ut på tur, også skal jeg  fortelle hvor glad jeg er i mann og barn og hvor heldig jeg er som har det sånn jeg har det.

Livet ble annerledes m barn, og takknemlig er jeg for de to flotte barna jeg har, men jeg må bare få si at av og til, bare noen ganger vel og merke, kunne jeg tenke meg ett døgn og to i RO OG FRED:

Kanskje jeg da ville ha savnet de små, svarte dingsene fra fotballskoa til sønnen min??

DET tror jeg aldri vil skje, så ærlig skal jeg være, men det er bare å slutte å irritere seg for er det noe som er sikkert, er det at dette vil forfølge meg i maaange år enda......

God uke der ute!!!

De beste ønsker fra Ida.....

......som sandelig klarte å knote ned noe her, og ikke hive meg over støvsugeren...skal finne den frem om litt, da i ett langsomt tempo!!!

OVER OG UT!!! 

Det er slett ikke pent å le....

.....men hva skulle jeg si og gjøre??
Leser og hører om de som sender sine håpefulle på leirskole og som undrer seg fælt på hvordan det går...både m barnet og de der hjemme.
Jeg har jo noen år i skolen som lærer, og har man avgangsklasser, er man fint nødt å være med på en sånn leirskole uke.

Uff, det hørtes nesten ut som om det var ett ork og ett slit, og det er jo da ikke helt sant. Dvs, ett slit kan det være, og ikke minst berørte det ulike sider ved meg, noe jeg var uforbredt på....vel, jeg har da overlevd og ingen sinte foreldre har sendt sine klager til el på meg ved evalueringen v endt skolegang....

Men sist gang jeg var på leirskole med ei klasse, gikk det, som vanlig, strålende de to første dagene. Da er det mye som er nytt, og den kjente "tøffe" maska sitter på flere av elevene.
Men så, etter sånn ca tre dager, kan savnet hos mange dukke opp....
Man  har jo selvsagt faste rutiner på alt og ingenting, nesten, og det er jo da naturlig at det skal være musestille på ALLE rom, senest kl 2300.

Slett ikke gøy må vite, og slett ikke alltis like lett å klare det.
De ler og fniser, må tusen ganger på do, dvs egentlig skal de sjekke om det er noen andre som må på do, og som er litt sånn kjekk å se til...skjer det, har jentene fylt opp nok en time m  fnising ....

Hjemlengselen var stoooor på ett av jenterommene, og jeg ble bedt om å komme inn. Da hadde jeg bare vært der tre ganger før, sagt Godnatt, og vært halv-myndig i stemmen når jeg sa: " nå må alle falle til ro, i morgen er det er d en ny dag vet dere, og da må vi alle være opplagte"

Herrefred!!!!
Når jeg sa dette, husker jeg at jeg virkelig minte meg selv om en sånn derre streng husnor på en internat skole i gamle England...sånn dame som nærmest ruller over gulvet fordi hun har vansker m å gå rett da bena er så hovne. Videre har husmora prøvd å fikse seg på håret med sånn hjemme-krøller, men det er ikke veldig vellykket kan man si...også har hun er sånn skjærende stemme, en sånn en som virkelig høres...høyt og tydelig.
Man bare vet hva jeg snakker om , hvis man har sett ett sånt lavt, halvrundt menneske......
Nok om det!

Jentene på rommet var virkelig bekjymret for en av venninne sine, for hun gråt og hun gråt. Hva de enn sa el gjorde, så sluttet ikke tårene og renne.
Det hadde begynt med at en og en hadde sagt hva de savnet....av de der hjemme. Trøsten jeg kunne gi de første gangene jeg var hos de, var jo at det kun var to netter igjen, en halv-lang busstur, og vips så kunne de sove i sin trygge seng....hos mamma el pappa el begge deler..
Men denne gråtende jenta ville først ikke si hvorfor hun gråt.
Jeg måtte lokke og lure og til slutt kom det stykkvis ut av munnen, at hun savnet hunden sin.
OG, det hadde jeg jo fortåelse for, og kom med den samme regle igjen.
Bare at jenta gråt slett ikke mindre av den grunn.

Når hun endelig fikk stemmen til å funke, etter at jeg hadde sagt at bussturen hjem ikke var såååå lang og snart sleiket hunden på nesa hennes, kom det sårt:

Ååååååå, hadde nå bare det vært sånn da. Du skjønner, det går ikke. for hunden min er dau!!!
Det har den vært i 2 år!!!
Guud tenkte jeg da.

Jeg ante ikke hva jeg skulle gulpe ut og jammen har jeg  fortrengt det og....som så mye annet!!

Til høyre her legger jeg ved ett bilde av mine nye vindus-friser. Dvs si, friser og friser.....men jeg fant ut at har jeg ikke sånne friser jeg ønsker meg, får jeg bruke det jeg har liggende. Og dette er hva jeg fant.  Det er bare to side stykker av ett hankle-stativ. Stativet mangler en liten skrue og en liten sånn duppedings som jeg ikke fant i noen skuffer, her el der , ute el inne, så det ble liggende. Men så fant jeg ut at jeg kunne jo nytte sidestykkene på denne måten. Så nå har jeg også sånne fine friser. For jeg er litt fornøyd selv. Synes det ble kjemp-flott jeg. Har selvsagt vandret på utsiden av huset og tittet inn.......men det var jo vanskelig da disse to frisene sto i veien......

Tusen takk for alle koslige kommentarer, og hjertlig velkommen til dere nye følgere.

Jeg blir både glad og ydmyk når der gidder og lese gjennom hva jeg sitter og babler om.

Tusen takk til dere alle.

De beste ønsker til dere alle fra Ida.

ps. Tinemor- jeg lever enda!!!

Noen møbler til salgs

 Se på denne flotte jernsenga da.....skulle så veldig gjerne hatt den selv, faktisk skulle den ha stått der den står, på verandaen, men akk.....
Som jeg sier til mine barn; man kan bare ikke få alt tross i at man vil det......

 Jernsenga er ca 2 meter lang og 90 cm bred og helt nyyydelig.
Orginal bunn, og kan på en måte deles i to deler, noe som gjør det ok å flytte med seg og lagre....men man lagrer jo ikke en sånn seng da....

 Så har jeg to kirkebenker som skal selges.
Disse er super-flotte til å ha når man har mange gjester, både ute og inne.
Jeg har brukt de bla når vi har hatt barnebursdager.....

Disse to møblene selges pga plassmangel.
Min mann ser nok frem til å fa garasjen fylt opp med ved, og slippe å gå rundt som om det hele er en laburint der inne....dette er bare to av flere møbler som skal selges.
Har også to gamle skrivebord og ett nydlig, ovalt spisebord m fantastiske ben.....
Har ikke blitt helt ferdig m å male de og pusse de ferdig...ting tar tid!

Jeg skal ikke skryte av bildene, og nye kan taes om ønskelig.

Ha en flott helg da.
De beste ønsker fra Ida